LB-1999-229

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-10-29
Publisert:	LB-1999-00229
Stikkord:	Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 96-04497 M/30 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00229 M/01. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2000-00066S.
Parter:	A (advokat Cecilie Nakstad) mot Staten v/Justisdepartemenetet (statsadvokat Jørn Sigurd Maurud).
Forfatter:	Lagdommer Petter A. Lossius, formann. Lagdommer Steingrim Bull. Lagdommer Magne Spilde
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §445, Straffeloven (1902) §229, §232, §321, §444, §446

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for påstått uberettiget forfølgning, jf. straffeprosessloven §445 flg.

A ble natt til søndag 10. september 1995 pågrepet av politiet i Oslo og siktet for drap og drapsforsøk sammen med andre ungdommer, de fleste av vietnamesisk opprinnelse, blant annet B og C. Bakgrunnen var et gjengslagsmål som samme natt hadde funnet sted foran Oslo S der D var blitt drept med knivstikk i ryggen. I samme slagsmål var også E og F samt G kommet til skade med skudd- eller stikksår. A var også mistenkt for å ha vært deltaker i et annet slagsmål samme kveld utenfor - - - Kafé i Oslo sentrum der H ble påført brudd- og kuttskader i hånden og kuttskader i hodet.

A ble varetektsfengslet den 12. september 1995 med brev- og besøksforbud og var underlagt varetektsfengsling frem til 28. juni 1996. Brev- og besøksrestriksjonene sto ved lag frem til 13. februar 1996. Siktelsen for drapsforsøk ble opprettholdt frem til 7. mai 1996, da det ble tatt ut tiltale for legemsbeskadigelse med døden til følge m.m. Tiltalebeslutningen, der A er omtalt som nr. 6, lyder slik:

I straffeloven §229 3. straffalternativ, jf §232

for ved kniv eller annen særlig farlig redskap eller under andre særdeles skjerpende omstendigheter å ha skadet en annen på legeme med døden eller betydelig skade på legeme eller helbred til følge, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

For tiltale nr 1 til og med nr 14:

a) Natt til søndag 10 september 1995 i Oslo sentrum forfulgte flere av de tiltalte 4 ungdommer av bl.a thailandsk opprinnelse, deriblant D. Utenfor hovedinngangen til Oslo sentralbanestasjon, hvor alle de tiltalte var til stede, angrep de eller medvirket til dette etter forutgående planlegging og/eller hvor de styrket hverandre gjennom tilstedeværelsen og/eller ved aktive handlinger D. Han ble stukket flere ganger i ryggen og eller skulderpartiet med kniv e.l. To av stikkene gikk inn i brystkassen baktil, hvorav det ene gjennom høyre lunge, det andre gjennom lungen og videre inn i hjerteposen og skadet livpulsåren med den følge at D døde av forblødning.

b) Natt til søndag 10 september 1995 i Oslo sentrum forfulgte flere av de tiltalte 4 ungdommer av bl.a thailandsk opprinnelse, deriblant E. Utenfor hovedinngangen til Oslo sentralbanestasjon, hvor alle de tiltalte var tilstede, angrep de eller medvirket til dette etter forutgående planlegging og/eller hvor de styrket hverandre gjennom tilstedeværelsen og/eller ved aktive handlinger E. Han ble stukket gjennom lungens overlapp med livstruende indre blødninger til følge.

II Straffeloven §229 2. straffalternativ, jf §232

for ved kniv eller annet særlig farlig redskap eller under andre særdeles skjerpende omstendigheter å ha skadet en annen på legeme eller helbred med sykdom eller arbeidsudyktighet over 2 uker til følge, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

For tiltalte nr 1 til og med nr 14:

a) Natt til søndag 10 september 1995 i Oslo sentrum forfulgte flere av de tiltalte 4 ungdommer av bl.a thailandsk opprinnelse, deriblant F. Utenfor hovedinngangen til Oslo sentralbanestasjon, hvor alle de tiltalte var til stede, angrep de eller medvirket til dette etter forutgående planlegging og/eller hvor de styrket hverandre gjennom tilstedeværelsen og/eller ved aktive handlinger F. Han ble skutt i venstre lår med et håndvåpen og stukket/skåret i ansiktet og høyre hånd med kniv e.l. F fikk skuddskade med brudd av lårbenet, kutt i hånden med strekkseneskade og brudd samt kuttsår ved neseåpningen som gikk inn i nesehulen. Skadene medførte mer enn 2 ukers sykdom og/eller arbeidsudyktighet.

b) Natt til søndag 10 september 1995 i Oslo sentrum forfulgte flere av de tiltalte 4 ungdommer, deriblant G. Utenfor hovedinngangen til Oslo sentralbanestasjon, hvor alle de tiltalte var til stede, angrep de eller medvirket til dette etter forutgående planlegging og/eller hvor de styrket hverandre gjennom tilstedeværelsen og/eller ved aktive handlinger G. Han ble skutt mot brystet med et håndvåpen hvoretter prosjektilet fulgte fremre del av brystveggen og gikk gjennom høyre overarm. Videre ble han stukket/skåret flere ganger i ansiktet, brystet og en hånd med kvin e.l. Skadene medførte mer enn 2 ukers sykdom og/eller arbeidsudyktighet.

For tiltalte nr 6 til og med nr 11:

c) Lørdag 9 september 1995, ca kl. 2200 på - - - Cafe, Arbeidersamfundets plass i Oslo, angrep de eller medvirket til dette hvor de styrket hverandre gjennom tilstedeværelsen og/eller aktive handlinger H. Han ble stukket/skåret i hodet og på kroppen med kniv e.l., slått mot hodet og/eller kroppen med biljardkøer og/eller balltrær og glass. H ble ved dette påført brudd og kuttskader på høyre hånd, kuttskader i hodet samt et hematom i størrelse 6 x 10 cm over venstre underarm. Skadene medførte mer enn 2 ukers sykdom og/eller arbeidsudyktighet.

Hovedforhandling i Oslo byrett ble avholdt fra 23. september 1996 til 12. mars 1997. Byretten avsa dom den 11. april 1997 som for As vedkommende har slik domsslutning:

A, født xx.xx.1977, dømmes for overtredelse av straffeloven §229 2. straffalternativ, jf §232 til fengsel i 120 etthundreogtjue dager. Straffen anses sonet ved frihetsberøvelse, 292 dager under etterforskning.

A frifinnes for tiltalens post I a) og b) og post II a) og b).

Dommen innebar at A ble domfelt etter tiltalens post II c) slagsmålet utenfor - - - Kafé. Av de andre fem som var tiltalt etter post II c), ble ytterligere to frifunnet, mens tre ble domfelt. Når det gjelder forholdene beskrevet i tiltalens post I a) og b) og II a) og b), ble fire domfelt, mens ti ble frifunnet.

Påtalemyndigheten anket dommen for så vidt angikk frifinnelsen av A sammen med tilsvarende frifinnelser av de medtiltalte B og C. Anken ble av lagmannsretten tillatt fremmet etter straffeprosessloven §321 annet ledd, 1. punktum. A erklærte motanke for domfellelsen etter tiltalens post II c), men motanken ble nektet fremmet etter straffeprosessloven §321 annet ledd, 1. punktum.

Ankeforhandling ble avholdt i tiden 7. september til 29. oktober 1999. Lagmannsretten avsa da dom hvorved A ble frifunnet.

A har i prosesskrift av 21. januar og 24. april 1999 fremsatt begjæring om erstatning for uberettiget forfølgning. Han anfører i hovedsak følgende:

Da han ble pågrepet høsten 1995, var han elev ved - - skole, der han fikk undervisning i norsk. Skolegangen ble således avbrutt for hans vedkommende mens han var fengslet. Etter løslatelsen den 28. juni 1996 forsøkte B å gjennomføre et norskkurs, men allerede den 23. september måtte han møte til hovedforhandling i byretten. Det var umulig å kombinere dette med fortsatt undervisning eller arbeid.

I utgangspunktet skulle hovedforhandlingen i byretten vare i tre måneder. Den varte imidlertid i nær seks måneder. Kort etter frifinnelsen ble B gjort kjent med at påtalemyndigheten hadde anket dommen for hans vedkommende. Fordi han da var klar over at han også måtte møte i lagmannsretten, var hans motivasjon for å skaffe seg skoleplass eller arbeid ikke særlig stor. Han slet dessuten med psykiske problemer etter det lange varetektsoppholdet og den påfølgende rettssaken.

Selv om det vanskelig kan dokumenteres at B har lidt noe økonomisk tap som følge av forfølgningen, er det sannsynlig at han ville ha oppnådd en viss arbeidsinntekt eller skaffet seg skolegang den tiden han satt varetektsfengslet.

I forslag til nye regler om erstatning i anledning strafforfølgning er det foreslått at det skal gis en minimumserstatning pr. varetektsdag, uansett dokumentasjon. Det vises til Borgarting lagmannsretts kjennelse av 3. september 1998, der det på side 8 er referert fra NOU 1996:18 side 38, der det er antydet et beløp på kr 250 pr. dag. Det fremgår videre at det i Danmark er satt som veiledende norm en dagserstatning på kr 450.

Forslaget i nevnte NOU ligger noen år tilbake, og det vil derfor være naturlig å øke dagsbeløpet noe. Hvis man legger til grunn kr 300 pr. dag i varetekt, vil det utgjøre kr 87.600 i økonomisk tap.

For å bli tilkjent erstatning i henhold til straffeprosessloven §445 må det foreligge et ekstraordinært tilfelle. På grunn av den lange varetektstiden, den alvorlige siktelsen og tiltalen og de lange rettsforhandlingene, samt Bs unge alder og hans psykiske problemer, som kan relateres til denne saken, må det sies at dette er et ekstraordinært tilfelle der §445 kommer til anvendelse. Det vises også til at de medtiltalte, som ble frifunnet av Oslo byrett, er tilkjent erstatning etter §445.

Det gjøres videre gjeldende at det er særlige grunner som taler for at A tilkjennes et betydelig beløp som oppreisning for den krenkelse han har lidt ved forfølgningen, jf. straffeprosessloven §446. Som særlige grunner anføres først og fremst det lange varetektsoppholdet, som var en meget stor belastning. De fem første måneder var han underlagt brev- og besøksrestriksjoner. Han ble således nektet samvær med andre innsatte, og han hadde svært begrenset kontakt med sin familie. Kun noen ganger i forbindelse med avhør fikk han ha korte, kontrollerte besøk av sine foreldre. Allerede tidlig i varetektsoppholdet fikk B psykiske problemer. Han ble blant annet overflyttet fra Kongsvinger kretsfengsel til Oslo kretsfengsel i oktober 1995 fordi man var redd for at han ville skade seg selv. Der fikk han noe bedre oppfølgning fra helsetjenesten, som ga ham diagnosen psykiske plager/symptomer.

Varetektsoppholdet ble en ekstra belastning for A fordi han hadde svært dårlige norskkunnskaper. Han satt av denne grunn mye alene på cellen også etter at brev- og besøksrestriksjonene var opphevet. Av samme grunn fikk han heller ikke den medisinske oppfølgning som han burde ha hatt. B sliter fortsatt med psykiske plager på grunn av forfølgningen. Dette fremkom nokså tydelig under ankeforhandlingen i lagmannsretten. Han måtte også flere ganger til lege på grunn av sine plager. Det er sannsynlig at hans vanskeligheter under varetektstiden har påvirket hans forklaringer til politiet. Han var for øvrig ikke alene om å avgi mange forskjellige forklaringer; dette gjaldt de aller fleste impliserte i saken, som allerede er blitt tilkjent erstatning ved Oslo byretts kjennelse av 27. november 1997.

A var i meget lang tid siktet for drap, og det var først da tiltale ble tatt ut at forholdet ble nedsubsumert til legemsbeskadigelse med døden til følge, noe som også er en alvorlig siktelse. Drapssiktelsen og senere tiltalen var i seg selv en meget stor belastning for A.

Det må også tillegges vekt at A har vært gjennom to lange og belastende forhandlinger i retten, den første med omfattende mediedekning. Det tok over tre år fra pågripelsen til den endelige frifinnelsen i lagmannsretten.

Ved utmålingen av erstatningen vil det være naturlig å ta utgangspunkt i hva de medtiltalte fikk tilkjent i oppreisningserstatning ved Oslo byretts kjennelse av 27. november 1997.A bør tilkjennes et betydelig større beløp da han har måttet gjennomgå nok en forhandling i retten, og før det en lang ventetid, som i seg selv har vært en belastning.

A har lagt ned slik påstand:

1. A, født xx.xx.1977, tilkjennes erstatning for lidt og/eller fremtidig økonomisk tap fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 87.600.

2. A, født xx.xx.1977, tilkjennes oppreisning for ikke- økonomisk skade fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 500.000.

Staten v/Justisdepartementet har anført:

A pretenderer ikke å kunne sannsynliggjøre at han ikke har foretatt de handlinger som var grunnlaget for siktelsen mot ham, jf. straffeprosessloven §444. Han krever således ikke erstatning i medhold av denne bestemmelsen. Han krever derimot erstatning for sitt påståtte økonomiske tap i medhold av straffeprosessloven §445, noe som også er en forutsetning for å kunne kreve oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446.

Etter påtalemyndighetens oppfatning er det ikke grunnlag for å tilkjenne A erstatning i medhold av straffeprosessloven §445. Innledningsvis skal det bemerkes at det er meget snevre rammer for erstatning etter denne bestemmelsen. Om den generelle rekkevidden for bestemmelsen uttales det i Ot.prp.nr.35 (1978-1979), side 239 at bestemmelsen er beregnet på de ekstraordinære tilfellene som de vanlige reglene ikke passer på, og hvor det ville være klart urimelig om siktede skulle nektes erstatning for en spesiell skade som det ikke sto i hans makt å avverge eller begrense.

Av prinsippavgjørelsen i Rt-1994-721 der vilkårene for erstatning etter §445 er inngående drøftet, fremgår det videre at den påførte skade må være «særlig» eller «uforholdsmessig» for at det skal ytes erstatning, og at tap som er en naturlig og vanlig følge av forfølgningen, herunder tid i varetekt, faller utenfor bestemmelsen.

Hvorvidt det skal gis erstatning vil etter dette bero på en helhetsvurdering herunder en rimelighetsvurdering der spørsmålet vil være om siktede har vært utsatt for en uforholdsmessig forfølgning sett i forhold til sakens alvorlige karakter, siktelsen/tiltalen og sakens utfall, og at han derav er blitt påført en særlig og uforholdsmessig skade som det er rimelig at han får erstattet. Etter påtalemyndighetens syn er dette ikke tilfellet i As sak idet man ikke kan se at forfølgningen var «særlig eller uforholdsmessig». Det kan heller ikke ses at varetektstiden var uforholdsmessig lang sammenholdt med alvoret i de straffbare handlingene siktelsen og den senere tiltale gjaldt.

Det er i saken intet å laste politiet, jf. Rt-1995-367 flg., side 372 avslutningsvis, der det fremgår at forsømmelse fra politiets side vil være et moment ved vurderingen. Tvert i mot taler As eget forhold i motsatt retning. I denne sammenheng er det særlig grunn til å peke på at A har avgitt en rekke forklaringer til politiet i saken (dok 8.6). Hans forklaringer var gjenstand for betydelig eksaminasjon under ankeforhandlingen, og det fremkom i den forbindelse at han gjentatte ganger/i hver forklaring valgte å forklare seg bevisst uriktig til politiet om egne handlinger og bevegelser i det tidsrom tiltalen gjelder. I tilknytning til hans krav om erstatning er det nyttig om man som illustrasjon leser hans forklaringer i sammenheng. Dette, sammenholdt med at han av både medsiktede I (dok 8.1), J (dok 8.2), K (dok 8.4), L (dok 8.8), M (dok 8.12) og N (dok 8.13) og fornærmede G (dok 2.8) er identifisert som skadevolder og lederskikkelse i tilknytning til «cafe-episoden» (tiltalens post II c) og «Oslo S-episoden», gjorde varetektsfengslingen av ham særlig vel begrunnet. Det vises i denne forbindelse til at han i retten bekreftet at han i avhør den 31. oktober 1995 overfor polititjenestemennene Lund og Grande erkjente å ha avfyrt skudd mot F på Oslo S-platået (dok 8.6 side 20).

A hadde videre, i likhet med sin bror B, blod fra fornærmede i saken på seg. Han hadde dessuten pådratt seg et kutt i halsen under tumultene på platået. Alt dette er forhold som gjorde det særlig nærliggende å anta at han aktivt søkte å tildekke sin egen rolle i forbindelse med de handlinger siktelsen og senere tiltalen gjaldt.

As opptreden under etterforskningen av saken, de bevis som forelå mot ham, og det forhold at han også er rettskraftig dømt etter tiltalens post II c, gjør det etter påtalemyndighetens oppfatning urimelig å tilkjenne ham erstatning for påstått økonomisk tap i tiden fra pågripelse til rettskraftig frifinnelse. At siktedes eget forhold er et moment av betydning, fremgår av Rt-1994-435 og bør særlig i forhold til nettopp denne siktede tillegges vesentlig vekt.

For det tilfelle at lagmannsretten skulle komme til at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445 likevel er oppfylt, er det under enhver omstendighet kun den del av tapet som er «særlig eller uforholdsmessig» som skal erstattes, jf også Rt-1994-924 (side 927). I tilknytning til det økonomiske tap som kreves erstattet, skal det bemerkes at det påståtte tap ikke er dokumentert. Det er videre på det rene at A i et vesentlig tidsrom etter frifinnelsen i byretten har sonet straff for andre forhold, forhold som i tid skriver seg fra både før og etter tiltalen i nærværende sak. Beregningen av hans påståtte økonomiske tap må derfor ses i lys også av dette. Det vil ellers fremgå av Oslo byretts kjennelse av 27. november 1997 at heller ingen av de andre som ble frifunnet i saken, er blitt tilkjent erstatning for økonomisk tap ut fra tilsvarende løse anslag.

Som det fremgår, gjør påtalemyndigheten gjeldende at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445 ikke er til stede. Vilkårene for oppreisning etter straffeprosessloven §446 foreligger da ikke. For det tilfelle at lagmannsretten ikke deler dette syn, vises til de momenter som etter rettspraksis særlig er lagt til grunn for å gi oppreisningserstatning:

- personlig belastning, herunder siktelser om særlig infamerende forhold ( Rt-1995-1131, Rt-1989-894, Rt-1990-1040 og Rt-1991-927)

- ung alder ( Rt-1993-427)

- psykiske problemer ( Rt-1994-732)

- lang varetektstid ( Rt-1994-197 og Rt-1993-202)

Etter påtalemyndighetens oppfatning er vilkårene for oppreisning ikke til stede i denne saken.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten har funnet det ubetenkelig å avgjøre erstatningsspørsmålet uten muntlige forhandlinger, selv om det er gått noe tid fra ankeforhandlingen i lagmannsretten. Det vises til at lagmannsrettens tre dommere fortsatt har omfattende notater fra avhørene og prosedyren under ankeforhandlingen, og at avgjørelsen i saken dessuten i en viss utstrekning må basere seg på skriftlig materiale i form av politiforklaringer fra de tiltalte og vitner.

Vilkårene for å få erstatning etter straffeprosessloven §444 er at den som er frifunnet, har lidt et økonomisk tap ved forfølgelsen, og at han har gjort det sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen mot ham. Selv om vilkårene etter §444 ikke foreligger, kan den som er frifunnet, likevel tilkjennes erstatning etter §445 for særlig eller uforholdsmessig skade ved straffeforfølgningen når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig. Det er etter denne siste bestemmelse at A har krevet erstatning.

I den foreliggende sak var A tiltalt for legemsbeskadigelse etter straffeloven §229 3. straffalternativ ved direkte, eller å ha medvirket til, å ha påført D og E stikkskader slik at den første døde av forblødning, mens den sistnevnte fikk livstruende indre blødninger. Videre var A tiltalt for legemsbeskadigelse etter straffeloven §229 2. straffalternativ ved direkte eller ved medvirkning å ha påført F og G skudd- og stikkskader. Alle de nevnte forhold gjaldt slagsmålet foran Oslo S. Endelig var A også tiltalt for delaktighet i slagsmålet på - - - Kafe der H ble skadet. For det sistnevnte forhold ble A domfelt i byretten til fengsel i 120 dager, og for denne del av saken kan han klarligvis ikke få erstatning. For de øvrige forhold ble A frifunnet i byretten og i lagmannsretten.

Når det gjelder As krav om erstatning etter §445, vil det ved vurderingen blant annet ha betydning om det er sannsynliggjort at han ikke foretok de handlinger som var grunnlag for siktelsen og den senere tiltalen mot ham. Det siktes her til om han var involvert i slåsskampen foran Oslo S og i tilfelle på hvilken måte. Lagmannsretten må derfor gå noe inn på dette spørsmål.

A har avgitt i alt 11 politiforklaringer, hvorav flere står i motstrid til hverandre. For lagmannsretten har A endt opp med å fastholde at han kun var vitne til slåsskampen foran Oslo S. Han hevder at han ikke var involvert på annen måte enn at han sto nokså nært dem som slåss. Ved en anledning var det flere av disse som falt over ham.A dyttet dem da bort og løp av gårde. Mens dette skjedde, fikk han et kutt i halsen, men han vet ikke hvem som gjorde det. Kuttet ble sydd med 10 - 20 sting før han ble pågrepet av politiet.

Da A avga sin første politiforklaring, kort etter pågripelsen, forklarte han at han var på veg hjem alene fra et diskotek som lå i Karl Johans gate. På veg mot drosjeholdeplassen foran Oslo S, i trappen foran platået, ble han stukket i halsen med 30 cm lang kniv av noen som kom forbi. Disse var ikke fra Vietnam, men muligens fra Thailand. A løp fra stedet og traff sin bror B som fikk brakt ham til legevakten. A benektet å ha sett noe slåssing på platået, og han verken kjente noen fra Thailand eller hadde hørt at noen fra Thailand hadde vært innblandet i konflikter.

I politiavhør halvannen uke senere benektet A fortsatt nærmere kjennskap til sammenstøtet foran Oslo S, men konfrontert med opplysninger som politiet hadde, blant annet fra broren B, måtte A erkjenne at han ikke hadde vært så mye alene som han først hevdet, og at han også hadde kjennskap til at det hadde vært en episode på utestedet mellom vietnamesere og thailendere. For øvrig fastholdt han sin tidligere forklaring.

Den 5. oktober 1995 ble A forsøkt avhørt på nytt, men han nektet da å forklare seg. Den 21. oktober bisto A med å plukke ut fotografier av personer som han hadde forklart seg om. I det etterfølgende avhør ble han konfrontert med at politiet hadde opplysninger om at han hadde vært andre steder enn han selv oppga, og A ønsket da å komme med en ny forklaring om det som skjedde kvelden og natten til 10. september 1995. I dette avhøret og i avhør den 31. oktober 1999 forklarte A seg, med enkelte forbehold, slik han forklarte seg under ankeforhandlingen i lagmannsretten. Politimannen som foresto det siste avhøret, har i lagmannsretten og i påtegning på avhørsrapporten opplyst at A under en pause i avhøret fortalte at det var han som hadde skutt F foran Oslo S. Denne forklaring gikk A senere bort fra. I et senere avhør benektet A overhodet å ha vært i kontakt med noe våpen den angjeldende kveld og natt.

A ble avhørt på nytt den 23. januar 1996 og erklærte da igjen at han ønsket å avgi en ny forklaring om det som skjedde kvelden og natten til 10. september 1995, og han ba samtidig politiet se bort fra hans tidligere forklaringer. Konfrontert med forklaringene fra fire personer om As tilstedeværelse ved - - -cafen det forhold A senere ble dømt for hevdet A at samtlige fire forklarte seg usant. Da avhøret av A fortsatte den påfølgende dag, forklarte han seg for første gang om sitt kjennskap til episoden i krysset Storgaten/Nygaten der E truet med våpen. Han ble også konfrontert med opplysninger andre siktede hadde gitt, men A benektet alt. Da A ble avhørt 6. februar 1996, ga han en ny forklaring om sine bevegelser fra Storgaten opp mot Oslo S og ga også en mer detaljert forklaring om slåsskampen der.

A har til tross for at han hevder å være et uskyldig vitne vist en gjennomgående uvilje mot å forklare seg om sine bevegelser i tiden før sammenstøtet foran Oslo S og om hva som hendte. Han har også skiftet forklaring etter hvert som politiet har konfrontert ham med opplysninger fra andre siktede og vitner i saken. Ved en rekke anledninger i politiavhørene har A dessuten opplyst at han kjente til opplysninger, blant annet om hvem som deltok i slåsskampen foran Oslo S, men at han ikke ville fortelle dette. Også under ankeforhandlingen i lagmannsretten kom det frem at A hadde kjennskap til omstendigheter som han ikke ønsket å fortelle videre. Alt i alt medfører dette at As forklaringer ikke kan tillegges særlig vekt i saken, og at lagmannsretten er henvist til å bygge på andres forklaringer sammenholdt med de tekniske bevis som foreligger.

As forklaring om at han bare var vitne til det som skjedde på Oslo S, står i motsetning til det flere av de medtiltalte og en av de fornærmede (G) har forklart. G har i sin forklaring til politiet og for lagmannsretten opplyst at han tror det var A han så holde pistolen da F ble skutt oppe på Oslo S-platået. G har presisert at han ikke er sikker. G forklaring støttes imidlertid av det som M (tiltalte nr. 11) og broren N (tiltalte nr. 10) har forklart til politiet om at A rev pistolen fra M og skjøt F i benet. Det kan her ikke utelukkes at brødrene M/N kan ha blitt enige om å legge skylden på A. Men A har også ved en anledning erkjent overfor politiet at det var han som skjøt, men har senere ikke villet vedstå seg dette.

At A var aktiv forut for og under slåsskampen på Oslo S fremkommer også fra andre observasjoner enn de nevnte. Tiltalte nr. 8, L, har forklart til politiet at han ringte opp til A og oppfordret ham til å komme til Oslo sentrum og ta med seg våpen. A skulle komme med en gang. Senere ringte L på nytt opp til A, som da var på veg mot Oslo i bil sammen med M. Da bilen kom, la L til grunn at det var våpen i bilen. En annen av de tiltalte (nr. 4), K, har videre opplyst til politiet at A hentet frem våpen under en bil som sto parkert i Youngsgate. K tok selv imot en 30 cm lang kniv fra A. Dette var etter at thailenderne hadde kommet ut fra Den Runde Tønne. Videre er det opplyst fra L at A var blant de vietnamesere som løp etter thailenderne opp foran Oslo S, etter at vietnameserne først hadde vært og hentet våpen. Under varetektstiden skal A ha innrømmet overfor L at det var han (A) som stakk den thailenderen som døde. At A kan ha sagt noe slikt, finner retten ikke usannsynlig, men om A virkelig var den som stakk, er en annen sak. Analyser av blodfunn kan imidlertid tyde på dette, jf. neste avsnitt. Ser man forklaringene under ett, er det meget som taler for at A deltok aktivt i slåsskampen foran Oslo S.

De forklaringer som er gitt om As deltakelse i slåsskampen, støttes av tekniske bevis. Foruten at A selv ble kuttet opp i halsen, ble det på hans klær funnet blod som ikke var hans eget. Analyser viste at blodet sannsynligvis kom fra den av thailenderne som ble drept foran Oslo S, D, og dessuten fra N.

En samlet vurdering av bevisene slik de ble presentert under ankeforhandlingen i lagmannsretten, var for As vedkommende ikke tilstrekkelig til domfellelse. Selv om det ikke forelå en slik høy grad av sannsynlighet som er nødvendig for å ilegge straff, er det ut fra bevisene i saken likevel overveiende sannsynlig at A var med på å skaffe våpen og deltok aktivt i slagsmålet foran Oslo S, blant annet ved å skyte F i benet. Om han også var den eller blant dem som stakk D i ryggen med kniv slik at han døde, holder lagmannsretten for noe mer usikkert.

Vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 foreligger etter dette ikke, hvilket heller ikke er anført av A, som baserer sitt erstatningskrav på §445. Spørsmålet er derfor om A i lys av det som lagmannsretten foran har lagt til grunn, bør tilkjennes erstatning for særlig eller uforholdsmessig skade ved straffeforfølgningen fordi erstatning etter forholdene fremstår som rimelig.

Varetektsfengslingen av A med brev- og besøksforbud samt de langvarige rettsforhandlingene i byretten og lagmannsretten synes å ha gått en god del inn på ham, blant annet fordi han tilsynelatende ikke er psykisk sterk. Særlig varetektsfengslingen med isolasjon synes å ha vært en større belastning for ham enn for mange andre. Varetektsfengslingen m.v. må imidlertid ses i sammenheng med den meget alvorlige tiltalen, at det var mange tiltalte og en komplisert etterforskning, og at mange av de siktede lenge ga uriktige forklaringer om det som var skjedd. Til dette kommer at politiet aldri kom helt til bunns i saken fordi A og flere andre av de siktede aldri ga noen fullstendig forklaring om hva som skjedde foran Oslo S fordi de ønsket å dekke hverandre. As manglende vilje til å bidra til oppklaring av saken, til tross for at han hevdet å være uskyldig, har utvilsomt medført at både etterforskningen og rettsforhandlingene ble mer omfattende og langvarige enn de ellers ville ha vært. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at det ikke foreligger slike særlige grunner som er nødvendig for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §445. Det forhold at A i utgangspunktet var siktet for drap og drapsforsøk forhold som senere ble nedsubsumert i tiltalen endrer ikke lagmannsrettens vurdering. Det tilføyes at det heller ikke er ført bevis for noe økonomisk tap hos A. Som det fremgår, står A i en annen stilling enn dem som ble tilkjent erstatning ved Oslo byretts kjennelse av 27. november 1997.

Oppreisning etter straffeprosessloven §446 forutsetter at vilkårene for erstatning etter §444 eller §445 er til stede. Etter lagmannsrettens standpunkt når det gjelder disse bestemmelser, er oppreisning ikke aktuelt.

Kravet om erstatning tas etter dette ikke til følge, og staten v/Justisdepartementet frifinnes.

Avgjørelsen av erstatningskravet har tatt lengre tid enn ønskelig. Dette skyldes blant annet stor arbeidsbelastning for lagmannsrettens dommere.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Staten v/Justisdepartementet frifinnes.