HR-2001-424-K - Rt-2001-739

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2001-06-07
Publisert:	HR-2001-00424-K - Rt-2001-739 (145-2001)
Stikkord:	Sivilprosess, Forkynnelse
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om avvisning av anke og aksessorisk motanke.
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00424, sivil sak, kjæremål
Parter:	Staten ved Oslo kemnerkontor (kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Andreas Stang Lund) mot Tone Johansen, Tom Johansen, Sparebanken NOR (advokat Hans-Richard Steinholt), Storebrand Finans AS (advokat Wilhelm Blikstad), Advokat Per Eckhoff, Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Wilhelm Blikstad), Vår Finans, Byggkjemisk stillasutleie, Tolldistriktssjefen i Oslo, Cencom AS
Forfatter:	Smith, Skoghøy, Utgård
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §164, §174, §175, §180, §362, §364, §72, §97, §399, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §6-3, §11-29, §11-30, §11-34, §11-36, §11-37, Domstolloven (1915) §163a, §179, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Saken gjelder spørsmål om avvisning av anke og aksessorisk motanke.

Ved Oslo namsretts kjennelse av 10. september 1998 ble begjæring av 27. august 1997 fra Sparebanken NOR, nå Gjensidige NOR Sparebank, om tvangssalg av eiendommen gnr. 160, bnr. 254 i Oslo, tilhørende Tone Johansen og Tom Hartvik Johansen, tatt til følge. Advokat Per Eckhoff ble oppnevnt som rettens medhjelper ved tvangssalget. Ved namsrettens kjennelse av 13. september 1999 ble et bud på 3 millioner kroner for eiendommen stadfestet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §11-30. Kjennelsen ble påanket til Borgarting lagmannsrett, som ved kjennelse 4. januar 2000 avviste anken. Denne avgjørelsen ble stadfestet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 27. mars 2000.

Medhjelperen utarbeidet utkast til kjennelse om fordeling av kjøpesummen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §11-29 første ledd bokstav f. Det kom innsigelser mot utkastet fra de saksøkte ved tvangssalget og fra staten ved Oslo kemnerkontor, med påstand om at det ikke var grunnlag for renteberegningen på 12% for kravene fra Sparebanken NOR. Det omtvistede beløp utgjorde 503.949 kroner, og det ble krevd at dette beløp ble avsatt til dekning av omstridt krav, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §11-36 tredje ledd annet punktum.

I namsrettens fordelingskjennelse av 29. mai 2000 ble begjæringen om avsetning av 503.949 kroner til dekning av omstridt krav tatt til følge. I kjennelsen uttalte namsretten at en eventuell endring av fordelingen vil medføre redusert utbetaling til Sparebanken NOR med det avsatte beløp, «som trolig går til fordeling til kemneren i Oslo, Storebrand Skadeforsikring, Vår Finans, Byggkjemisk Stillaseutleie, Tolldistriktssjefen i Oslo og Cencom as». Fordelingskjennelsen har slik slutning:

«Foruten forholdsmessig fordeling av faktiske påløpne renter etter opprinnelig oppgjørsdag 29. oktober 1999, skal kjøpesummen stor kr 3.000.000,- pr. 29. oktober 1999 ved salg av eiendommen gnr. 160 bnr. 254 i Oslo (Abildsøfaret 5, 1187 Oslo) fordeles på følgende måte:

Forlodds:Rettsgebyr: Kr. 5.050 Godtgjørelse til medhjelper: Kr. 92.110Etter prioritet:Oslo kommune: Kr. 4.716Sparebanken NOR: Kr. 1.167.688 Storebrand Finans: Kr. 306.292Televerket Øst: Kr. 21.578 Kemneren i Oslo: Kr. 41.210Gjensidige Skadefors.: Kr. 28.961Kemneren i Oslo: Kr. 23.772Kemneren i Oslo: Kr. 20.961Vesta AS: Kr. 37.772Gjensidige Bank: Kr. 637.847Kemneren i Oslo: Kr. 15.843Storebrand Skadefors.: Kr. 16.286Kemneren i Oslo: Kr. 76.420Avsatt fra Sparebanken NORs lodd: Kr. 503.494Til sammen: Kr. 3.000.000»

Fordelingskjennelsen ble meddelt partene ved namsrettens brev av 30. mai 2000. Namsretten la til grunn og har på forespørsel fra partene opplyst at ankefristen var 4. august 2000.

Tone Johansen og Tom Johansen har ved anke av 3. august 2000 påanket namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. Anken er ikke underskrevet av advokat, jf. tvistemålsloven §364 annet ledd. Anken har påskrift om at den er mottatt 3. august 2000 i Oslo namsrett under veiledning av byfogd Terje Reinholdt-Johansen, og at ankegebyret er betalt. Det var ikke nedlagt noen påstand i anken, men dette er gjort i et senere prosesskrift av 29. september 2000. Påstanden går ut på at advokat Eckhoff ikke skal tilkjennes forhøyet medhjelpergodtgjørelse, at kravet fra Storebrand Finans AS honoreres med maksimum 163.256 kroner, tillagt renter i 2 år maksimum 200.000 kroner, og at det avsatte beløp på 503.494 forhøyes med minst 300.000 kroner.

Det er inngitt anketilsvar fra advokat Eckhoff, Storebrand Finans AS og Sparebanken NOR, og fra Sparebanken NOR er det også fremsatt aksessorisk motanke, jf. tvistemålsloven §362.

Sparebanken NOR har i motanken gjort gjeldende at det ved fordelingen av kjøpesummen må tas stilling til bankens krav, og at det beløp på 503.494 kroner som er avsatt til dekning av omstridt krav, skal tilfalle banken.

I anketilsvaret og motanken fra Sparebanken NOR var bare Tone og Tom Johansen, Storebrand Finans AS og advokat Per Eckhoff oppført som motparter. Etter at namsretten i brev av 20. september 2000 til banken hadde påpekt at alle rettssubjekter «hvis rett søkes innsnevret ved (mot)anke», måtte gjøres til motparter og satt en ukes frist for retting, gjorde Sparebanken NOR ved prosesskrift av 27. september 2000 staten v/kemneren i Oslo, Storebrand Skadeforsikring AS, Vår Finans, Byggkjemisk Stillaseutleie, Tolldistriktssjefen i Oslo og Cencom AS til motparter i motanken (ankemotparter nr. 3-8).

Staten v/Oslo kemnerkontor har prinsipalt gjort gjeldende at hovedanken må avvises, og at motankesaken som følge av dette må heves. Subsidiært har staten påstått motanken avvist.

Borgarting lagmannsrett avsa 5. januar 2001 kjennelse med slik slutning:

«1. Hovedanken (sak nr. 00-03719 A/03) fremmes i sin helhet.

2. Motanken (sak nr. 00-03720 A/03) avvises i relasjon til de angitte ankemotparter nr. 3-8, dvs staten v/Oslo kemnerkontor, Storebrand Skadeforsikring AS, Vår Finans, Byggkjemisk Stillasutleie, Tolldistriktssjefen i Oslo og Cencom AS.

3. Saksomkostninger i forbindelse med den delvise avvisning av motanken, jf punkt 2 over, tilkjennes ikke.»

Staten ved kemneren i Oslo har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens rettsanvendelse, bevisbedømmelse og saksbehandling.

Den kjærende part - Staten ved Oslo kemnerkontor - har i hovedsak anført:

Anken fra Tone og Tom Johansen må avvises som for sent fremsatt, og følgelig bortfaller den aksessoriske motanken. Lagmannsretten har lagt til grunn at fordelingskjennelsen ble forkynt for Tone og Tom Johansen 4. august 2000, og at deres anke av 3. august dermed er rettidig. Dette standpunktet beror på uriktig bevisbedømmelse. Fordelingskjennelsen ble meddelt de ankende parter ved namsrettens brev av 30. mai 2000 til de advokater som da representerte dem. I brevet blir det opplyst at meddelelsen er utgangspunkt for fristberegninger, og at det straks må meldes fra til namsretten dersom brevet mottas senere enn vanlig postgang tilsier og man ønsker å gjøre dette gjeldende. Vanlig postgang tilsier at brevet kom fram til mottakerne ikke senere enn fredag 2. juni 2000. Det foreligger ingen opplysninger i saken om at brevet er mottatt senere enn denne dato. Det må da legges til grunn at ankefristen utløp onsdag 2. august 2000. Anken av 3. august er således ikke rettidig.

Subsidiært har staten anført at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved ikke å ha undergitt spørsmålet om anken var rettidig en forsvarlig vurdering, og at lagmannsrettens kjennelse derfor må oppheves.

For det tilfelle at motanken ikke bortfaller som følge av at anken avvises, har staten anført at lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig når den har avvist motanken i relasjon til de kreditorene som er benevnt ankemotparter nr. 3-8, herunder staten ved kemneren i Oslo.

Motanke kan som hovedregel bare rettes mot parter som har opptrådt som motparter i underinstansen. Staten var ikke part for namsretten, men ved anke over en fordelingskjennelse skal de som i tilfelle vil få sine rettigheter beskåret, gjøres til motparter, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §11-37, Falkanger/Flock/Waaler: Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer, Bind II, 2. utg. (1995), side 654 og Flock: Saksbehandlingen i namsretten (1994), side 54. Dette er best i tråd med rettspraksis vedrørende avvisning av anke mot innbyrdes avhengige prosessfeller når anken ikke er rettet mot samtlige prosessfeller, jf. Rt-1934-434, Rt-1953-511 og Rt-1985-232.

En aksessorisk motanke kan som hovedregel bare rettes mot en som har anket, ikke mot andre, jf. tvistemålsloven §362. I dette tilfellet må det gjøres unntak fra hovedregelen. Tvangfullbyrdelsesloven er nyere enn tvistemålsloven, og §11-37 regulerer den spesielle situasjon som oppstår ved anke over kjennelse om fordeling av kjøpesum mellom mange mulige rettighetshavere. Det ville være uheldig om staten ikke skulle kunne forsvare namsrettens beslutning om å avsette et beløp av Sparebanken NORs lodd. Det er staten som har reell interesse i dette beløpet. Lagmannsrettens avgjørelse i ankesaken om avsetningsspørsmålet vil uansett være bindende også for staten.

Sparebanken NOR skulle således ha gjort staten til motpart i motanken. Staten ble først gjort til motpart ved bankens prosesskrift av 27. september 2000. Da bankens feil ved partsangivelsen i motanken ikke kan anses uforsettlig, var det ikke adgang til retting, jf. tvistemålsloven §97. Motanken må derfor avvises. Hvis motanken ikke blir avvist på dette grunnlag, må den også fremmes mot ankemotpartene nr. 3-8.

Storebrand Finans AS og Storebrand Skadeforsikring AS har påstått kjæremålet avvist i forhold til dem, og advokat Per Eckhoff har bedt seg strøket som kjæremotpart. Dette kan etter statens oppfatning ikke være riktig. De parter lagmannsrettens kjennelse ønskes endret i forhold til, må gjøres til motparter i kjæremålet, jf. tvistemålsloven §399 og Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, Bind II, 2. utg. (1998), side 945 og side 1051. Siden staten påstår hovedanken avvist og lagmannsrettens kjennelse opphevet, vil partene i hovedanken og motanken bli berørt, og samtlige er derfor oppført som kjæremålsmotparter.

Sparebanken NOR har anført at staten ikke står i avhengighetsforhold til Tom og Tone Johansen. Staten er ikke enig i dette. I kjæremålet er anført at lagmannsrettens avgjørelse av avsetningsspørsmålet vil være bindende også for staten, og da foreligger et avhengighetsforhold som omhandlet i tvistemålsloven §72. Det vises til Skoghøy: Tvistemål (1998), side 871.

Staten ved Oslo kemnerkontor har nedlagt slik påstand:

«1 Prinsipalt: Anken (Borgarting lagmannsretts sak nr 00-03719 A/03) avvises og motanken (Borgarting lagmannsretts sak nr 00-03720 A/03) faller bort.

Subsidært: Motanken avvises.

Atter subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

Atter subsidiært: Motanken fremmes i relasjon til samtlige angitte ankemotparter.

2 Staten v/Oslo kemnerkontor tilkjennes saksomkostninger med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.»

Kjæremålsmotpart nr. 4 - Storebrand Finans AS - og kjæremålsmotpart nr. 6 - Storebrand Skadeforsikring AS - har inngitt felles tilsvar og i hovedsak anført:

Den kjærende part har i realiteten bare interesse i det beløp som ble avsatt som omtvistet ved namsrettens fordelingskjennelse. Storebrand Finans AS har for så vidt gjelder hovedanken sammenfallende interesse med den kjærende part. For så vidt gjelder motanken, har Storebrand Finans AS ingen interesse i det avsatte beløpet, og er ikke part i motanken. Storebrand Skadeforsikring AS kunne hatt interesser i motanken avhengig av det endelige omfang av Sparebanken NORs krav. Skadeforsikringsselskapet har fått sitt krav delvis dekket ved fordelingskjennelsen. I tillegg har det vært et løpende lønnstrekk overfor Tom Johansen for kravet, og kravet er i sin helhet dekket. Storebrand Skadeforsikring AS har således ikke lenger noe krav mot Tom Johansen. På denne bakgrunn må kjæremålet avvises for begge Storebrandselskapenes vedkommende.

Det er nedlagt slik påstand:

«Kjæremålet avvises i forhold til Storebrand Finans AS og Storebrand Skadeforsikring AS.»

Kjæremålsmotpart nr. 3 - Gjensidige NOR Sparebank - har inngitt tilsvar og i det vesentlige anført:

Anken fra Tom og Tone Johansen er rettidig. Fordelingskjennelsen ble meddelt deres representanter ved namsrettens brev av 30. mai 2000. Dette må anses som postforkynnelse. Det må antas at namsretten har lagt til grunn den vanlige forkynningsfrist på fem dager fra datering av brevet når retten har lagt til grunn at ankefristen utløp 4. august 2000. For øvrig nevnes at torsdag 1. juni 2000 var Kristi Himmelfartsdag, og at det derfor er mulig at brevet ikke kom til adressatene før mandag 5. juni.

Lagmannsrettens avvisning av motanken for så vidt gjelder ankemotpartene nr. 3-8, er riktig. En aksessorisk motanke kan bare rettes mot den part som har erklært hovedanken, ikke mot andre, jf. tvistemålsloven §362. Staten som kreditor kan ikke anses for å stå i et slikt avhengighetsforhold til de ankende parter at hovedregelen i §362 kan fravikes. Tvistemålslovens ordinære regler om anke kommer til anvendelse ved anke over fordelingskjennelsen. I motsetning til bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §11-34 om anke over stadfestelseskjennelser gir §11-37 ingen holdepunkter for at de ordinære ankeregler skal fravikes ved anke over fordelingskjennelser.

Gjensidige NOR Sparebank har nedlagt slik påstand:

«1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 5. januar 2001 stadfestes.

2. Gjensidige NOR Sparebank tilkjennes saksomkostninger. I tillegg betales rente i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.»

Medhjelperen for namsretten, advokat Per Eckhoff, har inngitt tilsvar og erklært seg enig med staten ved Oslo kemnerkontor i at anken over fordelingskjennelsen er for sent fremsatt. Når det gjelder spørsmålet om avvisning av motanken anføres at medhjelperen ikke er berørt av tvisten, og må strykes som kjæremotpart. Han har nedlagt påstand om at anken avvises og motanken bortfaller, om at han strykes som kjæremotpart og tilkjennes saksomkostninger.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:

Den angrepne avgjørelse er truffet av lagmannsretten som første instans. Kjæremålsutvalget har derfor full kompetanse ved behandlingen av kjæremålet.

Kjæremålsutvalget behandler først spørsmålet om statens kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg skal avvises i forhold til Storebrand Finans AS, Storebrand Skadeforsikring AS og namsrettens medhjelper, advokat Per Eckhoff.

Etter tvistemålsloven §399 annet ledd skal som motparter ved behandlingen av kjæremål anses den som har «opptrådt som motpart eller kan betraktes som motpart». Med den som har «opptrådt som motpart eller kan betraktes som motpart», må loven mene den som den kjærende part ønsker avgjørelsen endret i forhold til, jf. Skoghøy: Tvistemål (1998), side 929.

Storebrand Finans AS og advokat Eckhoff er motparter i hovedanken, men berøres ikke av motanken. Kjæremålet gjelder ikke bare motanken, men også spørsmålet om hovedanken skal fremmes. I forhold til spørsmålet om hovedanken skal fremmes, har Storebrand Finans AS og advokat Eckhoff sammenfallende interesser med staten, og advokat Eckhoff har også nedlagt formell påstand om at hovedanken må avvises. På denne bakgrunn finner utvalget at Storebrand Finans AS og advokat Eckhoff ikke kan betraktes som motparter ved behandlingen av kjæremålet.

I forhold til spørsmålet om hovedanken skal fremmes, har også Storebrand Skadeforsikring AS sammenfallende interesser med staten. Som pantesikret kreditor med prioritet bak Gjensidige NOR Sparebank må Storebrand Skadeforsikring AS derimot som utgangspunkt anses å ha en slik interesse av utfallet av motanken at selskapet ved avgjørelsen av om motanken skal fremmes, må betraktes som motpart. I kjæremålstilsvaret til Høyesteretts kjæremålsutvalg har imidlertid Storebrand Skadeforsikring AS opplyst at selskapet gjennom lønnstrekk har fått full dekning for det beløp som ikke ble dekket ved fordelingskjennelsen. Etter dette kan Storebrand Skadeforsikring AS ikke lenger anses å ha en slik interesse i utfallet av motankesaken at selskapet kan betraktes som motpart i kjæremålssaken for Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Kjæremålet må etter dette avvises både i forhold til Storebrand Finans AS, Storebrand Skadeforsikring AS og advokat Per Eckhoff.

Kjæremålsutvalget går så over til å behandle spørsmålet om hovedanken skal avvises.

Det følger av tvistemålsloven §164 annet ledd, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §6-3 første ledd tredje punktum at dersom det har vært tvist, skal kjennelse forkynnes for partene og dem kjennelsen angår på en slik måte som beskrevet i tvistemålsloven §164 annet ledd. Ellers skal kjennelser av namsretten meddeles på den måte retten finner hensiktsmessig, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §6-3 første ledd tredje punktum. I det foreliggende tilfellet var det tvist om fordelingen, og som følge av dette skulle fordelingskjennelsen ha vært forkynt.

Namsretten har ikke foretatt formell forkynnelse av fordelingskjennelsen, men brukt meddelelsesformen. Kjennelsen ble meddelt i brev av 30. mai 2000. I 2000 var 30. mai tirsdag, og etter vanlig postgang skulle kjennelsen ha kommet frem onsdag 31. mai eller fredag 2. juni (idet torsdag 1. juni var Kristi Himmelfartsdag).

Under behandlingen for namsretten var Tone og Tom Johansen representert ved advokat, og namsretten kunne derfor ha forkynt fordelingskjennelsen overfor dem ved underhåndsforkynnelse, jf. domstolloven §179 første, jf. annet ledd. I så fall måtte kjennelsen normalt anses forkynt 31. mai eller 2. juni 2000.

Det må imidlertid være en forutsetning for at ankefristen skal beregnes ut fra reglene om underhåndsforkynnelse at namsretten har valgt å benytte denne forkynnelsesformen. Det har namsretten ikke gjort.

I stedet for underhåndsforkynnelse kunne namsretten ha valgt postforkynnelse, se domstolloven §163a, jf. forskrift 11. oktober 1985 nr. 1810 om postforkynning (postforkynnelsesforskrifen). Dersom namsretten hadde valgt denne forkynnelsesformen, skulle forkynnelse som hovedregel anses å ha funnet sted 4. juni 2000, jf. postforkynnelsesforskriften §7 første ledd.

Namsretten har lagt til grunn og på forespørsel fra partene opplyst at ankefristen var 4. august 2000. Når namsretten har kommet frem til dette, har den mest sannsynlig anvendt postforkynnelsesforskriften §7 første ledd. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning kan den meddelelsesform som ble valgt, neppe anses som postforkynnelse. Hvis meddelelsen ikke anses som postforkynnelse, foreligger det ikke noen formell forkynnelse. Det er imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. Anken ble fremsatt 3. august 2000. Før lovendring i 2000 som trådte i kraft 1. juli 2000, var ankefristen to måneder fra fordelingskjennelsen var forkynt. Dette innebærer at selv om man anser meddelelsen som postforkynnelse, er anken fremsatt innenfor ankefristen.

Staten har subsidiært anført at lagmannsretten ikke har undergitt spørsmålet om anken skal fremmes, en forsvarlig vurdering, og at lagmannsrettens kjennelse på dette grunnlag må oppheves. Denne anførsel er ikke nærmere underbygget og kan etter utvalgets oppfatning åpenbart ikke føre frem.

Utvalget bemerker i denne forbindelse at det i lagmannsrettens kjennelse er uttalt at «det må legges til grunn at fordelingskjennelsen ble forkynt for Tone og Tom Hartvik Johansen 4. august 2000, og at deres anke dermed er rettidig». Ut fra sammenhengen må imidlertid «4. august» være en åpenbar feilskrift for «4. juni».

Utvalget er på dette grunnlag kommet til at kjæremålet over lagmannsrettens saksbehandling må forkastes, og at hovedanken må fremmes for lagmannsretten.

Etter dette går kjæremålsutvalget over til å behandle spørsmålet om staten v/Oslo kemnerkontor, Storebrand Skadeforsikring AS, Vår Finans, Byggkjemisk Stillaseutleie, Tolldistriktssjefen i Oslo og Cencom AS (ankemotparter nr. 3-8) må gjøres til ankemotparter i den aksessoriske motanken, og om motanken må avvises fordi de ikke var gjort til motparter i den opprinnelige motankeerklæring, men først ble trukket inn ved bankens prosesskrift av 27. september 2000.

En aksessorisk motanke må rettes mot den som har erklært anke eller som står i et slikt forhold til den ankende part at de etter tvistemålsloven §72 første ledd første punktum eller §72 annet ledd må anses som prosessuelt avhengige prosessfeller, jf. Skoghøy, op. cit. side 871.

Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må en fordelingskjennelse være bindende for alle som har krav på andel av kjøpesummen. En avgjørelse som fastsetter hvordan det avsatte beløp skal fordeles, vil berøre alle de kreditorer som ved bankens prosesskrift av 27. september 2000 ble trukket inn som ankemotparter nr. 3-8. De vil bli bundet av fordelingen, og som følge av dette foreligger det med hensyn til fordelingen et slikt prosessuelt avhengighetsforhold mellom de ankende parter i hovedanken og ankemotparter nr. 3-8 i motanken at motanken også måtte rettes mot disse.

Som ovenfor nevnt har Storebrand Skadeforsikring AS (ankemotpart nr. 4) i kjæremålstilsvaret til Høyesteretts kjæremålsutvalg opplyst at selskapet har fått full dekning for sitt krav. Det er etter dette ikke lenger noe grunnlag for å rette motanken mot Storebrand Skadeforsikring AS. Motanken må derfor avvises i forhold til Storebrand Skadeforsikring AS. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning er det derimot nødvendig for at motanken skal kunne fremmes, at de kreditorer som er oppført som ankemotpart nr. 3 og nr. 5-8, blir gjort til ankemotparter.

Det må etter dette legges til grunn at den opprinnelige motanken fra Gjensidige NOR Sparebank var beheftet med feil. Denne feil er imidlertid blitt rettet ved bankens prosesskrift av 27. september 2000. Utvalget finner det klart at feilen ikke var forsettlig, og at vilkårene for retting derfor var til stede.

Den aksessoriske motanken må etter dette fremmes i forhold til ankemotparter nr. 1-3 (Tone Johansen, Tom Johansen og staten v/Oslo kemnerkontor) og ankemotparter nr. 5-8 (Vår Finans, Byggkjemisk Stillaseutleie, Tolldistriktssjefen i Oslo og Cencom AS). I forhold til ankemotpart nr. 4 (Storebrand Skadeforsikring AS) må motanken avvises.

I forholdet mellom staten v/Oslo kemnerkontor og Gjensidige NOR Sparebank har kjæremålet delvis ført frem. I samsvar med hovedreglene i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174 finner kjæremålsutvalget at hver av partene må bære sine saksomkostninger både for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Storebrand Finans AS, Storebrand Skadeforsikring AS og advokat Per Eckhoff har fått medhold i at kjæremålet må avvises i forhold til dem. Fra Storebrand Finans AS og Storebrand Skadeforsikring AS er det ikke fremsatt krav om saksomkostninger. Advokat Per Eckhoff har derimot krevd saksomkostninger. Kjæremålsutvalget har imidlertid funnet saksforholdet så pass uoversiktlig at hver av partene bør bære sine omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf. tvistemålsloven §175 første ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet avvises i forhold til Storebrand Finans AS, Storebrand Skadeforsikring AS og advokat Per Eckhoff.

2. Lagmannsrettens kjennelse - slutningens punkt 1 - stadfestes.

3. Motanken fremmes i forhold til ankemotpart nr. 1-3 og nr. 5-8, men avvises i forhold til ankemotpart nr. 4.

4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg.