HR-2001-188-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-02-19 |
| Publisert: | HR-2001-00188-K |
| Stikkord: | Sivilprosess, Sakskostnader |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over saksomkostningsavgjørelse i lagmannsretten. |
| Saksgang: | Trygderetten - Borgarting lagmannsrett LB-2000-555 A/02 - Høyesterett HR-2001-00188, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Staten v/Rikstrygdeverket (Regjeringsadvokaten v/ advokat Erlend Haaskjold) mot A (advokat Elisabeth Sjølie) |
| Forfatter: | Dolva, Lund, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §172, §181, §373, Folketrygdloven (1966) §11-5, §8-3, Trygderettsloven (1966) §23 |
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse i lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §174.
A' søknad om uførepensjon ble avslått av Fylkestrygdekontoret i Østfold 31. januar 1996. A anket vedtaket til Trygderetten. Før Trygderetten behandlet anken, avslo Fylkestrygdekontoret 3. juli 1996 på nytt A' krav om uførepensjon, denne gang etter å ha vurdert kravet i forhold til særbestemmelsene om uførhet som skyldes yrkesskade/-sykdom i folketrygdloven av 1966 §8-3 jf. §11-5 nr. 4. Trygderetten stadfestet 23. juni 1998 begge avslagene.
A bragte Trygderettens kjennelse inn for lagmannsretten etter reglene i trygderettsloven §23. Han la ned påstand om å kjennes berettiget til uførepensjon basert på 100% uførhet. Før lagmannsretten behandlet saken, ble han ved vedtak 8. september 1999 innvilget uførepensjon basert på 30% uførhet etter særreglene om uførhet som skyldes yrkesskade/-sykdom. Lagmannsretten avsa etter dette kjennelse om at saken skulle avvises, men denne kjennelsen ble opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 25. januar 2000 (inntatt Rt-2000-158), som bestemte at saken skulle fremmes.
Borgarting lagmannsrett avsa 27. november 2000 dom med slik slutning:
«1. Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.»
Mindretallet i lagmannsretten - én dommer - mente at staten skulle tilkjennes saksomkostninger.
A anket dommen til Høyesterett, men Høyesteretts kjæremålsutvalg har i dag nektet anken fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1 og nr. 4.
Staten v/Rikstrygdeverket har påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil forståelse og anvendelse av tvistemålsloven §172 første ledd og §174 første ledd. Staten har i det vesentlige gjort gjeldende:
I vurderingen av hvorvidt A har tapt saken, har lagmannsretten lagt avgjørende vekt på Fylkestrygdekontorets vedtak 8. september 1999 om å tilstå A uførepensjon basert på 30% uførhet. Dette vedtaket er ikke påanket til Trygderetten, og lagmannsretten har følgelig ikke kompetanse til å prøve dets lovlighet. Det er uriktig lovanvendelse overhodet å se hen til dette vedtaket ved avgjørelsen av om saken er tapt fullstendig. Staten har påstått seg frifunnet og fått medhold i denne påstanden. Saksomkostningsspørsmålet må da avgjøres etter tvistemålsloven §172.
Staten har lagt ned slik påstand:
«1. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny avgjørelse.
2. Staten v/Rikstrygdeverket tilkjennes erstatning for saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet.»
A er enig i lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Han har i hovedsak anført at han ikke har tapt saken fullstendig, idet lagmannsretten - flertallet - uttalte at den var «enig med trygdemyndighetene i at A ikke er arbeidsufør med mer enn 30%», noe som avviker fra Trygderettens kjennelse, som gikk ut på at uførhetsgraden var null. Det staten ble frifunnet for i lagmannsretten, var ytterligere krav om uføretrygd. Det er derfor riktig å anvende tvistemålsloven §174 ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet.
A har lagt ned slik påstand:
«1. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
2. A/det offentlige tilkjennes erstatning for saksomkostninger i forbindelse med kjæremål fra Staten v/Rikstrygdeverket.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd til å prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven.
Lagmannsrettens flertall har tatt utgangspunkt i at saken for lagmannsretten gjaldt om A hadde krav på tilståelse av uførepensjon med mer enn 30% - og inntil 100%, som han krevet. Kjæremålsutvalget er enig i at dette var sakens realitet.
I forhold til saksomkostningsspørsmålet konstaterte flertallet at det er påstandene i stevning og tilsvar som er avgjørende. Staten påstod frifinnelse i forhold til angrepet på Trygderettens avgjørelse av 23. juni 1998, og fastholdt anførselen om at A ikke oppfylte lovens vilkår for uførepensjon. I forhold til dette var saken i følge lagmannsretten, ikke fullstendig tapt etter at A var blitt tilstått uførepensjon med 30%. Kjæremålsutvalget er enig i dette, og i at det da var korrekt å avgjøre spørsmålet om saksomkostninger etter tvistemålsloven §174.
Kjæremålet må etter dette forkastes. A har krevet omkostninger med kr 1 400. Kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Staten v/Rikstrygdeverket til A 1.400 - ettusenfirehundre - kroner innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.