LB-1999-126

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-10-29
Publisert:	LB-1999-00126
Stikkord:	Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 96-04497 M/30 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00126 M/01. Påkjært til Høyesterett, tilkjent erstatning; se HR-2000-00066S.
Parter:	A (advokat Pål O. Haugland) mot Staten v/Justisdepartementet (statsdvokat Jørn Sigurd Maurud).
Forfatter:	Lagdommer Steingrim Bull, lagdommer Magne Spilde. Mindretall: Lagdommer Petter A. Lossius, formann
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, §446, Straffeloven (1902) §229, §232, §100, §321, §445

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning, jf. straffeprosessloven §444 flg.

A ble søndag 10. september 1995 om morgenen pågrepet av politiet i Oslo og siktet for drap og drapsforsøk sammen med andre ungdommer, de fleste av vietnamesisk opprinnelse, blant annet B og C. Bakgrunnen var et gjengslagsmål som samme natt hadde funnet sted foran Oslo S der D var blitt drept med knivstikk i ryggen. I samme slagsmål var også E og F samt G kommet til skade med skudd- eller stikksår. A var også mistenkt for å ha vært deltaker i et annet slagsmål tidligere samme kveld utenfor - - Kafé i Oslo sentrum der H ble påført brudd- og kuttskader i hånden og kuttskader i hodet.

A ble varetektsfengslet den 12. september 1995 med brev- og besøksforbud og var underlagt varetektsfengsling frem til 28. juni 1996. Brev- og besøksrestriksjonene sto ved lag frem til 13. februar 1996. Siktelsen for drapsforsøk ble opprettholdt frem til 7. mai 1996, da det ble tatt ut tiltale for legemsbeskadigelse med døden til følge m.m. Tiltalebeslutningen, der A er omtalt som nr. 9, lyder slik:

I Straffeloven §229 tredje straffalternativ, jf §232

for ved kniv eller annen særlig farlig redskap eller under andre særdeles skjerpende omstendigheter å ha skadet en annen på legeme med døden eller betydelig skade på legeme eller helbred til følge, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

For tiltale nr 1 til og med nr 14:

a) Natt til søndag 10 september 1995 i Oslo sentrum forfulgte flere av de tiltalte 4 ungdommer av bl.a thailandsk opprinnelse, deriblant D. Utenfor hovedinngangen til Oslo sentralbanestasjon, hvor alle de tiltalte var til stede, angrep de eller medvirket til dette etter forutgående planlegging og/eller hvor de styrket hverandre gjennom tilstedeværelsen og/eller ved aktive handlinger D. Han ble stukket flere ganger i ryggen og eller skulderpartiet med kniv e.l. To av stikkene gikk inn i brystkassen baktil, hvorav det ene gjennom høyre lunge, det andre gjennom lungen og videre inn i hjerteposen og skadet livpulsåren med den følge at D døde av forblødning.

b) Natt til søndag 10 september 1995 i Oslo sentrum forfulgte flere av de tiltalte 4 ungdommer av bl.a thailandsk opprinnelse, deriblant E. Utenfor hovedinngangen til Oslo sentralbanestasjon, hvor alle de tiltalte var tilstede, angrep de eller medvirket til dette etter forutgående planlegging og/eller hvor de styrket hverandre gjennom tilstedeværelsen og/eller ved aktive handlinger E. Han ble stukket gjennom lungens overlapp med livstruende indre blødninger til følge.

II Straffeloven §229 annet straffalternativ, jf §232

for ved kniv eller annet særlig farlig redskap eller under andre særdeles skjerpende omstendigheter å ha skadet en annen på legeme eller helbred med sykdom eller arbeidsudyktighet over 2 uker til følge, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

For tiltalte nr 1 til og med nr 14:

a) Natt til søndag 10 september 1995 i Oslo sentrum forfulgte flere av de tiltalte 4 ungdommer av bl.a thailandsk opprinnelse, deriblant F. Utenfor hovedinngangen til Oslo sentralbanestasjon, hvor alle de tiltalte var til stede, angrep de eller medvirket til dette etter forutgående planlegging og/eller hvor de styrket hverandre gjennom tilstedeværelsen og/eller ved aktive handlinger F. Han ble skutt i venstre lår med et håndvåpen og stukket/skåret i ansiktet og høyre hånd med kniv e.l. F fikk skuddskade med brudd av lårbenet, kutt i hånden med strekkseneskade og brudd samt kuttsår ved neseåpningen som gikk inn i nesehulen. Skadene medførte mer enn 2 ukers sykdom og/eller arbeidsudyktighet.

b) Natt til søndag 10 september 1995 i Oslo sentrum forfulgte flere av de tiltalte 4 ungdommer, deriblant G. Utenfor hovedinngangen til Oslo sentralbanestasjon, hvor alle de tiltalte var til stede, angrep de eller medvirket til dette etter forutgående planlegging og/eller hvor de styrket hverandre gjennom tilstedeværelsen og/eller ved aktive handlinger G. Han ble skutt mot brystet med et håndvåpen hvoretter prosjektilet fulgte fremre del av brystveggen og gikk gjennom høyre overarm. Videre ble han stukket/skåret flere ganger i ansiktet, brystet og en hånd med kvin e.l. Skadene medførte mer enn 2 ukers sykdom og/eller arbeidsudyktighet.

For tiltalte nr 6 til og med nr 11:

c) Lørdag 9 september 1995, ca kl. 2200 på - - Kafé, - - plass i Oslo, angrep de eller medvirket til dette hvor de styrket hverandre gjennom tilstedeværelsen og/eller aktive handlinger H. Han ble stukket/skåret i hodet og på kroppen med kniv e.l., slått mot hodet og/eller kroppen med biljardkøer og/eller balltrær og glass. H ble ved dette påført brudd og kuttskader på høyre hånd, kuttskader i hodet samt et hematom i størrelse 6 x 10 cm over venstre underarm. Skadene medførte mer enn 2 ukers sykdom og/eller arbeidsudyktighet.

Hovedforhandling i Oslo byrett ble avholdt fra 23. september 1996 til 12. mars 1997. Byretten avsa dom den 11. april 1997 som for A vedkommende har slik domsslutning:

A frifinnes.

Av de andre fem som var tiltalt etter post II c), ble tre domfelt og to frifunnet. Når det gjelder forholdene beskrevet i tiltalens post I a) og b) og post II a) og b) ble fire domfelt, mens ti ble frifunnet.

Påtalemyndigheten anket dommen for så vidt angikk frifinnelsen av A for Oslo S-saken sammen med tilsvarende frifinnelser av de medtiltalte B og C. Anken ble tillatt fremmet etter straffeprosessloven §321 annet ledd.

Ankeforhandling ble avholdt i tiden 7. september til 29. oktober 1999. Lagmannsretten avsa da dom hvorved A ble frifunnet.

A har i prosesskrift av 5. januar og 12. april 1999 fremsatt begjæring om erstatning for uberettiget forfølgning. Han anfører i hovedsak følgende:

I den perioden han var fengslet med brev- og besøksrestriksjoner en periode på ca 6 måneder - var han fullstendig isolert, og han mottok kun ett besøk av sin familie. Isolasjonen var en betydelig belastning, i tillegg til selve frihetsberøvelsen. Han fikk psykiske problemer, særlig i form av mareritt og søvnproblemer, der han gjenopplevde den flukt- og interneringssituasjonen han hadde vært igjennom som barn.

Helt fra første avhør, samme dag som han ble pågrepet, har han forklart seg om sine egne bevegelser og om hendelsene på - - Kafén, skyteepisoden i - - gaten og om hendelsen på Oslo S. Han er den eneste av dem som var siktet, som gjorde dette. Han var også den eneste som ikke endret sin forklaring, i motsetning til de øvrige som endret forklaring opp til ti ganger. Senere politiforklaringer fra hans side var i det vesentlige utdypinger av de forklaringene som ble gitt de to første dager han var pågrepet. At han tross dette ble holdt fengslet og isolert så lenge, var spesielt hardt.

Da han ble løslatt fra varetektsfengsel den 28. juni 1996, var hovedforhandlingen for byretten allerede berammet til 15. september 1996. På grunn av den korte tiden var det ikke mulig å etablere noe forhold til arbeid, og fordi saken var antatt å vare hele høsten, kunne han heller ikke begynne på skole eller kurs. Han hadde møteplikt under hele hovedforhandlingen frem til 12. mars 1997.

Både under fengslingstiden og under hovedforhandlingen vakte saken betydelig medieoppmerksomhet. Ikke minst var det fokusert på sikkerhetstiltakene under rettsforhandlingene. Sammenholdt med den alvorlige tiltalen førte dette til en økt stigmatisering av de tiltalte både blant nordmenn og blant vietnamesere flest.

At påtalemyndigheten anket byrettens frifinnende dom var en ny stor påkjenning.

Sett i forhold til andre som også ble frifunnet, og som hadde tilsynelatende analoge saker som ikke ble anket, synes anken i forhold til A noe tilfeldig.

Ankeforhandlingen i lagmannsretten varte i ca åtte uker, og dom ble avsagt ett og et halvt år etter den frifinnende dommen i byretten, og ca tre år og to måneder etter hendelsen på Oslo S. Også i tiden frem til den endelige frifinnelsen i lagmannsretten var tung å bære, idet han hadde frykt for å knytte nærmere relasjoner til mennesker, og han hadde problemer med å skaffe seg arbeid. Frykten for domfellelse har hele tiden plaget ham.

A gjør prinsipalt gjeldende at han har sannsynliggjort at han ikke har foretatt den handling han var anklaget for, jf. straffeprosessloven §444. Det vises til at han ble frifunnet både i byretten og lagmannsretten. For øvrig vises det til den omfattende bevisførselen for lagmannsretten. Særlig tilbakevises statsadvokatens anførsel om at medsiktede I skal ha utpekt A som sentral i forbindelse med mobiliseringen forut for slagsmålet. Dette fremgår verken av forklaringen eller av bevisene for øvrig. As egne forklaringer som statsadvokaten har vist til, må ses i lys av dette slik det ble opplyst i retten i stor grad var resonneringer i ettertid i en presset avhørssituasjon. Det vises ellers til politiforklaringene på side 3,7 og 8 der det fremgår at bakgrunnen for at A fulgte med de andre vietnameserne var at det «skjedde automatisk», «han følte det naturlig» og «han ble revet med da de andre løp etter guttene».

Under enhver omstendighet må det gis erstatning etter straffeprosessloven §445. Både med henvisning til hva som er anført i forhold til A, samt det forhold at alle de andre som ble frifunnet i Oslo byrett, fikk erstatning, tilsier at vilkårene også er tilstede for A.

Når det gjelder erstatningens størrelse, var As situasjon da han ble pågrepet at han var arbeidsledig. Sosialstøtten som han mottok, opphørte ved fengslingen. Han var registrert som arbeidssøkende ved arbeidskontoret og sto på liste for å komme inn på lønnet arbeidstreningskurs i regi av Arbeidskontoret. I november 1997 gjennomgikk A et slikt kurs, og han gjennomførte den teoretiske delen. Praksisdelen viste seg imidlertid vanskelig å få til, når arbeidsgivere ble informert om den forestående saken i lagmannsretten. Han fikk likevel til slutt praksisplass på en frisørsalong. Hvis han hadde kunnet fortsette på dette sted i ytterligere tre måneder, ville han ha fått fast ansettelse på ordinære vilkår. Han måtte imidlertid møte i lagmannsretten og mistet praksisplassen. Han levet etter det igjen av sosialstøtte.

Det er vanskelig å angi eksakt hvilket tap A har hatt. Han har som den eneste av samtlige tiltalte gjennomført en utdannelse, samt fulgt opp Arbeidsformidlingens kompetansekurs. De til sammen vel tre årene som Oslo S-saken tok, har utvilsomt sterkt forskjøvet hans inntreden på arbeidsmarkedet. Hvis han ikke var blitt fengslet, ville han trolig allerede høsten 1995 ha kommet inn på arbeidstreningskurs med varighet av ti måneder eller fått arbeid. Etter endt arbeidstreningskurs ville han ha vært i arbeid fra høsten 1996, og A har i så fall tapt minst to års arbeidsinntekt.

Det er rimelig at erstatningen for tapt arbeidsinntekt gis for alle tre år, men under enhver omstendighet for minst to år. Nøkternt beregnet kan inntekten pr. år fastsettes til kr 150 000, hvilket gir et tap på henholdsvis kr 450 000 og kr 300 000. I den perioden han ikke satt i varetekt, mottok A sosialstøtte med kr 3500 pr. måned.

Dersom retten skulle komme til at inntektstapet ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort anføres subsidiært at erstatning må utmåles etter de nye prinsipper som er foreslått i NOU 1996:18. Lagmannsretten har i sin kjennelse av 3. september 1998 lagt nettopp disse prinsipper til grunn i den såkalte kinesersaken. Basert på disse prinsipper kreves erstatning med kr 85500 for selve fengslingen og med kr 68700 for den tiden han tilbrakte i byretten og lagmannsretten under rettsforhandlingene.

A krever videre erstatning for ikke-økonomisk tap etter straffeprosessloven §446. I tillegg til at vilkårene etter straffeprosessloven §444, alternativt §445, er til stede, foreligger det særlige grunner som taler for at slik erstatning skal gis. Det vises for det første til de individuelle grunner som det er redegjort for foran, som i seg selv må anses tilstrekkelige. Dessuten er det en selvstendig særlig grunn at de andre tiltalte for byretten fikk utbetalt betydelige oppreisningsbeløp. Flere som ble frifunnet i byretten, hadde svært analoge saker, og de erkjente også å ha vært til stede både ved - - - Kafé, i - - gaten og på platået foran Oslo S. Oppreisningsbeløpene i byretten var på henholdsvis kr 175000 og kr 200000. Det vil innebære en urimelig forskjellsbehandling om ikke A får tilkjent erstatning og/eller oppreisning. A har dessuten måttet møte i en ny langvarig rettssak. At As sak ble anket, har medført en forsterket stigmatisering av ham, idet dette skapte det bilde at A hadde en mer «kriminell» posisjon. Det må derfor utmåles et betydelig høyere beløp enn det som ble utmålt i byretten. Det finnes rimelig at beløpet settes til kr 500000.

A har lagt ned slik påstand:

1. A tilkjennes erstatning for økonomisk tap fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 450000.

2. A tilkjennes oppreisning for ikke-økonomisk skade fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 500000.

3. A tilkjennes saksomkostninger.

Staten v/Justisdepartementet har anført:

Etter påtalemyndighetens oppfatning er det ikke grunnlag for å tilkjenne A erstatning etter straffeprosessloven §444 idet han ikke har sannsynliggjort at han ikke har foretatt de handlinger som var grunnlaget for siktelsen og tiltalen mot ham. Om beviskravene her vises til Rt-1988-1046. Det er A selv som må sannsynliggjøre, og som har bevisbyrden for, at han ikke har foretatt de handlinger siktelsen og den senere tiltalen omhandler.

Til den konkrete bevisvurdering vedrørende A bemerkes at det ikke er omstridt at han var blant de 25 - 30 i hovedsak vietnamesiske ungdommer som forfulgte thailenderne opp til Oslo S-platået, hvorav et ubestemt antall av disse har tilført thailenderne de legemsskader som omhandles i tiltalen. A er av en av de medsiktede, I, utpekt som sentral i forbindelse med mobiliseringen forut for slagsmålet, og har også i sine egne politiforklaringer gitt uttrykk for det samme, jfr dok 8.1 og dok 8.10. Særlig må det i forbindelse med hans krav om erstatning vektlegges at A til politiet etter påtalemyndighetens oppfatning har erkjent delaktighet i begge de slagsmål tiltalen omfatter. Det vises særlig til hans forklaring i dok 8.10 side 2 om Cafe-episoden og side 12 16 der han erkjenner å ha forfulgt de fornærmede opp til Oslo S-platået i den hensikt å avskjære eventuelle fluktveier.

I tilknytning til straffeprosessloven §444 gjør påtalemyndigheten således prinsipalt gjeldende at A ikke har sannsynliggjort uskyld i forhold til siktelsen og den senere tiltalen. Subsidiært anføres at bestemmelsens annet ledd og atter subsidiært bestemmelsens tredje ledd må medføre at erstatning ikke tilkjennes.

Etter påtalemyndighetens oppfatning er det heller ikke grunnlag for å tilkjenne A erstatning i medhold av straffeprosessloven §445. Innledningsvis skal det i denne forbindelse bemerkes at det er meget snevre rammer for erstatning etter denne bestemmelsen. Om den generelle rekkevidden for bestemmelsen uttales det i Ot.prp.nr.35 (1978-1979), side 239 at bestemmelsen er beregnet på de ekstraordinære tilfellene som de vanlige reglene ikke passer på, og hvor det ville være klart urimelig om siktede skulle nektes erstatning for en spesiell skade som det ikke sto i hans makt å avverge eller begrense.

Av prinsippavgjørelsen i Rt-1994-721 der vilkårene for erstatning etter §445 er inngående drøftet, fremgår det videre at den påførte skade må være «særlig» eller «uforholdsmessig» for at det skal ytes erstatning, og at tap som er en naturlig og vanlig følge av forfølgningen, herunder tid i varetekt, faller utenfor bestemmelsen.

Hvorvidt det skal gis erstatning, vil etter dette bero på en helhetsvurdering herunder en rimelighetsvurdering der spørsmålet vil være om siktede har vært utsatt for en uforholdsmessig forfølgning sett i forhold til sakens alvorlige karakter, siktelsen/tiltalen og sakens utfall, og at han derav er blitt påført en særlig og uforholdsmessig skade som det er rimelig at han får erstattet. Etter påtalemyndighetens syn er dette ikke tilfellet i As sak idet man ikke kan se at forfølgningen var «særlig eller uforholdsmessig». Det kan heller ikke ses at varetektstiden var uforholdsmessig lang sammenholdt med alvoret i de straffbare handlingene siktelsen og den senere tiltale gjaldt. Det er i saken intet å laste politiet, jf. Rt-1995-367 flg., side 372 avslutningsvis, der det fremgår at forsømmelse fra politiets side vil være et moment ved vurderingen. Tvert i mot taler As eget forhold i motsatt retning. Det vises i denne forbindelse til det som foran er redegjort for om As politiforklaringer om egen opptreden den aktuelle kveld og natt. At siktedes eget forhold er av betydning, fremgår av Rt-1994-435.

For det tilfelle at lagmannsretten skulle komme til at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445 likevel er oppfylt, er det under enhver omstendighet kun den del av tapet som er «særlig eller uforholdsmessig» som skal erstattes, jf. også Rt-1994-924 flg. I tilknytning til det økonomiske tap som kreves erstattet, skal det kort bemerkes at tapet ikke er dokumentert. Det fremgår for øvrig av byrettens kjennelse av 27. november 1997 at heller ingen av de andre som ble frifunnet i saken, er blitt tilkjent erstatning for økonomisk tap ut fra tilsvarende løse anslag over angivelig tapt arbeidsinntekt.

Som det fremgår, gjør påtalemyndigheten gjeldende at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 og §445 ikke er til stede. Vilkårene for oppreisning etter straffeprosessloven §446 foreligger da ikke. For det tilfelle at lagmannsretten ikke deler dette syn, vises til de momenter som etter rettspraksis særlig er lagt til grunn for å gi oppreisningserstatning:

- personlig belastning, herunder siktelser om særlig infamerende forhold ( Rt-1995-1131, Rt-1989-894, Rt-1990-1040 og Rt-1991-927)

- ung alder ( Rt-1993-427)

- psykiske problemer ( Rt-1994-732)

- lang varetektstid ( Rt-1994-197 og Rt-1993-202)

Etter påtalemyndighetens oppfatning er vilkårene for oppreisning ikke til stede i denne saken.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten har funnet det ubetenkelig å avgjøre erstatningsspørsmålet uten muntlige forhandlinger, selv om det er gått noe tid fra ankeforhandlingen fant sted. Det vises til at lagmannsrettens tre dommere fortsatt har omfattende notater fra avhørene og prosedyren under ankeforhandlingen, og at avgjørelsen i saken dessuten i en viss utstrekning må basere seg på skriftlig materiale i form av politiforklaringer fra de tiltalte og vitner.

Vilkårene for å få erstatning etter straffeprosessloven §444 er at den som er frifunnet, har lidt et økonomisk tap ved forfølgelsen, og at han har gjort det sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen mot ham.

Når det gjelder økonomisk tap, atskiller dette seg fra tap av ikke-økonomisk karakter som kan kreves erstattet etter lovens §446. Økonomisk tap som kan kreves erstattet, er for eksempel tapt arbeidsfortjeneste. Lovens vilkår er videre at det bare er økonomisk tap som har årsakssammenheng med forfølgelsen som kan kreves erstattet. Ville tapet oppstått uansett, kommer bestemmelsen ikke til anvendelse.

Som nevnt, er det også et vilkår for å få erstatning at den som er frifunnet, har gjort det sannsynlig at han ikke har foretatt den handling siktelsen eller tiltalen gjelder. En frifinnelse er således etter §444 ikke nok for at erstatning kan tilkjennes. Dette har sammenheng med at det for domfellelse kreves en meget høy grad av sannsynlighet for at den tiltalte er skyldig. I den enkelte sak kan situasjonen derfor være slik at det er overveiende sannsynlig at tiltalte har begått den handling han er anklaget for, uten at det foreligger en så høy grad av sannsynlighet at han kan dømmes til straff. Tiltalte blir da frifunnet, men får ikke erstatning etter §444.

I den foreliggende sak var A tiltalt for legemsbeskadigelse etter straffeloven §229 tredje straffalternativ ved direkte, eller å ha medvirket til, å ha påført D og E stikkskader slik at den første døde av forblødning mens den sistnevnte fikk livstruende indre blødninger. Videre var A tiltalt for legemsbeskadigelse etter straffeloven §229 annet straffalternativ ved direkte eller ved medvirkning å ha påført F og G skudd- og stikkskader. Alle de nevnte forhold gjaldt slagsmålet foran Oslo S. Endelig var A også tiltalt for delaktighet i slagsmålet på - - - Kafé der H ble skadet. For det sistnevnte forhold ble A frifunnet idet byretten la til grunn at angrepet på H var over da A kom inn på kaféen. Byretten fant heller ikke grunn til å dømme ham for medvirkning. A hadde for øvrig erkjent at han hadde løpt etter de andre vietnameserne inn på - - - Kafé og kastet en stol. For de øvrige forhold i tiltalen ble A frifunnet i byretten og også i lagmannsretten. A har ikke krevet erstatning for forfølgningen i forbindelse med Cafe-episoden. Lagmannsretten antar at denne del av saken heller ikke er egnet til å utløse et krav om erstatning for A.

Når det gjelder As krav i nærværende sak om erstatning etter §444, tar lagmannsretten først standpunkt til om A kan sies å ha sannsynliggjort at han ikke foretok de handlinger som var grunnlaget for siktelsen og den senere tiltalen mot ham for så vidt gjelder slagsmålet foran Oslo S.

A har avgitt i alt sju politiforklaringer. For det aller meste har han forklart seg konsistent hele veien. Allerede i første forklaring redegjorde han for sine bevegelser den aktuelle kveld og natt til 10. september 1995, og i de øvrige forklaringer har han utdypet dette og brakt frem flere detaljer. Hans forklaring i retten var i hovedsak i samsvar med det han tidligere har forklart for politiet, men slik at det var ting han sa at han ikke lenger husket eller nå ikke ville svare på. Etter de foreliggende opplysninger finner lagmannsretten det ikke sannsynliggjort at A var med på å skaffe våpen, eller at han deltok aktivt i slåsskampen på Oslo S. Bevisførselen i saken kan ikke ses å ha knyttet ham nærmere til de straffbare forhold enn det han selv har gjort gjennom sine forklaringer for politiet og retten. A har opplyst at han ble ringt opp om natten og bedt om å komme til Oslo sentrum for å hjelpe landsmenn. Han tok sin bil og kjørte til - - - Kafé i - - -s gate. Der var han blant de vietnamesere som ble kontrollert av politiet. I bilen fant politiet et jernrør som ble beslaglagt. Senere da det ble klart at thailenderne var på X pub, dro han og flere andre dit og oppholdt seg i nærheten. A og andre vietnamesere, til sammen ca 30 personer, ble for det meste stående i mindre grupper og vente utenfor - - -restauranten i - - gaten. De hadde hørt at thailenderne hadde våpen. Etter et kvarters tid kom de fire thailandske guttene de var på utkikk etter. Lagmannsretten går her ikke nærmere inn på den konfrontasjon som da oppsto, men viser til byrettens dom der det er redegjort for dette. For så vidt gjelder A legger lagmannsretten til grunn at han sto mer i bakgrunnen og var vitne til det som skjedde. Ut fra de foreliggende opplysninger legges det videre til grunn at han som mange av de andre, ble redd og sint på thailenderne og følte seg provosert av deres sterkt truende opptreden. Det var en felles oppfatning at thailenderne burde ha juling. Da thailenderne beveget seg mot Oslo City og deretter opp mot platået foran Oslo S, fulgte vietnameserne etter, og det utviklet seg til en slåsskamp foran Oslo S, slik som beskrevet i tiltalen. A har i denne sammenheng forklart til politiet at hans motiv for å følge etter var at han ville være sikker på at den ene thailenderen fikk juling som fortjent. Han har videre forklart til politiet at han også selv var innstilt på å gi juling om han var den som var i nærheten. De spredte seg i mindre grupper på veg opp slik at thailenderne ikke skulle slippe unna. Til retten har han opplyst at han fulgte etter opp til Oslo S fordi han ble revet med av stemningen. Det legges til grunn at A var blant dem som holdt seg mer i bakgrunnen, og at han forholdt seg passiv mens slåsskampen utviklet seg. A har forklart at han etter hvert syntes det så ut som den ene thailenderen fikk nok juling. Under tumultene mistet F skytevåpenet som han hadde. Dette ble plukket opp av en vietnameser og kastet fra den ene til den andre, også til A, som kastet det fra seg. Etter dette sprang A fra stedet.

I objektivt henseende har A utvilsomt medvirket på straffbar måte ved å være en av dem som løp opp mot platået foran Oslo S og ved å bli stående der mens slåsskampen pågikk. A har nemlig i denne sammenheng vært noe mer enn et passivt vitne som har fulgt med på vegen. As medvirkning har bestått i at han ved sin tilstedeværelse, sammen med de andre vietnameserne, har styrket forsettet hos dem som angrep thailenderne. Ved sitt overlegne antall følte vietnameserne trygghet for at de var sterkere enn thailenderne, som de derfor turte å angripe.

Når det gjelder vurderingen etter straffeprosessloven §444, er det de objektive forhold som teller, altså om den tiltalte rent faktisk har medvirket. Dette er imidlertid bare et utgangspunkt og en hovedregel, jf. Rt-1999-685. Om forholdet til §444 uttales det her (side 687):

Regelen må antas utformet med henblikk på handlinger som i det ytre bærer iallfall et visst preg av å være et straffbart forhold. Imidlertid kan også en handling som i det ytre fortoner seg som dagligdags og uskyldig, objektivt sett oppfylle gjerningsbeskrivelsen i et straffebud direkte eller som en medvirkningshandling, dersom den på grunn av andre personers forbryterske forhold er kommet til å utgjøre ledd i et straffbart forhold. Dersom «gjerningsmannen» i et slikt tilfelle kan sannsynliggjøre at han ikke har utvist forsett eller avhengig av skyldkravet uaktsomhet i forhold til de omstendigheter som knytter handlingen til et straffbart forhold, ville det være svært lite rimelig om erstatning etter §444 skulle være utelukket.

Ser man på As handling i sammenheng, fra han ble oppringt og bedt om å komme og hjelpe landsmenn, dreier det seg, etter lagmannsrettens oppfatning, ikke om en slik dagligdags og uskyldig handling som unntaket i kjennelsen tar sikte på, jf. beskrivelsen ovenfor. Det er derfor ikke nødvendig å gå inn på hans subjektive forhold.

A har etter dette ikke krav på erstatning etter straffeprosessloven §444.

Selv om vilkårene for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er tilstede, kan erstatning tilkjennes etter §445 dersom forfølgningen har medført særlig eller uforholdsmessig skade, og erstatning etter forholdene fremstiller seg som rimelig. Det kreves kvalifiserte rimelighetsgrunner, og det må foreligge et ekstraordinært tilfelle som de vanlige erstatningsregler ikke passer på. Tap som er en naturlig og vanlig følge av en forfølgning, gir normalt ikke grunnlag for erstatning etter §445. Det vises i denne sammenheng til den omfattende og brede drøftelse av bestemmelsen i Rt-1994-721 og senere rettspraksis.

Ved den videre vurdering har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet lagdommerne Bull og Spilde bemerker:

A erkjente allerede i første politiavhør den medvirkningshandling som det er redegjort for. Senere avhør ut over høsten og vinteren brakte riktig nok frem flere detaljer rundt dette, men det kan reises spørsmål om det egentlig var påkrevet med brev- og besøksforbud i fem måneder og en samlet varetekt over et tidsrom på vel ni måneder. Det var imidlertid foretatt meget alvorlige forbrytelser, og etterforskningen av disse var komplisert med mange siktede hvorav flere lenge ga varierende og uriktige forklaringer. Det var derfor uklart hva etterforskningen kunne bringe om så vel As som de øvrige siktedes nærmere rolle og hvilken kunnskap de hadde om hvilke midler som var tenkt anvendt mot thailenderne ved forfølgningen av disse. Sakens omfang og karakter tilsa derfor en langvarig etterforskning.

Det er uenighet mellom partene om A anså det som sannsynlig at angrepet mot thailenderne ville føre til at de ble påført skade. Ved vurderingen av rimeligheten av om han skal tilkjennes erstatning, bør det tillegges vekt at han ikke kan sies å ha sannsynliggjort at han ikke anså skade som en sannsynlig følge. Fra A ble oppringt hjemme tidligere på kvelden må hans opptreden oppfattes som en støtte til en aksjon rettet mot thailenderne. Det må legges til grunn at det har vært en felles forståelse om at de skulle tas, og vietnamesernes opptreden ved forfølgelsen opp mot platået gir inntrykk av en utstrakt samforståelse mellom alle vietnameserne for så vidt som de opptrådte på en rasjonell måte for å hindre at thailenderne kunne komme på flukt. Under disse omstendigheter må det sies å ha formodningen mot seg at A ikke har hatt kunnskap om at noen av vietnameserne var utstyrt med våpen, og det er ikke andre holdepunkter for hans uvitenhet om dette enn hans egen konsekvente benektelse av å ha hatt noen slik kunnskap. - Under enhver omstendighet kan det ikke være tvilsomt at A burde forstått at hans deltagelse ved forfølgningen av thailenderne, som hadde ladd pistol, og som skulle få en lærepenge av vietnameserne, lett kunne føre til alvorlig skade. Videre må det legges til grunn at han var klar over at hans deltagelse bidro til oppfyllelse av en viktig forutsetning for at forfølgningen av thailenderne kunne fortsette etter hendelsen i - - gata fordi det store overtall av vietnameserne i forhold til thailenderne var en avgjørende forutsetning for at forfølgningen kunne fortsette. Hans deltagelse må etter dette anses sterkt klanderverdig.

Flertallet i lagmannsretten finner etter dette at det ikke foreligger kvalifiserte rimelighetsgrunner for å tilkjenne erstatning for de ulemper og tap han ble påført.

Det er da heller ikke grunnlag for å tilkjenne oppreisning etter straffeprosessloven §446 for skade av ikke-økonomisk art for den tid han var fengslet og forfølgningen mot ham pågikk.

Lagmannsrettens mindretall lagdommer Lossius bemerker:

Mindretallet er uten videre enig i at A allerede i første politiavhør erkjente den straffbare medvirkningshandling som det er redegjort for foran, men som etter mindretallets oppfatning må bedømmes som forholdsvis perifer i en strafferettslig sammenheng. Avhørene av A ut over høsten og vinteren brakte riktig nok frem flere detaljer rundt dette, men avhørene burde etter mindretallets oppfatning ha vært gjennomført med større intensitet, og det er da sannsynlig at detaljene hadde kommet frem på et mye tidligere tidspunkt. Etter mindretallets oppfatning er det grunn til å reise spørsmål om det egentlig var påkrevet å holde A fengslet ut over en uke eller to, og om det var nødvendig med brev- og besøksforbud i ca 5 måneder. I ettertid fremstår saken mot A i et klarere lys, og hensett til den noe perifere medvirkningshandling det dreier seg om, synes fengsling på vilkår som nevnt, og over et tidsrom på vel ni måneder, å innebære en uforholdsmessig skade for A. Selv om det forelå en meget alvorlig forbrytelse, og etterforskningen var komplisert med mange siktede hvorav flere lenge ga uriktige forklaringer, er det rimelig at A får noe erstatning for den svært langvarige fengslingen. Dette må etter mindretallets oppfatning gjelde selv om man finner at A har opptrådt klanderverdig og at det slik etterforskningen sto, var et visst grunnlag for å holde ham fengslet. Mindretallet har da også tatt i betraktning at As etter alt å dømme har vært tilbakeholdende med å opplyse navn på andre vietnamesere som var implisert, og at det er grunn til å undres over at han ikke har sett noen av vietnameserne bære våpen. Etter en samlet vurdering finner mindretallet at A bør tilkjennes en erstatning på kr 75 000. Beløpet er skjønnsmessig fastsatt blant annet i lys av de momenter som er nevnt, derunder i noen grad også på grunnlag av hva A antas å ha tapt av arbeidsinntekt på grunn av forfølgningen mot ham.

Etter mindretallets oppfatning foreligger det også særlige grunner som tilsier at A bør tilkjennes erstatning etter straffeprosessloven §446 for skade av ikke-økonomisk art for den tid han var fengslet og forfølgingen mot ham pågikk. Det vises spesielt til den langvarige fengslingen med isolasjon. Erstatning for ikke-økonomisk skade fastsettes av mindretallet til til kr 50 000.

I samsvar med konklusjonen til lagmannsrettens flertall blir staten v/Justisdepartementet etter dette å frifinne.

Når det gjelder kravet om saksomkostninger, bemerkes at As prosessfullmektig vil få dekket sitt krav av det offentlige ved oppnevnelse, jf. straffeprosessloven §100 annet ledd.

Kjennelsen er avsagt med den dissens som fremgår.

Slutning:

Staten v/Justisdepartementet frifinnes.