Hopp til innhold

HR-2001-259 - Rt-2001-304

Fra Rettspraksis
Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 2001-03-05
Publisert: HR-2001-00259 - Rt-2001-304 (70-2001)
Stikkord: Straffeprosess, Anke
Sammendrag: Saken gjaldt spørsmål om en straffesak skulle fremmes for lagmannsretten eller herredsretten når saken skulle opp på nytt etter at Høyesterett hadde opphevet lagmannsrettens dom med hovedforhandling.
Saksgang: Orkdal herredsrett nr 98-20 - Frostating lagmannsrett LF-2000-169 M - Høyesterett HR-2001-00259, straffesak, kjæremål
Parter: A (advokat Arve Opdahl) mot Den offentlige påtalemyndighet
Forfatter: Lund, Aarbakke, Oftedal Broch
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §321, §322, §326, §343, §377, Straffeloven (1902) §195, §207, §213, Domstolloven (1915) §108


Kjæremålet gjelder spørsmålet om en straffesak skal fremmes for lagmannsretten eller herredsretten når saken skal opp på nytt etter at Høyesterett har opphevet lagmannsrettens dom med hovedforhandling.

A ble ved Orkdal herredsretts dom 2. april 1998 dømt til to års fengsel for overtredelse av straffeloven §195 første ledd jf. §213, for å ha hatt utuktig omgang med samleie med et barn under 14 år, og for overtredelse av §207 første ledd. Han ble videre dømt til å betale 50.000 kroner i oppreisning til fornærmede. Han anket til Frostating lagmannsrett over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og idømmelsen av oppreisningserstatning. Lagmannsretten avsa dom 14. september 1998, der subsumsjonen var endret slik at domfellelsen også omfattet utuktig omgang med barn under 10 år, jf. straffeloven §195 annet ledd. Straffen ble satt til fengsel i to år og seks måneder. Oppreisningserstatning på 75.000 kroner ble også idømt. A anket til Høyesterett, blant annet over saksbehandlingen. Ved kjennelse 9. april 1999, inntatt i Rt-1999-586, opphevet Høyesterett lagmannsrettens dom med hovedforhandling, fordi dommeravhør av fornærmede, som var sentralt bevis i saken, var gjennomført uten at forsvarer var gitt anledning til å stille spørsmål.

Etter at nytt dommeravhør var avholdt, fremmet statsadvokatene i Trondheim saken på ny ved Frostating lagmannsrett. Tiltalen etter straffeloven §195 var nå endret slik at annet straffalternativ i første ledd om samleie og annet ledd om utuktig omgang med barn under 10 år, ikke lenger var omfattet.

Ved ankeforhandlingens begynnelse fremsatte forsvareren innsigelse mot at rettens formann, lagdommer Oftedahl, gjorde tjeneste, fordi han hadde administrert lagmannsretten da saken ble behandlet første gang. Lagmannsretten avsa kjennelse om at lagdommer Oftedahl ikke skulle vike sete.

Under saksforberedelsen hadde forsvareren fremsatt begjæring om at saken skulle avvises fra lagmannsretten og at herredsrettens dom med hovedforhandling skulle oppheves, slik at skyldspørsmålet kunne prøves i to instanser på grunnlag av korrekte bevis. Grunnlaget for begjæringen var at den feil som ledet til opphevelsen av lagmannsrettens dom av 14. september 1998 også heftet ved herredsrettens dom. Under innledningen av ankeforhandlingen besluttet lagmannsretten at begjæringen ikke skulle tas til følge. Dom ble avsagt 22. juni 2000 der A ble dømt etter den nye tiltalen til fengsel i ett år og to måneder. Han ble dømt til å betale 40.000 kroner i oppreisning til fornærmede.

Domfelte anket til Høyesterett over lagmannsrettens saksbehandling, subsidiært straffutmålingen. Anken over saksbehandlingen gjaldt blant annet at lagdommer Oftedahl var inhabil og at saken ikke var avvist og herredsrettens dom opphevet. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet å tillate anken fremmet for så vidt gjaldt spørsmålet om lagdommer Oftedahls habilitet. For øvrig ble anken ikke tillatt fremmet. I kjennelse 22. november 2000 kom Høyesterett til at lagdommer Oftedahl måtte anses inhabil etter domstolloven §108, og opphevet lagmannsrettens dom med hovedforhandling.

Statsadvokaten har 22. januar 2001 besluttet å fremme saken på ny, og har oversendt den til Frostating lagmannsrett med anmodning om ny ankeforhandling ved lagmannsretten. Lagmannsretten har ved brev 24. januar 2001 fra førstelagmannen besluttet å fremme saken og berammet den til 18. april 2001.

A har påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at saken, som følge av Høyesteretts kjennelse 9. april 1999, må få ny behandling i herredsretten. Feilen som førte til opphevelse av lagmannsrettens dom hefter også ved herredsrettens behandling. A må få anledning til vanlig toinstansbehandling basert på lovlige bevis. Avgjørelsen i Rt-2000-500 hevdes å gi støtte for en slik fremgangsmåte. Lagmannsrettens beslutning om å fremme saken må oppheves, og opphevelsen må skje med slik begrunnelse at det vil være klart at Orkdal herredsretts dom av 2. april 1998 skal oppheves.

Det er ikke lagt ned formell påstand.

Påtalemyndigheten har kort bemerket at spørsmålet om saken etter opphevelse skal bringes inn for herredsretten eller lagmannsretten til ny prøvelse, indirekte er prøvd av Høyesteretts kjæremålsutvalg, da utvalget besluttet å ikke tillate anken fremmet på dette punkt.

I oversendelsesbrev av 14. februar 2001 til Høyesteretts kjæremålsutvalg fra førstelagmannen er uttalt at lagmannsretten ikke har funnet grunn til å omgjøre sin beslutning.

Høyesteretts kjæremålsutvalg, som er kommet til at lagmannsrettens beslutning må oppheves, skal bemerke:

Det er på det rene at den feil som ledet til Høyesteretts opphevelse av lagmannsrettens dom av 14. september 1998 også hefter ved herredsrettens dom. Høyesterett har likevel to ganger opphevet lagmannsrettens dom med hovedforhandling uten at herredsrettens dom er blitt opphevet og uten å ta stilling til hvilke konsekvenser opphevelsen skal få for denne dommen, om den bør oppheves av lagmannsretten under saksforberedelsen, jf. straffeprosessloven §322 nr. 1, eller om anken kan fremmes til pådømmelse av straffekravet i lagmannsretten, eventuelt slik at det under ankeforhandlingen tas stilling til opphevelsesspørsmålet.

Høyesteretts kjennelser, og Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelser med hensyn til fremme av anke i saken, kan ikke tillegges noen bindende virkning i forhold til lagmannsretten, som på selvstendig grunnlag må ta stilling til spørsmålet. Dette er en del av et mer omfattende spørsmål: Hvorledes skal lagmannsretten forholde seg ved anke over en dom som uomtvistelig lider av saksbehandlingsfeil som i utgangspunktet må føre til opphevelse etter straffeprosessloven §343 første eller annet ledd.

Straffeprosessloven forutsetter at lagmannsretten, det vil si tre dommere, må ta stilling til om opphevelse skal skje etter straffeprosessloven §322 første ledd nr. 1 eller om anken skal fremmes. I dette tilfelle synes ikke beslutningen om at anken skal fremmes å være truffet av lagmannsretten, jf. førstelagmannens brev til partene av 24. januar 2001, jf. også hans brev av 14. februar 2001 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Dette er en saksbehandlingsfeil som må føre til at beslutningen oppheves slik at spørsmålet blir vurdert slik loven forutsetter.

Når det gjelder den rettslige norm lagmannsretten skal legge til grunn ved vurderingen, skal utvalget bemerke:

Det dreier seg her om domfeltes anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet i en sak der han i utgangspunktet har krav på å få saken behandlet i to instanser, jf. straffeprosessloven §321 tredje ledd. Det er da et naturlig utgangspunkt at den saksbehandlingsfeilen som hefter ved herredsrettens dom må føre til opphevelse med mindre det er ubetenkelig å fremme saken i lagmannsretten ut fra hensynet til en rimelig og rettferdig rettergang - det hensyn som har begrunnet retten til behandling i to instanser. Gjelder feilen bevisførselen, må det ses hen til at det ikke er unormalt at bevissituasjonen endrer seg i lagmannsretten. Hensynet til andre impliserte, først og fremst fornærmede, vil kunne påvirke bedømmelsen. Også tidsforløpet og prosessøkonomiske hensyn kan komme inn. Men utgangspunktet må innebære at såfremt det dreier seg om alvorlige feil ved herredsrettens saksbehandling, bør resultatet normalt bli opphevelse, jf. Magnus Matningsdal, To-instansreformen, side 75, kommentar til straffeprosessloven §326. Foranlediget av nærværende sak bemerkes at dersom en domfelt har vært avskåret fra å stille spørsmål til fornærmede, hvis forklaring er sentral i saken, vil dette oftest måtte ses som en alvorlig saksbehandlingsfeil. Ved vurderingen av den vekt som bør tillegges hensynet til den fornærmede, vil det være av betydning om vedkommende har forklart seg ved bevisopptak og om fornærmede har plikt til å møte og avgi forklaring under ankeforhandlingen.

For ordens skyld bemerker utvalget at lagmannsrettens opphevelse av underrettens dom etter straffeprosessloven §322 første ledd nr. 1 klarligvis ikke kan angripes med rettsmiddel på det grunnlag at retten i stedet burde ha fremmet anken til pådømmelse av straffekravet. Så lenge lagmannsretten har vurdert spørsmålet om opphevelse, er det grunner som taler for at heller ikke en beslutning om å fremme saken, bør kunne angripes ved kjæremål, jf. straffeprosessloven §377. Utvalget viser i denne forbindelse til den frihet lagmannsretten forutsettes å ha etter bestemmelsene i straffeprosessloven §322 første ledd nr. 1 - ordene «bør oppheves» - og §326 første ledd til å velge mellom opphevelse og fremme av bevisanken, jf. Magnus Matningsdal, To-instansreformen side 75 og Johs. Andenæs, Norsk straffeprosess 3. utg., bind II, side 26 og 27. Beslutningen vil under enhver omstendighet kunne gjøres til ankegrunn.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Beslutningen om å fremme saken til ny behandling for lagmannsretten oppheves.