HR-2000-826 - Rt-2001-905

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-06-29
Publisert:	HR-2000-00826 - Rt-2001-905 (165-2001)
Stikkord:	Trygderett, Pensjonsordning, Foreldelse
Sammendrag:	Saken gjaldt medlemskap i lovfestet pensjonsordning og reiste spørsmål om arbeidsgiver i ettertid hadde plikt til å innbetale arbeidsgiverdelen av premien. Byretten kom til at sykepleierne skulle vært innmeldt fra de respektive ansettelsestidspunkter og at instituttet skulle betalt arbeidsgiverdelen av premien fra da, men at kravene var foreldet tre år tilbake fra stevningen, som var 29. april 1998. Lagmannsretten var enig i at betaling skulle ha skjedd, men kom til at loven ikke hjemlet innbetaling i ettertid. Høyesterett kom til at sykepleiernes arbeid på instituttet var "knyttet til sykepleien" og viste til at sykepleierutdannelsen måtte ha vært av vesentlig betydning for å fylle stillingenes krav, jf. uttalelser i forarbeidene om dette. De skulle dermed vært innmeldt i ordningen, fra ansettelsen, og instituttet skulle ha innbetalt arbeidsgiverdelen av premien. De ble funnet å ha adgang til å kreve at dette skulle skje til pensjonsordningen i ettertid. Kravet ble imidlertid ansett foreldet for tre år tilbake fra stevningen, jf. Foreldelsesloven (1979) § 2. Spesialregelen i Foreldelsesloven (1979) § 10 nr. 1 kom ikke til anvendelse. Sykepleierne var i en rettsvillfarelse, og det skal ifølge vår rettspraksis mye til før en rettsvillfarelse blir gitt virkning i forhold til foreldelse. Det dreiet seg om en spesiallov, på sykepleiernes eget område og med sikte på deres interesser, og de måtte forventes å kjenne til den. At også private røntgeninstitutt var omfattet av loven, var helt klart, og gikk uttrykkelig frem gjennom henvisning til Sykehusloven (1969) § 1. Instituttet hadde påstått saken avvist på grunn av manglende rettslig interesse. Høyesterett behandlet innledningsvis dette spørsmål, og kom til at saken måtte realitetsbehandlet, da sykepleierne pretenderte å ha krav på at instituttet betalte inn premie til pensjonsordningen. Det ble heller ikke ansett avgjørende at det verserer et søksmål mot pensjonsordningen for Oslo byrett som gjelder sykepleiernes rett til medlemskap, og at pensjonsordningen ikke var part for Høyesterett. Høyesterett viste bl.a. til en erklæring fra Kommunal Landspensjonskasse (KLP), som administrerer ordningen, som uttalte at sykepleierne vil bli gitt tilbakevirkende rettigheter i ordningen så langt betalingen fra instituttet rekker.
Saksgang:	Drammen byrett saknr 1998-00776 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-367 A/01 og LB-1999-790 A/01 - Høyesterett HR-2000-00826, sivil sak, anke
Parter:	Else M. Lund, Janne Lund, Grete Hannisdal, Britt Westbye, Grete Renolen, Sissel Johansen (advokat Erik Blaker) mot Drammen Røntgeninstitutt AS, Aksel Strømme (hjelpeintervenient) (advokat Fred Arne Gade - til prøve)
Forfatter:	Stabel, Oftedal Broch, Gjølstad, Tjomsland, Smith
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §54, §174, §180, Foreldelsesloven (1979) §10, §2, Sykepleierpensjonsloven (1962) §1, §26, §27, §29, §31, §36, §3, Sykehusloven (1969) §1, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Dommer Stabel: Saken gjelder krav om at arbeidsgiveren i etterhånd innbetaler arbeidsgiverandelen av pensjonspremien i Pensjonsordningen for sykepleiere, jf. lov 22. juni 1962 nr. 12.

Aksel Strømme stiftet i 1972 Drammen Røntgeninstitutt AS - heretter hovedsakelig kalt røntgeninstituttet eller instituttet. Strømme drev røntgeninstituttet frem til 30. juni 1998, da han overdro aksjene i selskapet til Buskerud fylkeskommune. Instituttet har ca 30 ansatte, hvorav seks sykepleiere. Foruten legespesialist er det ansatt radiografer, hjelpepleiere, kontorfunksjonærer og ufaglærte. Instituttet utførte i 1997 ca 75.000 undersøkelser på ca 35.000 pasienter. Det mottar ikke driftstilskudd fra det offentlige.

De ankende parter i saken, i det følgende hovedsakelig kalt sykepleierne, er alle ansatt ved instituttet. Else Marie Lund, Janne Lund, Grete Hannisdal og Britt Westbye har vært ansatt ved instituttet siden 1982, mens Grete Renolen og Sissel Johansen har vært ansatt fra henholdsvis 1987 og 1993.

Sykepleierne var fra ansettelsen ved instituttet ikke med i noen pensjonsordning. Det er på det rene at spørsmålet om etablering av privat pensjonsordning ble drøftet mellom de ansatte og Strømme i 1986-87, uten at det ble noe av. I juni 1997, etter en artikkel i bladet Sykepleien om den lovfestede pensjonsordning for sykepleiere, tok sykepleierne opp spørsmålet om innmelding med Sykepleierforbundet. I brev 12. november 1997 aksepterte instituttet at sykepleierne ble innmeldt i pensjonsordningen med virkning fra 29. november 1996. De seks sykepleierne er innmeldt i pensjonsordningen med virkning fra denne dato. Saken gjelder tiden før 29. november 1996.

Side:906

Pensjonsordningen for sykepleiere ble opprettet ved lov 22. juni 1962 nr. 12. Pensjonsordningen er et eget rettssubjekt som administreres av Kommunal Landspensjonskasse (KLP). Ordningen gjelder for offentlig godkjente sykepleiere i stillinger i nærmere bestemte offentlige og private helseinstitusjoner mv. - opprinnelig bare sykehus. Ved en lovendring 16. juni 1971 nr. 62 kom alle institusjoner som omfattes av sykehusloven, herunder røntgeninstitutter, inn under ordningen, jf. sykehusloven av 1969 §1 første ledd. Frem til en lovendring 29. november 1996 nr. 74 var det et tilleggskrav etter §1 i loven at stillingen måtte være «knyttet til sykepleien». Røntgeninstituttet har, som nevnt, akseptert at sykepleierne er omfattet av loven fra denne dato.

Pensjonsordningen er forsikringsteknisk oppbygd, og finansieres gjennom innbetaling av innskudd fra arbeidstakerne og tilskudd fra arbeidsgiverne, jf. sykepleierpensjonsloven §26. Arbeidstakernes andel (innskudd) er to prosent av innskuddsgrunnlaget, jf. §27. Innskuddsgrunnlaget er den faste lønn som arbeidstaker mottar, medregnet opptjent alderstillegg, jf. §27 annet ledd. Arbeidsgiverens tilskuddsdel - som består av et premietilskudd og et egenkapitalinnskudd - fastsettes slik at denne sammen med arbeidstakernes andel «er tilstrekkelig til etter en forsikringsteknisk gjennomsnittsberegning å dekke utgiftene ved pensjonsordningen», jf. §31 annet ledd. Prosentsatsen for egenkapitalinnskuddet fastsettes for ett år om gangen, mens prosentsatsen for premietilskudd tas opp til revisjon minst hvert femte år, jf. §31 fjerde ledd.

Etter sykepleierpensjonsloven §36 plikter arbeidsgiver å sende pensjonsordningen meldinger og innberetninger om de arbeidstakere som arbeidsgiveren har i sin tjeneste og som omfattes av loven. Arbeidsgiverens årlige innbetalinger fastsettes av Pensjonsordningen for sykepleiere på grunnlag av arbeidsgiverens opplysninger om arbeidstakernes pensjonsgivende inntekt og de til enhver tid gjeldende prosentsatser for innskudd og tilskudd.

Den 28. april 1998 tok sykepleierne ut stevning mot røntgeninstituttet med påstand om at instituttet pliktet å melde sykepleierne inn i pensjonsordningen fra det tidspunkt de ble ansatt ved instituttet, samt at instituttet skulle betale pensjonspremien fra samme tidspunkt - også innskuddsdelen som etter loven skal dekkes av arbeidstakerne. Det ble subsidiært krevet erstatning. Røntgeninstituttet tok til motmæle. Aksel Strømme, som tidligere eier av aksjene, har i henhold til avtale med instituttet påtatt seg å dekke eventuelle kostnader dette måtte bli påført i anledning saken, og trådte inn som hjelpeintervenient til støtte for instituttet. Han har også vært hjelpeintervenient for de senere instanser.

Drammen byrett avsa 27. november 1998 dom med slik domsslutning:

«1. Drammen Røntgeninstitutt AS plikter å melde inn i pensjonsordningen for sykepleiere:

Else M Lund med virkning fra 28 april 1995

Janne Lund med virkning fra 28 april 1995

Grete Hannisdal med virkning fra 28 april 1995

Britt Westbye med virkning fra 28 april 1995

Grete Renolen med virkning fra 28 april 1995

Sissel Johansen med virkning fra 28 april 1995

Side:907

2. Drammen Røntgeninstitutt AS plikter å betale arbeidsgiverandelen av pensjonspremien til pensjonsordningen for sykepleiere for:

Else M Lund fra 28 april 1995

Janne Lund fra 28 april 1995

Grete Hannisdal fra 28 april 1995

Britt Westbye fra 28 april 1995

Grete Renolen fra 28 april 1995

Sissel Johansen fra 28 april 1995

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Byretten kom til at sykepleierne hadde krav på at instituttet meldte dem inn i pensjonsordningen, og at instituttet hadde plikt til å betale arbeidsgiverandelen av premien. Byretten fant imidlertid at kravet var foreldet for tiden forut for 28. april 1995, som var tre år før stevning ble tatt ut i saken, jf. foreldelsesloven §2. Erstatningskravet førte ikke frem.

Sykepleierne anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. De krevde at instituttet også skulle betale arbeidstakerinnskuddet, og de hevdet at ingen del av kravet var foreldet. Røntgeninstituttet, med Aksel Strømme som hjelpeintervenient, innga aksessorisk motanke. Det ble gjort gjeldende at det ikke forelå rettslig interesse. Subsidiært ble det krevet frifinnelse.

Borgarting lagmannsrett avsa 30. mars 2000 dom med slik domsslutning:

«I hovedanken og motanken:

1. Drammen Røntgeninstitutt AS frifinnes.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Else M Lund, Janne Lund, Grete Hannisdal, Sissel Johansen, Britt Westby og Grete Renolen in solidum til Drammen Røntgeninstitutt AS og Aksel Strømme i fellesskap 356.789 - trehundreogfemtisekstusensjuhundreogåttini - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.

3. Hver av partene dekker sine saksomkostninger i kjæremålssaken.»

Lagmannsretten, som ikke fant grunnlag for avvisning, fant at sykepleierne skulle ha vært medlemmer av pensjonsordningen allerede fra ansettelsen, og at instituttet skulle ha betalt arbeidsgiverdelen av premien allerede fra dette tidspunkt. Lagmannsretten kom imidlertid til at det ikke var rettslig grunnlag for å pålegge innbetaling av premien i ettertid.

Partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår ellers av dommene.

Sykepleierne har anket saken inn for Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det ble også gjort gjeldende at det under en pause i ankeforhandlingene ble inngått en bindende avtale om betaling. Subsidiært ble det krevet erstatning, et krav som ikke var gjort gjeldende for lagmannsretten. Høyesteretts kjæremålsutvalg har henvist anken til behandling for så vidt gjelder spørsmålet om lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse vedrørende instituttets plikt til å betale arbeidsgiverdelen av pensjonspremien til Pensjonsordningen for sykepleiere. For øvrig er anken nektet fremmet.

Saken for Høyesterett gjelder således spørsmålet om instituttets plikt

Side:908

til å betale inn arbeidsgiverdelen til pensjonsordningen. Kravet om dekning også av arbeidstakerdelen er frafalt. Det samme gjelder kravet om særskilt innmelding i ordningen. Det er heller ikke opprettholdt et tidligere krav om betaling av et aktuarmessig beregnet engangsbeløp til dekning av pensjonskassens utgifter. Kravet om erstatning og spørsmålet om bindende avtale mellom partene er ikke henvist til behandling. Samlet er derfor saken noe mer begrenset enn for de tidligere retter.

Det verserer også et annet søksmål om det samme sakskompleks. Den 1. mars 1999 tok sykepleierne ut søksmål ved Oslo byrett mot Pensjonsordningen for sykepleiere, hvor de la ned påstand om at pensjonsordningen pliktet å ta dem opp med fulle rettigheter fra ansettelsestidspunktet. Pensjonsordningen har påstått seg frifunnet og har gjort gjeldende at en slik rett er betinget av at sykepleierne både er innmeldt i ordningen, og at det er innbetalt fullt pensjonsinnskudd og tilskudd for den tid som skal være pensjonsgivende. Den har videre reist regresskrav mot røntgeninstituttet for eventuelt tap ved å måtte ta sykepleierne opp som medlemmer uten vederlag. Tvisten er ikke pådømt, og det er opplyst at saken rent faktisk er stilt i bero i påvente av Høyesteretts dom.

Sykepleierne og Aksel Strømme har avgitt skriftlige forklaringer til bruk for Høyesterett, og det er også fremlagt skriftlige forklaringer og bevisopptak av personer med ulik tilknytning til saksforholdet.

Else M. Lund m.fl. har i korte trekk anført:

Den nødvendige rettslige interesse for å fremme saken mot arbeidsgiver foreligger, jf. tvistemålsloven §54. Saken er blitt fremmet både for byrett og lagmannsrett, og sykepleierne har også delvis fått medhold i det materielle, noe som viser at de har den nødvendige tilknytning til kravet. Det gjøres gjeldende at de har et krav på at arbeidsgiver innbetaler sin del av pensjonspremien til pensjonsordningen. Dette er fra pensjonsordningens side et vilkår for at de kan få medlemskap tilbake i tid, og dermed få styrket sine pensjonsrettigheter. Det foreligger en skriftlig erklæring fra pensjonsordningen som bekrefter dette. Den omstendighet at sykepleierne også har saksøkt pensjonsordningen, er her ikke til hinder for at søksmålet fremmes.

Både byretten og lagmannsretten har korrekt kommet til at sykepleierne oppfylte vilkåret «knyttet til sykepleien» i lov om pensjonsordning for sykepleiere §1. Loven må tolkes med utgangspunkt i formålet, som var å bedre pensjonsforholdene for sykepleierne og dermed også rekrutteringen til yrket. Praksis har vært liberal, og berørte faginstanser som Statens Helsetilsyn og Sosial- og helsedepartementet har uttalt at arbeidet på Drammen røntgeninstitutt er omfattet. Utgangspunktet må være at alle offentlig godkjente sykepleiere som er ansatt på institusjoner omfattet av loven, også forutsettes å arbeide innen sykepleien. At røntgeninstitutter ved lovendringen 16. juni 1971 gjennom henvisning til sykehusloven uttrykkelig ble omfattet, indikerer at man anså dette som institusjoner som omfattet sykepleie. Avgrensing må i tilfelle gjøres mot rent administrative funksjoner, noe som ikke er aktuelt her.

Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at loven, med støtte i forarbeidene, må antas å kreve enten at sykepleierutdannelse var et vilkår for stillingen, eller at det har vært av vesentlig betydning for utøvelsen av arbeidet. Retten har imidlertid tatt feil når den ikke fant at sykepleierutdannelse var et vilkår for ansettelse. Stillingene ble utlyst for sykepleier

Side:909

alternativt radiograf og sykepleier eller hjelpepleier. Stillingsbetegnelsen i ansettelsesbrevene var sykepleier, og røntgeninstituttet krevde at de gikk med navneskilt med tittelen «Offentlig godkjent sykepleier». Det var et krav fra myndighetene at røntgeninstitutt måtte ha forsvarlig bemanning, noe som ifølge Sosial- og helsedepartementet innebar et visst antall sykepleiere og/eller radiografer.

Uansett var sykepleie en vesentlig del av deres arbeid ved instituttet, noe også lagmannsretten er kommet til. De har bistått ved mindre operasjoner som fjerning av vorter og føflekker, satt sprøyter og bistått ved intime kroppsundersøkelser der profesjonalitet har vært viktig. De har hatt det sykepleiefaglige med seg i alle aspekter av arbeidet, som beredskap hvis noen skulle få illebefinnende, eller det rent omsorgsmessige. At de også har utført oppgaver som kunne vært utført av andre yrkesgrupper eller ufaglærte, er ikke avgjørende. Det er heller ikke avgjørende at radiografer nå i stor grad har overtatt deres oppgaver. Radiografutdannelsen i Norge kom først i gang på 1970-tallet. I utdannelsen inngår for øvrig også en god del sykepleie. Det er forholdene på ansettelsestidspunktet som må legges til grunn her. Av samme grunn er det heller ikke avgjørende at instituttet ikke lenger utfører kirurgiske inngrep, og at nye teknikker gjør at pasientene blir mindre dårlige av undersøkelsene, og dermed trenger mindre sykepleierbistand.

Sykepleierpensjonsloven er ufravikelig i den forstand at det ikke er adgang til å avtale avvikende ordninger, verken ved tariffavtale eller individuelle arbeidsavtaler. At sykepleierne kan ha hatt noe bedre lønns- og arbeidsvilkår enn om de hadde hatt pensjon helt fra ansettelsen, er derfor uten betydning.

Når det først er på det rene at sykepleierne skulle vært innmeldt i pensjonsordningen allerede fra ansettelsen, må det også være mulig å rette opp forholdet i ettertid. Dette er allerede gjort for tiden etter lovendringen 29. november 1996. Røntgeninstituttet har hatt en plikt etter sykepleierpensjonsloven §31 første ledd til å betale inn tilskudd til pensjonsordningen. Slike tilskudd, sammen med egenkapitalinnskuddet etter tredje ledd, ville samtidig innebære at sykepleierne ble innmeldt i ordningen. Hadde forpliktelsen vært overholdt, ville de i dag hatt mer gunstige pensjonsrettigheter.

Lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at loven ikke hjemler et krav om etterbetaling. Det er heller ikke riktig, som lagmannsretten har gjort, å legge vekt på at loven har en unntakshjemmel i §3 annet ledd. Vilkårene for dette er strenge, og unntak er uansett ikke søkt. Forpliktelsen består, og pensjonsordningen har også sagt seg villig til å gi tilbakevirkende rettigheter, forutsatt at den får økonomisk dekning. Det som nå kreves, er at arbeidsgiver skal betale sine forfalte terminer med renter, og dermed bidra til restitusjon så langt det rekker. Beløpet skulle vært innbetalt på sykepleiernes vegne og av hensyn til dem, og de må derfor kunne gjøre gjeldende et direkte krav om slik innbetaling.

Det aksepteres at innbetalingskravet er foreldet for tiden forut for 28. april 1985. Byretten har imidlertid tatt feil når den er kommet til at unntaksbestemmelsen i foreldelsesloven §10 nr. 1 ikke er anvendelig. Selv om utgangspunktet er at rettsvillfarelse ikke er fritaksgrunn, er forholdene spesielle i denne sak. Det vises til Rt-1959-525, Rt-1979-492

Side:910

og til Høyesteretts dom 16. mars 2001 i ankesak 2000/628 (Rt-2001-382) vedrørende AS Centraltrykkeriet. Ingen av sykepleierne kjente til at det fantes en egen lov om pensjonsordning for sykepleiere. Ingen av dem husker å ha hørt noe om dette i sin utdannelse, og de av dem som i tidligere ansettelsesforhold hadde vært medlemmer i ordningen, oppfattet dette som noe som gjaldt alle ansatte, ved at de forholdt seg til KLP. Røntgeninstituttet opplyste ved ansettelsen at det ikke var noen pensjonsordning, og det stolte de på. De fikk heller ingen oppklaring når de senere tok dette opp. Det må være arbeidsgiver som er nærmest til å opplyse om slikt. Det var for øvrig slik at ingen av dem som burde hatt kjennskap til det, som Sykepleierforbundet og private forsikringsselskaper som sykepleierne tok kontakt med, hadde fått med seg at loven med virkning fra 1971 også omfattet røntgeninstitutter. Det kan da vanskelig kreves at sykepleierne selv skulle ha funnet ut av det.

Else M. Lund m. fl. har nedlagt slik påstand:

«1. Drammen Røntgeninstitutt AS har plikt til å betale til Pensjonsordningen for sykepleiere forfalte terminer av arbeidsgiverandelen av pensjonspremien, premietilskott/egenkapitaltilskott, med tillegg for den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente pro anno fastsatt av styret i Pensjonsordningen for sykepleiere i medhold av lov om pensjonsordning for sykepleiere §29 tredje ledd beregnet fra hver termins forfallstidspunkt og til betaling skjer

for:

- Else M. Lund for perioden 28. april 1985 til 29. november 1996

- Janne Lund for perioden 28. april 1985 til 29. november 1996

- Grete Hannisdal for perioden 28. april 1985 til 29. november 1996

- Britt Westbye for perioden 28. april 1985 til 29. november 1996

- Grete Renolen for perioden 1. september 1987 til 29. november 1996

- Sissel Johansen for perioden 1. november 1993 til 29. november 1996

Eller for den periode retten fastsetter.

2. Partene dekker sine egne saksomkostninger for byrett- og lagmannsrett.

3. Drammen Røntgeninstitutt AS dømmes til å betale Else M. Lunds, Janne Lunds, Grete Hannisdals, Britt Westbyes, Grete Renolens og Sissel Johansens saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av forsinkelsesrente i henhold til forsinkelsesrenteloven §3, 1 første ledd fra oppfyllelsestidspunktet og til betaling skjer.»

Drammen Røntgeninstitutt AS, med støtte av Aksel Strømme, har i korte trekk anført:

Sykepleierne har ikke rettslig interesse i å fremme krav mot arbeidsgiver i denne saken. Det er i utgangspunktet bare egne formuerettslige krav som kan fremmes for domstolene. Sykepleierne pretenderer ikke engang at de har et krav mot arbeidsgiver, det er arbeidsgivers eventuelle forpliktelser overfor Pensjonsordningen for sykepleiere saken dreier seg om. Disse må i tilfelle håndheves av pensjonsordningen selv, eller i det minste i en sak der den er part. Pensjonsordningen for sykepleiere vil ikke være bundet av en eventuell dom i Høyesterett, og dommen vil derfor ikke med sikkerhet føre til det resultat sykepleierne ønsker, nemlig tilbakevirkende rettigheter i ordningen.

Den erklæring som foreligger i saken, er ikke en erkjennelse av pliktig medlemskap, men et privatrettslig tilbud om frivillig medlemskap

Side:911

forutsatt at kontingent blir etterberegnet og betalt. Det er store problemer knyttet til slik etterinnmelding i en forsikringsbasert ordning. Pensjonsordningen har ingen eksterne finaniseringskilder og må ha dekket sine reelle utgifter pr. i dag, aktuarmessig beregnet som en engangserstatning. Sykepleierne pretenderer ikke å ha et krav på et slikt beløp, noe som i tilfelle måtte vært fremmet som et erstatningskrav. Erstatningsspørsmålet er imidlertid, gjennom Høyesteretts kjæremålsutvalgs henvisningskjennelse, ikke lenger en del av i saken. Det krav som påberopes, gir ikke med nødvendighet rettigheter etter sykepleierpensjonsloven, og må derfor avvises.

Selv om pensjonsordningen for sykepleiere i utgangspunktet er en bindende ordning som også omfatter røntgeninstitutter, var det et vilkår at stillingene skulle være «knyttet til sykepleien». Det er ikke grunnlag for å tolke loven utvidende. Opprinnelig omfattet den bare sykehus, offentlige eller private, som mottok tilskudd fra det offentlige. Den hadde ikke økonomiske konsekvenser for arbeidsgiverne, som fikk kurdøgnsatsen justert, jf Ot.prp.nr.66 (1961-1962) side 9-10. At praksis når det gjelder å akseptere frivillig opptak etter annet ledd har vært liberal, slik at vilkåret om å være knyttet til sykepleien har blitt «vannet ut», er derfor ikke avgjørende. Etter 1971 er det for øvrig pensjonsordningens styre, ikke departementet, som treffer avgjørelse etter annet ledd, og praksis kan derfor ikke ses som et uttrykk for departementets syn på et tolkingsspørsmål.

Lagmannsretten har vurdert de faktiske forhold feil når den er kommet til at sykepleieroppgaver var et vesentlig innslag i sykepleiernes arbeid. Selv om lagmannsretten korrekt legger til grunn at det ikke er tilstrekkelig at sykepleierutdannelsen er en fordel, viser vurderingen at det er det den, for øvrig under en viss tvil, faktisk har bygget på. Sykepleie har ikke vært et vesentlig innslag på Drammen Røntgeninstitutt. I de første årene ble det drevet helt uten ansatte sykepleiere. Røntgeninstitutt er en del av spesialisttjenesten, og det viktigste er å ha legespesialister, her radiologer. I tillegg må man ha radiografer, men man kan også benytte sykepleiere, hjelpepleiere og ufaglærte. Instituttet utfører vel 75.000 undersøkelser i året, det brukes kort tid på hver pasient, og tradisjonell sykepleie har et meget lite omfang. Lagmannsretten har feilaktig trukket frem enkeltelementer uten å vurdere omfanget. Det må kreves at også omfanget av oppgavene er vesentlig. Dette er ikke tilfelle her. For øvrig utfører instituttet ikke lenger operasjoner som fjerning av vorter og føflekker, og moderne kontrastvæske gjør at pasientene sjelden blir dårlige.

At en av sykepleierne, Sissel Johansen, er utdannet røntgensykepleier og for så vidt representerer en kompetanse som nå innehas av radiografene, er ikke avgjørende. Lovens forarbeider er klart knyttet til den felles sykepleierutdannelsen, og tilleggsutdannelse som dette er derfor ikke relevant i forhold til pensjonsordningen. Røntgeninstitutter driver ikke med sykepleie, og dette er også oppfatningen og praksis ved tilsvarende institutter. At sykepleierne bar navneskilt med yrkestittel og var betegnet som sykepleier i arbeidsavtalene er ikke avgjørende, det er stillingens reelle innhold som må være knyttet til sykepleien. Det bestrides også at det å være sykepleier var et stillingsvilkår. Ved at stillingene ble utlyst alternativt, henholdsvis som radiograf og hjelpepleier, viste man

Side:912

nettopp at annen kompetanse ville være tilstrekkelig. Man er da utenfor det sykepleiefaglige kjerneområdet loven er ment å dekke. Hvis loven allerede fra starten var slik å forstå at alle sykepleiere i realiteten var dekket uansett hva de arbeidet med, ville lovendringen i 1996 vært uten betydning.

De fremlagte uttalelser fra Statens Helsetilsyn og fra Sosial- og helsedepartementet bygger for øvrig i alt for stor grad på generelle faglige vurderinger uten relevans til loven og uten en konkret vurdering av forholdene ved Drammen Røntgeninstitutt.

Selv om Høyesterett kommer til at sykepleierne skulle vært omfattet av pensjonsordningen også før 1996, gir loven ikke hjemmel for et tilbakebetalingskrav som det sykepleierne her har reist. Det vises til det som er sagt om rettslig interesse foran, og til lagmannsrettens begrunnelse, som instituttet langt på vei kan slutte seg til. Lovens system er at man blir medlem i pensjonsordningen, pliktig eller frivillig, fra det tidspunkt det er betalt premie. Arbeidsgiver plikter å trekke arbeidstakernes innskudd, og selv å betale inn sitt tilskudd. Rettighetene etableres fremover i tid. Loven har ingen ordning for det tilfelle at innmelding i denne forstand feilaktig ikke har skjedd.

En rekonstruksjon av medlemskap, som praktiseres i noen pensjonsordninger, er en meget komplisert prosess som økonomisk sett er noe helt annet enn å summere opp og kreve inn tidligere premier slik de skulle ha vært beregnet og betalt. Et forsikringsbasert system som fullt ut finansieres av medlemmene, kan ikke, som en del offentlige pensjonsordninger, rekonstruere medlemskap med bruk av andre midler. Utgiftene må dekkes fullt ut ut fra dagens risiko, og den eneste mulige rettslige reaksjon er et erstatningsansvar. Loven hjemler ikke etterbetaling, og slik etterbetaling gir heller ikke rettigheter i ordningen.

I den grad et krav skulle finnes å foreligge, er det foreldet for terminer som forfalt før tre år før stevningen 28. april 1998. Det er hovedregelen i foreldelsesloven §2 som må gjelde. Spesialregelen i §10 nr. 1 får ikke anvendelse. Når det gjelder rettsvillfarelse, som partene er enige om foreligger, er det klare utgangspunkt at det ikke hindrer foreldelse. Det vises til Kjønstad/Tjomsland: Foreldelsesloven side 68-69. Høyesterettsdommen av 16. mars 2001 endrer ikke dette utgangspunktet. Dommen gjaldt dessuten svært spesielle og vanskelig tilgjengelige regler om midler som tilhørte arbeidsgivers økonomi. I vår sak dreier det seg om en lov som nettopp gjaldt sykepleieres forhold, og som de med sin bakgrunn måtte forventes å kjenne til. Fire av dem hadde tidligere vært medlem i ordningen. At røntgeninstitutter var omfattet, ville de enkelt finne ut ved å slå opp i loven. Dette er ikke en type rettsvillfarelse rettsordenen kan beskytte.

Drammen Røntgeninstitutt AS med støtte av Aksel Strømme har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Borgarting lagmannsretts dom, domsslutningen punkt 1, oppheves og saken avvises fra domstolene så langt dommen er påanket og så langt anken er henvist til behandling av Høyesterett.

Subsidiært:

2. Borgarting lagmannsretts dom, domsslutningen punkt 1 og 2, stadfestes.

Side:913

I begge tilfeller:

3. Else M. Lund, Janne Lund, Grete Hannisdal, Sissel Johansen, Britt Westbye og Grete Renolen dømmes til en for alle og alle for en å erstatte Drammen Røntgeninstitutt AS og Aksel Strømme i fellesskap sakens omkostninger for Høyesterett, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken fører frem, men slik at kravene må anses delvis foreldet etter hovedregelen i foreldelsesloven §2.

Jeg behandler først anførselen om at sykepleierne ikke har rettslig interesse i søksmålet. Røntgeninstituttet hevder at det som utgangspunkt bare er egne formueskrav som kan fremmes for domstolene. Det har videre gjort gjeldende at en innbetaling av de aktuelle beløp til Pensjonsordningen for sykepleiere, ikke vil gi sykepleierne noe lovmessig krav på rettigheter i pensjonsordningen, og at kravet uansett bare kan avgjøres i en sak hvor også sykepleiernes krav mot pensjonsordningen behandles.

Man må her ta utgangspunkt i det krav sykepleierne pretenderer å ha mot sin arbeidsgiver. Sykepleierne hevder at de har et krav på at røntgeninstituttet innbetaler til pensjonsordningen de påståtte forfalte terminer av arbeidsgiverandelen av pensjonspremien. Det er ikke tvilsomt at det er et rettskrav som her gjøres gjeldende. Om dette kravet fører frem, må det tas stilling til under realitetsbehandlingen.

Sykepleierne hevder at en innbetaling av de omtvistede premiebeløp vil medføre at de får bedre pensjonsrettigheter. Til støtte for denne anførsel har sykepleierne lagt frem en erklæring fra Pensjonsordningen for sykepleiere v/KLP datert 26. februar 2001 som sier at dersom pensjonsordningen mottar betaling for den aktuarmessige underdekning, vil sykepleierne bli gitt medlemskap med tilbakevirkende kraft så langt betalingen gjelder. Jeg finner det - slik saken etter dette ligger an - ikke tvilsomt at sykepleierne har rettslig interesse i å få dom for det krav som er fremsatt for Høyesterett.

Jeg kan heller ikke se at det søksmål som sykepleierne har reist mot pensjonsordningen, innebærer noe hinder for at retten behandler kravet mot røntgeninstituttet, og heller ikke at pensjonsordningen er holdt utenfor den foreliggende sak. Noe krav om prosessfellesskap foreligger ikke her. Det kan nok reises spørsmål om sykepleierne ville hatt en aktuell rettslig interesse i å fremme kravet mot røntgeninstituttet, dersom det hadde foreligget en rettskraftig dom for at pensjonsordningen uansett premieinnbetaling var forpliktet til å gi sykepleierne medlemskap med tilbakevirkende kraft. Dette er imidlertid ikke situasjonen, og jeg går ikke nærmere inn på de spørsmål som i så fall ville ha oppstått.

Hovedspørsmålet i saken er om sykepleierne på Drammen Røntgeninstitutt i tiden frem til 29. november 1996 da de ble opptatt i ordningen, var å anse som ansatt i «stilling knyttet til sykepleien», jf. loven slik den lød før lovendringen av denne dato.

Før loven kom i 1962 var sykepleiernes pensjonsforhold løst på ulike måter ved at noen var innlemmet i Statens Pensjonskasse, noen i de ordinære kommunale tjenestepensjonsordninger, og de som var ansatt i

Side:914

en del humanitære organisasjoners institusjoner, var på frivillig grunnlag tilknyttet Statens Pensjonskasse. Situasjonen var uoversiktlig, og noen falt utenfor. For å bedre forholdene og sikre rekrutteringen til yrket ble det derfor ved lov etablert en særskilt pensjonskasse for sykepleierne, finansiert av sykepleierne selv og deres arbeidsgivere. Jeg viser til Ot.prp.nr.66 (1961-1962) side 1-2. I merknadene til virkeområdet i §1 het det i samme proposisjon side 10 at man med kravet til offentlig godkjent sykepleier som utgangspunkt har trukket en ytre grense for pensjonsordningens omfang. Videre het det på side 11:

«Vilkåret om at stillingen må være «knyttet til sykepleien» tar sikte på å begrense pensjonsordningens omfang til godkjente sykepleiere som innehar stillinger hvor sykepleierutdannelse er et vilkår for ansettelse eller hvor stillingen er av en slik art at sykepleierutdannelse er av vesentlig betydning for å kunne fylle de krav stillingen stiller.»

I forarbeidene ble det altså pekt på to alternative kriterier for at en stilling skal være knyttet til sykepleien, enten at sykepleierutdannelse er et ansettelsesvilkår, eller at slik utdannelse er av vesentlig betydning for å kunne fylle stillingens krav.

Frem til 1971 gjaldt loven sykepleiere tilsatt i stilling knyttet til sykepleien ved kommunale, fylkeskommunale og private sykehus. Etter annet ledd kunne departementet bestemme at offentlig godkjente sykepleiere i annen sykepleietjeneste enn nevnt i første ledd, kunne opptas i ordningen. I tredje ledd het det at departementet i tvilstilfelle avgjør om en stilling er knyttet til sykepleien eller ikke.

Vilkåret om at stillingen må være knyttet til sykepleien ble opphevet ved lovendring 29. november 1996 nr. 74, slik at loven i dag omfatter alle offentlig godkjente sykepleiere. Departementet uttalte i Ot.prp.nr.59 (1995-1996) side 17 at det var styret i pensjonsordningen som hadde foreslått lovendringen, at også Sykepleierforbundet hadde ønsket en slik klargjøring, og at endringen ville innebære en helt ubetydelig utvidelse av personkretsen. Det ble vist til at det i praksis kunne være vanskelig å avgjøre når en stilling var «knyttet til sykepleien», og at selv om departementet i tvilstilfelle kunne avgjøre dette, hadde praksis vært at arbeidsgiveren melder vedkommende inn i den pensjonsordning som er mest nærliggende, enten en kommunal pensjonskasse eller Pensjonsordningen for sykepleiere. Det ble lagt til grunn at endringen ikke ville omfatte særlig mange, da de som eventuelt falt utenfor, likevel ville være opptatt i pensjonsordningen, eventuelt tilsvarende kommunal pensjonsordning, på frivillig grunnlag.

Det fremgår av bevisførselen i saken at styret i Pensjonsordningen for sykepleiere i perioden fra 1971, da vedtakskompetansen ved lovendringen 16. juni 1971 ble overført til styret fra departementet, og frem til lovendringen 29. november 1996, førte en liberal praksis med hensyn til hvem som kunne tas opp på frivillig grunnlag. Ut fra lovens ordlyd er det ikke klart at vilkåret om å være knyttet til sykepleien også gjelder opptak etter annet ledd. Uansett finner jeg at praksis i forhold til arbeidsgivere som selv ønsker å slutte seg til ordningen og betale omkostningene ved det, ikke uten videre er avgjørende i forhold til pliktig medlemskap. Jeg legger til grunn at vilkåret før lovendringen i 1996 har hatt selvstendig

Side:915

betydning, og at det derfor konkret må vurderes om det var oppfylt for sykepleierne ved Drammen Røntgeninstitutt.

Lagmannsretten tok utgangspunkt i de kriterier forarbeidene pekte på, nemlig ansettelsesvilkår eller vesentlig betydning for stillingen. Lagmannsretten fant at sykepleierutdannelse ikke var et ansettelsesvilkår, og viste til at stillingene alternativt ble utlyst for radiograf eller hjelpepleier. Selv finner jeg dette noe tvilsomt, men går ikke nærmere inn på dette, idet jeg finner at det annet kriterium er oppfylt. Bakgrunnen som offentlig godkjent sykepleier må etter mitt syn ha vært av vesentlig betydning for å fylle kravene til stillingene. Allerede utlysingene tyder på dette. Man må her ta utgangspunkt i forholdene på ansettelsestidspunktet. Det er på det rene at samtlige sykepleiere har betegnelsen sykepleier i sine ansettelsesbrev, og de var også pålagt å bære navneskilt der stillingsbetegnelsen fremgikk. Selv om en stor del av arbeidsoppgavene for samtlige har vært av mer teknisk art, og slik at de kunne vært utført av arbeidstakere med annen kompetanse, til dels ufaglærte, har sykepleierne også utført arbeid som er klart innenfor det sykepleiefaglige. Jeg viser til det lagmannsretten har sagt om dette. At forholdene har endret seg, slik at instituttet i dag arbeider mer teknisk, og at radiografer etterhvert har overtatt, finner jeg ikke å kunne legge avgjørende vekt på. Jeg kan heller ikke være enig med instituttet når det hevder at det må ses bort fra de sykepleiefaglige oppgavene fordi omfanget har vært for lite. Sykepleierne har gjennom sin fagbakgrunn forholdt seg profesjonelt til pasienter som, ut fra situasjonen, også med rette har forventet dette. Det må ha gitt trygghet og lettet gjennomføringen av ubehagelige eller angstskapende undersøkelser.

Jeg viser i denne forbindelse til at Statens Helsetilsyn i brev 13. mai 1998 til Sosial- og helsedepartementet uttalte at sykepleierne i denne sak «har hatt arbeidsoppgaver som i øvrige deler av helsevesenet er vanlig å relatere til utøvelse av sykepleiefaget, dvs at oppgavene er knyttet til sykepleie, og at arbeidsoppgavene er å betrakte som relevante i forhold til deres utdannelse og kompetanse som sykepleiere». Jeg legger også vekt på at elementer av sykepleie inngår i radiografutdannelsen, og at det, ifølge brev fra Sosial- og helsedepartementet 8. juni 1998 til KLP Forsikring, er et vilkår for godkjenning som røntgeninstitutt at det har en faglig forsvarlig bemanning, og at et tilfredsstillende antall sykepleiere og/eller radiografer er en forutsetning for driften.

Min konklusjon er dermed at sykepleierne, som alle er tilsatt etter lovendringen i 1971 som innbefattet røntgeninstitutter, skulle vært innmeldt som pliktige medlemmer i ordningen. Arbeidsgiver skulle ha sendt melding til pensjonsordningen ved ansettelse etter loven §36, og trukket dem i lønn for det pliktige arbeidstakerinnskuddet på to prosent, jf. loven §29. Videre skulle arbeidsgiver ha betalt arbeidsgivertilskudd etter §31 første ledd, samt egenkapitaltilskudd etter tredje ledd.

Sykepleierne skulle dermed vært innmeldt i pensjonsordningen med virkning fra sine respektive ansettelsestidspunkter, og ville, om dette hadde skjedd, hatt bedre fremtidige pensjonsrettigheter. Det generelle spørsmål om etterinnmelding i en forsikringsbasert pensjonsordning og på hvilke vilkår dette eventuelt kan kreves, er det slik saken står for Høyesterett, ikke nødvendig for meg å gå inn på. Det som er vårt spørsmål, er om sykepleierne nå kan kreve at instituttet betaler de løpende

Side:916

tilskudd som skulle vært betalt etter §31 i loven, med tillegg av rente. Plikten kan ikke anses bortfalt utelukkende fordi den ikke ble rettidig oppfylt. At loven i §3 annet ledd har og hadde en hjemmel til å søke departementet om unntak fra pliktig medlemskap, er ikke til hinder for at betaling kreves nå. Slikt unntak er ikke søkt, og sykepleierne er allerede medlemmer i ordningen med virkning fra november 1996.

Instituttet har hevdet at loven ikke hjemler et slikt krav i ettertid, i det minste ikke når det ikke er fremmet av kreditor, pensjonsordningen, men av sykepleierne selv. Det opplyses imidlertid at man i andre pensjonskasser administrert av KLP rent faktisk har etablert ordninger med rekonstruksjon av medlemskap, mot innbetaling av en aktuarmessig beregnet engangspremie. Det rettslige grunnlag for en slik ordning behøver jeg ikke gå inn på her, da det er på det rene at pensjonsordningen vil gi tilbakevirkende rettigheter mot betaling i henhold til den foran nevnte erklæringen av 26. februar 2001. At det påståtte beløp i denne sak ikke er det samme som pensjonsordningen ville kreve for fulle pensjonsrettigheter, finner jeg ikke avgjørende all den stund rettigheter faktisk vil bli etablert. Oppfyllelse av arbeidsgivers forpliktelser etter loven er en forutsetning for at sykepleierne skal få sin pensjonsrettslige status reparert. Når forholdet er dette, mener jeg plikten til innbetaling må bestå, og at den må kunne gjøres gjeldende av sykepleierne.

Jeg må deretter vurdere om hele eller deler av kravet er foreldet. Det er enighet mellom partene om at de løpende terminene for arbeidsgivertilskuddet var gjenstand for foreldelse etter hvert som de forfalt, jf sykepleierpensjonsloven §29. Det er videre enighet om at stevningen 28. april 1998 avbrøt foreldelsen. Utgangspunktet er foreldelsesloven §2 som setter en alminnelig foreldelsesfrist på tre år. Det er uenighet mellom partene om spesialregelen i foreldelsesloven §10 nr. 1 om tilleggsfrist ved manglende nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren, får anvendelse. Sykepleierne var av arbeidsgiver korrekt informert om at de ikke var innmeldt i noen pensjonsordning, spørsmålet var om de etter tvingende lovregler skulle ha vært det.

Det dreier seg altså om en rettsvillfarelse, der utgangspunktet er at det skal mye til før spesialregelen kommer inn, jf. Kjønstad/Tjomsland: Foreldelsesloven side 68 med henvisninger til rettspraksis. Det var ikke tvilsomt hva som var den riktige rettstilstand. Det var ikke det rettsspørsmål vår sak dreier seg om, knyttet til omfangsbestemmelsen i loven §1, som gjorde rettstilstanden ukjent for sykepleierne. Problemet var at hverken de eller arbeidsgiveren, og for øvrig heller ikke Sykerpleierforbundet, hadde registrert at private røntgeninstitutter allerede fra 1971 var omfattet av sykepleierpensjonsloven. Dette spørsmålet var klart og fremgikk utvetydig av loven §1 første ledd, som etter lovendring 16. juni 1971 nr. 62 omfattet kommunale, fylkeskommunale eller private helseinstitusjoner som gikk inn under sykehusloven av 19. juni 1969 nr. 57. Sykehusloven §1 første ledd lød da slik:

«Denne lov gjelder sykehus, sykestuer, fødehjem, sykehjem og sykehoteller. Loven gjelder også rekonvalesenthjem, røntgeninstitutt, fysikalsk institutt og etter Kongens bestemmelse andre helseinstitusjoner, herunder kursteder, daginstitusjoner og private forpleiningssteder.»

Side:917

Jeg finner heller ikke at sykepleierne kan høres med at de som alminnelige ansatte sykepleiere ikke med rimelighet kunne forventes å kjenne til at det fantes en lovbestemt pensjonsordning for sykepleiere. Det dreier seg om en spesiallov på deres område gitt nettopp av hensyn til deres yrkesgruppe, og med deres fagorganisasjon som en sentral aktør, blant annet med en representant i pensjonsordningens styre. Noen av sykepleierne i saken hadde for øvrig tidligere vært innmeldt i ordningen, uten at jeg legger avgjørende vekt på det, jf. deres anførsler om dette.

Sykepleierne har hevdet at de stolte på arbeidsgivers opplysninger, og at arbeidsgiver må være nærmest til å være oppdatert og svare korrekt. I dette tilfellet, der svaret lå så klart i dagen og det, som nevnt, dreiet seg om en spesiallov nettopp for sykepleiere, finner jeg at denne betraktning ikke kan føre frem. Jeg er derfor kommet til at kravene må anses foreldet for så vidt gjelder krav forfalt før 28. april 1995, som er tre år før stevningen.

Sykepleierne har krevet tillegg for rente og har nedlagt påstand om den til enhver tid gjeldende rentefot fastsatt av styret i Pensjonsordningen for sykepleiere, jf loven §29 tredje ledd. Selv om denne bestemmelsen formelt er knyttet til arbeidstakernes innskudd, finner jeg at beregningsmåten kan være naturlig, og partene har vært enige om den. Jeg legger derfor dette til grunn.

Anken har delvis ført frem, og saksomkostningsspørsmålet må avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174. Jeg finner ikke at §174 annet ledd kommer til anvendelse, og hver av partene må bære sine omkostninger for alle instanser.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Drammen Røntgeninstitutt AS plikter å betale til Pensjonsordningen for sykepleiere arbeidsgiverandelen av pensjonspremien - premietilskudd/egenkapitalinnskudd - for Else M. Lund, Janne Lund, Grete Hannisdal, Britt Westbye, Grete Renolen og Sissel Johansen for perioden 28. april 1995 til 29. november 1996, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente pro anno fastsatt av styret i Pensjonsordningen for sykepleiere i medhold av lov om pensjonsordning for sykepleiere §29 tredje ledd beregnet fra hver termins forfallstidspunkt og til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Dommer Tjomsland: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Drammen Røntgeninstitutt AS plikter å betale til Pensjonsordningen for sykepleiere arbeidsgiverandelen av pensjonspremien - premietilskudd/egenkapitalinnskudd - for Else M. Lund, Janne Lund, Grete Hannisdal, Britt Westbye, Grete Renolen og Sissel Johansen for perioden 28. april 1995 til 29. november 1996, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente pro anno fastsatt av styret i Pensjonsordningen for sykepleiere i medhold av lov om pensjonsordning for sykepleiere §29 tredje ledd beregnet fra hver termins forfallstidspunkt og til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.