HR-2000-628 - Rt-2001-382

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-03-16
Publisert:	HR-2000-628 - Rt-2001-382 (83-2001)
Stikkord:	Trygderett, Tjenestepensjon, Foreldelse
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om fordeling av midler i et premiefond opparbeidet under en privat tjenestepensjonsordning. Den knyttet seg til de regler som gjaldt før Foretakspensjonsloven (2000). Etter Skatteloven (1911) § 44 første ledd bokstav k fikk arbeidsgiveren fradrag i inntekten for innbetaling til dekning av premier i en tjenestepensjon som oppfylte krav fastsatt av Kongen, og innen visse grenser også for innbetaling til premiefond. Med hjemmel i den nevnte bestemmelse i skatteloven var det gitt forskrift om private tjenestepensjonsordninger av 28. juni 1968, den såkalte TPES-forskriften. Det følger av forskriften § 14 at når arbeidsgiveren innstiller sin virksomhet, skal pensjonsordningen opphøre, og pensjonsordningens midler nyttes til sikring av pensjonsrett for de ansatte. Terje Lie m. fl., som var ansatt i trykkeribedriften, gjorde krav på fordeling av premiefondet i medhold av TPES-forskriften § 14, idet de hevdet at arbeidsgiverens virksomhet måtte anses innstilt. Herredsretten og lagmannsretten frifant Centraltrykkeriet. Høyesterett gav de ankende parter medhold. Avgjørelsen bygger på at Centraltrykkeriet var arbeidsgiver i forhold til tjenestepensjonsordningen, men at mor- og datterselskapet må anses som en enhet ved avgjørelsen av om det foreligger innstilling av virksomheten. TPES-forskriften § 14 ble gitt anvendelse til tross for den begrensede restaktivitet i form av eiendomsforvaltning. Legalitetsprinsippet ble ikke ansett for å være til hinder for en slik forståelse. De ansattes krav ble fremmet gjennom søksmål mer enn 3 år etter at trykkerivirksomheten ble nedlagt, men kravet var ikke foreldet, jf. Foreldelsesloven (1979) § 10 nr. 1.
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett saknr 1998-00660 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-912 A/02 - Høyesterett HR-2000-00628, sivil sak, anke
Parter:	Terje Lie, Trond Larsen, Bjørn Lundgren, Jan Slettevold, Kjell Morten Solheim, Øyvind Holst, Terje Hosle, Sven-Erik Hansen, Arne Evensen, Steinar Nyhamar, Tor Solberg, Arvid Ellevold, Bjarne Harald Vangen, Tommy Vangen, Odd Henry Brodahl, Roy E. Sjønnesen, Svein Håkenstad, Tor Fredriksen (advokat Jakob Wahl) mot AS Centraltrykkeriet (advokat Håvard Wiker - til prøve)
Forfatter:	Aasland, Flock, Utgård, Bruzelius, Smith
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §44, Foreldelsesloven (1979) §10, §2, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Skatteloven (1999) §6-46, Foretakspensjonsloven (2000) §10-4, §14-3

Dommer Aasland: Saken gjelder krav om fordeling av midler i et premiefond opparbeidet under en privat tjenestepensjonsordning. Den knytter seg til de regler som gjaldt før den någjeldende lov om foretakspensjon av 24. mars 2000 nr. 16.

Etter §44 første ledd bokstav k i skatteloven av 1911 fikk arbeidsgiveren fradrag i inntekten for innbetaling til dekning av premier i en tjenestepensjonsordning som oppfylte krav fastsatt av Kongen. Fradragsretten omfattet også innbetaling til premiefond for inntil 150 prosent av årets premie, men begrenset slik at premiefondet ikke kunne overstige 10 ganger årets premie.

Med hjemmel i den nevnte bestemmelse i skatteloven var det gitt forskrift om private tjenestepensjonsordninger av 28. juni 1968, den såkalte TPES-forskriften. Den sentrale bestemmelse i saken er TPES-forskriften §14, som har følgende ordlyd:

«§14. Opphør av tjenestepensjonsordningen.

Innstiller arbeidsgiveren sin virksomhet, skal pensjonsordningen opphøre. Det samme gjelder dersom arbeidsgiveren slutter å betale premier og tilskudd til pensjonsordningen og det ikke foreligger midler i premiefond eller eventuelt midler i pensjonsreguleringsfond (jf. §8, punkt 4) som kan nyttes til å dekke premien.

Ved opphør skal pensjonsordningens midler nyttes til sikring av pensjonsrett som nevnt i §13. Rettighetene skal sikres i livsforsikringsselskap som nevnt i §1a) med mindre Forsikringsrådet godkjenner noe annet.

Har pensjonsordningen midler ut over det som kreves etter foregående ledd, skal de nyttes til sikring av supplerende ytelser til personer som på grunn av alder pr. 1. januar 1967 ikke vil kunne opptjene full tjenestepensjon i folketrygden.

Har pensjonsordningen ytterligere midler, skal disse nyttes på annen måte til beste for arbeidstakerne.

Planen for anvendelse av midlene i pensjonsordningen må forelegges Forsikringsrådet til godkjennelse.

Forsikringsrådet kan ved opphør av tjenestepensjonsordning som nevnt i §1b) og d) i særlige tilfelle tre i styrets sted og kvittere til slettelse i tinglysingsregisteret pantobligasjoner og andre dokumenter tilhørende pensjonsordningen.»

Side:383

Det bemerkes for ordens skyld at de oppgaver bestemmelsen legger til Forsikringsrådet, siden er lagt til Kredittilsynet.

De omtvistede spørsmål i saken er om det foreligger slik innstilling av virksomhet som etter TPES-forskriften §14 gir arbeidstakere som har måttet slutte, krav på andel i premiefondets midler til sikring av pensjonsrett, og i tilfelle om kravet er foreldet.

AS Centraltrykkeriet ble stiftet i 1879. Bedriften tegnet i 1939 pensjonsforsikring for sine ansatte. Pensjonsforsikringen var opprinnelig tegnet i Norske Folk, men var da spørsmålet om fordeling av premiefondet utviklet seg, flyttet til Gjensidige. Den er siden flyttet til Norske Liv. Til pensjonsforsikringen er det knyttet et premiefond. Den siste innbetaling til fondet fra arbeidsgiveren fant sted i 1982.

I tiden frem mot 1983 drev AS Centraltrykkeriet forlagsvirksomhet og trykkeri. Videre ble bokbinderivirksomhet drevet gjennom det heleide datterselskapet H.M. Refsum AS. De ansatte i datterselskapet hadde imidlertid egen pensjonsordning, og er aldri blitt tilknyttet pensjonsordningen i AS Centraltrykkeriet.

I 1983 foretok AS Centraltrykkeriet en omorganisering av virksomheten. Centraltrykkeriet Østerås AS og Forlaget Rutebok for Norge AS ble stiftet som heleide datterselskaper. Virksomheten ble flyttet til datterselskapene, og ansettelsesforholdene for arbeidstakerne ble knyttet til disse. Ved utgangen av 1983 var det 96 ansatte i trykkeriet og 9 i forlaget. Morselskapet, AS Centraltrykkeriet, hadde ingen andre ansatte enn administrerende direktør, som også var direktør i Centraltrykkeriet Østerås AS og fikk lønn fra begge selskaper. I 1989 fikk AS Centraltrykkeriet et ytterligere datterselskap, Centraltrykkeriet Alnabru AS, med 15 ansatte, som ble innlemmet i pensjonsordningen. I løpet av få år gikk imidlertid dette selskapets virksomhet over til Centraltrykkeriet Østerås AS.

Omorganiseringen i 1983 medførte ingen endring i partsforholdet i avtalen med forsikringsselskapet. AS Centraltrykkeriet ble - og er senere blitt - stående som forsikringstaker.

Som følge av en negativ utvikling for virksomheten i konsernet besluttet styret i 1988 å påbegynne nedbemanning. Antall ansatte i trykkeribedriften var ved utgangen av 1991 redusert til 51. Utenom disse 51 var det på dette tidspunkt ikke andre ansatte i konsernet enn administrerende direktør. Trykkeribedriften endret i 1991 navn fra Centraltrykkeriet Østerås AS til Centraltrykkeriet Grafisk Service AS. Selskapet vil heretter - tross en senere navneendring - bli omtalt under dette navn.

Høsten 1992 vedtok styret å avvikle driften i Centraltrykkeriet Grafisk Service AS etter flere år med betydelige underskudd. De resterende ansatte i trykkerivirksomheten ble oppsagt, og de siste fratrådte i løpet av våren 1993. Sommeren 1993 var bare administrerende direktør fortsatt i pensjonsordningen, bortsett fra to uførepensjonister som var i ferd med å avvikle ansettelsesforholdet. AS Centraltrykkeriet har etter dette innrettet sin virksomhet mot utleie av selskapets eiendom. Selskapet ansatte i 1995 to personer og har senere ansatt ytterligere én, slik at det nå er fire aktive medlemmer i pensjonsordningen. De ansatte er i hovedsak engasjert i forbindelse med eiendomsdrift på AS Centraltrykkeriets eiendom på Grini i Bærum, i tillegg til oppdrag for andre næringseiendommer i området. Centraltrykkeriet Grafisk Service AS,

Side:384

som har endret navn til Grini Eiendomsdrift AS, har ingen ansatte. Selskapet utfører ved innleid hjelp tekniske tjenester for leietakere og gårdeiere i Grini Næringspark.

Premiefondet tilknyttet pensjonsforsikringen utgjorde ved utløpet av 1993 nær 5 millioner kroner, og utgjør nå vel 7,2 millioner kroner. Forenede Forsikring, senere Gjensidige, reiste gjennom henvendelse til Kredittilsynet i april 1994 og senere gjennom henvendelse til Finansdepartementet spørsmål om premiefondet skulle fordeles mellom de ansatte i medhold av TPES-forskriften §14. AS Centraltrykkeriet gjorde for sin del gjeldende at premiefondet ikke kunne oppløses. Verken Kredittilsynet eller Finansdepartementet tok noe avgjort standpunkt til det spørsmål som var reist, men gav uttrykk for en del mer generelle synspunkter. Det vesentlige av den korrespondanse som fant sted, er gjengitt i herredsrettens dom. Gjensidige, som var av den oppfatning at premiefondet skulle fordeles mellom de ansatte, gav etter dette uttrykk for at man ikke ville foreta seg noe videre i saken, men at det var mest naturlig å overlate videre skritt til de berørte. I brev av 22. oktober 1997 varslet forsikringsselskapet de berørte ansatte om muligheten for at de kunne gjøre gjeldende krav om fordeling av premiefondet.

Ved stevning av 11. mars 1998 til Asker og Bærum herredsrett fremmet 28 tidligere ansatte i Centraltrykkeriet Grafisk Service AS krav om at midlene i premiefondet til den kollektive pensjonsordning tilknyttet AS Centraltrykkeriets polise skulle fordeles. Under hovedforhandlingen for herredsretten ble søksmålet frafalt og saken hevet for 10 av saksøkernes vedkommende. Dette hadde sammenheng med at kravet da ble begrenset til å gjelde de personer som hadde avsluttet sitt arbeidsforhold senere enn 29. juli 1992. Herredsretten avsa 29. desember 1998 dom med slik domsslutning:

«1. AS Centraltrykkeriet frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

De gjenstående 18 saksøkere påanket dommen til Borgarting lagmannsrett, som avsa dom 14. februar 2000 med slik domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.»

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

De ankende parter for lagmannsretten har påanket dommen til Høyesterett. Anken er begrunnet med feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. For Høyesterett har det imidlertid ikke vært uenighet om selve saksforholdet. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter, men saken står i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser. Partenes anførsler har også i det vesentlige vært de samme, dog slik at de ankende parter nå bare påberoper seg foreldelsesloven §10 nr. 1 i foreldelsesspørsmålet.

De ankende parter, Terje Lie m. fl., har sammenfatningsvis anført:

Deres arbeidsgiver må gjennom nedleggelsen av trykkerivirksomheten anses for å ha innstilt sin virksomhet, slik at TPES-forskriften

Side:385

§14 får anvendelse. Premiefondets midler skal da nyttes til sikring av pensjonsrett for de ansatte.

De ankende parter hevder at Centraltrykkeriet Grafisk Service AS må anses som deres arbeidsgiver. De var ansatt i dette selskapet, ikke i morselskapet. Etter omorganiseringen i 1983 forelå det en konsernpensjonsordning. Under en slik ordning skulle premiefondet ha vært fordelt på de enkelte selskaper i konsernet. Selv om dette er forsømt, må de ansatte stilles som om en slik fordeling var skjedd. Det vises for øvrig til at premiefondet var tatt inn i regnskapet for Centraltrykkeriet Grafisk Service AS fra 1983 frem til 1992, da premiefondet for første gang ble oppført i AS Centraltrykkeriets balanse.

Dersom Centraltrykkeriet Grafisk Service AS anses som arbeidsgiver, må det være klart at virksomheten er innstilt, idet dette selskap etter nedbemanningen ikke har noen ansatte og driver en høyst beskjeden aktivitet med leid arbeidskraft. Men også om morselskapet AS Centraltrykkeriet er å anse som arbeidsgiver, er det så lite tilbake av den samlede aktivitet i mor- og datterselskapet at virksomheten må anses innstilt.

Legalitetsprinsippet kan ikke være til hinder for en slik forståelse av TPES-forskriften §14. Det kan ikke bygges på en så streng ordlydstolkning. Midlene er sterkt båndlagt; de kan bare nyttes til pensjonsformål for de ansatte. Bedriften har ved innbetalingene til premiefondet oppnådd en betydelig skattefordel, og må ta begrensningene i sin disposisjonsrett over fondet med på kjøpet.

Reelle hensyn taler for at premiefondet skal fordeles. Premiefondet er uforholdsmessig stort i forhold til foretakets fremtidige pensjonsforpliktelser. Sosiale hensyn tilsier at de arbeidstakere som har måttet slutte ved avviklingen av trykkerivirksomheten, nyter godt av premiefondet.

De ankende parter viser for øvrig til uttalelser fra Kredittilsynet og Finansdepartementet.

Når det gjelder spørsmålet om foreldelse, viser de ankende parter til at de først ble kjent med muligheten for å fremme krav på fordeling av premiefondet da de mottok forsikringsselskapets brev av 22. oktober 1997. De må da nyte godt av tilleggsfristen i foreldelsesloven §10 nr. 1.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Midlene i premiefondet til den kollektive pensjonsordning tilknyttet AS Centraltrykkeriets polise i Norsk Liv AS skal fordeles mellom tidligere og nåværende medlemmer i pensjonsordningen etter en plan godkjent av myndighetene.

2. AS Centraltrykkeriet dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten, AS Centraltrykkeriet, har sammenfatningsvis anført:

Det forelå en konsernpensjonsordning som var opprettet av AS Centraltrykkeriet og hvor AS Centraltrykkeriet sto som forsikringstaker. I relasjon til pensjonsordningen er det mest naturlig å anse AS Centraltrykkeriet som arbeidsgiver for alle ansatte. Det forelå ingen plikt til å fordele fondet på de enkelte selskaper i konsernet. At premiefondet i perioden 1983 - 1991 ble regnskapsført i Centraltrykkeriet Grafisk Service AS,

Side:386

endrer ikke ordningens karakter av konsernpensjonsordning med AS Centraltrykkeriet som arbeidsgiver.

Virksomheten i AS Centraltrykkeriet er ikke innstilt. Bedriften driver fortsatt virksomhet. De nåværende ansatte er tilknyttet pensjonsordningen, og det er ikke spørsmål om at denne skal opphøre. Saksforholdet faller således klart utenfor ordlyden i TPES-forskriften §14.

Det er ikke omtvistet at AS Centraltrykkeriet er eier av premiefondet. De ansatte har ikke bidratt til fondsoppbyggingen. En fordeling av premiefondet til de tidligere ansatte vil innebære et vesentlig inngrep i eiendomsretten, og det må etter legalitetsprinsippet stilles strenge krav om klar hjemmel.

Premiefondet har stor verdi på selskapets hånd. En fordeling av premiefondet vil påføre selskapet økte kostnader og svekke dets evne til å betale fremtidige premier. I den utstrekning premiefondet er for stort i forhold til pensjonsforpliktelsene, vil selskapet kunne kreve tilbakeføring av midlene for å styrke sin økonomi. De nye reglene i loven om foretakspensjon utvider adgangen til slik tilbakeføring.

Hensynet til de ansatte taler ikke mot at selskapet beholder premiefondet. De ansatte som måtte slutte, har fått det de har krav på under tjenestepensjonsordningen i form av individuelle fripoliser. De har muligheter for å opparbeide pensjonsrettigheter hos ny arbeidsgiver, og stilles ikke dårligere enn andre arbeidstakere som må slutte. For øvrig vises det til at de arbeidstakere som måtte slutte på et tidlig tidspunkt under nedbemanningsprosessen, ikke vil nyte godt av en fordeling, som altså vil medføre en forskjellsbehandling mellom arbeidstakerne.

De uttalelser som foreligger fra forvaltningen, viser at spørsmålet om fordeling av premiefond i et tilfelle som det foreliggende er omtvistet, og at forvaltningen ikke har funnet grunnlag for å gi pålegg om slik fordeling.

Subsidiært gjøres det gjeldende at et mulig krav på midler i premiefondet er foreldet. Kravet oppsto senest sommeren 1993, og er undergitt 3 års foreldelsesfrist. Stevning ble først tatt ut i mars 1998. Det er ikke grunnlag for å anvende tilleggsfristen i foreldelsesloven §10 nr. 1.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter betaler sakens omkostninger for behandling i herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett, med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra utgangen av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.»

Mitt syn på saken

Jeg er under noen tvil kommet til et annet resultat enn de tidligere instanser.

Jeg bemerker først at saken blir å avgjøre etter de regler som gjaldt før lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon, som trådte i kraft 1. januar 2001. De skattemessige sider ved arbeidsgiverens tilskudd til privat tjenestepensjonsordning er nå regulert i skatteloven av 1999 §6-46, slik den er endret etter loven om foretakspensjon. Den nye lov om foretakspensjon er mer utførlig enn de tidligere gjeldende regler, og skiller seg også på flere punkter fra disse. Jeg nevner at lovens §14-3 vil føre til at premiefondet skal fordeles ved et slikt saksforhold som foreligger i vår

Side:387

sak. Det påpekes imidlertid i forarbeidene - NOU 1998:1 Utkast til lov om foretakspensjon side 145 - 146 - at sammenhengen med andre regler gjør at de legislative hensyn ikke er helt de samme som etter tidligere rett.

Innledningsvis skal jeg gjøre rede for noen hovedtrekk i de tidligere gjeldende regler om private tjenestepensjonsordninger. Jeg må da uttrykke meg i fortid, selv om det er mye som svarer til de någjeldende regler.

Som tidligere nevnt, gav skatteloven §44 første ledd bokstav k arbeidsgiveren rett til fradrag i inntekten for innbetaling til dekning av premier i en tjenestepensjonsordning som oppfylte krav fastsatt av Kongen - i vår sak er det vesentlig TPES-forskriften som er av interesse. Gjennom betaling av premier fra arbeidsgiveren og eventuelt også arbeidstakeren ble det år for år bygd opp en premiereserve for den enkelte ansatte. Denne premiereserven ble den ansattes eiendom, jf. TPES-forskriften §13 nr. 1 første ledd, og gav grunnlag for pensjonsytelser ved oppnådd alder, eventuelt ved uførhet. Dersom arbeidstakeren sluttet i stillingen før pensjonsalderen, hadde han rett til en individuell fripolise basert på den opparbeidede premiereserven.

Videre fikk arbeidsgiveren inntektsfradrag ved betaling til premiefond innenfor nærmere bestemte grenser som nevnt innledningsvis. Premiefondet ble først og fremst bygd opp gjennom arbeidsgiverens innbetalinger, men ble også tilført alle beløp som etter forsikringsavtalen skulle godskrives arbeidsgiveren, jf. TPES-forskriften §7 nr. 1 første ledd. Nærmere bestemt ville dette være overskuddsmidler som etter forsikringsavtalen skulle tilfalle arbeidsgiveren, og tilbakeførte midler fra premiereserven, f.eks innbetalt premie for arbeidstaker som sluttet før han hadde opparbeidet rett til medlemskap i tjenestepensjonen.

Når skattereglene stimulerte til oppbygging av premiefond, var det særlig for å gi bedriftene adgang til å sette av midler i gode år for å sikre at premiene til pensjonsforsikringen kunne dekkes i dårligere år. Etter TPES-forskriften §7 nr. 2 kunne midlene i premiefond etter arbeidsgiverens bestemmelse nyttes til dekning av hans andel av årets premie, eventuelt også arbeidstakerens andel, eller til nærmere oppregnede pensjonsformål. Ut over dette hadde arbeidsgiveren ingen rådighet over premiefondet, med mindre departementet gav dispensasjon etter TPES-forskriften §15. I praksis ble det gitt dispensasjon for tilbakeføring av midler til foretaket mot beskatning i tilfeller der premiefondet oversteg 10 ganger årets premie.

Det vil fremgå at ut fra de formål premiefondet kunne nyttes til, skulle det komme arbeidstakerne til gode. Den eneste situasjon hvor reglene gav arbeidstakerne direkte rettigheter til midler i premiefondet, var imidlertid ved innstilling av arbeidsgiverens virksomhet, jf. TPES-forskriften §14.

Spørsmålet i saken er altså om det foreligger en slik innstilling av arbeidsgivers virksomhet at §14 får anvendelse. Det er klart og uomtvistet at en arbeidsgiver som har foretatt innbetalinger til premiefond etter skatteloven §44 første ledd bokstav k med den skattefordel som er knyttet til dette, dermed har underkastet seg de bestemmelser om anvendelsen av midlene som følger av TPES-forskriften. Videre må det anses klart - og det er ikke bestridt - at de berørte arbeidstakere har en selvstendig

Side:388

rett til å kreve at bestemmelsen om fordeling av premiefond i forskriftens §14 blir etterlevd dersom det ut fra en riktig forståelse av denne bestemmelse foreligger innstilling av arbeidsgiverens virksomhet. De er ikke avhengige av at Kredittilsynet gir pålegg om slik fordeling.

Partene er uenige om morselskapet AS Centraltrykkeriet eller datterselskapet Centraltrykkeriet Grafisk Service AS skal anses som arbeidsgiver. De ankende parter var ansatt i Centraltrykkeriet Grafisk Service AS, som drev produksjonsvirksomheten. At datterselskapet i denne relasjon er å anse som arbeidsgiver, er imidlertid ikke uten videre avgjørende; arbeidsgiverbegrepet kan ha forskjellig innhold i forskjellige relasjoner. Morselskapet hadde opprettet pensjonsordningen, hadde hele tiden stått som forsikringstaker, og hadde også foretatt innbetalingene til premiefondet. Selv om disse forhold kan tale for å anse morselskapet som arbeidsgiver i forhold til tjenestepensjonsordningen, finner jeg spørsmålet tvilsomt. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å ta noe bestemt standpunkt til spørsmålet, da jeg ikke kan se at det er avgjørende for resultatet. I det følgende bygger jeg på at AS Centraltrykkeriet var arbeidsgiver i forhold til tjenestepensjonsordningen. Ved bedømmelsen av om arbeidsgiverens virksomhet er innstilt, må imidlertid da mor- og datterselskapet sees som en enhet. Det ville gi dårlig sammenheng å anse morselskapet som arbeidsgiver for de ansatte i datterselskapet og samtidig se bort fra virksomheten i datterselskapet ved avgjørelsen av om det totalt sett foreligger innstilling av virksomheten.

Ved det siste årsskiftet før trykkerivirksomheten ble nedlagt, sto man overfor et morselskap med én ansatt, administrerende direktør, som også arbeidet for datterselskapet, og et datterselskap i form av en trykkeribedrift med 51 ansatte. Etter nedleggelsen av trykkerivirksomheten gjensto bare forvaltning av morselskapets eiendommer. Det forelå ingen spesielle holdepunkter for at annen virksomhet ville bli igangsatt. Dette er også i det vesentlige bekreftet av den senere utvikling, selv om det er ansatt tre personer utenom administrerende direktør for å arbeide med eiendomsforvaltningen, og selv om disse også har oppdrag for andre næringsbygg i området. Nedleggelsen av trykkerivirksomheten har således et betydelig preg av avvikling av den samlede virksomhet i mor- og datterselskapet.

Jeg innskyter at dersom selskapet etter nedleggelsen av trykkerivirksomheten innen rimelig tid hadde etablert ny virksomhet av et mer betydelig omfang, og arbeidstakerne i denne nye virksomhet ble tilknyttet tjenestepensjonsordningen, ville det utvilsomt ikke vært grunnlag for anvendelse av TPES-forskriften §14, selv om det skjedde en fullstendig utskiftning av arbeidstakere. I vår sak er det imidlertid - som allerede fremhevet - bare tale om en svært begrenset restaktivitet i form av eiendomsforvaltning.

Om anvendelsen av §14 i tilsvarende tilfeller foreligger det en del uttalelser fra de forvaltningsorganer som har hatt ansvar for håndhevelsen av TPES-forskriften. Således uttalte Forsikringsrådet i et rundskriv av 25. august 1977:

«Forsikringsrådet har i den senere tid fått enkelte forespørsler om hvordan det skal forholdes med midler i premiefond for fast tjenestepensjonsordning når

Side:389

en endring eller omlegging av virksomheten medfører at et stort antall arbeidstakere må slutte hos arbeidsgiver. Rådets syn er at i slike tilfelle kan det ikke godtas at det forholdes slik at premiefondsmidlene i sin helhet bare kommer de arbeidstakere tilgode som fortsetter i tjenesten. Man antar at ved betydelige innskrenkninger som nærmer seg opphør, må midlene fordeles som bestemt ved opphør av tjenestepensjonsordning (§14 i «Regler om private tjenestepensjonsordninger» og eventuelle opphørsbestemmelser for pensjonsordningen), og at det eventuelt bare er de midler som ved denne fordeling tilkommer de arbeidstakere som fortsetter i tjenesten som kan bli stående på premiefond tilknyttet tjenestepensjonsforsikringen.

Forsikringsrådet ber om at livsforsikringsselskapene og de forsikringstekniske konsulenter for pensjonskassene er oppmerksom på forholdene, og at tvilstilfeller blir forelagt for Forsikringsrådet.»

Det var for øvrig under henvisning til dette rundskriv forsikringsselskapet i vår sak antok at midlene i premiefondet skulle fordeles.

Kredittilsynet har i enkelte saker - således i vår sak - gitt uttrykk for at mye taler for at foretakets virksomhet må anses innstilt, slik at premiefondet skal fordeles, selv om det fortsatt er en aktivitet som omfatter noen få ansatte. Det er blant annet pekt på at premiefondet ellers vil være uforholdsmessig stort i forhold til pensjonsordningens forpliktelser. Imidlertid har Kredittilsynet tatt forbehold om at tolkningen av TPES-forskriften §14 i slike tilfelle er omtvistet, og tilsynet har derfor ikke villet kreve at det skal skje fordeling av premiefondsmidlene når arbeidsgiveren direkte motsetter seg det.

Finansdepartementet har tatt spørsmålet om tolkningen av §14 i slike tilfeller opp til drøftelse i brev av 14. februar 1997, som departementet også gjengav i sitt svar til forsikringsselskapet i vår sak. Departementet gir uttrykk for at det skal «meget til før det kan legges til grunn at arbeidsgivers virksomhet er opphørt i henhold til TPES-forskriften §14, såfremt foretaket ikke er fullstendig avviklet». Imidlertid heter det:

«Departementet antar likevel at det etter gjeldende regelverk i særlige tilfeller vil kunne utløses rett til anvendelse av premiefondet til sikring av pensjoner når innskrenkningene kan karakteriseres som vesentlige og permanente. Dette vil særlig kunne være tilfellet dersom premiefondet er meget stort i forhold til de framtidige forpliktelser. Det vises her til forskriften §6 som uttrykker et hovedprinsipp i regelverket om forholdsmessighet mellom pensjonene i ordningen.»

I fremstillingen av gjeldende rett i NOU 1998:1 side 28 er det uttalt:

«Pensjonsordningen skal opphøre dersom arbeidsgiver «innstiller sin virksomhet», jf 1968-reglene §14. Etter sin ordlyd kommer bestemmelsen til anvendelse i de tilfeller arbeidsgiver avvikler alle deler av den virksomhet foretaket driver. Ved flere anledninger har det vært reist spørsmål om §14 kommer til anvendelse også i de tilfeller hvor virksomheten delvis innskrenkes. Dette tilfellet er ikke omfattet av ordlyden, og det foreligger usikkerhet om bestemmelsen kan tolkes slik at den også kommer til anvendelse ved innskrenkning av virksomheten. I mangel av andre holdepunkter har man søkt veiledning i at §14 kan komme til anvendelse ved kraftig nedbygging av virksomheten

Side:390

over kort tid. I tilfeller der premiefondet vil bli uforholdsmessig stort i forhold til pensjonsforpliktelsene dersom fordeling ikke gjennomføres, taler hensynet til likebehandling av pensjonsordningens medlemmer for en slik forståelse av bestemmelsen. For de tilfeller der pensjonsordningen er opprettet i form av pensjonskasse, følger det av forskrift av 27. oktober 1969 nr 9451 §14 at tjenestepensjonsordningen skal opphøre dersom arbeidsgiveren helt eller delvis innstiller sin virksomhet.»

Bortsett fra det som er opplyst om Kredittilsynets holdning når arbeidsgiveren motsetter seg fordeling av premiefondet, foreligger det ikke opplysninger om hvordan §14 er blitt praktisert. Jeg anser det imidlertid klart at verken forvaltningspraksis eller de uttalelser jeg har vist til, kan tillegges vekt ut over den argumentasjonsverdi som ligger i uttalelsene. Avgjørelsen må treffes ut fra hvilken forståelse av bestemmelsen som har de beste grunner for seg, sett i lys av ordlyden, formålet og andre tolkningsmomenter.

Det er klart at bestemmelsens kjerneområde er tilfeller hvor arbeidsgiveren avvikler all virksomhet i foretaket, for eksempel ved konkurs eller ved oppløsning og avvikling av et aksjeselskap; det kan for øvrig ikke ha noen betydning om selve aksjeselskapet fortsatt består som juridisk person. Etter min mening er imidlertid ordlyden ikke til hinder for at virksomheten ut fra en totalvurdering må anses innstilt også i et tilfelle som det foreliggende, hvor foretakets opprinnelige aktivitet er avviklet, bortimot alle arbeidstakere har sluttet, og hvor den eneste gjenstående aktivitet består i at noen få personer forvalter foretakets eiendom. At disse personer fortsetter i pensjonsordningen, kan ikke være til hinder for at den behandles som opphørt i forhold til §14.

En slik tolkning av bestemmelsen - det kan vel være en smakssak om man vil betegne den som en utvidende tolkning - reiser imidlertid spørsmål som krever en nærmere drøftelse.

AS Centraltrykkeriet har med styrke gjort gjeldende at selskapet er eier av midlene i premiefondet, og at det ut fra legalitetsprinsippet skal klar og utvilsom hjemmel til for å gjøre et slikt inngrep i eiendomsretten som fordeling av fondet til de tidligere ansatte vil innebære.

Selv om man er på legalitetsprinsippets område, kan kravet til klarhet i lovhjemmel variere. Jeg viser om dette til det som uttales i Rt-1995-530 på side 537, i en sak som gjaldt pålegg av avgift innenfor fiskerinæringen til fremme av markedstiltak:

«Jeg antar, med bakgrunn i teori og rettspraksis, at kravet til lovhjemmel må nyanseres blant annet ut fra hvilket område en befinner seg på, arten av inngrepet, hvordan det rammer og hvor tyngende det er overfor den som rammes. Også andre rettskildefaktorer enn loven selv må etter omstendighetene trekkes inn. En slik mer sammensatt vurdering må etter min mening legges til grunn ved avgjørelsen av de hjemmelsspørsmål som oppstår i denne saken.»

Ved en sammensatt vurdering ut fra slike vurderingsmomenter som her er påpekt, kan jeg ikke se at legalitetsprinsippet legger særskilt strenge bånd på hjemmelstolkningen i vår sak. Slik jeg ser det, har synspunktet inngrep i eiendomsretten begrenset vekt i denne saken. Som påpekt i forarbeidene til den nye lov om foretakspensjon, NOU 1998:1

Side:391

side 126 - 127 og særlig Ot.prp.nr.47 (1998-1999) side 170, er eiendomsretten til premiefondet ikke mer enn summen av de beføyelser som retten gir. Det fremgår av det jeg tidligere har sagt, at arbeidsgiveren ved å foreta innbetalinger til premiefondet med de skattefordeler det innebar, måtte gi avkall på en vesentlig del av sin rådighet over midlene ved at disse ble øremerket til pensjonsformål for de ansatte. Midlene i fondet kunne bare anvendes til premiebetaling eller for å styrke de ansattes pensjonsrettigheter, og var altså bundet opp i pensjonsordningen. Arbeidsgiveren var avskåret fra å få midlene tilbakeført dersom han ikke fikk dispensasjon etter TPES-forskriften §15. De vesentlige begrensninger som således er lagt på arbeidsgiverens rådighet, og det hensyn til de ansatte som premiefondet skal vareta, må etter min mening tillegges vekt når det er spørsmål om hvor stramme bånd legalitetsprinsippet legger på lov- eller i vårt tilfelle forskriftstolkningen.

Opplysningene i vår sak viser at premiefondet før nedbemanningen fant sted, ikke hadde en slik størrelse i forhold til de årlige premier at det etter praksis var grunnlag for dispensasjon etter TPES-forskriften §15. Og jeg anser det utelukket at selve nedbemanningen ville gitt grunnlag for dispensasjon for å trekke midler ut av pensjonsordningen i en situasjon hvor det oppsto spørsmål om anvendelse av forskriftens §14 til fordel for de arbeidstakere som måtte slutte. Jeg tilføyer at AS Centraltrykkeriets rådighet over premiefondets midler må bedømmes ut fra de regler som gjaldt da trykkerivirksomheten ble avviklet. At loven om foretakspensjon gir regler om en mer utstrakt tilbakeføring av premiefondsmidler til arbeidsgiveren, jf. §10-4, kan ikke tillegges betydning i vår sak.

I og med at midlene var bundet opp i pensjonsordningen, er det klart at det etter nedbemanningen forelå en situasjon hvor premiefondet var uforholdsmessig stort i forhold til de fremtidige premieforpliktelser. Anvendt til det annet formål TPES-reglene gav adgang til, styrking av medlemmenes pensjonsrettigheter, ville det gi de gjenværende medlemmer uforholdsmessig høye ytelser i forhold til de ansatte som måtte fratre. Som påpekt i den uttalelse jeg har gjengitt fra Finansdepartementet, ville et slikt resultat stride mot et hovedprinsipp i regelverket om forholdsmessighet mellom pensjonene i ordningen.

AS Centraltrykkeriet har gjort gjeldende at de ansatte som måtte slutte, har fått de rettigheter de har krav på gjennom fripoliser basert på opparbeidet premiereserve. Om de i tillegg skal få nyte godt av midlene i premiefondet, vil dette - hevdes det - gi dem en uventet og tilfeldig fordel. Til dette bemerker jeg at de rett nok vil bli stilt bedre dersom man sammenlikner med arbeidstakere som slutter frivillig eller etter oppsigelse under den løpende drift av virksomheten, og som må nøye seg med rettighetene etter en fripolise. Men TPES-forskriften §14 bygger jo nettopp på at de arbeidstakere som må slutte fordi arbeidsgiveren innstiller sin virksomhet, skal stilles bedre enn dette. Regelen er tydeligvis begrunnet ut fra sosialpolitiske hensyn. Etter nedleggelse av en bedrift vil det erfaringsmessig ofte være vanskelig for arbeidstakerne, spesielt eldre arbeidstakere, å komme i nytt arbeid hvor de opprettholder tilsvarende opparbeidelse av rettigheter i pensjonsordning. Jeg innskyter at det her dreier seg om et synspunkt av generell karakter som må antas å ligge bak regelen. Hvordan det stiller seg for arbeidstakerne i den konkrete

Side:392

sak, har vi ikke nærmere opplysninger om, og det kan heller ikke tillegges betydning.

Videre har AS Centraltrykkeriet fremholdt at det i forholdet mellom de arbeidstakere som har måttet slutte, vil fremstå som tilfeldig hvem som vil nyte godt av premiefondsmidlene. Det vises til at det pågikk nedbemanning over atskillig tid. Ut fra de opplysninger som foreligger om praksis, var det for herredsretten hevdet at skjæringspunktet skulle settes slik at premiefondet ble fordelt mellom dem som avsluttet sitt arbeidsforhold 30. juli 1992 eller senere, men uansett hvordan skjæringspunktet settes, vil resultatet få preg av tilfeldighet. Til dette bemerker jeg at dette er et problem som vil kunne oppstå også i de situasjoner hvor TPES-forskriften §14 utvilsomt kommer til anvendelse, et problem som neppe helt kan avhjelpes, men som det i noen grad må kunne tas hensyn til ved at skjæringstidspunktet søkes tilpasset de konkrete forhold ved utarbeidelsen av plan for anvendelsen av midlene, jf. §14 femte ledd.

Den etter min mening mest tungtveiende innvending AS Centraltrykkeriet har gjort gjeldende mot en fordeling av premiefondet, knytter seg til selskapets behov for å beholde midler i premiefondet til å sikre pensjonsytelser overfor de ansatte i selskapets fremtidige virksomhet etter nedleggelsen av trykkerivirksomheten. De ankende parter har vist til at det bare var administrerende direktør som var tilbake som ansatt da trykkerivirksomheten ble avviklet i 1993, og at hans pensjonsrettigheter vil bli tilgodesett ved en fordeling av premiefondet. En slik betraktning tar imidlertid ikke hensyn til at restvirksomheten krever flere ansatte enn administrerende direktør. Det kan nok reises spørsmål om selskapet ved en fordeling av premiefondet på den måte de ankende parter har gjort gjeldende, kommer urimelig dårlig ut, hensett til pensjonsforpliktelsene overfor de nåværende ansatte. Imidlertid ville det etter min mening virke uforholdsmessig om selskapet av hensyn til pensjonsforpliktelsene under den beskjedne restvirksomhet skulle kunne unngå en fordeling av premiefondet i medhold av TPES-forskriften §14. Jeg viser til at det av opplysningene i saken fremgår at de årlige pensjonspremier som nå betales, på langt nær når opp i den årlige forrentning av premiefondet. Derimot kan etter min mening mye tale for at det bør tas hensyn til selskapets pensjonsforpliktelser under restvirksomheten ved utarbeidelsen av plan for anvendelse av midlene etter §14 femte ledd.

Jeg går etter dette over til foreldelsesspørsmålet. De ankende parter har for Høyesterett ikke påberopt seg at deres krav om fordeling av midlene i premiefondet ikke er gjenstand for foreldelse. Jeg anser for min del dette spørsmålet tvilsomt. Vi står overfor en situasjon hvor partene gjør gjeldende konkurrerende krav på fondsmidler som står inne i et forsikringsselskap. Etter min mening kan det reises spørsmål om den ene pretendent kan gjøre gjeldende foreldelse overfor den annen i en slik situasjon. Jeg anser det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet, da jeg finner at foreldelse under enhver omstendighet må anses utelukket etter foreldelsesloven §10 nr. 1.

Den nedbemanning som medførte at de ankende parter kunne gjøre krav på fordeling av premiefondet, må vel anses gjennomført sommeren 1993. Etter hovedregelen i foreldelsesloven §2 ville dermed foreldelse være inntrådt sommeren 1996. Imidlertid følger det av foreldelsesloven

Side:393

§10 nr. 1 at dersom fordringshaveren ikke har gjort fordringen gjeldende fordi han manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren, inntrer foreldelse tidligst ett år etter den dag da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap.

Det må legges til grunn at de tidligere ansatte ikke fikk kunnskap om muligheten for å kreve fordeling av premiefondet før med brevet av 22. oktober 1997 fra Gjensidige, og stevning ble tatt ut mindre enn et år etter dette. Spørsmålet blir dermed om de burde ha skaffet seg slik kunnskap tidligere. AS Centraltrykkeriet har gjort gjeldende at manglende kunnskap hos de ansatte må skyldes rettsvillfarelse, og at det skal svært meget til for at rettsvillfarelse kan føre til tilleggsfrist etter foreldelsesloven §10 nr. 1. Jeg bemerker at det vel kan være noe usikkert om de ansatte har hatt kjennskap til at det forelå et premiefond, og om mulig manglende kunnskap på dette punkt skal bedømmes som en faktisk villfarelse eller en rettsvillfarelse, men jeg lar dette stå hen. Også manglende kunnskap om rettsregler vil etter omstendighetene kunne gi grunnlag for tilleggsfrist etter foreldelsesloven §10 nr. 1, iallfall dersom rettsuvitenheten knytter seg til spesialregler som er lite kjent. For så vidt gjelder kunnskapskravet etter den tidligere bestemmelse i straffelovens ikrafttredelseslov §28, som reiste tilsvarende spørsmål, viser jeg særlig til avgjørelsen i Rt-1959-525. Jeg må gå ut fra at de tidligere ansatte mottok underretning om at deres fratreden hadde utløst krav på fripolise. Etter min mening ville det være lite realistisk å forvente at de av eget tiltak skulle reise spørsmål om de hadde ytterligere rettigheter under pensjonsordningen. Jeg tilføyer - uten å ta standpunkt til om det er av rettslig betydning i forhold til §10 nr. 1 - at AS Centraltrykkeriet etter den holdning forsikringsselskapet inntok, ikke hadde grunn til å regne med at retten til premiefondet ikke ville bli gjenstand for tvist.

Anken har ført frem. Avgjørelsen har imidlertid voldt slik tvil at jeg finner at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger.

Jeg finner at domsslutningen bør utformes noe annerledes enn de ankende parters påstand, og stemmer for denne

dom:

Midlene i premiefondet til den kollektive pensjonsforsikring tilknyttet AS Centraltrykkeriets polise i Norske Liv AS skal fordeles i medhold av §14 i forskrift 28. juni 1968 om private tjenestepensjonsordninger i henhold til skatteloven §44 første ledd, bokstav k.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommar Utgård: Det same.

Dommer Bruzelius: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

Midlene i premiefondet til den kollektive pensjonsforsikring tilknyttet AS Centraltrykkeriets polise i Norske Liv AS skal fordeles i medhold av §14 i forskrift 28. juni 1968 om private tjenestepensjonsordninger i henhold til skatteloven §44 første ledd, bokstav k.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.