HR-2001-1527
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-23 |
| Publisert: | HR-2001-01527-P |
| Stikkord: | Dommeres habilitet, Plenumssak |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om høyesterettsdommeres habilitet i sakene Rt-2001-1049 (A Trading-dommen, Drevik-saken), Rt-2002-557 (Dobbeltstraff-saken I) og Rt-2002-509 (Midnight Saga-dommen, Sundt-saken).
To av sakenes reiste langt på vei de samme rettslige spørsmål, og Høyesterett skulle behandle dem under ett. Uttalt at det ikke vil være mulig for en dommer å være habil i den ene saken, men ikke i den andre, å delta i rådslagninger uten at han eller hun derved direkte kunne påvirke avgjørelsesgrunnlaget i begge sakene. Den tredje saken reiste et annet rettsspørsmål, selv om den også gjaldt forholdet mellom EMK og intern norsk rett og skulle behandles særskilt. Uttalt at inhabilitet i denne saken var uten betydning for vedkommendes habilitet i de to første sakene, og omvendt. Høyesterett delte seg i spørsmålet om habiliteten til dommer Oftedal Broch (7-6) og avgjorde at: - Justitiarius Smith, Gjølstad og Coward viker sete i sak nr. 2000/770, sak nr. 2001/1527 og sak nr. 2001/890. - Oftedal Broch viker sete i sak nr. 2000/770 og sak nr. 2001/1527. - Gussgard viker sete i sak nr. 2001/890. - Rieber-Mohn viker ikke sete. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-2000-00770, sivil sak, anke. HR-2001-01527, straffesak, kjæremål. HR-2001-00890, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Sak nr. 2000/770: A (advokat Anders Chr. Stray Ryssdal) mot Staten v/Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elisabeth Arntzen). Sak nr. 2001/1527: B (advokat Arne Meltvedt), C (advokat Cato Schiøtz) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Morten Eriksen). Sak nr. 2001/890: D (advokat Olav E. Klingenberg - til prøve) mot Staten v/Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten v/kst. regjeringsadvokat Bård Tønder) |
| Forfatter: | Bruzelius, Schei, Tjomsland, Aarbakke, Stang Lund, Skoghøy, Utgård, Kst dommer Mæland, Dolva, Lund, Flock, Stabel, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §106, §108, Straffeprosessloven (1981) §59, Menneskerettsloven (1999) §3, EMKN A6 |
Dommer Bruzelius: Sivil ankesak nr. 2000/770 A mot staten v/Finansdepartementet (A-saken), straffekjæremålssak nr. 2001/1527 B og C mot Den offentlige påtalemyndighet (B/C-saken) og sivil kjæremålssak nr. 2001/890 D mot staten v/Finansdepartementet (D-saken) skal behandles av den samlede Høyesterett.
Det ble 14. januar 2002 holdt rettsmøte for å behandle spørsmålet om dommernes habilitet i de tre sakene. I møtet deltok samtlige dommere med unntak av dommer Matningsdal, som har studiepermisjon fra 1. januar 2002 til og med 31. mars 2002. Han skal således heller ikke delta i ankeforhandlingen i de tre sakene. Dommer Aarbakke og konstituert dommer Mæland har deltatt i behandlingen av inhabilitetsspørsmålene. Disse dommere skal imidlertid ikke delta i ankeforhandlingen i de tre sakene fordi de skal fratre som dommere før Høyesterett vil avsi avgjørelse i sakene.
I møtet reiste justitiarius Smith og dommerne Gjølstad, Gussgard, Coward, Oftedal Broch og Rieber-Mohn spørsmål om sin habilitet i én eller flere av sakene. Partene fikk anledning til å uttale seg om inhabilitetsspørsmålene. De var forut for rettsmøtet kjent med dommernes opplysninger om sin tilknytning til sakene. Jeg kommer tilbake til uttalelsene i det følgende.
A-saken og B/C-saken skal behandles av Høyesterett i plenum i sammenheng. Begge sakene gjelder spørsmålet om Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) Protokoll 7 artikkel 4 nr.1 stenger for ileggelse av straff og tilleggsskatt for samme forhold ved forskjellige avgjørelser. I A-saken foreligger det en rettskraftig straffedom, og spørsmålet i saken er om denne stenger for ileggelse av tilleggsskatt, mens situasjonen i B/C-saken er den omvendte. Sakene reiser langt på vei de samme rettslige spørsmål, og Høyesterett skal behandle dem under ett. På grunn av sammenhengen mellom rettsspørsmålene i de to sakene, vil det ikke være mulig for en dommer som er habil i den ene saken, men ikke i den andre, å delta i rådslagninger uten at han eller hun derved direkte kan påvirke avgjørelsesgrunnlaget i begge sakene. Inhabilitet i enten A-saken eller B/C-saken fører således til inhabilitet også i den andre saken, jf. Høyesteretts kjennelse av 20. januar 1998 lnr. 4B/1998 jnr. 257/1996 om et sammenlignbart forhold. Partene er enige i dette syn.
Det sentrale spørsmål i D-saken er om ileggelse av tilleggsskatt med inntil 30 prosent er en straffesiktelse etter EMK artikkel 6 nr. 1. Saken skal forhandles særskilt. Selv om D-saken også gjelder forholdet mellom EMK og intern norsk rett, er problemstillingen her en annen enn i de to andre sakene. Det forhold at en dommer må vike sete i A- og B/C-sakene er derfor etter min vurdering uten betydning for vedkommendes habilitet i D-saken, og omvendt. Partene er enige i dette.
Jeg går så over til å drøfte spørsmålet om dommernes habilitet i de tre sakene:
Justitiarius Smith har opplyst at en av hans døtre er gift med advokat Frode Elgesem ved regjeringsadvokatembetet. Regjeringsadvokaten v/advokat Elgesem er statens prosessfullmektig i D-saken, og han handler således i denne saken for staten. Justitiarius Smith er da inhabil i saken etter domstolloven §106 nr. 7.
Statens prosessfullmektig i den delen av A-saken som Høyesterett i plenum nå skal behandle, er Regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elisabeth Arntzen. Jeg nevner at Høyesterett tidligere har avgjort spørsmålet om gyldigheten av ligningsmyndighetenes endringer av ligningene for A for årene 1988-91, jf. Rt-2001-1049. Spørsmålet om gyldigheten av den ilagte tilleggsskatten ble da utsatt til senere behandling av Høyesterett. Statens prosessfullmektig under behandlingen av denne saken var Regjeringsadvokaten v/advokat Ole Christian Borge.
Advokat Elgesem har i brev 7. januar 2002 til justitiarius Smith opplyst følgende om sin befatning med A-saken:
«Som kjent ble saken for de tidligere instanser prosedert av advokat Aarseth. Etter at saken var sluppet inn for Høyesterett vedtok Finansdepartementet å overta partsstillingen i saken og Regjeringsadvokaten overtok prosessoppdraget. I forbindelse med overtagelsen av saken hadde kst. regjeringsadvokat Bård Tønder og jeg et kort møte med advokat Aarseth. Min direkte befatning med saken har deretter begrenset seg til at jeg i et kortfattet prosesskrift av 16. mars 2001 meldte meg som prosessfullmektig.
Etter dette har andre advokater ved embetet overtatt oppdraget som prosessfullmektig i saken, først advokat Ole Christian Borge og deretter advokat Wenche Elisabeth Arntzen. Jeg har etter den helt innledende fase - som beskrevet ovenfor - ikke hatt noe arbeid med saken, i den forstand at jeg ikke har hatt ansvar for utførelsen av prosessoppdraget eller hatt oppdrag med utredninger i forbindelse med saken.
Det kan opplyses at jeg er medlem av ledergruppen ved embetet. Jeg er videre tildelt fagansvar for internasjonal rett. Advokat Arntzen - som er leder av faggruppen for skatt - er ikke deltager i min faggruppe. Faggruppene ved embetet har ikke noe formelt ansvar for utførelsen av prosessoppdrag innen fagområdene. Ansvaret for utførelsen av prosessoppdragene tilligger fortsatt den enkelte advokat som fullmektig for Regjeringsadvokaten.
I forbindelse med sitt arbeid med A-saken har advokat Arntzen fra tid til annen uformelt diskutert med meg enkelte spørsmål knyttet til tolking av konvensjonen og forbudet mot dobbelt straff.
Det er ikke forventet noen endring av de forhold som er beskrevet ovenfor.
Når det gjelder B/C-saken, kan jeg opplyse at førstestatsadvokat Morten Eriksen ved noen anledninger har diskutert med meg spørsmål knyttet til konvensjonstolking og forbudet mot dobbelt straff. Bakgrunnen for dette har vært at slike spørsmål har oppstått i ulike saker - herunder B/C-saken - som han har aktorert.»
Justitiarius Smith har uttalt at han ikke har noe personlig engasjement i A- og B/C-sakene som skulle føre til inhabilitet, og at han anser dette spørsmålet for å være et rent rettsspørsmål, der han ikke selv ønsker å trekke noen konklusjon. Partene har gitt uttrykk for at de ikke anser justitiarius Smith som inhabil i sakene.
Inhabilitet etter domstolloven §106 nr. 7 på grunn av slektskapsforhold forutsetter at den beslektede handler i saken; det er ikke tilstrekkelig at han tidligere har handlet, jf. Rt-2000-28 på side 30. Justitiarius Smiths svigersønn handler ikke i A-saken for en part, og domstolloven §106 nr. 7 får ikke anvendelse. Det må dermed avgjøres ut fra domstolloven §108 om det for justitiarius Smith foreligger særegne omstendigheter «som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet». Slike særegne omstendigheter kan bestå i mange slags forhold. Det avgjørende etter bestemmelsen er ikke om det foreligger grunn til å tro at de særegne omstendighetene har påvirket - eller vil påvirke - vedkommende dommer, men om det objektivt sett foreligger særegne omstendigheter som etter sin art er skikket til å svekke tilliten til en dommers uhildethet, jf. Rt-1976-168. Det er således tale om en objektiv vurdering av hvordan forholdet vil fremtre utad - for partene, det rettssøkende publikum og for offentligheten generelt, jf. Rt-1997-1318 på side 1321. Etter min mening er en slik fortolking av domstolloven §108 i samsvar med Den europeiske menneskerettsdomstols (EMD) tolking av kravet i EMK artikkel 6 nr. 1 om at saker skal behandles av en upartisk domstol.
Det følger av lovteksten at det skal legges vekt på om det fra noen av partene er fremsatt krav om at dommeren skal vike sete, jf. annet punktum. Etter sikker rettspraksis medfører dette ikke mer enn at et slikt krav er et moment av betydning ved vurderingen av habilitetsspørsmålet. Det kan foreligge inhabilitet selv om ingen av partene har reist innsigelse mot at dommeren deltar i saken. Også dette er i samsvar med EMDs fortolkning av EMK artikkel 6 nr. 1.
Advokat Elgesem har, som påpekt, handlet i A-saken ved å ha meldt seg som prosessfullmektig for staten. Dersom hans tilknytning til saken hadde vært begrenset til dette, ville den ikke kunne ha medført inhabilitet for justitiarius Smith.
Advokat Elgesem synes imidlertid generelt sett å ha en helt sentral rolle ved Regjeringsadvokatens håndtering av saker som reiser spørsmål om anvendelse av menneskerettskonvensjonene. Han er medlem av ledergruppen ved embetet, og er tildelt fagansvaret for internasjonal rett - hvor EMK utvilsomt er av stor betydning. Et slikt fagansvar må innebære at advokat Elgesem blir en viktig rådgiver overfor de statsetater som henvender seg til Regjeringsadvokaten med spørsmål om anvendelsen av EMK og de andre menneskerettskonvensjonene, og ikke minst overfor de øvrige advokater ved embetet som har slike saker til behandling. Det vil også være naturlig at han deltar i mer strategiske overveielser i tilknytning til disse sakene.
At advokat Elgesem ved regjeringsadvokatens overtakelse av saken, sammen med konstituert regjeringsadvokat Tønder, deltok i møtet med advokat Aarseth, som hadde hatt saken for de lavere instanser, og at han opprinnelig ble tildelt saken, må ses i lys av hans posisjon som fagansvarlig for blant annet EMK-spørsmål. Dette må igjen få betydning for vurderingen av det forhold at hans befatning med saken ikke opphørte da saken ble tildelt først advokat Borge, og deretter advokat Arntzen. Det er opplyst at advokat Arntzen ved sin behandling av A-saken fra tid til annen «uformelt [ har ] diskutert» med advokat Elgesem «enkelte spørsmål knyttet til tolkningen av konvensjonen og forbudet mot dobbelt straff». Det er videre uttalt at det ikke «er forventet noen endring» av dette. Jeg kan ikke forstå dette annerledes enn at advokat Elgesem, også etter at han fratrådte som prosessfullmektig, kan ha en sentral rolle ved Regjeringsadvokatembetets behandling av den delen av A-saken som nå skal behandles av den samlede Høyesterett. Hans rådgivning, sett i lys av hans posisjon som fagansvarlig, får en annen karakter enn en mer eller mindre tilfeldig utveksling av synspunkter advokatkollegaer imellom. Opplysningene om at han også har «diskutert ... spørsmål knyttet til konvensjonstolking og forbudet mot dobbelt straff» med førstestatsadvokat Eriksen i B/C-saken, som reiser tilsvarende rettslige problem som A-saken, bekrefter at advokat Elgesem fortsatt kan ha en viktig rolle ved Regjeringsadvokatens behandling av A-saken.
Ut fra advokat Elgesems tilknytning til A-saken, slik den er beskrevet foran, mener jeg at justitarius Smith må fratre som inhabil ved Høyesteretts behandling av saken, og derved også ved behandlingen av B/C-saken.
Dommer Gjølstads ektefelle er ekspedisjonssjef i skatte- og avgiftslovavdelingen i Finansdepartementet. Dommer Gjølstad har opplyst at ektefellen ikke har hatt noe konkret å gjøre med noen av de tre plenumssakene, men at spørsmål om tilleggsskatt og forholdet til straff hører under hans ansvarsområde i Finansdepartementet. Hun har videre opplyst at ektefellen selv og gjennom sine underordnede har diskutert på generelt grunnlag med Regjeringsadvokaten og Økokrim hva som bør være statens holdning til spørsmålene. Hun mener seg selv inhabil til å dømme i sakene. Partene er enige i dette. Jeg finner at det foreligger særegne omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til hennes habilitet, og dommer Gjølstad er etter min mening inhabil i alle de tre sakene etter domstolloven §108. Jeg finner det unødvendig å gå inn på om §106 nr. 7 kan få anvendelse.
Dommer Gussgards ektefelle har som lagdommer deltatt ved behandlingen av D-saken i Borgarting lagmannsrett. Dommer Gussgard er inhabil etter domstolloven §106 nr. 9 i D-saken.
Dommer Coward er samboende med regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs. Han har hatt permisjon fra stillingen fra 1. november 1998, men gjeninntrer i stillingen 18. februar 2002. Det er tidligere avgjort at regjeringsadvokaten anses å handle i sakene for staten også i de tilfellene hvor han ikke selv møter for retten, og at domstolloven §106 nr. 7 får anvendelse når dommerens samboer handler i saken for en part, jf. Rt-2000-669 og Rt-1996-520 og Rt-1996-1413. Selv om Regjeringsadvokatembetet har overtatt prosessansvaret for A-saken i den tid dommer Cowards samboer har hatt permisjon fra embetet, mener hun seg inhabil til å dømme i saken og derved ogå i B/C-saken. D-saken skal prosederes etter at samboeren er tilbake i stillingen som regjeringsadvokat. Dommer Coward mener seg også inhabil til å dømme i denne saken. Partene er enige at hun er inhabil i alle tre sakene. Etter mitt syn er dommer Coward inhabil i D-saken etter domstolloven §106 nr. 7, og i A- og B/C-sakene iallfall etter §108. Jeg finner det unødvendig å gå inn på om §106 nr. 7 får anvendelse her.
Dommer Oftedal Broch har opplyst at han inntil august 1996 var sjef for Økokrim. A ble 14. juni 1995 av Sunnmøre herredsrett dømt til en straff av fengsel i ett år og seks måneder for skatteunndragelser. Unndragelsene danner grunnlaget for beskatning og for ileggelse av tilleggsskatt i plenumssaken. Tiltale i straffesaken ble uttatt av Økokrim, som også hadde etterforsket saken. Dommer Oftedal Broch har opplyst at han ikke selv på noe tidspunkt handlet i straffesaken. I det brev som 8. januar 2002 ble sendt prosessfullmektigene i de tre sakene, er imidlertid opplyst at dommer Oftedal Broch «antar at straffesaken mot A må ses som del av det sakskompleks som nå står for Høyesterett, og at han selv må anses inhabil i saken på grunn av sin tidligere posisjon i Økokrim, selv om han ikke har hatt noe med saken å gjøre tidligere». I rettsmøtet uttalte han at han ikke har utvist noe engasjement i saken, og at han ser spørsmålet om sin habilitet i A-saken som et rent rettslig spørsmål.
A har gjort gjeldende at dommer Oftedal Broch har en slik nærhet til straffesaken mot ham at han må fratre under Høyesteretts behandling av den sak som nå står for Høyesterett. Staten v/Finansdepartementet har på sin side anført at A-saken gjelder spørsmålet om ileggelse av tilleggsskatt vil være i strid med EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1, og at dommer Oftedal Broch ikke tidligere har handlet i denne saken. Etter statens syn foreligger det ikke inhabilitet etter domstolloven §108. B og C har sluttet seg til As syn, mens Økokrim har sluttet seg til statens syn.
Jeg bemerker at spørsmålet i A-saken er om en forlengst rettskraftig straffedom er til hinder for at A kan ilegges tilleggsskatt i en sivil skattesak. Dommer Oftedal Broch har ikke på noe tidspunkt handlet i skattesaken, og domstolloven §106 nr. 6 kommer ikke til anvendelse. En eventuell inhabilitet for dommer Oftedal Broch i skattesaken må således bygge på domstolloven §108. Jeg viser til det jeg har uttalt tidligere om tolkingen av denne bestemmelsen.
Jeg nevner at tiltale mot A ble tatt ut av Økokrim v/førstestatsadvokat Gjengedal 15. november 1994, og at dom i straffesaken ble avsagt 14. juni 1995. Domfeltes anke ble nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 18. oktober 1995, og dommen ble da rettskraftig. Etter at straffesaken var endelig, traff Ålesund ligningsnemnd 22. april 1996 vedtak om endring av ligningen av A for årene 1986 og 1988-93 og ila ham tilleggsskatt med 60 prosent. Vedtaket ble påklaget til Ålesund overligningsnemnd, som opprettholdt det i vedtak 21. august 1997. A reiste søksmål om gyldigheten av vedtaket, jf. Rt-2001-1049. Anførselen om at straffedommen stengte for å ilegge A 60 prosent tilleggsskatt ble fremsatt som ny anførsel i anken til Høyesterett i skattesaken.
Som nevnt, har A, B og C krevd at dommer Oftedal Broch viker sete, og dette må tillegges vekt i vurderingen av dommerens habilitet. Jeg er ikke uenig i at det er en forbindelse mellom de forhold A er straffedømt for og spørsmålet om han kan ilegges 60 prosent tilleggsskatt. Dommer Oftedal Brochs nærhet til straffedommen mot A er likevel ikke en slik særegen omstendighet at den etter min mening svekker tilliten til hans uhildethet i den saken som nå skal behandles av Høyesterett i plenum, og som gjelder forholdet mellom intern norsk rett og menneskerettskonvensjonene, jf. menneskerettsloven §3. Ved behandlingen av A-saken må Høyesterett legge den rettskraftige straffedommen til grunn, og spørsmålet blir da om denne stenger for at A i tillegg kan ilegges tilleggsskatt. Saken nå er ikke noe angrep på den rettskraftige dommen. Spørsmålet om dobbelt straff var, som det vil ha fremgått, en uaktuell problemstilling ved behandlingen av straffesaken i 1995. Jeg kan etter dette ikke se at det er slik sammenheng mellom den sak som ble behandlet av Økokrim i den tid dommer Oftedal Broch ledet institusjonen, og den Høyesterett nå skal behandle, at det svekker tilliten til hans uhildethet. Jeg legger i denne forbindelse også vekt på at dommer Oftedal Broch ikke hadde anledning til å instruere den statsadvokaten ved embetet som var tildelt saken, jf. straffeprosessloven §59, og kan ikke se at hans overordnete ansvar for virksomheten ved Økokrim fører til at han nå er inhabil til å avgjøre den foreliggende sak.
Dommer Rieber-Mohn var inntil 1. september 1997 riksadvokat. Han var i tjeneste som riksadvokat i 1994 da Økokrim tok ut tiltale mot A, og i 1995 da saken ble pådømt. Ved undersøkelser hos Riksadvokaten og Økokrim er det klarlagt at A-saken aldri har vært realitetsbehandlet ved Riksadvokatembetet. Enkelte rettsanmodninger i saken har imidlertid, som ekspedisjonssaker og i samsvar med praksis, blitt ekspedert fra Økokrim via Riksadvokatembetet til utlandet. Tilsvarende har en statsadvokat ved embetet i samsvar med påtaleinstruksen §28-3 annet ledd ekspedert domfeltes anke i straffesaken til Høyesterett. Dommer Rieber-Mohn har opplyst at han på det årlige informasjonsmøtet som Riksadvokaten hadde i 1995 med Økokrim skal ha blitt orientert om blant annet A-saken, men at han ikke husker noe fra dette. Han har også opplyst at en av de ansatte ved Riksadvokatembetet har som en av sine oppgaver generelt å holde seg oppdatert i menneskerettsspørsmål, men at vedkommende ikke har noen spesiell kontrollfunksjon på området, men er en rådgiver og ressursperson.
Dommer Rieber-Mohn mener seg ikke inhabil til å delta i Høyesteretts behandling av A-saken. A har vist til at dommer Rieber-Mohn som riksadvokat var øverste leder for påtalemyndigheten med myndighet til å instruere underordnet påtalemyndighet, herunder statsadvokatene hos Økokrim. Etter As syn har dommer Rieber-Mohn hatt en slik institusjonell tilknytning til straffesaken mot ham at dommeren må anses inhabil også i skattesaken mot ham. B og C har sluttet seg til dette. Staten v/Finansdepartementet og Økokrim har på sin side anført at det her ikke foreligger inhabilitet.
A-saken gjelder, som nevnt, spørsmålet om en rettskraftig straffedom stenger for ileggelse av tilleggsskatt i en skattesak. Dommer Rieber-Mohn har ikke på noe tidspunkt handlet i saken som nå står for Høyesterett, og domstolloven §106 nr. 6 får ikke anvendelse. Spørsmålet blir da også her om dommer Rieber-Mohn må vike sete ut fra en vurdering etter domstolloven §108. Slik jeg ser det, taler de hensyn jeg har anført for at dommer Oftedal Broch ikke er inhabil, like sterkt for at dommer Rieber-Mohn ikke er det. Det foreligger heller ikke for dommer Rieber-Mohns vedkommende slike særegne omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til hans uhildethet i A-saken.
Da jeg etter rådslagningen vet at jeg på ett punkt er i mindretall, former jeg ikke noen konklusjon.
Dommer Schei: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende når det gjelder habilitetsspørsmålet for justitiarius Smith og dommerne Gjølstad, Coward, Gussgard og Rieber-Mohn. Jeg kan i det vesentlige tiltre hennes begrunnelse for de fire førstnevnte, men har en annen begrunnelse for dommer Rieber-Mohns habilitet. I motsetning til førstvoterende er det mitt syn at dommer Oftedal Broch er inhabil i A-saken og i B/C-saken.
Jeg ser først på habilitetsspørsmålet for dommer Oftedal Broch. Som nevnt av førstvoterende, er det den enkelte statsadvokat ved Økokrim som er tillagt påtalekompetanse. Sjefen for Økokrim kan ikke overprøve den enkelte statsadvokats avgjørelser eller instruere ham i hvilke avgjørelser som skal treffes. På den annen side har Økokrims sjef et overordnet ansvar for virksomheten ved Økokrim. Han tildeler saker til den enkelte statsadvokat, og han vil utvilsomt i atskillig grad kunne påvirke behandlingen av de enkelte saker. At Oftedal Broch ikke ville kunnet behandlet straffesaken mot A som dommer, kan ikke være tvilsomt.
Habilitetsspørsmålet for dommer Oftedal Broch må avgjøres etter domstolloven §108. I vurderingen etter §108 må blant annet inngå at straffesaken er en annen sak enn saken om tilleggsskatt, at spørsmålet om tilleggsskatt eller eventuell anvendelse av EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 ikke var tema i straffesaken, at det er gått lang tid siden straffesaken ble avsluttet og videre at dommen i straffesaken vil være upåvirket av avgjørelsen i nærværende sak.
Dette er momenter som taler for at dommer Oftedal Broch ikke er inhabil. Synspunktene bygger imidlertid alle på den betraktningsmåte at straffesaken er en annen sak enn saken om tilleggsskatt. Men å legge vekt på at dommer Oftedal Brochs tilknytning til behandlingen av straffesaken gjaldt en annen sak enn nærværende, er problematisk. Spørsmålet som nå foreligger til behandling for Høyesterett, er om straffesaken og saken om tilleggsskatt er knyttet slik sammen at det ikke er adgang til å reise sak om tilleggsskatt, jf. EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. Da å bygge dommer Oftedal Brochs habilitet på at hans befatning gjelder en annen sak, kan oppfattes som å innebære en bestemt rettsoppfatning nettopp av det spørsmål Høyesterett skal ta stilling til. Rettslig sett kan nok dette identifikasjonsspørsmålet tenkes vurdert forskjellig i forhold til EMK Protokoll 7 artikkel 4 og i forhold til domstolloven §108. Hensyn som kommer inn, kan være ulike. Spørsmålene om sammenheng vil imidlertid fremtre som i høy grad likeartete.
Ut fra en realbetraktning vil det uansett være en sammenheng mellom straffesaken og saken om tilleggsskatt, ved at avgjørelsene i dem blir bestemmende for den samlede reaksjon overfor A. At vurderinger omkring den samlede reaksjon kan være foretatt av Økokrim som ledd i behandlingen av straffesaken, er nærliggende.
Jeg er ut fra dette redd for at det ikke vil bli forstått om dommer Oftedal Broch deltar i saken, når en habilitet for ham må bygge på synspunkter som nettopp er basert på at vi står overfor forskjellige saker. I denne sammenheng har det betydning at dommer Oftedal Broch i den skriftlige redegjørelsen om sin habilitet, ga uttrykk for at han måtte anses inhabil fordi han så straffesaken mot A som en del av det sakskompleks som nå står for Høyesterett. Selv om han i rettsmøtet stilte spørsmålet om sin habilitet mer åpent, er det vanskelig å se bort fra den skriftlige redegjørelsen ved vurderingen av om han utad vil fremstå som uhildet. Hans vurdering i den skriftlige redegjørelsen er tiltrådt av de private parter, som har krevd at han skal fratre.
Min konklusjon er at Oftedal Broch er inhabil til å delta i A-saken, og at han da må fratre også i den saken som gjelder B og C.
Når det gjelder dommer Rieber-Mohn, mener også jeg - som nevnt - at han ikke er inhabil. Dommer Rieber-Mohn har ikke hatt noen befatning med straffesaken mot A. Saken var overhodet ikke til realitetsbehandling ved Riksadvokatembetet. Rieber-Mohns stilling som riksadvokat, og derved øverste påtalemyndighet, kan ikke generelt inhabilisere ham som dommer i straffesaker som verserte i hans tid som riksadvokat. Hvis det var straffesaken mot A som nå hadde foreligget til behandling, ville dommer Rieber-Mohn etter min mening vært habil. Det kan da ikke være grunnlag for en annen løsning i forhold til saken om tilleggsskatt.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Justitiarius Smith og dommerne Gjølstad og Coward viker sete i sak nr. 2000/770, sak nr. 2001/1527 og sak nr. 2001/890.
Dommer Oftedal Broch viker sete i sak nr. 2000/770 og sak nr. 2001/1527.
Dommer Gussgard viker sete i sak nr. 2001/890.
Dommer Rieber-Mohn viker ikke sete.
Dommer Tjomsland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Schei.
Dommer Aarbakke: Likeså.
Dommer Stang Lund: Likeså.
Dommer Skoghøy: Likeså.
Dommar Utgård: Det same.
Kst. dommer Mæland: Likeså.
Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bruzelius.
Dommer Lund: Likeså.
Dommer Flock: Likeså.
Dommer Stabel: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Justitiarius Smith og dommerne Gjølstad og Coward viker sete i sak nr. 2000/770, sak nr. 2001/1527 og sak nr. 2001/890.
Dommer Oftedal Broch viker sete i sak nr. 2000/770 og sak nr. 2001/1527.
Dommer Gussgard viker sete i sak nr. 2001/890.
Dommer Rieber-Mohn viker ikke sete.