HR-2001-1362 - Rt-2002-606
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-08 |
| Publisert: | HR-2001-01362 - Rt-2002-606 (130-2002) |
| Stikkord: | Strafferett, Smitteoverføring av HIV, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt straffutmålingen for å ha overtrådt Straffeloven (1902) § 155 ved å smitte en annen med hiv-virus.
Den domfelte hadde over en periode på ca. et halvt år i 1997 hatt flere ubeskyttede samleier med en mann som hun hadde et kjærestelignende forhold til. Mannen, som ikke var klar over at hun var hiv-positiv, ble smittet. Herredsretten fastsatte straffen til fengsel i 1 år og 6 måneder og i tillegg gitt sikringsbemyndigelse i 5 år. Lagmannsretten opprettholdt fengselsstraffen, mens sikringsbemyndigelsen utgikk. Høyesterett tok delvis den domfeltes anke til følge, ved at 6 måneder av straffen ble gjort betinget, noe som ble begrunnet med tidsforløpet under etterforskningen. Det hadde tatt godt over to år fra forholdet ble anmeldt til tiltale ble tatt ut, og dette skyldtes i det alt vesentlige manglende prioritering i politiet. Saken hadde vakt stor oppmerksomhet både i lokalsamfunnet og i mediene, og venteperioden måtte ha vært en spesiell påkjenning for den domfelte. I dommen ble det ellers uttalt at i en vurdering av om den fornærmede kunne sies å ha utnyttet den domfelte, måtte det være adgang til å ta i betraktning at det etter vitneførselen i herredsretten var på det rene at den domfelte også hadde hatt ubeskyttet seksuell omgang med andre etter at hun visste hun var smittet. |
| Saksgang: | Romsdal herredsrett saknr 2000-0740 M - Frostating lagmannsrett LF-2001-456 M - Høyesterett HR-2001-01362 (sak nr. 2001/136), straffesak, anke |
| Parter: | A (advokat Arne Meltvedt) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Yngve Johs. Andersen) |
| Forfatter: | Coward, Matningsdal, Kst dommer Zimmer, Utgård, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §155, §39, §52, §53, §54 |
Dommer Coward: Saken gjelder straffutmålingen for å ha overtrådt straffeloven §155 ved å smitte en annen med hiv-virus.
Romsdal herredsrett avsa 30. mars 2001 dom med slik domsslutning:
«1. A, født *.*.1952, dømmes for overtredelse av straffeloven §155, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder.
2. Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler overfor A, født *.*.1952, i samsvar med straffelovens §39 nr 1, bokstavene a. - f., jf nr 2, for et tidsrom inntil 5 - fem - år.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Den domfelte anket til Frostating lagmannsrett over lengden av fengselsstraffen og over sikringsbemyndigelsen, mens påtalemyndigheten anket over lengden av fengselsstraffen. Lagmannsretten opprettholdt i sin dom 30. august 2001 fengselsstraffen, mens sikringsbemyndigelsen utgikk.
Den domfelte har anket til Høyesterett over straffutmålingen. Forsvareren for Høyesterett har fremholdt at det er grunnlag for å gjøre straffen betinget, og har særlig vist til den domfeltes personlige forhold og til et langt tidsforløp frem til tiltale ble tatt ut.
Jeg er kommet til at anken delvis bør tas til følge, ved at en del av straffen gjøres betinget.
Den domfelte er 49 år gammel og tidligere ustraffet. I 1987 fikk hun vite at hun var hiv-smittet, og det er lagt til grunn at hun senest i 1992 var blitt orientert om hvordan hun burde forholde seg for å unngå å overføre hiv-smitte til andre. Hun er dømt for å ha overtrådt straffeloven §155 ved at hun, til tross for dette, hadde flere ubeskyttede samleier med en mann født i 1970 som hun hadde et kjæresteliknende forhold til. Dette skjedde i perioden mai til desember i 1997, og resulterte i at mannen ble hiv-smittet.
Lagmannsretten, som hørte overlege dr.med. Stig Frøland som sakkyndig vitne, har gitt følgende redegjørelse for risikoen for hiv-smitte ved heteroseksuell kontakt og for behandlingsmulighetene:
«Den statistiske risiko for overføring av HIV-smitte ved et enkelt samleie mellom personer av motsatt kjønn kan anslås til ca 0,3%. Det er imidlertid store individuelle variasjoner, både når det gjelder evnen til å overføre viruset og til å bli smittet av det. Noen forskjell mellom menn og kvinner når det gjelder smittefare har ikke kunnet påvises. Siden midten av 1980-tallet har det vært kjent at kvinner kan smitte menn med HIV.
Side:607
Personer som er blitt HIV-smittet, vil, dersom tilstanden ikke behandles, nesten unntaksfritt utvikle AIDS. De fleste av disse vil dø av sykdommen i løpet av få år. Den gjennomsnittlige levetid etter at AIDS-sykdommen har inntrådt, er anslått til ca 14 - 15 måneder.
Nye medikamenter eller nye kombinasjoner av tidligere brukte medikamenter som ble tatt i bruk i Norge i 1996, syntes i de første påfølgende årene å redusere dødeligheten betraktelig. Dette gjaldt både for AIDS-syke og HIV-smittede personer. Erfaringene fra de senere år tyder på at denne positive utviklingen har stagnert, noe som skyldes at viruset har gjort seg motstandsdyktig mot de nye medikamentene gjennom mutasjoner. Det er ikke mulig å kvitte seg med viruset, men kun i noen grad å forsvare seg mot det.
Hertil kommer at medikamentene har mange og til dels alvorlige bivirkninger. Bruken av medikamentene vil derfor ofte kunne redusere pasientens livskvalitet betydelig, selv om sykdommen er under en viss kontroll. I enkelte tilfeller er bivirkningene så sterke og i seg selv så farlige at behandlingen må opphøre, iallfall i perioder.»
Jeg nevner at forsvareren har gjort oppmerksom på at opplysningen her om en anslått levetid på 14-15 måneder etter at aids-sykdommen er inntrådt, ikke samsvarer med det som er gjengitt i saken i Rt-2000-195 fra en uttalelse av dr. Frøland. Levetiden etter medikamentering er der angitt til «atskillig mer enn 3 år». Jeg antar at en forklaring kan være at det i lagmannsrettens redegjørelse siktes til situasjonen når aids-sykdommen ikke blir behandlet.
Uansett må det følge av denne redegjørelsen at overtredelse av straffeloven §155 i relasjon til hiv-smitte må ses som en alvorlig forbrytelse. Høyesterett har tidligere bare behandlet én sak som utelukkende gjaldt slike forhold, og straffen ble der satt til fengsel i to år og ti måneder, se Rt-2000-195. I denne saken utsatte den domfelte to kvinner, som han hadde bodd sammen med, for smitte. Forholdene varte over lengre tid - ett års tid for den ene, fire år for den andre - og én av dem ble også smittet. Han hadde ikke brukt noen form for beskyttelse og hadde ikke opplyst at han var hiv-smittet. Høyesterett karakteriserte den domfeltes handlemåte som «et kynisk tillitsbrudd».
Saken i Rt-2000-195 er klart alvorligere enn vår sak. Men også vår sak gjelder objektivt sett en meget alvorlig overtredelse av straffeloven §155. Det er her tale om ubeskyttede samleier over lengre tid, og om en fornærmet som er blitt hiv-smittet. Heller ikke i vår sak hadde den domfelte fortalt til den fornærmede at hun var hiv-smittet, og han var ikke blitt kjent med det på noen annen måte.
Lagmannsretten uttalte at forholdet likevel ikke kan «karakteriseres som en kynisk utnyttelse fra domfeltes side», og har vist til at hun fremstår som noe tilbakestående, og at det virket som den fornærmede noen ganger utnyttet dette for å oppnå samleie med henne - blant annet ved å skjenke henne beruset og vise pornografiske filmer. For vurderingen av i hvilken grad den fornærmede kan sies å ha utnyttet den domfelte, viser jeg likevel til at han også selv synes å være noe ressurssvak. I vurderingen av preget av utnyttelse må det videre være adgang til å ta i betraktning at det etter vitneførselen i herredsretten er på det rene at den domfelte også hadde hatt ubeskyttet seksuell omgang med andre etter at hun visste hun var smittet.
Side:608
Den domfelte har ikke utviklet aids-sykdom, men har store belastninger både fysisk og psykisk. I den rettspsykiatriske erklæringen i saken var konklusjonen at hun har mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner. En fremlagt legeattest fra mai i år redegjør for hennes psykiske problemer, blant annet suicidalfare. På samme måte som i Rt-2000-195 mener jeg imidlertid at spørsmålet om soningsdyktighet bør avgjøres på fullbyrdelsesstadiet, og at de nevnte forholdene ikke kan få vesentlig betydning for straffutmålingen.
Ut fra det jeg til nå har redegjort for, mener jeg at lagmannsrettens straff - fengsel i ett år og seks måneder - gir uttrykk for et riktig nivå. Jeg er imidlertid kommet til at det her kan være grunn til å tillegge tidsforløpet under etterforskningen større vekt enn lagmannsretten har gjort. Jeg viser til at det tok godt over to år fra forholdet ble anmeldt i juli 1998 til tiltale ble tatt ut i november 2000, og at denne forsinkelsen i det alt vesentlige ikke skyldtes den domfelte, men manglende prioritering i politiet. Slik saken lå an - med stor oppmerksomhet i lokalsamfunnet og også i mediene, må denne venteperioden ha vært en spesiell påkjenning for den domfelte.
Jeg er kommet til at det ut fra dette kan være grunnlag for å gjøre seks måneder av straffen betinget, og stemmer for denne
dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at fullbyrdelsen av 6 - seks - måneder av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52 til §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Kst. dommer Zimmer: Likeså.
Dommar Utgård: Det same.
Dommer Schei: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at fullbyrdelsen av 6 - seks - måneder av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52 til §54 med en prøvetid på 2 - to - år.