HR-2000-823 - Rt-2000-1414
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-08-18 |
| Publisert: | HR-2000-00823 - Rt-2000-1414 (341-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Uberettiget sikring, Erstatning, Oppreisning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt erstatning og oppreisning i anledning uberettiget sikring. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1999-2153 K/ 02 - Høyesterett HR-2000-00823, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Aasmund O. Sandland) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/Ole Christian Borge) |
| Forfatter: | Aarbakke, Matningsdal, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §233, §39, Tvistemålsloven (1915) §148, §162 |
Saken gjelder erstatning og oppreisning i anledning forfølging, jf. straffeprosessloven kap. 31.
A ble 16. januar 1992 dømt til fengsel i 8 år for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd. Videre ble han idømt sikring i inntil 5 år etter straffeloven §39 nr. 1 bokstavene a til f. I juli 1996 ble A løslatt på prøve og undergitt sikring. A søkte 23. mars 1997 om innstilling av sikringsmidlene, men søknaden ble avslått. Han anla deretter søksmål mot staten ved Justisdepartementet med påstand om at vilkårene for sikring ikke lenger var til stede. Oslo byrett avsa 13. oktober 1998 dom med slik slutning:
«1. Vilkårene for å anvende sikringstiltak overfor A, født xx.xx.1973, er ikke lenger til stede.
2. Staten v/Justisdepartementet erstatter det offentlige saksomkostninger med kr 62.180 - sekstitotusenethundreogåtti - . Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager.»
As advokat ba deretter i faks til regjeringsadvokaten datert 14. oktober 1998 om at A skulle løslates. Byrettens dom ble imidlertid ikke rettskraftig idet staten anket 22. oktober 1998, og anmodningen ble ikke etterkommet. Etter at staten hadde anket, begjærte As advokat foregrepet tvangskraft for byrettens dom, jf. tvistemålsloven §162 tredje ledd, men ved kjennelse av 20. november 1998 avslo lagmannsretten begjæringen.
I ankesaken avsa Borgarting lagmannsrett 25. januar 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. I medhold av tvistemålsloven §148 gis dommen foregrepet tvangskraft og A løslates.
3. Staten v/Justisdepartementet erstatter det offentlige saksomkostninger for lagmannsretten med 34.560 - trettifiretusenfemhundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
A begjærte 21. april 1999 erstatning og oppreisning for uberettiget sikring for perioden 13. oktober 1998 til 26. januar 1999. Kravet ble begrunnet i straffeprosessloven kap. 31. Lagmannsretten besluttet 27. april 1999 at slikt krav måtte reises som sivilt søksmål. A påkjærte beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som i sin kjennelse (inntatt i Rt-1999-1061) opphevet lagmannsrettens avgjørelse og la til grunn at søksmålet kunne anlegges mot staten etter reglene i straffeprosessloven kap. 31. Da staten ikke hadde vært gjort til motpart i saken, begjærte staten kjæremålsutvalgets kjennelse gjenopptatt. Denne begjæringen ble avvist, se Rt-1999-1263.
I søksmålet om erstatning og oppreisning avsa Borgarting lagmannsrett 29. mai 2000 kjennelse med slik slutning:
«Staten v/justisdepartementet betaler oppreisning til A med 25.000 - tjuefemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse».
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i hovedsak gjort gjeldende: A skal ha dekket sitt inntektstap. Det er i utgangspunktet korrekt at inntektstap skal sannsynliggjøres og eventuelt dokumenteres, og at det ikke er fremlagt noen dokumentasjon i saken her. A kom i arbeid umiddelbart etter løslatelsen i januar 1999, og det må da legges til grunn at han ville ha benyttet seg av samme arbeidstilbud hvis han var blitt løslatt høsten 1998 etter byrettens dom.
Det anføres videre at oppreisningsbeløpet er for lavt. Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at byretten skulle løslatt A med hjemmel i tvistemålsloven §148. A hadde en berettiget forventning om å bli løslatt etter byrettens dom, og den omstendighet at han fortsatt var undergitt lukket sikring var en særlig merbelastning. Det må i denne sammenheng legges vekt på at samtlige permisjonssøknader ble avslått etter at byrettens dom var avsagt. Det er ikke korrekt at A også før byrettens dom var betegnet som trett, sliten og resignert. Dette kan uansett ikke begrunne et så lavt oppreisningsbeløp som 25 000 kroner.
A har lagt ned slik påstand:
«1. Staten v/Justisdepartementet betaler i erstatning til A kr 56.000,- eventuelt et beløp fastsatt etter rettens skjønn.
2. Staten v/Justisdepartementet betaler i oppreisning til A kr 50 000,- eventuelt med et beløp fastsatt etter rettens skjønn.»
Staten ved Justisdepartementet ser ingen grunn til at lagmannsrettens kjennelse fravikes og anfører i hovedsak: det er ikke sannsynliggjort noe økonomisk tap. Oppreisningsbeløpet synes å være rimelig hvis oppreisning først skal tilkjennes.
Staten ved Justisdepartementet har lagt ned slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det har full kompetanse i saken.
Om kravet for lidt økonomisk tap uttaler lagmannsretten:
«Det er anført at han etter lagmannsrettens dom er kommet i inntektsgivende arbeid og at han ville ha kommet i slikt arbeid tidligere om han hadde vært løslatt etter byrettens dom. Det er imidlertid ikke sannsynliggjort eller forsøkt å sannsynliggjøre noe inntektstap.»
På denne bakgrunn hadde A oppfordring til å konkretisere hvor han har fått arbeid, og hva han i tilfelle tjener. I kjæremålet gjentas imidlertid bare påstanden om at han umiddelbart etter løslatelsen i 1999 kom i inntektsgivende arbeid. Kjæremålsutvalget har etter dette kommet til at det fortsatt ikke er sannsynliggjort at A har lidt noe inntektstap. Kjæremålet over erstatningsavgjørelsen må etter dette forkastes.
Lagmannsretten har tilkjent 25.000 kroner i oppreisning. I den sammenhengen bemerkes at lagmannsretten i sin dom av 25. januar 1999 synes å bygge på at vilkårene for fortsatt sikring var bortfalt allerede ved byrettens dom, slik at byretten skulle ha beordret løslatelse allerede ved domsavsigelsen, jf. uttalelser av Menneskerettighetsdomstolen i dom av 29. august 1990 i «Arne-saken» (EMD=REF00000219). Det er med andre ord tale om uhjemlet sikring i ca 3 1/2 måned. Sammenlignet med nivået i andre saker, jf. særlig avgjørelsen i Rt-1998-1345, har utvalget kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å forhøye det beløpet lagmannsretten kom frem til.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.