HR-2001-1216 - Rt-2002-654

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2002-05-29
Publisert:	HR-2001-01216 - Rt-2002-654 (144-2002)
Stikkord:	(Barnehage-dommen), Erstatningsrett, Arbeidsgiveransvar, Regress
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om det kunne gjøres gjeldende erstatningsansvar mot en kommune for måten den hadde opptrådt på i forbindelse med godkjennelsen av og tilsynet med en privat familiebarnehage. Bakgrunnen var at A, under opphold i en privat familiebarnehage i Vennesla, falt i en bekk og pådro seg en alvorlig hjerneskade. Som følge av dette var hun blitt 100 prosent medisinsk ufør. Høyesteretts flertall (4) kom, som tidligere instaner, til at det ikke forelå grunnlag for erstatningsansvar for kommunen. Det var satt opp gjerde foran skrenten langs vest- og nordsiden av barnehagen, men ikke mot innkjørselen. Flertallet la til grunn at både bekken og en veg (med fartsgrense på 40 km/t) som gikk 40-45 meter fra barnehagens innkjørsel, representerte en viss risiko, men at det ikke var uforsvarlig å godkjenne barnehagen uten fullstendig inngjerding, og at det heller ikke var grunnlag for å kritisere kommunen for måten den hadde gjennomført tilsynet på. Etter flertallets syn var det først og fremst etter større nedbørsmengder og ved snøsmelting at bekken representerte noe faremoment av betydning. Mindretallet (1) la til grunn at bekken og veien representerte markerte risikomomenter, at en skade måtte forutsettes å kunne bli meget alvorlig hvis ulykken var ute, og at risikoen nokså enkelt kunne avverges ved å gjerde inn hele barnehagen. Mindretallet mente derfor at det var uforsvarlig at kommunen ikke hadde satt full inngjerding som vilkår for å godkjenne barnehagen. Mindretallet antok videre at det er sannsynlig at ulykken ikke hadde funnet sted hvis et slikt vilkår var blitt satt og altså at det forelå årsakssammenheng. Ved vurderingen av regresskravets omfang fant mindretallet at barnehagen, pga. manglende tilsyn, måtte bære den største del av ansvaret. Mindretallet anså kommunen ansvarlig for en tredjedel. Dissens: 4-1
Saksgang:	Kristiansand byrett saknr 2000-338/06 - Agder lagmannsrett LA-2000-1710 A - Høyesterett HR-2001-01216 (sak nr. 2001/1216), sivil sak, anke
Parter:	If Skadeforsikring Nuf (advokat Kjetill Mellum), hjelpeintervenient: A v/verger B og C (advokat Leif Oscar Olsen - til prøve) mot Vennesla kommune Vesta Forsikring AS (advokat Knut Langfeldt - til prøve)
Forfatter:	Skoghøy, Coward, Oftedal Broch, Dolva, Dissens: Kst dommer Zimmer
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §3-2a, §5-3, Tvistemålsloven (1915) §180, §75, Barnehageloven (1975) §3, §7, §8, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §3, Kommunehelsetjenesteloven (1982), Barnehageloven (1995) §8, §10, §11, §12

Dommer Skoghøy: A, født xx.xx.1994, falt 24. februar 1997 under opphold i en privat familiebarnehage i Vennesla i en bekk og pådro seg en alvorlig hjerneskade. Som følge av dette er hun blitt 100 prosent medisinsk ufør. If Skadeforsikring NUF (heretter kalt If) har som ansvarsassurandør for barnehagen erkjent ansvar for skaden. Spørsmålet i saken er om personer som Vennesla kommune hefter for, i forbindelse med godkjennelsen av eller tilsynet med barnehagen har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt, slik at det kan gjøres gjeldende erstatningsansvar mot kommunen etter reglene om arbeidsgiveransvar, og om If på dette grunnlag kan kreve regress hos kommunen og kommunens ansvarsassurandør Vesta Forsikring AS (heretter kalt Vesta) for den erstatning If har utbetalt.

Sakens bakgrunn er i korte trekk følgende:

D søkte våren 1995 Vennesla kommune om godkjennelse for etablering av en privat familiebarnehage for 10 barn i en sokkelleilighet i hennes enebolig i Erkleivvn. 39 i Vennesla. Kommunens helsesøster og barnehageleder var på befaring 5. april 1995. I helsesøsters befaringsrapport av samme dato er det anført at uteplassen «ikke [var] inngjerdet, - men det må den bli, fordi det langs hele tomta

Side:655

var en bratt skråning». Helsesøsters sammenfattende vurdering var at utearealet var «ganske stort», men at det «må sikres med et høyt ikke-klatrebart gjerde». Barnehagelederen sluttet seg til helsesøsters vurdering. I helsesøsters rapport ble det bebudet «ny inspeksjon etter noen måneder» dersom familiebarnehagen ble godkjent.

Kommunens tekniske etat foretok befaring av eiendommen 7. juni 1995. I brev av 19. juni 1995 til barnehagekontoret stilte teknisk etat krav om tilrettelegging for tilfredsstillende rømningsforhold.

Vennesla helse- og sosialutvalg godkjente i møte 20. juni 1995 søknaden fra Aas om å etablere familiebarnehage i Erkleivvn. 39 «med oppstart 01.08.95 under forutsetning av at Barnehageloven med forskrifter blir retningsgivende for virksomheten». Godkjennelsen ble imidlertid begrenset til åtte barn. I vedtaket ble det fastsatt at godkjennelsen skjedde «under forutsetning av at pålegg fra helsesøster og teknisk etat blir gjort». Bakgrunnen for at godkjennelsen ble begrenset til åtte barn, var at utearealet var for lite.

Etter at utearealet for barnehagen var blitt utvidet til ca 275 kvadratmeter, påklaget Aas vedtaket og bad om at barnehagen ble godkjent for 10 barn. Helsesøster var på ny befaring 30. juni 1995. I brev av samme dato til kommunen viste hun til at barnehagen etter utvidelsen av utearealet «oppfyller ... de krav som tilsier 24 kvadratmeter [uteareal] pr. barn», og anbefalte at barnehagen ble godkjent for 10 barn. Etter dette ble barnehagen i møte i helse- og sosialutvalget 24. august 1995 godkjent for 10 barn. Det fremgår av vedtaket at godkjennelsen ellers skjedde på de forutsetninger som var nevnt i vedtaket av 20. juni 1995.

Barnehagen startet virksomheten 1. august 1995 under navnet Knærten familiebarnehage. Ved barnehagen var det ansatt en barnehageassistent i full stilling, to barnehageassistenter i halv stilling og en utdannet førskolelærer som styrer i deltidsstilling (12 timer pr. uke).

Den skråning som er omtalt i helsesøsters rapport av 5. april 1995, går langs vest- og nordsiden av eiendommen. Før barnehagen startet virksomheten, ble det satt opp et gjerde langs denne skrenten. Det vesentligste av utearealet ligger mellom dette gjerdet og huset på eiendommen. Langs østsiden av eiendommen går det en blindveg fra hovedvegen til et nabohus. Det ble ikke satt opp gjerde på denne siden av utearealet. Ut fra det kartmateriale som er fremlagt, utgjør avstanden fra hovedvegen til innkjørselen til barnehagen 40-45 meter.

I samsvar med det som var bebudet i helsesøsters rapport fra befaringen 5. april 1995, gjennomførte helsesøster og barnehageleder ny befaring 16. august 1995. Etter denne befaringen avgav helsesøster følgende uttalelse til helserådet:

«Innendørs var forholdene barnevennlige både i forhold til sikkerhet, og også i forhold til robuste møbler/leker.

Utendørs hadde de fått opp gjerde nesten rundt hele tomta. Men, foran innkjørselen var det ikke noe gjerde.

Vurdering: Lokalet inne var tilfredsstillende i forhold til barnesikkerhet. Utendørs vil jeg anbefale gjerde foran utkjørselen.»

Det kan være noe uklart hvordan helsesøster mente at et gjerde mot utkjørselen skulle ha vært satt opp. Et slikt gjerde kunne enten ha vært

Side:656

satt opp langs blindvegen slik at hele det godkjente utearealet var blitt innhegnet, eller slik at bare en del av utearealet var blitt liggende innenfor gjerdet.

Barnehageeieren fant det på dette tidspunkt ikke hensiktsmessig å sette opp noe gjerde mot utkjørselen. Den nærmeste del av utearealet foran huset ble i stedet senere søkt særskilt innhegnet ved hjelp av tre stiger som ble lagt ut på høykant. Mellom de utlagte stigene var det en åpning til den resterende del av utearealet. Det er noe uklart når stigene ble lagt ut.

Den skrent som går langs vest- og nordsiden av barnehagen, skråner ned mot en bekk. Under lek i barnehagen 24. februar 1997 hadde A sammen med en annen pike tatt seg ned til bekken. De hadde mest sannsynlig gått rundt nordenden av det gjerdet som går langs skrenten. På grunn av snøsmelting og store nedbørsmengder var vannføringen i bekken forholdsvis stor denne dagen. A falt ut i bekken og ble først funnet 20-30 minutter senere. Hun var da blitt ført ca 250 meter nedover bekken. Da A ble funnet, var hun bevisstløs og uten hjerterytme. Som følge av ulykken har hun pådratt seg en alvorlig hjerneskade og er erklært 100 prosent medisinsk ufør.

Da ulykken skjedde, var det to barnehageassistenter på jobb. Den ene hadde gått inn for å legge ett eller to av barna. Den andre assistenten var ute, men hadde ikke lagt merke til at A og en annen pike tok seg ned til bekken.

Etter ulykken er det satt opp gjerde mot innkjørselen slik at den del av utearealet som ligger nærmest huset, nå er fullstendig inngjerdet. I tillegg er det gjerdet som tidligere var blitt satt opp foran skrenten langs vest- og nordsiden av eiendommen, blitt noe forlenget. Den del av utearealet som ligger utenfor gjerdet, blir imidlertid fortsatt benyttet som en del av barnehagens uteareal.

If har som ansvarsassurandør for Knærten familiebarnehage erkjent ansvar for den skade A er blitt påført, basert på at det var utvist erstatningsbetingende uaktsomhet fra barnehagens side i form av mangelfullt tilsyn eller mangelfulle tilsynsrutiner. På dette grunnlag utbetalte Ifødt xx.xx.1998 til A standardisert erstatning for tap i fremtidig erverv og ménerstatning etter skadeserstatningsloven §3-2a med kr 1.700.000. I tillegg har selskapet utbetalt beløp à konto til dekning av fremtidige utgifter. Hvor stort det endelige erstatningsbeløpet vil bli, er imidlertid ikke avklart. Ifs ansvar som ansvarsassurandør er begrenset til kr 5.000.000.

Ved stevning av 23. februar 2000 gikk If til søksmål mot Vennesla kommune og kommunens ansvarsassurandør Vesta med krav om regress etter skadeserstatningsloven §5-3 nr. 2. Regresskravet er begrunnet med at barnehagens uteareal burde ha vært fullstendig inngjerdet, og at personer som Vennesla kommune hefter for, har opptrådt ansvarsbetingende uaktsomt ved godkjennelsen av barnehagen og/eller i forbindelse med tilsynet med denne ved ikke å kreve at dette ble gjort.

Vennesla kommune og Vesta har tatt til motmæle og gjort gjeldende at det verken foreligger ansvarsgrunnlag eller årsakssammenheng, og at det under enhver omstendighet ikke er grunnlag for regress.

Kristiansand byrett kom i dom av 9. oktober 2000 til at «kommunens handlemåte verken gjennom godkjenning av eller tilsynet med

Side:657

Knærten barnehage representerer en erstatningsbetingende handlemåte». Retten gav også uttrykk for at den var i tvil om det forelå årsakssammenheng mellom manglende inngjerding og ulykken, men fant det ikke nødvendig å gå inn på dette. Byrettens dom har denne domsslutning:

«1) Vennesla kommune frifinnes.

2) Vesta Forsikring AS frifinnes.

3) If Skadeforsikring NUF betaler innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse saksomkostninger til Vennesla kommune med kr 16.017,50 og til Vesta Forsikring AS med kr 16.017,50.»

If påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. A v/verger erklærte hjelpeintervensjon til støtte for If, jf. tvistemålsloven §75.

I dom av 22. juni 2001 kom lagmannsretten på samme måte som byretten til at kommunen verken ved godkjennelsen av eller tilsynet med barnehagen hadde opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt. Etter lagmannsrettens oppfatning var det under enhver omstendighet ikke grunnlag for regress da det fra barnehagens side var «utvist en betydelig uaktsomhet» ved utøvelsen av tilsynet med barna ulykkesdagen og ved at det ikke var utarbeidet tilstrekkelig klare retningslinjer for tilsynet. Lagmannsrettens dom har denne domsslutning:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. If Skadeforsikring og A v/verger B og C dømmes til en for begge, og begge for en å betale saksomkostninger til Vennesla kommune med 19.336 - nittentusentrehundreogtrettiseks - kroner og til Vesta Forsikring AS med 19.336 - nittentusentrehundreogtrettiseks - kroner, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

If har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. A v/verger har på samme måte som for lagmannsretten erklært hjelpeintervensjon til støtte for If, jf. tvistemålsloven §75. Anken er angitt å gjelde bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Det er til bruk for Høyesterett avgitt forklaringer fra ni vitner ved bevisopptak ved Kristiansand tingrett. I tillegg er det fremlagt en utenrettslig forklaring fra ett av vitnene. Ingen av vitnene er nye for Høyesterett. Selv om det for Høyesterett er fremlagt enkelte nye dokumenter, står saken i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part - If Skadeforsikring NUF - og hjelpeintervenienten - A v/verger - har i korte trekk anført:

Ved avgjørelsen av om en privat barnehage skal godkjennes, skal kommunen blant annet påse at kravene til sikkerhet er oppfylt. I tillegg har kommunen plikt til å føre stedlig tilsyn med virksomheten.

Prinsipalt anfører If og A at helse- og sosialutvalgets vedtak om å godkjenne Knærten familiebarnehage må oppfattes slik at det ble stilt et vilkår om full inngjerding av barnehagen. Da helse- og sosialutvalget 24. august 1995 godkjente barnehagen for 10 barn,

Side:658

skjedde dette på de vilkår som var fastsatt i vedtaket av 20. juni 1995. I dette var det uttrykkelig fastsatt at barnehagen ble godkjent under forutsetning av at blant annet pålegg fra helsesøster ble fulgt. Det pålegg fra helsesøster som dette vedtaket sikter til, er pålegget om et «høyt ikke-klatrebart gjerde» i helsesøsters rapport av 5. april 1995. Selv om helsesøster etter befaringen 16. august 1995 uttrykte seg noe upresist angående gjerde, stod gjerdevilkåret ved lag. Helsesøster hadde ikke kompetanse til å dispensere fra de vilkår som var fastsatt i helse- og sosialutvalgets vedtak, og mente heller ikke å gjøre det.

Etter den ankende parts og hjelpeintervenientens syn må det anses som erstatningsbetingende uaktsomt at kommunen ikke har fulgt opp gjerdevilkåret. Siden kommunen både hefter for anonyme og kumulative feil, er det ikke nødvendig å påvise hvem som har sviktet.

For det tilfelle at Høyesterett skulle komme til at godkjennelsesvedtaket ikke inneholder noe absolutt vilkår om full inngjerding, anfører If og A subsidiært at det var uaktsomt ikke å stille et slikt vilkår enten i forbindelse med godkjennelsen eller som ledd i utøvelsen av tilsynsansvaret.

Det var flere risikomomenter ved barnehagen. I tillegg til skråningen og bekken gikk det en blindveg langs østsiden av utearealet. Denne ledet opp til en hovedveg ikke langt unna. Disse risikomomentene representerte til sammen et betydelig skadepotensial. Samtidig ville disse risikomomentene nokså effektivt ha vært eliminert ved full inngjerding. Etter det som er opplyst, koster det gjerdet som er satt opp etter ulykken, bare mellom 10.000 og 15.000 kroner. Den omstendighet at det var lagt ut stiger, viser at man var klar over at det forelå en risiko, og dette burde ha skjerpet oppmerksomheten. Det samme gjelder det forhold at A en gang hadde tatt seg opp til vegen. Barnehagens plikt til å føre internkontroll erstatter ikke kommunens tilsynsplikt.

Etter den ankende parts og hjelpeintervenientens oppfatning ville en fullstendig inngjerding ha hindret ulykken. Selv om det ville ha blitt gitt tillatelse til å leke utenfor den del av utearealet som var inngjerdet, må det antas at lek utenfor gjerdet ville ha blitt fulgt med skjerpet tilsyn.

Når det gjelder spørsmålet om ansvarsfordeling mellom kommunen og barnehagen, anfører den ankende part og hjelpeintervenienten at kommunen etter barnehagelovgivningen har et særlig ansvar for å sørge for at barnehagene er tilstrekkelig sikret. De som arbeidet i barnehagen, hadde liten erfaring. Etter den ankende parts og hjelpeintervenientens syn er kommunens uaktsomhet større og har hatt en større betydning som årsaksfaktor enn den uaktsomhet som barnehagens eier og ansatte har utvist; denne må sies å ligge i det nedre sjikt. Den ankende part og hjelpeintervenienten har på dette grunnlag gjort gjeldende at kommunen bør bære 2/3 av ansvaret.

Da det beløp If har utbetalt til dekning av utgifter, bare er utbetalt à konto, og det ikke er avklart hvor stort det endelige erstatningskrav vil bli, knyttes påstanden til den utbetalte standardiserte erstatning for tap i fremtidig erverv og ménerstatning på kr 1.700.000.

If Skadeforsikring NUF har nedlagt slik påstand:

«1. Vennesla kommune og Vesta Forsikring AS dømmes - in solidum - til å være ansvarlig for inntil 2/3 av erstatningsutbetalingen på kr 1.700.000,-

Side:659

som saksøker har hatt som følge av skadene A ble påført ved ulykken den 24.02.97 med tillegg av 12% rente av samme beløp fra 24.03.98 og til betaling skjer.

2. If Skadeforsikring NUF tilkjennes sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

A v/verger har nedlagt slik påstand:

«1. Vennesla kommune og Vesta Forsikring AS dømmes - in solidum - til å være ansvarlige for inntil 2/3 av erstatningsutbetalingen på kr 1.700.000,- som saksøker har hatt som følge av skadene A ble påført ved ulykken den 24.02.1997. I tillegg dømmes Vennesla kommune og Vesta Forsikring AS til å betale 12% rente av samme beløp fra 23.03.98 og til betaling skjer.

2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene - Vennesla kommune og Vesta Forsikring AS - har i korte trekk anført:

Avgjørende for om Vennesla kommune kan pålegges ansvar etter skadeserstatningsloven §2-1, er om kommunen i forbindelse med godkjennelsen av Knærten familiebarnehage eller ved tilsynet med denne har tilsidesatt de krav som med rimelighet kan stilles til utøvelsen av kommunens godkjennelsesmyndighet og tilsyn med barnehager.

Etter ankemotpartenes syn er det ikke noe grunnlag for å tolke kommunens godkjennelsesvedtak slik at det stiller krav om fullstendig inngjerding av eiendommen. Begrunnelsen for at helsesøster i rapporten av 5. april 1995 stilte krav om gjerde, var skrenten, og gjerdepålegget må tolkes med dette som bakgrunn. Etter befaringen 16. august 1995 anbefalte helsesøster gjerde også mot innkjørselen, men hun stilte ikke noe krav om dette. Slik ankemotpartene ser det, var det ikke nødvendig med full inngjerding for at barnehagen skulle kunne drives under betryggende forhold. Sikkerhet skapes gjennom en kombinasjon av fysiske forhold, tilsyn med barna og rutiner for tilsyn. Etter barnehagelovgivningen skal private barnehager godkjennes av kommunen, og kommunen har også en tilsynsfunksjon. Kommunen har imidlertid ikke noen plikt til kontinuerlig stedlig tilsyn. Etter ankemotpartenes syn må det trekkes vide rammer for kommunens skjønn over hva som er forsvarlig. Bekken var i store deler av året tørr, og med tilstrekkelige rutiner og tilsyn var det fullt mulig å drive barnehagen på betryggende måte uten fullstendig inngjerding. Dersom kommunen blir pålagt et for omfattende tilsynsansvar, vil det fullstendig undergrave systemet med internkontroll i slike virksomheter.

Subsidiært anfører ankemotpartene at det ikke er årsakssammenheng mellom manglende gjerde mot innkjørselen og ulykken. Blindvegen langs eiendommens østre side støter opp mot en del av det uteareal som er godkjent for barnehagen, og er blant annet blitt benyttet til akebakke. Selv om gjerde var blitt satt opp mot innkjørselen, ville en del av barna ha lekt utenfor gjerdet. Ulykkesdagen var vannføringen i bekken uvanlig stor, og dette krevde særlig tilsyn. Etter ankemotpartenes oppfatning er det manglende rutiner for tilsyn med barna og det at tilsynet sviktet

Side:660

da en av barnehageassistentene gikk inn for å legge ett eller to av barna, som er det dominerende trekk i årsaksbildet.

Atter subsidiært anfører ankemotpartene at selv om Høyesterett skulle komme til at det er årsakssammenheng mellom manglende gjerde mot innkjørselen og ulykken, kan regresskravet fra If ikke føre frem. Det er på det rene at helsesøster anbefalte gjerde mot innkjørselen, men at barnehagen valgte ikke å følge anbefalingen. Barnehagen har da ikke noe grunnlag for å klandre kommunen. I tillegg kommer at kommunens skyld under enhver omstendighet er liten i forhold til barnehagens skyld, og bare utgjør et fjernt og perifert ledd i årsakskjeden. På denne bakgrunn kan verken barnehagen eller If - som fullt ut må identifiseres med barnehagen - kreve regress hos kommunen eller kommunens ansvarsassurandør.

Da Vesta har betalt alle saksomkostninger som er påløpt, krever ankemotpartene at If skal pålegges å betale saksomkostningene til Vesta. Ankemotpartene krever ikke at hjelpeintervenienten skal gjøres ansvarlig for saksomkostningene.

Vennesla kommune og Vesta Forsikring AS har nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom pkt. 1 og 2 stadfestes.

2. If Skadeforsikring NUF tilpliktes å betale til Vesta Forsikring AS ankemotpartenes saksomkostninger for alle retter med tillegg av forsinkelsesrenter.»

Mitt syn på saken

Jeg har kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten.

Før jeg går inn på spørsmålet om det kan gjøres erstatningsansvar gjeldende mot Vennesla kommune for den skade som A er blitt påført, skal jeg gi en kort redegjørelse for de regler som regulerer kommunens myndighet til å godkjenne og føre tilsyn med barnehager.

Med virkning fra 1. januar 1996 ble lov av 6. juni 1975 om barnehager m.v. (barnehageloven av 1975) erstattet av lov av 5. mai 1995 nr. 19 om barnehager (barnehageloven av 1995).

Barnehageloven av 1975 §3 første ledd fastsatte at barnehager «må være godkjent av kommunen før virksomheten igangsettes». Etter §3 annet ledd skulle «nærmere regler for når en virksomhet skal godkjennes», fastsettes av departementet. I §3 tredje ledd var det fastsatt at kommunen kunne trekke godkjennelsen tilbake dersom barnehagen «ikke lenger fyller kravene til godkjenning eller når barnehagen ikke drives forsvarlig».

Det fulgte av forskrift av 1. mars 1984 nr. 450 til barnehageloven av 1975 (forskriften til barnehageloven av 1975) §3 at virksomheter som tilfredsstilte gjeldende krav til barnehage, hadde «rett til godkjenning».

Nærmere regler om barnehagens utforming og egnethet var gitt i barnehageloven av 1975 §8 og forskriften til denne loven §11. Lovens §8 fastsatte:

«Barnehagen skal ha lokaler og uteområde som er egnet for formålet ut fra hensynet til barnas alder og oppholdstid.

Departementet gir nærmere regler om utforming av lokaler og uteområde.»

Side:661

I forskriftens §11 het det blant annet:

«1. Barnehagens lokaler og uteområde skal gi mulighet for variert aktivitet i trygge omgivelser. Uteområdet skal normalt ligge i umiddelbar tilknytning til lokalene.

...

3. Kommunen kan nekte godkjenning av en barnehage dersom den finner at lokaler og uteområde ut fra en samlet vurdering ikke er egnet til barnehageformål.»

Kommunens tilsynsmyndighet var hjemlet i §7. Det var her fastsatt at kommunen «fører det lokale tilsyn med virksomheter etter denne lov», og at kommunen blant annet «skal gi veiledning til, og kan gi pålegg om retting av uforsvarlige eller ulovlige forhold ved en godkjent eller godkjenningspliktig virksomhet».

Som nevnt ble barnehageloven av 1975 med virkning fra 1. januar 1996 erstattet av barnehageloven av 1995. Bestemmelsen i forskriften til barnehageloven av 1975 §3 om at virksomheter som tilfredsstilte gjeldende krav til barnehage, har «rett til godkjenning», er videreført i barnehageloven av 1995 §12.

Kommunens godkjennelsesmyndighet for barnehager er hjemlet i barnehageloven av 1995 §8 første ledd. I §8 annet ledd er det fastsatt at før kommunen fatter vedtak om godkjennelse av barnehage, «skal vilkår stilt i eller med hjemmel i annen lov være klarlagt».

Bestemmelser som stiller krav til forebyggelse av skader og ulykker, er gitt i forskrift av 1. desember 1995 nr. 928 om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven. Det heter i denne forskrifts §14 blant annet at virksomheten «skal planlegges og drives slik at skader og ulykker forebygges».

Kommunens tilsynsfunksjon for barnehager blir regulert av barnehageloven av 1995 §10 første ledd og forskriften av 1. desember 1995 nr. 928 om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. §25. I lovens §10 første ledd er det blant annet fastsatt:

«Kommunen fører det lokale tilsynet med virksomheter etter denne lov. Kommunen skal gi veiledning til barnehager, og kan gi pålegg om retting av uforsvarlige eller ulovlige forhold ved godkjente eller godkjennelsespliktige virksomheter. Hvis fristen for å etterkomme pålegget ikke overholdes, eller hvis forholdet ikke lar seg rette, kan kommunen vedta tidsbegrenset eller varig stenging av virksomheten.»

Etter forskriften av 1. desember 1995 nr. 928 om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. §25 fører «[k]ommunestyret ... tilsyn med at disse forskrifter overholdes».

Barnehageloven av 1975 inneholdt ikke noen uttrykkelig bestemmelse om at barnehagene hadde plikt til å gi tilsynsmyndighetene adgang til lokalene. I barnehageloven av 1995 er det i §11 annet ledd tatt inn en særskilt bestemmelse om dette. Selv om barnehageloven av 1975 ikke inneholdt noen tilsvarende bestemmelse, måtte eieren av barnehager også etter denne loven ha plikt til å gi tilsynsmyndighetene adgang til lokalene, jf. Ot.prp.nr.68 (1993-1994) om lov om barnehager

Side:662

(barnehageloven), side 55. Dette måtte anses å følge forutsetningsvis av reglene om godkjennelse og tilsyn.

Knærten familiebarnehage ble godkjent ved helse- og sosialutvalgets vedtak av 20. juni og 24. august 1995. Det var etter dette barnehageloven av 1975 som gjaldt da barnehagen ble godkjent. For tiden før 1. januar 1996 ble kommunens tilsynsfunksjon regulert av barnehageloven av 1975, mens den for tiden etter denne dato reguleres av barnehageloven av 1995.

Etter denne redegjørelsen for de regler som regulerer kommunens myndighet til å godkjenne og føre tilsyn med barnehager, går jeg over til å behandle spørsmålet om det på grunnlag av reglene om arbeidsgiveransvar i skadeserstatningsloven §2-1 kan gjøres erstatningsansvar gjeldende mot kommunen for den skade A er blitt påført.

Det er et vilkår for at kommunen skal bli erstatningsansvarlig overfor A etter §2-1, at personer som kommunen hefter for etter denne bestemmelsen, i forbindelse med godkjennelsen av eller tilsynet med Knærten familiebarnehage burde ha reagert på den risiko som bekken representerte, og at det av hensyn til denne og eventuelle andre risikofaktorer som forelå, var uforsvarlig å ikke stille krav om at barnehagen ble fullstendig inngjerdet, eller at kommunen ikke har opptrådt tilstrekkelig aktsomt ved gjennomføringen av tilsynet. Ved vurderingen av hvor stor skaderisikoen må være for at et forhold skal anses uforsvarlig i forhold til denne bestemmelsen, skal det etter §2-1 nr. 1 tas hensyn til «om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt».

Både i forarbeidene til skadeserstatningsloven og i rettspraksis er det lagt til grunn at det for enkelte former for offentlig kontroll-, bistands- eller servicevirksomhet skal anvendes en mildere aktsomhetsnorm enn den som følger av de alminnelige regler om arbeidsgiveransvar, se Rt-2000-253 med videre henvisninger. I den foreliggende sak har partene vært enige om at det er den aktsomhetsnorm som følger av alminnelige regler om arbeidsgiveransvar, som skal legges til grunn. Men selv om det er de alminnelige regler som skal anvendes, følger det av §2-1 nr. 1 at aktsomhetsnormen må tilpasses de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten. Dette medfører at aktsomhetskravene må variere fra område til område.

Etter bevisførselen finner jeg å måtte legge til grunn at verken ansatte i barnehagen eller de personer som opptrådte på vegne av kommunen i forbindelse med godkjennelsen av eller tilsynet med barnehagen, har reagert på den risiko bekken representerte.

Helsesøster stilte i sin rapport av 5. april 1995 krav om et «høyt ikke-klatrebart gjerde». Siden helse- og sosialutvalget godkjente barnehagen under forutsetning av at blant annet pålegg fra helsesøster ble oppfylt, er gjerdekravet fra helsesøster gjort til vilkår for godkjennelse av barnehagen.

I helsesøsters rapport av 5. april 1995 er kravet om gjerde begrunnet med at «det langs hele tomta var en bratt skråning». Selv om kravet om et «høyt ikke-klatrebart gjerde» i rapporten har fått en generell form, må dette på bakgrunn av den begrunnelse som er gitt, etter min oppfatning forstås slik at kravet om gjerde bare gjelder mot skrenten, og ikke mot innkjørselen. Dette bestyrkes av at helsesøster i sin rapport til helserådet etter befaringen 16. august 1995 - etter å ha konstatert at det da var satt

Side:663

opp gjerde «nesten rundt hele tomta» - anbefalte at det også ble satt opp gjerde mot innkjørselen, men ikke stilte noe krav om dette.

Det må etter min mening legges til grunn at når helsesøster i sin rapport av 16. august 1995 anbefalte gjerde mot innkjørselen, var det av hensyn til biltrafikken, og ikke av hensyn til bekken. Såfremt bekken representerte en slik risiko at de personer som har opptrådt på vegne av kommunen, burde ha reagert på denne, må det imidlertid ved vurderingen av om det var uforsvarlig å ikke stille krav om gjerde, også tas hensyn til den risiko som var knyttet til biltrafikken.

Etter mitt syn må det legges til grunn at både bekken og biltrafikken representerte en viss risiko.

De faremomenter som knyttet seg til biltrafikken, knyttet seg først og fremst til trafikken på hovedvegen og kjøring til og fra barnehagen. Den blindveg som går langs østsiden av barnehagen, går til et bolighus. Etter det som er opplyst, er trafikken til dette huset minimal, og det kan derfor ikke være knyttet noen nevneverdig risiko til denne blindvegen.

Som nevnt i forbindelse med fremstillingen av saksforholdet, utgjør avstanden fra hovedvegen til innkjørselen til barnehagen 40-45 meter. Fartsgrensen på hovedvegen er 40 km/t. Selv om A en gang hadde tatt seg opp til hovedvegen, må den risiko som knytter seg til hovedvegen, etter min oppfatning med gode tilsynsrutiner og et forsvarlig tilsyn anses som relativt liten.

Etter det opplyste er vannføringen i bekken variabel. Store deler av året er bekken helt tørr eller vannføringen liten. Det er først og fremst etter større nedbørsmengder og ved snøsmelting at bekken kan sies å utgjøre noe faremoment av betydning.

De faremomenter som knytter seg til bekken og biltrafikken, kan i tillegg til ved gjerde elimineres ved tilsyn og gode rutiner. Til hjelp ved utførelsen av tilsynet var det i dette tilfellet lagt ut tre stiger rundt den nærmeste del av utearealet. Bekken er synlig fra barnehagen, og den risiko som knytter seg til bekken, vil blant annet kunne elimineres med skjerpet tilsyn de dager det er stor vannføring i bekken.

På grunnlag av en samlet vurdering har jeg kommet til at selv om både bekken og biltrafikken representerte en viss risiko, var summen av den risiko som knyttet seg til disse risikomomentene, ikke så høy at det var uforsvarlig å godkjenne barnehagen uten krav om fullstendig inngjerding av utearealet.

Partene har gitt uttrykk for noe forskjellig syn på omfanget av kommunens tilsynsplikt.

Det følger av den någjeldende barnehagelov av 1995 §10 første ledd og forskrift av 1. desember 1995 nr. 928 om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. §25 at kommunene skal føre tilsyn med barnehagene. Etter barnehageloven av 1975 fulgte dette av lovens §7. Jeg finner det klart at dette tilsynsansvaret ikke bare innebærer en plikt for kommunen til å påse at barnehagene har tilfredsstillende internkontrollordninger. I den utstrekning det finnes nødvendig for å gjennomføre et forsvarlig tilsyn, må tilsynsmyndigheten etter min oppfatning også ha plikt til å foreta besøk, jf. Ot.prp.nr.68 (1993-1994), side 55, jf. side 62. Hvor ofte og intensivt tilsynet må utføres, avhenger av omstendighetene. I Ot.prp.nr.68 (1993-1994), side 62 er det uttalt at besøk i barnehagen «både [kan] foretas rutinemessig eller som følge av opplysninger gitt av

Side:664

eier eller andre». Det finnes heller ikke noen bestemte krav om hvordan tilsynet skal utføres.

I Knærten familiebarnehage har kommunens tilsynsmyndigheter fra barnehagen startet sin virksomhet 1. august 1995 og frem til ulykkesdagen 24. februar 1997 - i tillegg til kontakt gjennom månedlige møter med styrerne for barnehagene i kommunen, gjennomgang og kontroll av årsplan og årsmeldinger, innhenting av årsregnskap mv. - gjennomført tre besøk. Det første besøket er det tidligere omtalte besøket av helsesøster og barnehageleder 16. august 1995. Det andre besøket ble gjennomført av levekårsutvalget - det tidligere helse- og sosialutvalget - og barnehagelederen 1. februar 1996. Formålet med dette besøket var å gi levekårsutvalget inntrykk av forskjellige driftsformer av barnehager. I 1996 ble det konstituert en ny barnehageleder i kommunen, og hun besøkte Knærten familiebarnehage i desember 1996. Dette besøket ble gjennomført fordi den nye barnehagelederen ønsket å bli kjent med barnehagen og de som arbeidet der. Det første besøket var klart gjennomført ut fra et kontrollbehov. Selv om de to siste besøkene ikke hadde noe kontrollformål, må også de etter min oppfatning inngå i oppfyllelsen av kommunens plikt til å føre tilsyn med barnehagene. Dersom det ved disse besøkene var blitt funnet noe spesielt, ville det kunne ha dannet grunnlag for reaksjon og oppfølgning fra kommunens side.

Som tidligere nevnt, anbefalte helsesøster etter befaringen 16. august 1995 at det ble satt opp et gjerde mot innkjørselen. Hun fremsatte imidlertid ikke noe krav om dette. I stedet for gjerde ble det senere lagt ut tre stiger for å avgrense den del av utearealet som lå nærmest huset. Verken ved besøket av barnehagelederen og levekårsutvalget 1. februar 1996 eller ved besøket av den nye konstituerte barnehagelederen i desember 1996 ble det registrert faremomenter som gav grunnlag for noen form for oppfølgning.

Etter min mening er det ikke grunnlag for å kritisere kommunen for måten den har gjennomført tilsynet overfor Knærten familiebarnehage på. Ved at helsesøster av hensyn til biltrafikken anbefalte gjerde mot innkjørselen, ble barnehagen gjort oppmerksom på en risikofaktor som den ved opplegget av sin virksomhet måtte ta hensyn til. Som tidligere nevnt, mener jeg at det ikke var uforsvarlig å ikke stille noe absolutt krav om gjerde mot vegen. Under de besøk som ble gjennomført, fremkom det ikke opplysninger som gav grunnlag for å stille krav om full inngjerding av hensyn til bekken.

Jeg er etter dette kommet til at det ikke er grunnlag for å gjøre erstatningsansvar gjeldende mot Vennesla kommune.

Etter det resultat jeg har kommet til når det gjelder spørsmålet om det foreligger ansvarsgrunnlag overfor kommunen, er det ikke nødvendig for meg å gå inn på spørsmålet om årsakssammenheng og om de øvrige vilkår for regress etter skadeserstatningsloven §5-3 nr. 2 er oppfylt.

Anken har vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd finner jeg at If må pålegges å betale saksomkostninger for Høyesterett. Lagmannsretten har pålagt If å betale saksomkostninger også for de tidligere instanser. Denne omkostningsavgjørelse er jeg enig i.

Saksomkostningene for Høyesterett fastsettes i henhold til innlevert

Side:665

omkostningsoppgave til kr 94.591. Av dette beløp utgjør kr 75.000 salær til prosessfullmektigen og kr 19.591 utlegg.

Ankemotpartene har krevd forsinkelsesrenter av de saksomkostninger som de ble tilkjent for byretten og lagmannsretten. Kravet må tas til følge, jf. forsinkelsesrenteloven §2 første ledd.

I samsvar med de påstander som Vennesla kommune og Vesta nedla for de tidligere instanser, er de saksomkostningene som de har hatt for byretten og lagmannsretten, i disse instansers dommer tilkjent med et like stort beløp til hver av partene, og for lagmannsretten ble saksomkostningsansvar også pålagt hjelpeintervenienten. For Høyesterett har ankemotpartene gitt uttrykk for at de ikke krever saksomkostninger fra hjelpeintervenienten, og da alle de omkostninger de har hatt, er blitt dekket av Vesta, har ankemotpartene nedlagt felles påstand om at saksomkostningene for alle instanser skal tilkjennes Vesta. Som følge av disse forholdene finnes det ved utformingen av konklusjonen mest hensiktsmessig å stadfeste punktene 1 og 2 i domsslutningen i byrettens dom og utforme ny konklusjon for saksomkostningene for byretten og lagmannsretten. Etter det som er opplyst, er forfallstidspunktene for de saksomkostninger som ble ilagt for byretten og lagmannsretten, henholdsvis 24. oktober 2000 og 11. juli 2001.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Byrettens dom - domsslutningen punktene 1 og 2 - stadfestes.

2. I saksomkostninger for byretten betaler If Skadeforsikring NUF til Vesta Forsikring AS 32.035 - trettitotusenogtrettifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra 24. oktober 2000 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler If Skadeforsikring NUF til Vesta Forsikring AS 38.672 - trettiåttetusenogsekshundreogsyttito - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra 11. juli 2001 til betaling skjer.

4. I saksomkostninger for Høyesterett betaler If Skadeforsikring NUF til Vesta Forsikring AS 94.591 - nittifiretusenfemhundreognittien - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.

Kst. dommer Zimmer: Jeg er kommet til at Ifs og hjelpeintervenientens krav må gis delvis medhold.

Spørsmålet er først om personer som kommunen hefter for, har opptrådt uforsvarlig ved ikke å ha krevd full inngjerding av barnehagen i forbindelse med godkjennelsen, jf. skadeserstatningsloven §2-1 nr. 1. Når det gjelder spørsmålet om hvilket aktsomhetsnivå som skal legges til grunn i saker av denne art, henviser jeg til hva førstvoterende sier om dette.

Side:666

Det nærmere innholdet av aktsomhetsnormen må fastlegges blant annet på bakgrunn av de regler som barnehageloven og barnehageforskriftene gir om kommunens godkjennelse av og tilsyn med barnehager. Selv om departementet i rundskriv har understreket at det skal vises «romslighet og fantasi når det gjelder å bruke eksisterende lokaler til barnehager», som det heter i rundskriv av 10. juni 1992, og det er en målsetning å få i gang flere barnehager, må regelverket likevel forstås slik at det er en nedre grense for trygghet som ikke kan underskrides. Barnehageforskriften av 1. mars 1984 nr. 450 §11 nr. 1 fremhevet uttrykkelig at barnehagens «lokaler og uteområde skal gi mulighet for variert aktivitet i trygge omgivelser».

Jeg er kommet til at kommunen, i forbindelse med godkjenning av barnehagen, skulle ha stilt et vilkår om inngjerding av hele barnehagen. Sentrale momenter ved vurderingen er de risikomomenter som forelå, hvor alvorlige skader som ville oppstå om ulykken var ute og hvor enkelt det ville være å avverge mulige ulykker.

Risikomomentene er først og fremst hovedveien og bekken. At hovedveien iallfall senere ble ansett som et risikomoment, er uttalt av flere av vitnene. Det var 40-45 meter fra husets nordøstre hjørne til hovedveien. At A en gang i 1996 tok seg opp dit på egen hånd, viser at risikoen var reell. At temaet var diskutert blant de ansatte og tatt opp på foreldremøte, og at stiger ble lagt ut for å markere visse grenser for barnas utfoldelse, viser det samme. Jeg peker også på at slik utearealene var plassert i forhold til huset og blindveien, ville de som passet på barna, raskt kunne miste øyekontakt med barn som tok seg opp blindveien mot hovedveien, med mindre den voksne befant seg nær utearealets grense mot øst.

Når det gjelder bekken, er det på det rene at den var stor på grunn av nedbør og snøsmelting den dagen ulykken fant sted. Vannføringen var så sterk at A ble trukket med bekken ca 250 meter i løpet av 20-30 minutter. Det er imidlertid intet som tyder på at bekken var større enn det den ellers kunne være midt på dagen på denne årstiden eller når det er mye nedbør. Også ved betydelig mindre vannføring enn det bekken hadde denne dagen, må man anta at den representerte et faremoment for så små barn som det her er tale om. Det har da mindre interesse for vurderingen at bekken var så godt som tørr i store deler av sommerhalvåret. På denne bakgrunn kan jeg ikke legge noen avgjørende vekt på at både Lillian Aas og Margareth Gunnulfsen - som begge har bodd i området i en årrekke - og også andre, har gitt uttrykk for at de ikke anså bekken som noe spesielt faremoment. Jeg nevner i denne sammenheng at disse vitneutsagnene er avgitt etter at ulykken fant sted. Andre ser ut til å ha vurdert dette annerledes. Helsesøster anbefalte således full inngjerding, og barnehagens bestyrer har forklart at hun ved en anledning hadde spurt barnehagesjefen «om hva de hadde tenkt ved å ikke pålegge eieren å sette opp gjerde». Jeg forstår dem begge slik at deres bekymring også gjaldt bekken.

Hvis ulykken først skulle være ute, må det, på det tidspunkt da godkjennelsen fant sted, ha fremstått som nærliggende at en skade kunne bli meget alvorlig. Dette gjaldt kanskje først og fremst hvis barn kom seg opp til hovedveien, men det må også ha gjeldt for bekken.

Et krav om full inngjerding ville etter min mening ha fjernet disse risikomomentene på en enkel og ikke særlig kostbar måte og uten at det ville voldt praktiske problemer av særlig betydning med hensyn til bruken av utearealene.

Side:667

Kommunen har anført at et ansvar for kommunen i denne saken ville komme på kant med systemet med internkontroll, som gjelder i dette og en rekke andre forhold. Kommunen måtte - hevdes det - kunne stole på at barnehagen og dens ansatte førte kontroll etter forutsetningene, og et ansvar for kommunen ville gi gale signaler og vil kunne lede til overforsiktighet.

Disse synspunktene er jeg ikke enig i. Systemet med internkontroll legger et hovedansvar på virksomhetsutøveren, i dette tilfellet barnehagen. Men dette utelukker ikke at det kan foreligge et kontrollansvar for andre, i dette tilfellet kommunen. Barnehageloven og -forskriftene legger et ansvar også på kommunen for å sikre trygghet i barnehagene, og dette kravet kan etter min mening ikke oppfylles ved å vise til at kommunen må kunne forutsette at barnehagen og dens ansatte oppfyller sine plikter. Gode kontrollsystemer må være bygd opp slik at ulykker unngås selv om det svikter i første linje.

Så langt kan mitt syn oppsummeres slik: Det forelå to risikomomenter av betydning, som - hvis ulykken var ute - kunne lede til meget alvorlig skade. At disse risikomomentene kunne lede til ulykker, må anses å ha vært påregnelig. Det var dessuten relativt lett å verge seg mot dem. På denne bakgrunn mener jeg at det var uforsvarlig at kommunen ikke satte et vilkår om full inngjerding.

Jeg er også kommet til at det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom det at et vilkår om gjerde ikke ble stilt og skaden. Hvis et gjerde var blitt satt opp slik at all lek hadde funnet sted innenfor gjerdet, synes dette nokså åpenbart. Men også om gjerdet var blitt satt opp slik det senere ble, altså slik at en del av utearealet ble liggende utenfor gjerdet, antar jeg at et gjerde på en tydelig og markert måte ville vist hvor grensene for et friere og et mer strengt tilsynsregime skulle gjelde og at dette ville ha påvirket atferden til de ansvarlige i barnehagen og dermed også barna. Jeg holder det derfor sannsynlig at ulykken ikke ville ha funnet sted under slike forutsetninger.

Selve regresspørsmålet skal etter skadeserstatningsloven §5-3 nr. 2 avgjøres «under hensyn til ansvarsgrunnlaget og forholdene ellers». If og hjelpeintervenienten har til støtte for sitt krav anført at barnehagens skyld ligger ned mot nedre grense av culpa. Dette kan jeg ikke være enig i. Selv om man kan forstå de problemer som oppstår når en av assistentene må ta seg av ett eller flere av barna, må det etter min mening legges til grunn at det representerer en betydelig svikt i tilsynet med barna når dette innebærer at bare én assistent skal holde øye med resten av barna, som på det aktuelle tidspunkt befant seg både innenfor og utenfor stigene. Ikke minst gjelder dette når det tas i betraktning at det den aktuelle dagen var stor vannføring i bekken. Jeg mener derfor at barnehagen må bære den største delen av ansvaret i regressomgangen og er blitt stående ved å anse kommunen ansvarlig for en tredjedel.

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Skoghøy.

Dommer Oftedal Broch: Likeså.

Dommer Dolva: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Byrettens dom - domsslutningen punktene 1 og 2 - stadfestes.

2. I saksomkostninger for byretten betaler If Skadeforsikring NUF til Vesta Forsikring AS 32.035 - trettitotusenogtrettifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra 24. oktober 2000 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler If Skadeforsikring NUF til Vesta Forsikring AS 38.672 - trettiåttetusenogsekshundreogsyttito - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra 11. juli 2001 til betaling skjer.

4. I saksomkostninger for Høyesterett betaler If Skadeforsikring NUF til Vesta Forsikring AS 94.591 - nittifiretusenfemhundreognittien - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.