HR-2000-618 - Rt-2001-501

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-04-03
Publisert:	HR-2000-00618 - Rt-2001-501 (101-2001)
Stikkord:	(Tollpost Globe-dommen), Arbeidsrett, Streik, Boikott
Sammendrag:	Saken gjaldt krav fra ikke-streikerammet bedrift mot fagforening om erstatning av tap som følge av blokade av bedriftens tiltak for å begrense skadevirkningene av streik hos kontraktspart. Trondheim byrett kom til at Midtnorsk Transportarbeiderforening (MNT) var erstatningsansvarlig, men lempet på erstatningsbeløpet etter Boikottlovens (1947) § 4 og fastsatte beløpet til 360.000 kroner. Frostating lagmannsrett stadfestet byrettens dom. Hovedspørsmålet for Høyesterett var om blokaden i Steinkjer var en rettsstridig boikott, eller om den var en rettmessig reaksjon på streikebryteri fra Tollpost- Globes (TG) side. Høyesterett kom til at det dreide seg om en ulovlig og erstatningsbetingende boikott. Som utenforstående og ikke-streikerammet måtte TG ha rett til å vareta sine egne interesser i den situasjon som var oppstått. Mottiltaket med engasjement av andre transportører fra Oslo til Steinkjer hadde streikerammede Elvrum Transport AS (ET) ingen økonomisk eller kontraktsmessig interesse av. Med utgangspunkt i 3 dommer av Arbeidsretten fra 1920-årene og senere samstemmig juridisk teori er gjeldende arbeidsrett klar. Bare hvis formålet er å støtte den streikerammede bedrift, eller iallfall hvis tiltaket klart skjer i denne bedrifts interesse, vil det kunne være tale om streikebryteri. Når det gjaldt blokaden av daglig leder Stig Elvrums kjøring, erkjente MNT for Høyesterett at det dreide seg om en rettsstridig og erstatningsbetingende boikott overfor ET, som blokaden var rettet mot, men ikke overfor TG som utenforstående. Høyesterett mente det må ha vært høyst påregnelig for MNT at den ulovlige boikott av Stig Elvrum var tapsbringende også for TG. På dette grunnlag hadde TG krav på erstatning etter boikottloven. Høyesterett stadfestet deretter lagmannsrettens dom.
Saksgang:	Trondheim byrett saknr 1998-01425 A - Frostating lagmannsrett LF-1999-643 A - Høyesterett HR-2000-00618, sivil sak, anke
Parter:	Midtnorsk Transportarbeiderforening (advokat Hans Chr. Monsen), hjelpeintervenient: Norsk Transportarbeiderforbund (advokat Hans Chr. Monsen) mot Tollpost-Globe AS (advokat Erik C. Aagaard)
Forfatter:	Rieber-Mohn, Dolva, Oftedal Broch, Utgård, Holmøy
Lovhenvisninger:	Boikottloven (1947) §1, §2, §3, §4, Tvistemålsloven (1915) §79, Arbeidstvistloven (1927) §1

Dommer Rieber-Mohn: Saken gjelder krav fra ikke-streikerammet bedrift mot fagforening om erstatning for tap som følge av blokade av bedriftens tiltak for å motvirke skadevirkninger av streik hos kontraktspart.

Bakgrunnen for tvisten er streiken i transportsektoren våren 1998. Visse grupper av arbeidstakere i denne sektor ble tatt ut i streik fra 14. mai dette året. Disse var medlemmer dels av de LO-tilknyttede Norsk Transportarbeiderforbund og Buss- og Sporveisbetjeningens fagforening, tilsluttet Norsk Kommuneforbund og dels av Norsk Rutebilarbeiderforbund og Norsk Yrkessjåførforbund, begge tilsluttet YS. En del av medlemmene i den lokale forening av Norsk Transportarbeiderforbund i Trøndelag, Midtnorsk Transportarbeiderforening, heretter MNT, var tatt ut i streik.

Tollpost-Globe AS, heretter TG, er et transportfirma som tilbyr sammensatte

Side:502

transporter i inn- og utland. Utover å gjennomføre transporter med egne biler og mannskap, benytter TG en rekke andre transportfirmaer til å utføre tjenester for seg, som underleverandører. Tariffavtalen for de ansatte i TG - speditørtariffen - løp ut på et senere tidspunkt enn avtalene for de grupper som var tatt ut i streik fra 14. mai 1998. De TG-ansatte var derfor ikke omfattet av denne streiken.

En av TGs faste underleverandører - Elvrum Transport AS, heretter ET - ble rammet av streiken. Seks av sjåførene i ET ble tatt ut i streik, og samtlige kjørte for TGs avdeling i Trondheim på permanent basis og i henhold til kontrakt mellom TG og ET. Disse bilene var dekorert med TGs logo. De seks streikende sjåførenes vanlige oppdrag var dels å rangere - flytte - containere inne i Trondheim by, mellom NSBs terminal på Brattøra og TGs egen terminal på Nyhavna, og dels transportere containere fra Brattøra og til TGs terminal i Steinkjer. Foruten de seks sjåførene på TG-kontrakter, som var medlemmer av Norsk Yrkessjåførforbund, hadde ET tre uorganiserte arbeidstakere som kjørte for andre oppdragsgivere.

Da streiken rammet ET fra 24. mai 1998, fikk den raskt følger også for TG. Dette førte til at TG forberedte og forsøkte å sette i verk tre mottiltak for å begrense skadevirkningene av streiken hos underleverandøren ET. Det ble satt inn en egen containerbil fra avdelingen på Åndalsnes, som skulle betjenes av tre sjåfører derfra. Dernest ønsket TG å benytte Stig Elvrum, som fungerende daglig leder av ET, til å flytte containere mellom Brattøra og Nyhavna. Endelig sendte TG gods som var transportert med jernbanen til Brattøra, tilbake til Oslo for derfra å transportere det med andre underleverandører på fast kontrakt med TG direkte til terminalen i Steinkjer. Alle disse mottiltakene ble av de streikende arbeidstakerne ved ET og flere fagforeninger, derunder MNT, oppfattet som streikebryteri, og det ble derfor satt i verk blokader.

Disse blokadene skal kort omtales.

Bilen som TG hentet fra Åndalsnes til Trondheim, skulle settes inn i varetransporter mellom terminalene på Brattøra og Nyhavna. Da de streikende arbeidstakerne antok at bilen ikke var eiet av TG, ble transport med denne forhindret. Senere viste det seg at dette berodde på en misforståelse, og blokaden ble da opphevet.

Aksjonen som stanset Stig Elvrums kjøring for TG, startet 25. mai og varte mer og mindre sammenhengende til 3. juni. Det er uomtvistet i saken at MNT først spilte en rolle i denne aksjonen fra 27. mai. Ved streikens begynnelse var daglig leder i ET sykmeldt, og hans sønn Stig Elvrum ble blokkert fordi han angivelig ikke ble akseptert som daglig leder. Etter at faren døde 2. juni, ble Stig Elvrum godtatt som daglig leder, og blokaden ble opphevet fra 3. juni.

Kort etter at denne blokaden var hevet, fikk MNT høre at containere ble sendt fra Oslo til TGs avdeling i Steinkjer med bil. MNT sendte to streikende sjåfører fra ET til Steinkjer for å undersøke om containerne inneholdt det samme godset som ET vanligvis fraktet fra Trondheim. Dette ble bekreftet, og containerne ble deretter blokkert. Blokaden ble gjennomført ved hjelp blant annet av fagorganiserte fra MNT. Blokaden ble hevet 8. juni etter påtrykk fra Norsk Transportarbeiderforbund sentralt, og etter at en representant for MNT hadde vært i kontakt med LOs juridiske avdeling.

Side:503

Streiken i transportsektoren ble avsluttet 10. juni 1998. TG mente at selskapet hadde lidt tap som følge av blokadene og krevde tapet dekket av MNT, som TG anså som hovedansvarlig for iverksettingen og gjennomføringen av blokadene. Ved stevning av 18. september 1998 brakte TG et krav på over én million kroner inn for Trondheim byrett, som 6. april 1999 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Midtnorsk Transportarbeiderforening plikter å betale kr 360.000, -kronertrehundreogsekstitusen - til Tollpost-Globe AS innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse med tillegg av 12 - tolv - prosent forsinkelsesrenter fra 22. oktober 1998 til betaling skjer.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Byretten la til grunn at Åndalsnesbilen tilhørte TG, og at de tre sjåførene som skulle betjene denne, var ansatt i selskapet. Bruk av bilen skjedde utelukkende i TGs interesse og hadde ikke til hensikt å hjelpe ET. Videre kom byretten til at Stig Elvrums forsøk på å rangere containere mellom de to terminaler i Trondheim ikke representerte streikebryteri - han var berettiget til å gjøre dette ut fra sin ledende posisjon i firmaet.

Endelig la byretten til grunn at TG hadde rett til å benytte nye underleverandører i stedet for ET i samme utstrekning som selskapet kunne ha utført arbeidet selv, og at bruken av disse underleverandører til frakt fra Oslo til Steinkjer skjedde i selskapets egen interesse. Noe streikebryteri var det således heller ikke tale om i dette tilfellet.

Retten fant deretter at det ved alle blokadene forelå rettsstridige boikotthandlinger som MNT måtte være erstatningsansvarlig for etter reglene i boikottloven. Etter den særlige lempingsregelen i lovens §4 ble erstatningen redusert slik at MNTs ansvar ble fastsatt til 60 % av TGs tap.

Midtnorsk Transportarbeiderforening anket dommen til Frostating lagmannsrett, som den 11. februar 2000 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Trondheim byretts dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Midtnorsk Transportarbeiderforening til Tollpost-Globe AS 92.500 - nittitotusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

For lagmannsretten aksepterte MNT at Stig Elvrums kjøring og TGs bruk av Åndalsnesbilen ikke kunne anses som streikebryteri, men foreningen erkjente ikke erstatningsansvar for blokadene. Som byretten kom lagmannsretten til at blokadene av alle de tre mottiltakene fra TGs side må anses som rettsstridig boikott som utløser erstatningsansvar for MNT etter boikottloven.

Midtnorsk Transportarbeiderforening har anket til Høyesterett over lagmannsrettens rettsanvendelse i spørsmålet om erstatningsansvar for blokaden av Stig Elvrum og av TGs terminal i Steinkjer. Dommen er ikke angrepet for så vidt MNT er ilagt erstatningsansvar for blokaden av TGs bil fra Åndalsnes. For Høyesterett er partene enige om at denne del av det idømte erstatningsbeløp utgjør 153.000 kroner. For Høyesterett

Side:504

har Norsk Transportarbeiderforbund erklært hjelpeintervensjon til støtte for MNT, jf. tvistemålslovens §79 annet ledd. Det foreligger ellers for Høyesterett en del nye dokumenter og skriftlige forklaringer, blant annet fra forbundsleder Per Østvold på vegne av hjelpeintervenienten og fra forretningsfører Siv Svanem på vegne av MNT. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part - Midtnorsk Transportarbeiderforening med støtte av hjelpeintervenienten, Norsk Transportarbeiderforbund - har i hovedsak gjort gjeldende:

Ingen av blokadene kan utløse erstatningsansvar i forhold til TG. Blokaden i Steinkjer var et svar på TGs forsøk på streikebryteri, og under denne forutsetning er partene enige om at blokaden var et lovlig ledd i en arbeidsnedleggelse etter arbeidstvistlovens §1 nr. 5 annet ledd. Blokaden av Stig Elvrum erkjennes å være erstatningsbetingende boikott i forhold til ET, men ikke i forhold til TG, som blokaden ikke var rettet mot.

Når det gjelder den rettslige plassering av blokaden i Steinkjer, er ikke rettskildebildet så entydig og fast som ankemotparten anfører. Overføringen av transportoppdragene fra streikerammede ET og til andre transportører var et forsøk på streikebryteri. I arbeidsrettslitteraturen er det med grunnlag i tre dommer av Arbeidsretten fra 1920-årene utviklet en lære om at hensikten eller formålet med å utføre arbeidet blir avgjørende. Dersom formålet utelukkende er å tjene den ikke-streikerammede bedrifts interesser, er den rådende lære at det ikke er tale om streikebryteri. Det er Kristen Andersen som har utviklet læren, og den er gjentatt av senere forfattere.

Denne interesseteorien har et spinkelt belegg i arbeidsrettsdommene fra 1920-årene. Det subjektive moment - hensikten med å overta eller overføre arbeidet - blir et fremmedelement og et utjenlig kriterium. Uansett i hvis interesse det utføres, må det normalt anses som streikebryteri å utføre streikerammet arbeid.

Det er grunn til å merke seg at Paal Berg har en noe annen tilnærming til arbeidsrettsdommene fra 1920-årene enn de senere forfattere. I omtalen av den sentrale dom, ARD-1922-207, peker Berg i sin bok «Arbeidsrett», 1930, på det vesentlige: Hensynet til solidaritetsplikten gir et tilstrekkelig grunnlag for å nekte arbeid som normalt ville ha vært omfattet av arbeidsplikten. Dessuten må denne dom sies å bygge på et identifikasjonssynspunkt: Den streikerammede bedrift og den bedrift som bestilte arbeidet, var eiermessig og økonomisk sterkt knyttet til hverandre. Og ARD-1920-21 235 ser Paal Berg utelukkende som et norsk utslag av et i tysk teori utviklet unntak fra retten til å nekte å utføre streikerammet arbeid når sterke samfunnsinteresser krever det. ARD-1924-110 er overhodet ikke kommentert av Paal Berg og har ikke noen betydning for interesseteorien. Saksforholdet i den dommen skiller seg for øvrig på avgjørende vis fra vår sak. Den ikke-streikerammede bedrift tok arbeidet tilbake fra den bedrift som var i streik, og utførte det selv.

Av denne gjennomgang må sies at rettspraksis ikke gir noen avgjørende støtte for den rettsteori som er utviklet etter Paal Berg. Man må kunne frigjøre seg fra denne teori og nærme seg problemet med grunnlag i 1922-dommen: En utenforstående og nøytral tredjemann kan aldri

Side:505

møtes med blokadetiltak. Han utfører ikke streikerammet arbeid. Men hvis han reelt sett må anses alliert med den streikende bedrift, så tilsier også hensynet til solidaritetsfølelsen blant arbeidstakerne at det kan bli streikebryteri om den ikke-streikerammede overtar arbeid fra bedriften som er i streik, og lar andre utføre dette. Og slik er nettopp TGs situasjon i vår sak. Vesentlig her er kontraktsforholdet mellom TG og ET, som gir TG en styringsrett over de seks sjåførene i ET nærmest som om de var ansatte i TG. Det er en temmelig ensidig kontrakt, som langt på vei har karakter av en husmannskontrakt. De seks sjåførene kjørte utelukkende for TG og var fulltidsbeskjeftiget. Utad vil ET-sjåførene fremtre som TGs egne.

De transportører som av TG overtok ETs transportoppdrag til Steinkjer, var firmaer på Østlandet med liknende kontraktsforhold til TG som det ET har. TG har således flyttet oppdraget fra en gruppe streikende «kvasiansatte» til en gruppe ikke-streikende «kvasiansatte».

Det alliansesynspunktet som fremføres her, finnes det en viss støtte for i fremmed - særlig amerikansk og tysk - rett. Også i svensk rett er synspunktet presentert, jf. Folke Schmidt: «Facklig Arbetsrätt», 4. utg. side 238.

Det finnes også enkelte holdepunkter i folkerettslige kilder for at det skal være adgang til på nærmere vilkår å blokkere arbeid ved ikke-streikerammede bedrifter. Særlig vises til Den europeiske Sosial-pakt (1961) artikkel 6 nr. 4, og den uavhengige ekspertkomitéens kritiske vurdering av Storbritannias begrensning av adgangen til boikottliknende aksjoner («picketing») til å gjelde bare fredelige sådanne ved egen arbeidsplass.

Også særlige hensyn i transportbransjen taler for at TG i denne sak gjorde seg skyldig i forsøk på streikebryteri ved å sende østlandssjåførene til Steinkjer. De store transportselskapene, derunder TG, benytter en rekke underleverandører. I denne bransjen er det behov for et vidt streikebryterbegrep, om en streik skal bli noenlunde effektiv. Godset som transporteres, blir et sentralt element i avgrensningen.

Når det så gjelder MNTs erstatningsansvar for blokaden av Stig Elvrum, rekker dette ikke lenger enn til å gjelde overfor ET. Blokaden var bare rettet mot ET, og det er da støtte i boikottloven for at søksmålsadgangen, derunder retten til å kreve erstatning, utelukkende tilligger den bedriften som boikotten direkte gjelder, jf. således boikottlovens §3 tredje ledd om retten til å kreve midlertidig forføyning. En viss støtte for dette resultat finnes også i den gamle §6a nr. 1 d i arbeidstvistloven av 1927 - før vi fikk en egen boikottlov i 1947.

Det finnes ingen holdepunkter i rettspraksis, heller ikke fra Boikottdomstolens praksis i 1930-årene, for at en tredjemann som boikotten ikke er rettet mot, kan kreve erstatning. Det er heller ikke mye veiledning å finne i den juridiske teori.

Det avgjørende er at hensikten med blokaden var å «straffe» Stig Elvrum og derved ramme ET, ikke å ramme TG. Av denne grunn er ikke kravet til en boikott i lovens §1 oppfylt i forhold til TG, som derfor ikke kan kreve erstatning.

Under disse omstendigheter foreligger heller ikke ansvarsgrunnlag etter den alminnelige culparegel. Det finnes ikke rettspraksis som statuerer erstatningsansvar på culpagrunnlag overfor en tredjemann som boikotten ikke er rettet mot. Forutsetningen for å akseptere at et rettsbrudd

Side:506

mot ET også er et rettsbrudd overfor TG, må være at det i realiteten dreier seg om samme selskap. Tollpost-Globes kontraktsmessige krav på transport fra ET kan ikke være erstatningsrettslig vernet. Det vises blant annet til den såkalte los-dommen i Rt-1957-426, hvor losene var i streik med staten som motpart, og hvor et rederi fikk erstatning for tapt tidsfrakt. Men Høyesteretts begrunnelse for å gi rederiet erstatning var forankret i at losenes lovmessige plikt til losing også gjaldt i forhold til rederiet, ikke bare i forhold til staten som arbeidsgiver. Midtnorsk Transportarbeiderforening er i vår sak ikke i noe pliktforhold til TG som skadelidt.

Ankende part har lagt ned slik påstand:

«1. Midtnorsk Transportarbeiderforening frifinnes for erstatningsplikt i anledning blokadeaksjonene mot Elvrum Transport AS og Tollpost-Globe AS' terminal på Steinkjer, for øvrig betaler Midtnorsk Transportarbeiderforening til Tollpost-Globe AS kr 153.000, med tillegg av 12 % årlig forsinkelsesrente regnet fra 20. april 1999 og til betaling skjer.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for alle instanser.»

Ankemotparten - Tollpost-Globe AS - har i sammenfatning anført:

Blokade av den bedrift som er i streik, må anses som en del av arbeidsnedleggelsen og vil normalt være lovlig etter arbeidstvistloven. Blokade av ikke-streikerammet bedrift vil som utgangspunkt være ulovlig boikott; men fra dette utgangspunkt må gjøres unntak når den utenforstående bedrift utfører streikebryterarbeid. Avgjørende vil være om den utenforstående utfører arbeid for å hjelpe den streikerammede bedrift eller i dennes interesse. I så fall er blokaden å anse som et ledd i arbeidsnedleggelsen og følgelig lovlig, med mindre det benyttes ulovlige midler, for eksempel rettsstridig tvang. Dette interessesynspunktet er avgjørende i norsk arbeidsrett, ikke den såkalte allianseteorien som ankende part lanserer. Gjeldende arbeidsrett på dette området kommer på grunnleggende vis til uttrykk i Arbeidsrettsrådets Innstilling om streikebryterproblemet av 30. november 1965 side 9-12. Innstillingen analyserer dommene fra 1920-årene og presenterer interesseteorien som gjeldende norsk rett. Arbeidsrettsrådet ble ledet av professor Kristen Andersen og hadde som medlemmer daværende ledere av LO og Norsk Arbeidsgiverforening. Innstillingen var enstemmig og må tillegges betydelig vekt.

Paal Berg har ikke på noe punkt gitt uttrykk for synspunkter som avviker fra de som Arbeidsrettsrådet har fremført. Berg var formann i Arbeidsretten under behandlingen av dommen fra 1922 ( ARD-1922-207), hvor interessesynspunktet var underliggende. De øvrige to dommer er eksempler på at den ikke-streikerammede bedrift tok tilbake oppdraget og utførte det ved egne krefter, jf. TGs mottiltak med Åndalsnesbilen i vår sak.

Interessesynspunktet kom også til uttrykk i §6a nr. 1 d i arbeidstvistloven om ulovlig boikott, som gjaldt før boikottloven av 1947:

«Boikott i anledning av arbeidsforhold er rettsstridig:

... når den til støtte for noen av partene i en arbeidstvist rettes mot en tredjemann,

Side:507

som står utenfor tvisten og ikke har iverksatt økonomiske forholdsregler for å støtte noen av partene i tvisten i anledning av denne -»

Særlig professor Jakhelln har i en rekke sammenhenger hevdet at interessesynspunktet er avgjørende, og at den ikke-streikerammede bedrift som utelukkende treffer tiltak til varetakelse av egne interesser, ikke lovlig kan blokkeres. Også Stein Evju har sluttet seg til dette synspunkt.

De samme synspunkter har LO-Stat gitt uttrykk for i et rundskriv om streikebryteri av 4. mai 2000. Selv om rundskrivet ikke falt i god jord internt i LO i den streikepolitiske situasjon som forelå den gang, er det juridiske innhold ikke på noen måte trukket tilbake.

Oppsummeres rettspraksis og juridisk teori, er det ikke tvilsomt at den ikke-streikerammede bedrift kan ta et arbeid fra den streikerammede og utføre det selv eller plassere det hos en annen underentreprenør, slik TG har gjort i denne sak. Det er klarligvis ikke godset som er streikerammet. Det kan ikke legges noen vekt på at en streik på grunn av antallet transportører da blir mindre effektiv i transportbransjen.

Den allianseteorien som er lansert av ankende part, er en ny anførsel for Høyesterett og er uten forankring i norsk arbeidsrett. I vår sak foreligger for øvrig ingen allianse mellom TG og ET. Det hersker ingen tvil om at arbeidsgiveransvaret for de seks sjåførene ligger hos ET, og det blir helt forfeilet å tale om «kvasiansatte» hos TG. Elvrum Transport fikk ingen fordeler av at TG lot transportene til Steinkjer utføres av andre.

Når det gjelder spørsmålet om TG har krav på erstatning av MNT for blokaden av Stig Elvrum, er det uomtvistet at Elvrum ikke begikk streikebryteri, og at blokaden av ham var rettsstridig. Det er også på det rene at det tap denne sak gjelder, er TGs tap som følge av denne blokaden. Det følger av boikottlovens §4 at den «skadelidende» er erstatningsberettiget. Siden TGs tap var en påregnelig følge av blokaden, må erstatningsvilkårene etter boikottloven være oppfylt, selv om blokaden var rettet mot ET. Men blokaden var i realiteten også rettet mot TG. Ikke fordi de var allierte, men ved måten den ble gjennomført på. Midtnorsk Transportarbeiderforenings hensikt med å blokkere Stig Elvrum var å tvinge ET til ikke å oppfylle sin kontrakt med TG, og TG til ikke å oppfylle sin kontrakt med kundene. Grunnvilkårene for erstatning etter boikottloven er derfor uansett oppfylt. Subsidiært er også vilkårene oppfylt for erstatning på alminnelig culpagrunnlag.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Frostating lagmannsretts dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere instanser.

Jeg behandler først spørsmålet om blokaden av TGs terminal i Steinkjer må anses som en rettsstridig boikott, eller om den var en rettmessig reaksjon på streikebryteri fra TGs side.

Lov av 5. desember 1947 om boikott - boikottloven - definerer boikott i §1:

Side:508

«Med boikott mener denne lov en oppfordring, avtale eller liknende tiltak som for å tvinge, skade eller straffe noen tar sikte på å hindre eller vanskeliggjøre en persons eller virksomhets økonomiske samkvem med andre.»

Loven omfatter boikott både i arbeids- og forretningslivet. Inn under den vide definisjonen går også arbeidsnedleggelse (streik) og arbeidsstengning (lockout). Men de lovlige kampmidler har lenge vært undergitt en rettslig regulering i lov av 5. mai 1927 om arbeidstvister - arbeidstvistloven - som har egne regler om arbeidskamp. I forbindelse med vedtakelsen av boikottloven i 1947, fikk arbeidstvistlovens §1 nr. 5 om streik og nr. 6 om lockout begge et nytt annet ledd, som i nr. 5 lyder slik:

«Som ledd i en arbeidsnedleggelse reknes det at vedkommende bedrift som følge av arbeidsnedleggelsen søkes sperret for arbeidskraft.»

Hensikten med denne tilføyelse var «at den vanlige blokade av arbeidsplassene som så å si er en automatisk følge av hver ordinær streik, ikke skal være undergitt de nye boikottregler», se Ot.prp.nr.73 (1947) om endringer i arbeidstvistloven side 6-7.

Det er på denne bakgrunn klart at MNTs blokade av ET var et rettmessig ledd i arbeidsnedleggelsen ved denne bedrift. Men spørsmålet i denne sak er om blokaden av TGs terminal i Steinkjer kan betraktes på samme måte, som en lovlig følge av streiken ved ET. Som tidligere nevnt legger partene til grunn at dersom TGs bruk av transportører fra Oslo til Steinkjer er å anse som streikebryteri i forhold til arbeidsnedleggelsen i ET, vil blokaden i utgangspunktet være rettmessig etter arbeidstvistloven. Jeg er enig i denne forutsetning.

Jeg har imidlertid vanskelig for å se at TG - som ikke-streikerammet bedrift - begår noe streikebryteri ved å overføre til andre transportører de oppdrag som ET på grunn av streiken var ute av stand til å gjennomføre, og som TG var avhengig av å få utført av hensyn til sine kunder. Jeg mener at dette følger klart av gjeldende norsk arbeidsrett, slik den er utviklet i en samstemmig juridisk teori på grunnlag av de tre dommene av Arbeidsretten fra 1920-årene. Det mest autoritative uttrykk for denne rettsoppfatning finner jeg i Arbeidsrettsrådets innstilling av 30. november 1965 om streikebryterproblemet. I et eget avsnitt om «Spesielle situasjoner for arbeidstakere i bedrifter som ikke selv er rammet av vedkommende konflikt» gjennomgås og analyseres Arbeidsrettens tre dommer: ARD-1922-207, ARD-1924-110) og ARD-1920-21 235 , se nærmere innstillingen side 9-12.

Jeg begrenser meg til å gjengi noen av de rettssetninger Arbeidsrettsrådet legger til grunn som gjeldende norsk arbeidsrett på dette området, og som har direkte betydning for det rettsspørsmål jeg drøfter.

Således fremhever rådet i nevnte innstilling på side 10:

«Det betyr at arbeidstakere i en bedrift som står utenfor en konflikt, ikke kan pålegges å utføre arbeidsoppdrag, hvis virkeliggjørelse vil fremtre som en hjelp ytet en annen og konfliktrammet bedrift på grunn av konflikten.»

Denne uttalelse fremkom som en kommentar til ARD-1922-207,

Side:509

der en streikerammet og blokkert bedrift på kamuflerende vis hadde overført et oppdrag til en utenforstående bedrift som var i god tro, men der et par av arbeidstakerne i sistnevnte bedrift ble klar over sammenhengen og la ned arbeidet.

Rådet skriver også på side 10:

«Mens det altså er utvilsomt at man ved avgjørelsen av om man har med en støtteaksjon til fordel for en blokkert bedrift å gjøre, må se bort fra eventuelle kamuflasjeforsøk, er det på den annen side like utvilsomt at arbeidsoppdrag som har til hensikt å tjene den ikke-konfliktrammede bedrifts eller dens kunders interesser, kan kreves utført av arbeidstakerne.»

Dette synspunkt fant Arbeidsrettsrådet støtte for i alle de nevnte dommer av Arbeidsretten. Fra ARD-1922-207 gjengir rådet (på side 12) en generell uttalelse, som anføres å være «av sentral betydning nettopp i relasjon til det problem som for øyeblikket drøftes». Uttalelsen fra dommen side 214 lyder slik:

«Har et verksted mottatt en bestilling, og bestilleren så annulerer den fordi verkstedet på grunn av blokade ikke kan effektuere den, er det klart at vedkommende bestiller må kunne gå med sin bestilling til et annet verksted, og arbeiderne ved dette kan ikke med rette påstå at effektueringen av bestillingen er streikebryterarbeid som de ikke vil utføre.»

De rettslige synspunkter fra Arbeidsrettsrådets innstilling som jeg her har gjengitt, får en særlig tyngde i kraft av den sammensetning rådet hadde. Synspunktene har også fått tilslutning i senere arbeidsrettslig teori. Jeg viser blant annet til Stein Evju i «Arbetsrätten i Norden», 1990 side 296 og Henning Jakhelln «Oversikt over arbeidsretten», 1996 side 440.

Ankende part har anført at Paal Berg ikke føyer seg inn i denne rekken av arbeidsrettslige forfattere, som tillegger det sentral betydning om den utenforstående bedrift handler i egen eller i den streikerammede bedrifts interesse. Til dette bemerker jeg kort at Paal Berg var formann i Arbeidsretten ved behandlingen av saken i ARD-1922-207, hvor interessesynspunktet var fremtredende. Jeg viser til hva jeg tidligere har gjengitt fra denne dom.

Når jeg på bakgrunn av denne utlegning av gjeldende arbeidsrett på dette området konkret skal bedømme blokaden av TGs terminal i Steinkjer, er det etter min mening av vesentlig betydning at TGs engasjement av nye transportører til Steinkjer-oppdraget utelukkende skjedde for å vareta TGs egen interesse i å oppfylle kundekontrakter. Det er vanskelig å se at ET overhodet kunne ha en økonomisk eller kontraktsrettslig interesse i at TG fikk utført det oppdraget som ET på grunn av streiken var ute av stand til å gjennomføre. Ankende part har heller ikke anført at ET hadde en slik interesse. Da streiken var et faktum, hadde ET ingen vinning og intet tap knyttet til spørsmålet om TG fikk gjennomført transporten til Steinkjer. Det er uomtvistet at TG i denne situasjon kunne ha utført transportoppdraget med egne ansatte, som selskapet gjorde da det engasjerte bilen fra Åndalsnes med tre sjåfører fra avdelingen der. Situasjonen var for øvrig tilsvarende i to av dommene

Side:510

av Arbeidsretten nevnt foran. I ARD-1920-21 235 og ARD-1924-110 tok den ikke-streikerammede bedrift oppdraget tilbake fra den som var i streik, og gjennomførte det ved egne krefter. Jeg har vanskelig for å se at løsningen skal bli en annen fordi TG istedenfor å utføre oppdraget selv, overførte det til noen av sine faste kontraktører som ikke var i streik.

Nå har ankende part med styrke fremholdt at TG i denne sak ikke var en helt utenforstående og nøytral tredjemann i forhold til den arbeidskamp som ET var i forsommeren 1998. Det er anført at TG i realiteten var «alliert» med ET, og at disse her må identifiseres. Ankende part mener å finne støtte for dette synspunkt i ARD-1922-207. Jeg er ikke enig i dette. De sterke bånd på eiersiden og administrativt, som i den saken forelå mellom flere selskaper, ble utelukkende trukket frem for å begrunne at overføringen av det streikerammede arbeidsoppdrag ble søkt kamuflert, og at dette i realiteten ble utført for den streikerammede bedrift. Det er interesseteorien som er sentral i rettens resonnement. En mer omfattende allianseteori, som den ankende part har fremført, er etter mitt syn uten forankring i gjeldende norsk arbeidsrett. Jeg kan for øvrig ikke se at det under noen omstendighet forelå en «allianse» mellom ET og TG utover en kontrakt om faste transportoppdrag som fulltidsbeskjeftigelse for en del av sjåførene i ET. Denne kontrakt skiller seg neppe vesentlig fra tilsvarende kontrakter som de større selskaper har med underleverandører innenfor transportbransjen. Jeg nevner at TGs kontrakter med de østlandske transportører som overtok Steinkjer-oppdraget, etter det opplyste var temmelig like den kontrakt TG hadde med ET. Det er ikke tvilsomt at ET hadde arbeidsgiveransvaret for de sjåfører som kjørte for TG, og jeg er enig med ankemotparten i at det er lite treffende å kalle dem for «kvasiansatte» hos TG. Jeg tilføyer at det ikke er helt enkelt å se rekkevidden av ankende parts argumentasjon for å identifisere ET og TG. Identifikasjonen skal utvilsomt ikke føres så langt som til også å anse TG for å være i streik, i så fall som en refleksvirkning av streiken i ET. Det er som tidligere nevnt uomtvistet i saken at TG fritt kunne bruke egne ansatte til å utføre de streikerammede transportoppdrag.

Jeg kan ikke se bort fra at det kan tenkes situasjoner hvor den ikke-streikerammede bedrift er i en slags allianse med den som er i streik, og hvor det etter omstendighetene vil være grunn til å anse det som streikebryteri om den utenforstående overtar oppdrag som den streikerammede skulle ha hatt. Men i så fall vil det etter mitt syn være riktig å forankre et slikt resultat nettopp i at den allierte bedrift utfører oppdraget for å hjelpe den streikerammede bedrift, eller opptrer i dennes interesse på annen måte.

Ankende part har endelig anført at med mange og små foretak i transportsektoren vil effekten av streikevåpenet kunne bli betydelig redusert, og dette taler for en vid definisjon av streikebryterbegrepet her. Jeg finner ikke grunnlag i gjeldende rett for en slik betraktningsmåte.

Det blir min konklusjon at TG ikke begikk streikebryteri ved å overføre transporten til Steinkjer fra ET til andre transportører mens ET var i streik. Følgelig var heller ikke blokaden av containerne i Steinkjer rettmessig. Denne blokaden var rettet direkte mot TG, og lagmannsrettens dom på erstatning på dette grunnlag må stadfestes.

Side:511

Sakens neste hovedspørsmål er om TG kan kreve erstatning for det tap bedriften ble påført ved at Stig Elvrums rangering av containere i Trondheim ble blokkert. Det erkjennes fra ankende part at ET, som blokaden var rettet mot, kan kreve sitt tap erstattet, men det anføres ikke å være grunnlag for erstatningsansvar overfor TG.

Jeg behandler først spørsmålet om et eventuelt erstatningsansvar kan være hjemlet i boikottloven.

Ankemotparten har anført at ansvaret for MNT følger direkte av at den rettsstridige blokaden av Stig Elvrum hadde til hensikt også å ramme TG, og at den således var rettet mot TG.

Jeg er enig med ankemotparten i at mye kan tale for å anse blokaden også rettet mot TG. Det vises her særlig til at MNT blokkerte alle de tre mottiltak TG satte i verk for - for sitt vedkommende - å begrense skadevirkningene av streiken i ET. Det kan se ut til å ha vært en samordnet aksjon mot det som ble oppfattet som streikebryteri fra TGs side. Jeg behøver imidlertid ikke å ta definitivt stilling til dette spørsmålet. Selv om det legges til grunn at blokaden utelukkende var rettet mot ET, mener jeg at det er grunnlag for å anse MNT erstatningsansvarlig for det tap som også TG derved ble påført.

Som tidligere nevnt har MNT erkjent at blokaden av Stig Elvrum var ulovlig. I forhold til ET forelå det da en rettsstridig boikott etter boikottlovens §2, jf. §1, og som nevnt er det ikke omtvistet at MNT derved ble erstatningsansvarlig for ETs tap. Spørsmålet om blokaden også kan gi grunnlag for erstatningsansvar overfor TG, må etter min mening søkes besvart ved en påregnelighetsbedømmelse: Var det påregnelig for MNT at TG ble påført tap ved den rettsstridige boikott? Etter mitt syn er den rettslige problemstilling som Henning Jakhelln har presentert i forhold til et temmelig parallelt saksforhold, befrakters erstatningsrettslige stilling ved ulovlig boikott av rederiet, direkte relevant for vår sak. I artikkelen Boikott av skip, Marius nr. 123, 1986 skriver han på side 70:

«Spørsmålet kan sees under synsvinkelen «obligatoriske kravs erstatningsrettslige vern», men denne formulering gir ikke mer enn et utgangspunkt. Realiteten i spørsmålet er et adekvans-spørsmål - hvor langt kan erstatningsansvaret strekkes. Dersom det legges til grunn at adekvansvurderingen influeres av skyldgraden hos skadevolder, må det i nærværende sammenheng fastholdes at det er tale om handlinger som iverksettes med forsett; en boikott-aksjon iverksettes «med vitende og vilje»; et moment som isolert sett trekker i retning av en noe videre ramme for hvilke følger som må ansees adekvate, enn hvor skaden er voldt ved (simpel) uaktsomhet.»

Med dette rettslige utgangspunktet, som jeg slutter meg til, er det for meg ikke tvil om at da MNT satte i verk den rettsstridige blokaden av Stig Elvrum, var MNT samtidig klar over at aksjonen høyst sannsynlig medførte tap for TG. At blokaden ikke tilsiktet å ramme andre enn ET, er da uten betydning. Jeg tilføyer at boikottlovens §4 om lemping av erstatningsansvaret ved ulovlig boikott omtaler den erstatningsberettigede som den «skadelidende» - et begrep som rekker utover den boikotten er direkte rettet mot. Begrensningen vil her ligge i det foran nevnte adekvanssynspunkt.

Side:512

Jeg er etter dette kommet til at TG har krav på erstatning etter boikottloven for den rettsstridige blokade av Stig Elvrum, og det er unødvendig å gå inn på spørsmålet om erstatning på annet grunnlag.

Min konklusjon blir således at lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

Ankende part har tapt saken fullstendig og må også erstatte motpartens saksomkostninger for Høyesterett. Ankemotparten har krevet 110.000 kroner i salær, som jeg legger til grunn for omkostningsavgjørelsen.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Frostating lagmannsretts dom stadfestes så langt den er påanket.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Midtnorsk Transportarbeiderforening til Tollpost-Globe AS 110.000 - etthundreogtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Oftedal Broch: Likeså.

Dommar Utgård: Det same.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Frostating lagmannsretts dom stadfestes så langt den er påanket.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Midtnorsk Transportarbeiderforening til Tollpost-Globe AS 110.000 - etthundreogtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.