HR-2000-66 - Rt-2000-473
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-02 |
| Publisert: | HR-2000-00066 - Rt-2000-473 (111-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Erstatning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om erstatning og oppreisning i anledning straffeforfølgning. |
| Saksgang: | Oslo byrett nr. 1996-04497 M/30 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-229, LB-1999-126 M/01 - Høyesterett HR-2000-00066S, jnr. 675/1999, jnr. 677/1999, jnr. 681/1999 |
| Parter: | A (advokat Pål O. Haugland), B (Forsvarer: advokat Erik Lea), C (advokat Paal Berg Helland) mot Påtalemyndigheten. |
| Forfatter: | Lund, Gussgard, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §445, §446, §321, §444, §445, §446, §447, Straffeloven (1902) §229, §232 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning i anledning straffeforfølgning, jf. straffeprosessloven kapittel 31. Kravene er reist av tre personer som ble frifunnet etter å ha vært tiltalt for flere tilfeller av legemsbeskadigelse i forbindelse med et gjengslagsmål utenfor Oslo sentralbanestasjon i september 1995. De tre personene ble nektet erstatning og oppreisning ved kjennelser i Borgarting lagmannsrett, og alle tre har erklært kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
A, B og C (heretter omtalt som de kjærende parter) ble pågrepet av politiet 10. september 1995 og siktet for drap og drapsforsøk. Flere andre personer ble også pågrepet og siktet for samme forhold. Bakgrunnen var et slagsmål som fant sted utenfor Oslo sentralbanestasjon ca kl 03.00 natt til 10. september 1995. Under slagsmålet ble D påført flere knivstikk i ryggen med den følge at han døde. Flere andre personer kom til skade under slagsmålet, blant annet E, F og G.
Forut for slagsmålet ved Oslo sentralbanestasjon, om kvelden lørdag 9. september 1995, hadde det også funnet sted et slagsmål på - - - Cafe på Arbeidersamfunnets plass i Oslo sentrum. Ved denne episoden ble H påført brudd- og kuttskader på en hånd og kuttskader i hodet. De kjærende parter var alle mistenkt for å ha deltatt også i dette slagsmålet.
De kjærende parter ble varetektsfengslet 12. september 1995. Fengslingene ble forlenget frem til løslatelse 28. juni 1996. Samtlige hadde brev- og besøksrestriksjoner frem til 13. februar 1996.
De kjærende parter var siktet for drapsforsøk frem til 7. mai 1996 da påtalemyndigheten tok ut tiltale mot til sammen 14 personer i saken. De kjærende parter ble tiltalt for to overtredelser av straffeloven §229 3. straffalternativ jf. §232, og tre overtredelser av §229 2. straffalternativ jf. §232. Tiltalen etter 3. straffalternativ gjaldt legemsbeskadigelse av D og E. Tiltalen etter 2. straffalternativ gjaldt legemsbeskadigelse av F, G og H.
Ved Oslo byretts dom 11. april 1997 ble A frifunnet. Ved samme dom ble C og B dømt for legemsbeskadigelse av H på - - - Cafe, post II c i tiltalen, men frifunnet for de øvrige postene. Begge ble dømt til en straff av fengsel i 120 dager. Straffen ble ansett sonet ved varetektsfengsling.
Ved Oslo byretts dom 11. april 1997 ble videre til sammen ti av de tiltalte frifunnet for de forhold som hadde tilknytning til slagsmålet utenfor Oslo sentralbanestasjon. For syv av disse ble byrettens dom også rettskraftig. Ved Oslo byretts kjennelse 27. november 1997 ble samtlige syv deretter tilkjent oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446. To personer ble dessuten tilkjent erstatning i medhold av straffeprosessloven §445.
Påtalemyndigheten påanket frifinnelsen av A, C og B til Borgarting lagmannsrett. Ankene gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Anken over frifinnelsen av A omfattet ikke tiltalen post II c, legemsbeskadigelsen på - - - Cafe.
B og C motanket forsåvidt gjaldt domfellelsen for legemsbeskadigelsen på - - - Cafe, men ankene ble nektet fremmet i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd.
Ved Borgarting lagmannsretts dom 29. oktober 1998 ble de kjærende parter frifunnet for de tiltalepostene som var omfattet av påtalemyndighetens anke.
Etter frifinnende dom i lagmannsretten fremsatte de kjærende parter krav om erstatning og oppreisning i medhold av straffeprosessloven kapittel 31. Kravene ble fremsatt for Borgarting lagmannsrett og behandlet av samme dommere som straffesaken, jf. straffeprosessloven §447 tredje ledd. Lagmannsretten avsa separate kjennelser for hvert av kravene 29. oktober 1999, men samtlige kjennelser har slik slutning:
«Staten v/Justisdepartementet frifinnes.»
Om saksforholdet for øvrig vises til lagmannsrettens kjennelser.
A, B og C har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse i sin egen sak til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er inngitt støtteskriv fra de respektives forsvarere.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har funnet det hensiktsmessig å forene kjæremålene til felles behandling.
A har i hovedsak anført:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse, lovanvendelse og saksbehandling. Kjærende part mener vilkårene for erstatning er til stede i medhold av straffeprosessloven §444 og §445, og at vilkårene for oppreisning etter §446 er oppfylt. Det påpekes at lagmannsrettens kjennelse er avsagt under dissens, idet én dommer stemte for å tilkjenne erstatning med 75.000 kroner og oppreisning med 50.000 kroner.
Det vises til at lagmannsretten har lagt til grunn at han i objektiv henseende medvirket på straffbar måte ved å være blant dem som løp opp mot platået utenfor Oslo sentralbanestasjon, og ved å bli stående der under slåsskampen. Ved dette handlingsmønsteret skal han ha styrket forsettet hos dem som angrep thailenderne.
Det anføres at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull. Lagmannsretten har lagt til grunn at han under hele hendelsesforløpet befant seg i bakgrunnen. Han kan derfor ikke ha hatt noen betydning for at slåsskampen startet. Han kan ikke ha styrket de andres forsett.
Det gjøres gjeldende at han har sannsynliggjort at han var uskyldig i den handlingen som var grunnlaget for siktelsen, jf. §444. Det vises særlig til at han var siktet for drapsforsøk helt frem til mai 1996. I forhold til tiltalen for legemsbeskadigelse anføres at han har sannsynliggjort at han ikke deltok aktivt i de handlinger som er beskrevet i tiltalen. Han har heller ikke medvirket psykisk. Lagmannsrettens flertall har i denne sammenheng uriktig lagt til grunn at han var klar over at noen av vietnameserne var utstyrt med våpen.
I forhold til kravet om erstatning etter §445 anføres at det ikke var påkrevet med en så lang varetektsfengsling, herunder en så lang periode med restriksjoner. Det vises til at han avga en detaljert forklaring til politiet like etter pågripelsen, og at han har stått fast på denne forklaringen senere. I motsetning til de andre siktede har han ikke nektet å avgi forklaring eller avgitt motstridende forklaringer. Varetektsfengslingen på ni måneder var et uforholdsmessig inngrep. Det vises til lagmannsrettens mindretall, og til at kjærende part hadde store psykiske problemer under fengslingen.
Lagmannsrettens nektelse av erstatning etter §445 fremstår som urimelig sammenlignet med Oslo byretts avgjørelse om å tilkjenne sju andre siktede oppreisning og erstatning. Det anføres at det ikke er relevante forskjeller mellom kjærende parts sak og saksforholdet knyttet til disse sju.
Når det gjelder spørsmålet om det foreligger økonomisk tap, anføres at straffesaken har forskjøvet kjærende parts inntreden i arbeidsmarkedet. Det gikk mer enn tre år frem til endelig frifinnelse. Prinsipalt anføres at det bør tilkjennes erstatning med 450.000 kroner for inntektstap i tre år, subsidiært erstatning med 300.000 kroner for inntektstap i to år.
Det gjøres gjeldende at vilkårene for oppreisning etter §446 er til stede. Oslo byrett tilkjente andre siktede oppreisning med beløp i størrelsesorden 175.000 - 200.000 kroner. Det er rimelig at kjærende part tilkjennes et høyere beløp ut fra at straffeforfølgningen pågikk over et lengre tidsrom.
Det foreligger en saksbehandlingsfeil når det i kjennelsen heter at kjærende part utvilsomt har medvirket på straffbar måte i objektiv henseende. Denne uttalelsen er i strid med EMK art. 6 nr. 2. Kjærende part viser til Rt-1994-721 der en lignende sak fra menneskerettighetsdomstolen er omtalt. Lagmannsretten har også gått langt i retning av å konstatere subjektiv skyld for medvirkning.
A har lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt:
A tilkjennes erstatning for økonomisk tap fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 450.000,-.
A tilkjennes oppreisningserstatning for ikke-økonomisk skade fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 500.000,-.
Subsidiært:
Borgarting lagmannsretts kjennelse av 29.10.99 oppheves.»
B har i hovedsak anført:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse, rettsanvendelse og saksbehandling. Kjærende part mener vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 og §445 er tilstede, og at vilkårene for oppreisning etter §446 er oppfylt.
Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at kjærende part selv har vært årsak til at vartektsfengslingen ble så langvarig. Det er riktig nok tilfellet at kjærende part forsøkte å distansere seg fra hele saken i de første avhørene, men dette er forståelig ut fra at han da var siktet for forsettlig drap og tre forsøk på forsettlig drap. I desember 1995 ga han en fullstendig forklaring. Denne forklaringen har han fastholdt senere.
Lagmannsretten har i kjennelsen påpekt at kjærende parts forklaring ikke samsvarer med forklaringen til en av de fornærmede, Fs forklaring er uriktig, og dette skyldes at F har forvekslet to av de tiltalte i saken, B og I. Det vises blant annet til Oslo byretts dom av 11. april 1997 der det heter at Fs forklaring svekkes av at de andre involverte ikke har observert det samme som han.
Lagmannsretten har vektlagt at det på kjærende parts klær ble funnet blodflekker som med stor sannsynlighet stammer fra to av de fornærmede, F og G. Det er tale om utslynget blod som kjærende part meget mulig kan ha fått på seg uten selv å ha skadet noen. På jakken ble det bare funnet mikroskopiske flekker med utslynget blod. Kjærende part har aldri lagt skjul på at han befant seg i nærheten av slagsmålet. Blodflekkene gir ikke grunnlag for å hevde at han deltok i slagsmålet.
Lagmannsretten har feilaktig lagt vekt på at de tiltalte ikke skal ha forklart seg fullstendig om saken. Kjærende part har forklart seg meget detaljert om hva som skjedde under slagsmålet. Det er ikke unaturlig eller ulogisk at han ikke har fått med seg alle detaljer, blant annet hvem som knivstakk avdøde. Det var mørkt, mange mennesker samlet, og det hele skjedde fort. Under slike forhold er det ikke påfallende at en vitneforklaring er noe mangelfull.
Når det gjelder §446, anføres at straffeforfølgningen har vært en meget hard påkjenning for kjærende part. I legeerklæring av 9. februar 1996 heter det at han har sterke angstopplevelser, hovedsakelig i form av synshallusinasjoner. Det fremstår som urettferdig at han ikke tilkjennes oppreisning når syv andre tiltalte er tilkjent oppreisning av Oslo byrett. Det er ingen grunn til at kjærende part skal behandles annerledes. Ved tilkjennelsen av oppreisning la byretten vekt på at det hadde vært en tilleggsbelastning at siktelsene lenge lød på drap. Byretten la dessuten vekt på at fortsatt fengsling etter nedsubsumeringen var et uforholdsmessig inngrep. Disse momentene har også full gyldighet i forhold til kjærende part. Påtalemyndigheten må også ha vært klar over at det ville skje en nedsubsumering lenge før denne fant sted.
Lagmannsretten har gjort en saksbehandlingsfeil ved å uttale seg om skyldspørsmålet i strid med EMK art. 6 nr. 2.
B har lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt:
B tilkjennes erstatning for økonomisk tap fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 450.000,-.
B tilkjennes oppreisningserstatning for ikke-økonomisk skade fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 500.000,-.
Subsidiært:
Borgarting lagmannsretts kjennelse av 29.10.99 oppheves.»
C har i hovedsak anført:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse, rettsanvendelse og saksbehandling. Kjærende part mener at vilkårene er til stede for erstatning etter straffeprosessloven §445 og oppreisning etter §446. Det anføres ikke at vilkårene etter §444 er oppfylt.
Når det gjelder kravet om økonomisk tap etter §445, anføres at det er sannsynlig at kjærende part ville ha hatt en viss arbeidsinntekt, eller at han ville ha gått på skole, dersom han ikke var blitt varetektsfengslet.
Det foreligger ekstraordinære grunner som tilsier erstatning etter §445. Kjærende parts situasjon er ikke annerledes enn situasjonen for dem som ble tilkjent erstatning eller oppreisning i byretten. Siktelsen for drap og fortsatt fengsling etter nedsubsumeringen utgjorde en tilleggsbelastning. Det vises for øvrig til anførsler i begjæringen til lagmannsretten om erstatning og oppreisning.
Lagmannsrettens premisser er i strid med uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr. 2.
C har lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt:
C tilkjennes erstatning for økonomisk tap fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kroner 87.600,-.
C tilkjennes oppreisning for ikke-økonomisk skade fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kroner 500.000,-.
Subsidiært:
Borgarting lagmannsretts kjennelse av 29.10.99 oppheves.»
Påtalemyndigheten har inngitt et felles tilsvar til kjæremålene. Påtalemyndigheten tiltrer bevisbedømmelsen og de øvrige premisser i lagmannsrettens kjennelse og fastholder tidligere anførsler for lagmannsretten. Påtalemyndigheten gjør videre gjeldende at kjærende parters saker skiller seg fra sakene til de øvrige tiltalte som ble frifunnet i byretten og som senere er tilkjent oppreisning. Påtalemyndighetens anke til lagmannsretten var nettopp et uttrykk for at de kjærende parter stod i en særstilling. Lagmannsrettens kjennelse er etter påtalemyndighetens mening ikke i strid med EMK art. 6 nr. 2.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse i alle de tre sakene.
De kjærende parter har alle påberopt at lagmannsretten har uttalt seg i strid med uskyldspresumpsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2. Utvalget finner det unødvendig å gå nærmere inn på dette. I og med at utvalget har full kompetanse, kan en eventuell feil her under ingen omstendighet få betydning for avgjørelsen av kravene om erstatning og oppreisning. Om uskyldspresumsjonen i relasjon til erstatning for uberettiget forfølgning vises for øvrig til Rt-1994-721, Rt-1996-864 og Rt-1999-1363.
Kravet fra C
Som nevnt ble domfelte pågrepet 10. september 1995 og satt varetektsfengslet ca 9 1/2 måned til 28. juni 1996. Brev- og besøksforbud gjaldt frem til 13. februar 1996. C ble i byretten dømt for forbrytelse mot straffeloven §229 jf. §232 til fengsel i 120 dager for sin delaktighet i den alvorlige legemsbeskadigelsen av H under slagsmålet på - - - Cafe. Han har krevd erstatning etter straffeprosessloven §445 og oppreisning etter §446. Det er ikke krevd erstatning etter §444 første ledd med grunnlag i den del av tiltalen han ble frifunnet for.
Lagmannsretten har foretatt en selvstendig vurdering av forholdet til §444 første ledd, og er kommet til at det ikke er sannsynliggjort at han ikke har begått de handlinger han ble frifunnet for. Kjæremålsutvalget finner ikke grunnlag for å tilsidesette dette resultat. Lagmannsrettens dommere deltok alle i behandlingen av ankesaken som førte til den frifinnende dommen av 29. oktober 1998, og hadde dermed et meget bedre grunnlag for denne vurdering enn kjæremålsutvalget.
Lagmannsretten har videre vurdert om det er rimelig å tilkjenne C erstatning etter §445 for særlig og uforholdsmessig skade ved forfølgningen, og har besvart dette benektende. Lagmannsretten har lagt vekt på alvoret i tiltalen, at etterforskningen var komplisert fordi det var så mange innblandet, og at mange av de siktede i saken ga ufullstendige og uriktige forklaringer om hva som var skjedd. For så vidt gjelder C, er det vist til at han avga 11 politiforklaringer, hvorav flere sto i motstrid med hverandre. Han skiftet forklaring etter hvert som han ble konfrontert med forklaringer fra andre. De mange og motstridende politiforklaringer var etter lagmannsrettens mening medvirkende til at rettsforhandlingene ble svært langvarige.
Utvalget bemerker at det etter rettspraksis skal ganske sterke rimelighetsgrunner til for erstatning etter §445, jf. Rt-1994-721 og senere avgjørelser. Dette må ikke minst gjelde i saker om alvorlig gjengkriminalitet der den siktede har gitt ufullstendige og sprikende forklaringer for politiet. I disse sakene medfører lojalitet blant gjengmedlemmene at både etterforskningen og eventuelle rettsforhandlinger ofte forsinkes og vanskeliggjøres. Saken om slagsmålene på Oslo S i 1995 er et eksempel på dette. Utvalget understreker at det i dette ikke ligger noe krav til siktedes politiforklaring, bare at det i relasjon til et erstatningskrav må tas hensyn til at saksbehandlingstiden rent faktisk forlenges i slike tilfelle, noe siktede i en viss utstrekning må tåle uten erstatning.
C ble dømt for delaktighet i slagsmålet på - - - Cafe der en person ble påført store skader. Noen timer senere var C til stede under slagsmålet på Oslo S, og har avgitt mange og dels motstridende forklaringer om hva han selv og andre foretok seg. På denne bakgrunn er utvalget enig med lagmannsretten i at det ikke kan anses rimelig å tilkjenne C erstatning etter §445 for den skade rettsforfølgningen måtte ha påført ham. Den skade han har lidt, kan etter utvalgets syn ikke anses uforholdsmessig.
Når vilkårene for erstatning etter §445 ikke er tilstede, blir det heller ikke tale om oppreisning etter §446.
Kjæremålet tas etter dette ikke til følge.
Kravet fra B
B satt varetektsfengslet like lenge som C, og med brev- og besøksforbud i samme tidsrom som ham. Han ble i byretten dømt for forbrytelse mot straffeloven §229 jf. §232 for tilsvarende forhold og til samme straff som C. Han har krevd erstatning etter §444, subsidiært etter §445, og oppreisning etter §446.
Heller ikke når det gjelder B finner utvalget grunnlag for å tilsidesette lagmannsrettens vurdering av at vilkårene etter §444 første ledd ikke er oppfylt. Lagmannsretten har vist til hans til dels motstridende forklaringer, at det var vitneutsagn som pekte ham ut som deltaker i slagsmålet, og at jakken hans hadde blodflekker som høyst sannsynlig stammet fra fornærmede.
Når det gjelder vurderingen etter §445, har lagmannsretten vist til de samme momenter som for C, og utvalget er enig i at disse to må anses å stå i samme stilling i relasjon til et krav etter denne bestemmelsen. Da han ble pågrepet, benektet B at han hadde deltatt i slagsmålet på - - - Cafe og ethvert kjennskap til slagsmålet på Oslo S. Først etter ca tre måneder erkjente han at han hadde vært tilskuer til begge slåsskampene. Mange var innblandet i disse slagsmålene, og de ga sprikende forklaringer. De skader strafforfølgningen har medført for B, kan etter omstendighetene ikke anses uforholdsmessige.
Når vilkårene for erstatning ikke er tilstede, kan oppreisning etter §446 ikke tilkjennes.
Kjæremålet tas etter dette ikke til følge.
Kravet fra A
A var varetektsfengslet i samme tidsrom som C og B, med brev- og besøksforbud i samme periode som dem. Han ble frifunnet i byretten for deltakelse i slagsmålet i - - - Cafe, og dommen ble ikke påanket. Han har krevd erstatning etter §444, subsidiært etter §445, og oppreisning etter §446. Erstatningskravet gjelder ikke - - -episoden, og lagmannsretten har lagt til grunn at denne del av saken ikke er egnet til å utløse noe erstatningskrav for A. Utvalget er enig i dette.
Om As forhold har lagmannsretten bl.a anført:
«A har avgitt i alt sju politiforklaringer. For det aller meste har han forklart seg konsistent hele veien. Allerede i første forklaring redegjorde han for sine bevegelser den aktuelle kveld og natt til 10. september 1995, og i de øvrige forklaringer har han utdypet dette og brakt frem flere detaljer. Hans forklaring i retten var i hovedsak i samsvar med det han tidligere har forklart for politiet, men slik at det var ting han sa at han ikke lenger husket eller nå ikke ville svare på. Etter de foreliggende opplysninger finner lagmannsretten det ikke sannsynliggjort at A var med på å skaffe våpen, eller at han deltok aktivt i slåsskampen på Oslo S.
...
...
Da thailenderne beveget seg mot Oslo City og deretter opp mot platået foran Oslo S, fulgte vietnameserne etter, og det utviklet seg til en slåsskamp foran Oslo S, slik som beskrevet i tiltalen. A har i denne sammenheng forklart til politiet at hans motiv for å følge etter var at han ville være sikker på at den ene thailenderen fikk juling som fortjent. Han har videre forklart til politiet at han også selv var innstilt på å gi juling om han var den som var i nærheten. De spredte seg i mindre grupper på veg opp slik at thailenderne ikke skulle slippe unna. Til retten har han opplyst at han fulgte etter opp til Oslo S fordi han ble revet med at stemningen. Det legges til grunn at A var blant dem som holdt seg mer i bakgrunnen, og at han forholdt seg passiv mens slåsskampen utviklet seg. A har forklart at han etter hvert syntes det så ut som den ene thailenderen fikk nok juling. Under tumultene mistet F skytevåpenet som han hadde. Dette ble plukket opp av en vietnameser og kastet fra den ene til den andre, også til A, som kastet det fra seg. Etter dette sprang A fra stedet.»
Lagmannsretten har i relasjon til §444 konkludert med at A i objektiv henseende har medvirket - dvs at han ikke har sannsynliggjort at han ikke har begått den handling tiltalen gjaldt. Ut fra saksdokumentene finner utvalget ikke grunn til å fravike lagmannsrettens oppfatning av de faktiske forhold, og slutter seg til rettens konklusjon om at vilkårene for erstatning etter §444 ikke foreligger.
Når det gjelder erstatning etter §445 og oppreisning etter §446, kom to av lagdommerne til at det ikke forelå særlige grunner som tilsa erstatning, og at oppreisning da ikke kunne tilkjennes, mens en dommer mente det var grunnlag både for erstatning og oppreisning. Begge fraksjoner har lagt til grunn at A allerede i første avhør erkjente den objektive medvirkningshandling som nevnte sitat omhandler.
Under noen tvil er utvalget kommet til samme resultat som lagmannsrettens mindretall, både for så vidt gjelder erstatning og oppreisning. Så vidt utvalget har forstått, har det ikke vært vitneforklaringer av betydning i saken som trekker i retning av at han har deltatt mer aktivt enn det han selv har forklart. Selv om det klart var grunn til varetektsfengsling i september 1995, finner utvalget at varetektstiden sett i sammenheng med de særdeles lange rettsforhandlingene, gjør det rimelig at han tilkjennes en viss erstatning og oppreisning. Vurdert i ettertid må forfølgningen anses som uforholdsmessig inngripende overfor A. Saken gikk over tre år. Rettsforhandlingene i byretten pågikk i ca 6 måneder, i lagmannsretten ca 2 måneder. Når varetektstiden kommer i tillegg, ble As tilværelse over den 3-års perioden som forfølgningen varte, sterkt preget av denne. Det tillegges noe vekt at det var påtalemyndigheten som anket over den frifinnende byrettsdommen. Det legges til grunn at isolasjonen under varetektsfengslingen gikk sterkt inn på ham og preget ham i den etterfølgende tid. I følge kjæremålet var han som barn internert i en flyktningeleir.
Erstatningen fastsettes i samsvar med lagmannsrettens mindretall til 75.000 kroner og oppreisningen til 50.000 kroner.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
A tilkjennes erstatning av statskassen med 75.000 - syttifemtusen - kroner og oppreisning med 50.000 - femtitusen - kroner.
Kjæremålene fra C og B forkastes.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.