LF-2001-456

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-08-30
Publisert:	LF-2001-00456
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Romsdal herredsrett nr 00-0740 M - Frostating lagmannsrett LF-2001-00456 M. Anket til Høysterett, se dom HR-2001-01362.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Yngve Johs. Andersen, Molde) mot A (Forsvarer: Advokat Birger H. Vandvik, Oslo). Sakkyndig: Psykiater Michael Setsaas, Trondheim.
Forfatter:	Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. Ekstraordinær lagdommer Bård Olav Røsæg. Førstebyfogd Knut Almaas
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §155, §39, Smittevernloven (1994)

Romsdal herredsrett avsa 30. mars 2001 dom med denne domsslutning:

«1. A, født *.*..52, dømmes for overtredelse av straffeloven §155, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og - 6 - seks - måneder.

2. Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler overfor A, født *.*..52, i samsvar med straffelovens §39 nr 1, bokstavene a. - f., jf nr 2, for et tidsrom inntil 5 - fem - år.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Både domfelte og påtalemyndigheten har anket dommen til lagmannsretten. Domfeltes anke gjelder lengden av fengselsstraffen og idømmelsen av sikring. Påtalemyndighetens anke gjelder fengselsstraffen. Lagmannsretten har den 4. mai 2001 besluttet å henvise begge ankene til ankeforhandling.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansund 22. august 2001. Domfelte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt sju vitner, hvorav fem etter reglene om fjernavhør. Spesialist i psykiatri, Michael Setsaas, var til stede under ankeforhandlingen og avga forklaring som sakkyndig.

A hevder at den utmålte fengselsstraff er for streng, og anfører at forholdet er mindre alvorlig enn herredsretten har lagt til grunn, og at soning av fengselsstraff vil være en særlig byrdefull påkjenning for henne. Hennes anke over sikringsbemyndigelsen er begrunnet med at kravet til gjentagelsesfare ikke er oppfylt.

Forsvareren har nedlagt slik påstand:

«A anses på mildeste måte.»

Påtalemyndigheten gjør gjeldende at fengselsstraffen er for mild, sammenlignet med det forhold som lå til grunn for avgjørelsen i Rt-2000-195. Vilkårene for sikring hevdes å være oppfylt, og sikringsbemyndigelse må anses nødvendig.

Aktor har nedlagt slik påstand:

«I herredsrettens domsslutning gjøres den endring at fengselsstraffen settes til 2 år.»

Lagmannsretten er kommet til at ingen av ankene kan føre frem når det gjelder lengden av fengselsstraffen, men at domfeltes anke må gis medhold når det gjelder spørsmålet om påtalemyndigheten skal gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler.

Straffutmålingen

A er ved herredsrettens dom funnet skyldig i forsettlig å ha utsatt B for smitte, ved å ha hatt flere ubeskyttede samleier med ham, til tross for at hun visste at hun var HIV-positiv. Domfellelsen omfatter også det forhold at B faktisk ble smittet, idet blodprøve tatt av ham i desember 1997 viste at han var HIV-positiv. Partene hadde et forhold som varte henimot et halvt års tid fra mai 1997.

Å utsette en annen person for HIV-smitte er et meget alvorlig forhold, først og fremst på grunn av dødsrisikoen, men også på grunn av den sterkt svekkede livskvalitet som tilstanden medfører for den som blir smittet. Overlege dr.med. Stig S. Frøland har som sakkyndig vitne for lagmannsretten redegjort for smitterisikoen ved heteroseksuell kontakt, sykdomsforløpet dersom tilstanden ikke behandles og hvilke behandlingsmuligheter som foreligger. Lagmannsretten legger følgende til grunn om disse spørsmålene:

Den statistiske risiko for overføring av HIV-smitte ved et enkelt samleie mellom personer av motsatt kjønn kan anslås til ca 0,3 %. Det er imidlertid store individuelle variasjoner, både når det gjelder evnen til å overføre viruset og til å bli smittet av det. Noen forskjell mellom menn og kvinner når det gjelder smittefare har ikke kunnet påvises. Siden av midten av 1980-tallet har det vært kjent at kvinner kan smitte menn med HIV.

Personer som er blitt HIV-smittet, vil, dersom tilstanden ikke behandles, nesten unntaksfritt utvikle AIDS. De fleste av disse vil dø av sykdommen i løpet av få år. Den gjennomsnittlige levetid etter at AIDS-sykdommen har inntrådt, er anslått til ca 14 - 15 måneder.

Nye medikamenter eller nye kombinasjoner av tidligere brukte medikamenter som ble tatt i bruk i Norge i 1996, syntes i de første påfølgende årene å redusere dødeligheten betraktelig. Dette gjaldt både for AIDS- syke og HIV-smittede personer. Erfaringene fra de senere år tyder på at denne positive utviklingen har stagnert, noe som skyldes at viruset har gjort seg motstandsdyktig mot de nye medikamentene gjennom mutasjoner. Det er ikke mulig å kvitte seg med viruset, men kun i noen grad å forsvare seg mot det.

Hertil kommer at medikamentene har mange og til dels alvorlige bivirkninger. Bruken av medikamentene vil derfor ofte kunne redusere pasientens livskvalitet betydelig, selv om sykdommen er under en viss kontroll. I enkelte tilfeller er bivirkningene så sterke og i seg selv så farlige at behandlingen må opphøre, iallfall i perioder.

De forhold som her er nevnt, nødvendiggjør at straffereaksjonen ved overtredelse av straffeloven §155, i form av å utsette en annen for HIV-smitte, må være streng. Dette er fremhevet av Høyesterett i kjennelsen i Rt-2000-195, der det er reist spørsmål om den øvrige strafferamme i straffeloven §155 (fengsel i 3 år) er vel overveiet fra lovgivers side, med sikte på overføring av HIV-infeksjon. Allmennpreventive hensyn gjør seg derfor gjeldende med stor styrke i saker av denne art.

Også konkrete forhold - både av objektiv og subjektiv art - må imidlertid ha betydning ved straffutmålingen. Herredsretten har funnet bevist at domfelte og fornærmede hadde et forhold som varte i henimot et halvt år, og der partene hadde flere samleier. Det fremgår av sammenhengen at det må ha vært tale om et meget betydelig antall, uten at det er mulig å angi dette med større bestemthet. Herredsretten har lagt til grunn at domfelte var klar over at hun var HIV-smittet, og at hun forsto hva dette innebar dersom hun hadde seksuell kontakt med andre. Hun unnlot å gjøre fornærmede oppmerksom på forholdet, og fornærmede hadde heller ikke på annen måte kunnskap om at domfelte var HIV-smittet.

Etter lagmannsrettens syn tilsier alene disse forhold at domfelte må idømmes ubetinget fengselsstraff, og at denne må være av ikke ubetydelig lengde. At det i nærværende sak er tale om en kvinne som har utsatt en mann for smitte og faktisk smittet ham, kan etter lagmannsrettens syn ikke ha betydning ved straffutmålingen. Dette må gjelde selv om den mannlige partner oftest vil ha lettere for å kontrollere at det benyttes kondom enn den kvinnelige partner har. Domfelte pliktet å opplyse fornærmede om at hun var HIV-smittet, og må holdes strafferettslig ansvarlig, på samme måte som en mann, for at hun ikke har gjort dette.

Domfeltes skyld nyanseres imidlertid fordi hun fremstår som noe tilbakestående, og fordi fornærmede ved en del anledninger må antas å ha utnyttet dette for å oppnå samleie med henne. Etter de opplysninger som fremgår i de sakkyndiges erklæring, og som lagmannsretten ikke finner grunn til å betvile, ble domfelte ved flere anledninger skjenket full på vin og vist pornografiske filmer, med det formål å oppnå seksuell omgang. Forholdet til fornærmede kan derfor etter lagmannsrettens syn ikke karakteriseres som en kynisk utnyttelse fra domfeltes side.

Under straffutmålingen tar retten videre noe hensyn til at saken er blitt gammel uten at dette skyldes tiltalte. Statsadvokaten har under hovedforhandlingen opplyst at saken ble anmeldt 27. juli 1998. I tiden 6.11.98 - 9.11.99 avhørte politiet 13 vitner, og da var saken i det vesentlige ferdig etterforsket. Den 10. oktober 2000 kom saken til statsadvokaten, som tok ut tiltale 1. november 2000.

Etter lagmannsrettens oppfatning er saken av påtalemyndigheten ikke fremmet så hurtig som det er grunn til å vente. For tiltalte har ventetiden frem til domsavsigelsen vært en ekstra og unødvendig belastning.

De rettspsykiatrisk sakkyndige, psykiaterne Michael Setsaas og John Olav Roaldset, har konkludert med at domfelte lider av mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner. Hennes personlighetsavvik gjør det sannsynlig at soning av fengselsstraff vil være en klart større påkjenning for henne enn det er for de fleste personer.

Tilfellet i nærværende sak atskiller seg etter dette fra det som forelå i saken i Rt-2000-195, både rent objektivt og når det gjelder domfeltes skyld. Hensett til de allmennpreventive hensyn som gjør seg gjeldende i denne type saker, er imidlertid lagmannsretten kommet til at den straff herredsretten fastsatte - fengsel i ett år og seks måneder - alt i alt er passende.

Sikringsspørsmålet

De psykiatrisk sakkyndige har i erklæring datert 15. april 1999 konkludert med at domfelte verken var eller er sinnssyk, men at hun, som nevnt foran, lider av mangelfullt utviklede og varige svekkede sjelsevner. Dr. Setsaas, som har vært til stede under ankeforhandlingen, har opprettholdt og utdypet denne konklusjonen. Lagmannsretten legger til grunn at domfelte er i en slik tilstand som nevnt.

De sakkyndige har videre konkludert med at det foreligger fare for gjentagelse «av lignende handlinger som observanten har erkjent og er siktet for». Dr. Setsaas har opprettholdt også denne vurderingen under ankeforhandlingen. Han har fremhevet at domfelte lider av en personlighetsforstyrrelse, og at det krever behandling over flere år for å kunne korrigere denne. Selve atferden kan imidlertid forandres forholdsvis raskt, dersom de miljømessige betingelsene er gunstige.

For at sikring skal kunne idømmes, må det foreligge kvalifisert gjentagelsesfare, jf bl.a. Rt-1988-262. Det skjerpede kravet til gjentagelsesfare er oppstilt for å hindre unødig bruk av sikring, i erkjennelsen av at det er tale om et meget sterkt tvangsinngrep. Dette gjelder selv om domstolen i tilfelle kun gir påtalemyndigheten fullmakt til å benytte visse nærmere angitte sikringsmidler.

Ved vurderingen av spørsmålet om gjentagelsesfare har det etter lagmannsrettens syn betydning at domfeltes personlige situasjon fremstår som atskillig mer ordnet nå enn da de handlinger hun er dømt for, fant sted. Viktigst i denne sammenheng er at hun i de siste tre årene har hatt en samboer som har gitt henne god støtte, og som i sterk grad har påvirket hennes livsførsel i positiv retning. Domfelte har opplyst at hun for lengst har kommet over sitt alkoholproblem, og dette bekreftes av vitner fra det kommunale hjelpeapparatet, som har hatt fortløpende kontakt med henne. Foruten å være husmor og student, er domfelte ivrig deltaker i ulike typer ideelt arbeid, herunder til støtte for HIV-ofre.

Dr. Setsaas har opplyst under ankeforhandlingen at de sakkyndiges konklusjon om gjentagelsesfare skyldes risikoen for at domfelte samboerforhold kan opphøre, idet de sakkyndige antar at det pr i dag ikke foreligger stor fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Lagmannsretten er enig i det siste, men kan heller ikke se at det på noe lengre sikt foreligger kvalifisert gjentagelsesfare. Det er lagt vekt på at domfeltes samboerforhold har vart i ca 3 år og har fungert positivt, og videre på at domfelte har god støtte av sin familie, som hun har gjenopptatt kontakten med. Domfelte synes å ha forstått alvoret i det forhold som hun er funnet skyldig i, og har gitt uttrykk for ekte medfølelse med fornærmede i saken.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at kravet om kvalifisert gjentagelsesfare ikke er oppfylt i nærværende sak. Idømmelse av sikring fremstår derfor som utilstrekkelig begrunnet, og kravet om dette tas derfor ikke til følge.

Under sin prosedyre for lagmannsretten, har statsadvokaten pekt på at smittevernloven hittil ikke har hindret tiltalte i å utsette andre for HIV-smitte. Lagmannsretten peker imidlertid på at smittevernloven er spesialloven som skal motvirke utbredelse av smittsomme sykdommer. Det er etter loven helsevesenet - ikke påtalemyndigheten - som er ansvarlig for dette arbeide blant syke mennesker. Smittevernloven gir i kap 5 adgang til isolering av smittekilder i sykehus og andre institusjoner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I herredsrettens dom gjøres følgende endring:

Sikringsbemyndigelsen utgår.