HR-2001-193 - Rt-2001-1344

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-10-29
Publisert:	HR-2001-00193 - Rt-2001-1344 (247-2001)
Stikkord:	Strafferett, Seksualforbrytelse, Sikring
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om sikringsforlengelse. A var i seks dommer dømt for overgrep mot 19 mindreårige gutter. Han var nå under soning og kriminalomsorgen hadde tilrådet opphør av sikringen, men riksadvokaten satte likevel A under tiltale for byretten med krav om at sikringsbemyndigelsen skulle forlenges med 5 år. Byretten forelenget sikringsbemyndigelsen med 5 år og tillot sikringsmidlene i Straffeloven (1902) § 39 nr. 1 bokstav a til f. Lagmannsretten forkastet As anke. Høyesterett konkluderte med at det fortsatt forelå kvalifisert fare for gjentakelse. As opptreden under og etter sikringsperioden hadde vist at sikring med vilkår etter Straffeloven (1902) § 39 nr. 1 bokstav a og b hadde stor betydning for hans opptreden. Når man i tillegg tok hensyn til det betydelige omfanget av seksuelle overgrep han var dømt for, og at han fortsatt eksponerte seg for risiko for å begå nye overgrep, forelå det fortsatt kvalifisert fare for nye seksuelle overgrep mot barn. A hadde imidlertid vist stor vilje til å etterleve de vilkår han tidligere hadde vært pålagt i forbindelse med sikringen. Retten fant det derfor forsvarlig å begrense sikringsmidlene til de som er angitt i bokstav a og b, og fatsatte lengstetiden til 5 år.
Saksgang:	Oslo byrett saknr 1998-04628 M/17 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-3279 M/01 - Høyesterett HR-2001-00193, straffesak, anke
Parter:	[A-mann] (advokat Arne Meltvedt) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Pål S. Berg)
Forfatter:	Matningsdal, Utgård, Bruzelius, Stang Lund, Gussgard
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §195, §212, §39, Fengselsloven (1958) §17

Dommer Matningsdal: Saken gjelder spørsmål om sikringsforlengelse.

A, født *.*.1941, ble den 3. februar 1989 satt under tiltale ved daværende Eidsivating lagmannsrett for forbrytelse mot straffeloven §195 første ledd første straffalternativ jf. annet ledd. Grunnlaget var følgende:

«I tidsrommet 1983 til høsten 1985 i Oslo, bl.a på X i Y, hadde han ved flere anledninger utuktig omgang med B, f. *.*.1979. Han masturberte guttens penis og/eller fikk gutten til å masturbere hans penis og/eller suget guttens penis og/eller presset sin penis inn i guttens rectum.»

Lagretten svarte ja på skyldspørsmålet. I lagmannsrettens dom av 14. mars 1990 opplyses det at A kom i kontakt med fornærmedes foreldre i begynnelsen av 1983, da fornærmede var ca 3 1/2 år gammel. Det var vanskelige forhold i fornærmedes hjem. Moren hadde hovedansvaret for omsorgsarbeidet, men maktet ikke å ta seg av barnet hele tiden. A hadde barnet annenhver helg, og dette varte i ca 1 1/2 år. Lagmannsretten uttaler at han i denne perioden «nærmest fungerte i en farsrolle» for fornærmede. På denne tiden bodde A på en gård sammen med sin samboer. Det var her overgrepene fant sted.

Side:1345

Lagmannsretten gav denne beskrivelsen av det straffbare forholdet:

«Relativt tidlig under besøksordningen begynte tiltalte å misbruke B seksuelt ved at han gned sin penis mot fornærmedes kropp og masturberte fornærmedes penis. B masturberte også tiltaltes penis. Slike eller lignende handlinger ble etter hvert vanlig ved barnets besøk hos tiltalte. Ved noen anledninger sugde tiltalte også fornærmedes penis. Ved en anledning førte tiltalte sin penis et stykke inn i fornærmedes endetarm, og ved en annen anledning førte han sin penis inn i fornærmedes munn - uten at han ved disse anledninger hadde sædavgang.»

Lagmannsretten dømte ham til fengsel i fire år, og bemyndiget påtalemyndigheten til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1 bokstav a - f for et tidsrom av inntil fem år. Dommen var As sjette dom for sedelighetsforbrytelse mot mindreårige gutter. Dette kommer jeg nærmere tilbake til.

A startet soningen den 7. desember 1990 ved Ila landsfengsel og sikringsanstalt. Med hjemmel i fengselsloven §17 siste ledd arbeidet han siden midten av desember 1992 hos Z ved Æ som reparatør av radio- og TV-apparater. Han arbeider der fortsatt.

Den 7. august 1993 ble han overført til sikring, og var undergitt lukket sikring fram til 29. april 1994, da han ble overført til fri sikring. Med hjemmel i straffeloven §39 nr. 1 bokstav a ble han anvist opphold ved Ø hybelhus i - - - - - vei 20 i Oslo, hvor han fortsatt bor. Videre ble han med hjemmel i §39 nr. 1 bokstav b satt under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet, og skulle rette seg etter de påbud som tilsynsføreren måtte gi ham.

I årsrapporten av 5. august 1996 opplyste Kriminalomsorg i frihet at det i løpet av tilsynsåret hadde kommet fram at han ved to anledninger hadde vært alene sammen med mindreårige barn. Det ble derfor foreslått et intensivert tilsyn. Etter dette traff Justisdepartementet 30. september 1996 følgende vedtak:

«Sikringsdømte forbys å være alene sammen med mindreårige barn. Tilsynet forutsettes intensivert/forsterket slik at tilsynsfører har oppmøte hos sikringsdømte minimum 1 gang pr. uke. Videre pålegges sikringsdømte å følge opp tilbudt behandlingstilbud ved XX og rette seg etter de påbud tilsynsføreren gir ham. Det presiseres at han ikke må endre bosted uten forhåndssamtykke av politimesteren i Oslo. Dette innebærer at han heller ikke midlertidig kan ta bosted annet sted (f.eks ferie/helgetur) uten politimesterens samtykke.»

I tilknytning til dette vilkåret forpliktet A seg skriftlig til å avstå fra enhver kontakt med barn under 16 år. Tilsynet, som hadde vært gjennomført både fra Kriminalomsorg i frihet og av forsterket tilsynsfører, ble dessuten intensivert.

I sluttrapporten av 28. januar 1998 tilrådet Kriminalomsorg i frihet at sikringen skulle opphøre ved sikringsperiodens utløp. Etter ordre fra riksadvokaten satte statsadvokatene i Oslo likevel A under tiltale ved Oslo byrett med krav om at sikringsbemyndigelsen skulle forlenges med fem år fra 8. august 1998, og at påtalemyndigheten skulle bemyndiges til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 bokstav a - f. Oslo byrett avsa 20. august 1998 dom med slik domsslutning:

Side:1346

«Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffelovens §39 nr. 1 a) - f) overfor A, født *.*.1941, for et tidsrom av inntil 5 - fem - år.»

A anket dommen til Borgarting lagmannsrett, som i kjennelse av 8. desember 2000 forkastet anken.

Lagmannsrettens kjennelse er av A anket til Høyesterett.

Ved Høyesteretts første behandling av anken ble det 9. mai 2001 besluttet å utsette ankeforhandlingen til ny berammelse. Begrunnelsen var at lagmannsrettens kjennelse var svært uklar med hensyn til to forhold fra 1999 som lagmannsretten hadde omtalt i sin avgjørelse. Høyesterett fant det ikke forsvarlig å avgjøre saken uten at det var fremlagt ytterligere bevis om disse forholdene.

Jeg er kommet til at anken delvis må tas til følge.

Sikring er etter straffeloven §39 nr. 1 betinget av at den straffbare handlingen er begått av en person med «mangelfullt utviklede ... sjelsevner». Det er ikke bestridt at dette vilkåret er oppfylt - noe jeg er enig i. De sakkyndige som avgav en rettspsykiatrisk erklæring for lagmannsretten, konkluderte med at han er en person med mangelfullt utviklede, men ikke varig svekkede sjelsevner.

Etter fast praksis kan sikring bare anvendes når det foreligger en kvalifisert fare for gjentakelse av straffbare handlinger, og denne faren må vise seg gjennom det forhold som danner grunnlag for sikringsdommen. Dette vilkåret gjelder også ved forlengelse av sikringen, jf. blant annet Rt-1999-1705.

Jeg omtaler først de fem tidligere dommene mot A for sedelighetsforbrytelser. Første dom er av 24. april 1963, hvor han blant annet for forbrytelse mot straffeloven §212 annet ledd ble dømt til fengsel i ett år og fem års sikring med bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 bokstav a - f. Den 17. oktober 1964 ble han igjen dømt for forbrytelse mot straffeloven §212 annet ledd til fengsel i seks måneder. Tredje dom, som også gjelder forbrytelse mot straffeloven §212 annet ledd, ble avsagt 18. mars 1969, hvor han ble dømt til fengsel i syv måneder.

Fjerde dom er avsagt 13. juni 1972, hvor han for forbrytelse mot straffeloven §195 første ledd og §212 annet ledd ble dømt til fengsel i ett år og tre måneder samt sikring i fem år med bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 bokstav a - e. Femte dom ble avsagt 7. september 1979, hvor han på ny ble dømt for forbrytelse mot straffeloven §195 første ledd og §212 annet ledd til fengsel i ett år og seks måneder samt sikring i fem år med bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 bokstav a - c. A var med andre ord undergitt sikring i frihet i den perioden da den siste forbrytelsen ble begått.

Ved de seks dommene er han i alt dømt for overgrep mot 19 mindreårige gutter.

Det massive omfanget av seksuelle overgrep mot barn fram til 1985 avspeiler at han i alle fall fram til dette tidspunktet hadde en sterk seksuell dragning mot mindreårige gutter. Spørsmålet om det foreligger kvalifisert fare for gjentakelse skal imidlertid vurderes på grunnlag av situasjonen i dag. Når det da har gått 16 år siden siste kjente sedelighetsforbrytelse,

Side:1347

taler tidsforløpet isolert sett mot at det foreligger tilstrekkelig gjentakelsesfare. Men det er ikke i seg selv avgjørende.

På denne bakgrunn er det sentrale spørsmålet hvilke holdepunkter man i dag har for at den seksuelle dragningen mot barn har opphørt - herunder hvilken innsikt A har i sine problemer, og hvordan han forholder seg til dem. Jeg finner det derfor nødvendig å gå noe inn på sakkyndige erklæringer om ham fra 1990-tallet samt utsagn fra personer som har hatt med ham å gjøre i behandlingssammenheng mv.

Før overføringen til sikring i 1993 avgav professor Grünfeld 15. januar 1993 en sakkyndig uttalelse om A. Her opplyses det at han benektet å ha pedofile fantasier og lyster, og at han etter eget utsagn «blir ikke tent av barn og unge, føler ingen dragning, bruker ikke barn som seksuelle fantasiobjekter». Videre nevner jeg at i årsrapporten fra Kriminalomsorg i frihet fra 28. juli 1994 heter det at han var «meget nøye med å presisere årsaken til behovet for psykiatrisk hjelp. Dette er, ifølge hans egen oppfatning, kun forårsaket av angstproblemer». I tilknytning til dette kan det opplyses at han fra oktober 1992 til juli 1995 gikk til behandling hos sjefpsykolog Bowitz ved Å. Videre nevner jeg at han siden september 1996 og fram til i dag har gått til behandling hos psykolog Austad ved XX én gang hver måned. I byrettens dom opplyses det at Austad hadde forklart at han «kun i liten utstrekning kunne drive terapi omkring dette [dvs. pedofil legning], idet tiltalte fornektet de handlinger han sist ble dømt for».

De utsagnene fra A som er sitert foran, samsvarer ikke med hva professor Noreik og spesialist i psykiatri Gravem, uttalte i deres rettspsykiatriske erklæring av 10. oktober 1997 før riksadvokaten besluttet å ta ut ny tiltalebeslutning med begjæring om sikringsforlengelse:

«Han har utvilsomt fått adskillig verbal innsikt i sin situasjon, har kommet inn i en god arbeids- og boligsituasjon, selv om boligsituasjonen er noe spesiell. Han har betydelig støtte i sin terapeut, i KIF og i sin støttekontakt og vel også i sin forlovede.

De sakkyndige stiller seg imidlertid sterkt tvilende om det reelt har skjedd noen endring av hans driftsliv, men vi antar at de stramme rammer han har levd under har bidratt til at han ikke påny har kommet opp i kriminelle forhold i forhold til barn.»

Avslutningsvis i sammenfatningen uttalte de:

«De sakkyndige oppfatter fortsatt obs. til å ha en utviklingshemning av psykoseksuell art, men han synes å ha klart å mestre sine tendenser til å nærme seg barn seksuelt i løpet av den frisikringstiden han har hatt. Muligens har dette sin forklaring i det tette nettverk som er bygd opp rundt han, muligens har det sin forklaring i at han har modnet og fått mer innsikt - både som følge av psykologisk behandling og som følge av aldersforandringer. Sannsynligvis ligger forklaringen i et samspill av disse forhold. De sakkyndige vil trass i at han ikke har brutt sikringsvilkårene fortsatt oppfatte han som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner.»

Før lagmannsrettens behandling ble A på ny undergitt rettspsykiatrisk

Side:1348

undersøkelse av professor Noreik og avdelingsoverlege Husby. I deres erklæring av 22. oktober 1999 uttaler de:

«Det er vedr. denne observanden avgitt 6 tidligere rettspsykiatriske erklæringer som alle har konkludert med at observanden ikke har vært sinnssyk på noe tidspunkt og at han heller ikke har hatt bevissthetsforstyrrelse. Det er også felles for alle de tidligere erklæringer at han er vurdert til å ha mangelfullt utviklede sjelsevner, men ikke noen varig svekkelse av sjelsevnene.

...

De sakkyndige har nok en gang vurdert observandens sjelsevner ut i fra det utgangspunkt og den utvikling observanden har hatt. Til dette punkt vil de sakkyndige bemerke:

De sakkyndige finner grunn til å opprettholde de konklusjoner vedrørende dette punkt slik at en fortsatt er av den oppfatning at observanden har mangelfullt utviklede men ikke varig svekkede sjelsevner. Men de sakkyndige ønsker ved denne erklæring å vektlegge noe mer den utvikling observanden har vært gjennom i det flere faktorer her spiller inn med en mulighet for varighet og stabilitet av forandringer:

For det første må en ta inn den tidsfaktor som her foreligger. Observanden har nå gjennom en årrekke levd et stabilt liv samtidig som han har levd et utadvendt liv med en stor kontaktflate og en stor grad av utadvendthet. Hans stabilitet viser seg også i de skussmål han får fra KIF og fra Z. Han har levd et stabilt samliv med en kvinne i mange år, delvis også i samboerskap. Det foreligger hos observanden i de tidligere observasjoner en vurdering av observanden med «seksuell utviklingshemming» og de sakkyndige vil samstemme i denne vurdering som utgangspunkt. Når observanden hevder at han aldri har hatt barn som fokus for seksuelle fantasier, kunne dette bety at han i mindre grad hadde avvik i mer klassisk pedofil retning og mer fremsto med en generell utviklingshemming uten definert fokus og med tilfeldige offer. Med denne siste muligheten vil en prognose for etterutvikling og endring være lettere mulig og sannsynligheten for varig endring større dersom han, slik tilfellet er, har levd i stabilt, modent og aldersadekvat samliv.

Når de sakkyndige likevel finner å opprettholde tidligere konklusjon om mangelfull utvikling av sjelsevnene, er det fordi den ettermodning som har vært ikke kan oppveie det utgangspunkt observanden har hatt med mange traumer i oppvekst og tidlig voksenliv av stor betydning for personlighetsutvikling og den psykoseksuell utviklingshemming han har hatt.»

Jeg nevner at av de seks rettspsykiatriske erklæringene fra 1962 til 1997 har professor Noreik vært sakkyndig også ved erklæringer avgitt i 1972, 1979, 1988 og 1997. Han har med andre ord fulgt As utvikling i nærmere 30 år.

Dette sitatet kan synes å gi grunnlag for en noe bedre prognose enn erklæringen fra 1997. Men de sakkyndige har ikke i noen av erklæringene uttrykt sitt syn på gjentakelsesfaren. Og ved denne vurderingen må det som nevnt legges betydelig vekt på hvilken innsikt A har i egne problemer. I denne sammenheng viser jeg til at Husby i referatet av samtalen med A uttaler at på «direkte spørsmål benekter han at han i denne perioden eller i noen periode hverken før eller senere har hatt seksuelle fantasier knyttet til barn». Med de foreliggende dommene viser dette utsagnet

Side:1349

at A mangler grunnleggende forståelse for hvilke problemer han har slitt med.

For gjentakelsesfaren blir det etter dette et sentralt spørsmål hvilke opplysninger man har om hans opptreden i senere tid overfor barn. Påtalemyndigheten har som nevnt ikke kjennskap til straffbare handlinger de siste 16 årene. Men for en person med så sterk seksuell dragning mot mindreårige gutter som A tidligere har lagt for dagen, har det også stor betydning om han har søkt samvær med barn slik at det oppstod fare for nye overgrep.

I denne sammenheng minner jeg om de to episodene som ble omtalt i årsrapporten fra Kriminalomsorg i frihet av 5. august 1996, og som førte til at han ble undergitt skjerpede vilkår under den videre frisikringen. Andre episoder fra sikringsperioden er ikke opplyst. Jeg har imidlertid festet meg ved at de sakkyndige i sin erklæring av 10. oktober 1997 blant annet fremhevet «det tette nettverk som er bygd opp rundt han».

Fra tiden etter sikringsperiodens utløp har påtalemyndigheten særlig fremhevet to forhold som skal vise at det fortsatt er stor fare for at han på ny kan foreta seksuelle overgrep overfor barn. Den ene episoden, hvor han angivelig i en kortere periode skal ha vært alene med en åtte år gammel jente på et toalett, har etter min mening et så svakt bevismessig grunnlag at jeg ikke går nærmere inn på den.

Hans kontakt med asylsøkere, særlig fra rest-Jugoslavia, som har vart i flere år, har derimot betydning. Denne kontakten har ført til en rekke besøk på YY. Både vektere og ansatte har reagert på hans opptreden i forhold til barn. Jeg nevner for det første at han lørdag 30. januar 1999 omkring midnatt ble observert av en vekter da han hadde parkert i en utkant av asylmottaket med en to år gammel gutt fra Kosovo i bilen. As forklaring var at han skulle hjelpe foreldrene med å få gutten til å sove. Ved en annen anledning ble han stanset av en annen vekter med en ca ti år gammel jente i bilen. På bakgrunn av opplysningene i saken må jeg legge til grunn at han også ved andre anledninger har hatt barn med seg i bilen. Han har også kjørt rundt med barneleker i bilen.

Videre har han brakt mye godterier og leker til leiren som han har gitt til barna. En ansatt ved asylmottaket har forklart at han har en tendens til å samle en masse barn rundt seg, og at han putter godteriene opp i barnas genser slik at han dermed får anledning til å ta på dem samtidig.

Sammenholdt med hans benektende holdning gjennom hele 1990-tallet til at han har, og noen gang har hatt, seksuell dragning mot barn, viser denne opptredenen at han etter opphøret av sikringsperioden i betydelig utstrekning har søkt samvær med barn. At opphøret av sikringen, hvor han hadde tett oppfølgning både fra Kriminalomsorg i frihet og Z, har hatt stor betydning for denne opptredenen, illustreres av at han også i sikringsperioden hadde betydelig omgang med asylsøkere. Men fra den perioden finnes det bare et kjent tilfelle hvor han var alene med barn av asylsøkere - en episode som førte til at han ble undergitt forsterket tilsyn.

Min konklusjon blir etter dette at As opptreden under og etter sikringsperioden har vist at sikring med vilkår etter straffeloven §39 nr. 1 bokstav a og b har stor betydning for hans opptreden. Når man da tar hensyn til det betydelige omfanget av seksuelle overgrep han er dømt for, og at han fortsatt legger for dagen manglende innsikt i sine problemer

Side:1350

og eksponerer seg for risiko for å begå nye overgrep, har jeg kommet til at det fortsatt er kvalifisert fare for nye seksuelle overgrep mot barn.

Jeg tilføyer at det etter min mening har underordnet betydning at han siden 1974 har vært kjæreste med og til dels samboer med en voksen kvinne. Dette har ikke vært til hinder for at han gjorde seg skyldig i de forhold som han ble dømt for i 1979 og 1990. Det siste forholdet fant for øvrig sted på deres felles bopel.

Spørsmålet blir etter dette om begjæringen om forlengelse av sikringsbemyndigelsen bør tas til følge. I denne sammenheng finner jeg at ved en eventuell forlengelse av sikringsperioden bør sikringsmidlene begrenses til de som er angitt i straffeloven §39 nr. 1 bokstav a og b. Når det gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som nevnt i bokstav a og b, bør det riktignok normalt også gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som nevnt i bokstav e og f, jf. Rt-1997-1767. A har imidlertid vist stor vilje til å etterleve de vilkår han tidligere har vært pålagt i forbindelse med sikringen. Jeg har derfor, slik denne saken ligger an, funnet det forsvarlig å begrense sikringsmidlene til de som er angitt i bokstav a og b.

Med denne begrensningen har jeg kommet til at det ikke vil representere et uforholdsmessig inngrep overfor ham om sikringsperioden forlenges. Selv om han blir undergitt visse restriksjoner, særlig ved de vilkår som blir fastsatt med hjemmel i bokstav b, vil sikringen ikke være til hinder for at han fortsetter sitt arbeid ved Æ. Hensett til det massive omfanget av sedelighetsforbrytelser mot mindreårige som han tidligere er dømt for, må samfunnets behov for å beskytte seg mot at ytterligere barn utsettes for seksuelle overgrep ha større vekt enn hans interesse i å leve helt uten restriksjoner fra samfunnets side.

Sikringsperioden skal regnes fra utløpet av forrige sikringsperiode.

Jeg stemmer for denne

dom:

I byrettens dom gjøres denne endring:

1. Bemyndigelsen til å anvende sikring begrenses til de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1 bokstav a og b.

2. Lengstetiden for forlengelse av sikring settes til 5 - fem - år fra 8. august 1998.

Dommar Utgård: Eg er i det hovudsaklege og i resultatet einig med førstvoterande.

Dommer Bruzelius: Likeså.

Dommer Stang Lund: Likeså.

Dommer Gussgard: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

I byrettens dom gjøres denne endring:

1. Bemyndigelsen til å anvende sikring begrenses til de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1 bokstav a og b.

2. Lengstetiden for forlengelse av sikring settes til 5 - fem - år fra 8. august 1998.