HR-2001-494
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-04-27 |
| Publisert: | HR-2001-00494 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens beslutning om å nekte anke fremmet. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett 19.01.2001 - Høyesterett HR-2001-00494, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Håkon Helle) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Rieber-Mohn, Bruzelius, Frisak |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §321, Straffeloven (1902) §275, §276 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsretten beslutning om å nekte fremme av straffeanke, jf. straffeprosessloven §321 annet ledd, jf. sjette ledd.
A, født xx.xx.1960, ble ved Stavanger byretts dom 20. oktober 2000 dømt til en straff av fengsel i 90 dager for overtredelse av straffeloven §275 første og annet ledd, jf. §276. Straffen ble i sin helhet gjort betinget med en prøvetid på 2 år.
As anke til Gulating lagmannsrett ble nektet fremmet ved beslutning 19. januar 2001, jf. straffeprosessloven §321 annet ledd.
A inngav i rett tid kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Lagmannsretten oppfattet det dithen at det prinsipalt ble begjært omgjøring av lagmannsrettens beslutning, og avsa 3. april 2001 kjennelse hvoretter begjæringen om omgjøring ikke ble tatt til følge.
I kjæremålet hevdes det at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil. For det første ligger saken slik an at det burde vært gitt en begrunnelse for hvorfor anken er nektet fremmet. Under hovedforhandlingen ble en rekke tiltaleposter frafalt og i dommen ble A frifunnet for vesentlige deler av de tiltalepostene som ble opprettholdt. Den rettslige prøvingen i saken i byretten viste således at påtalemyndighetens grunnlag for tiltalebeslutningen sviktet. Det må da kreves en særskilt begrunnelse av lagmannsretten, når den likevel på bakgrunn av etterforskningsdokumentene finner å kunne konkludere med at anken over bevisbedømmelsen åpenbart ikke vil føre frem.
Lagmannsrettens dommere kan, etter As mening, heller ikke ha hatt tilstrekkelig tid til å sette seg inn i saken før avgjørelsen ble tatt. Dommerne har til sammen hatt maksimalt syv dager til å sette seg inn i den meget omfattende dokumentmengden og vurdere spørsmålet om fremme av anken. For et par punkter i anken har lagmannsretten heller ikke kunnet støtte seg til etterforskningsdokumentene.
Det antydes dessuten at lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på påtalemyndighetens antakelse om at en ankeforhandling vil ta ti dager. Etter As mening vil det være tilstrekkelig med to dagers ankeforhandling.
Det fremholdes til slutt at nektelse av å fremme As anke står i strid med FN-konvensjonen (EMK) om sivile og politiske rettigheter art. 14 nr. 5 og med Den europeiske menneskerettskonvensjon Tilleggsprotokoll nr. 7 artikkel 2 nr. 1.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at lagmannsrettens avgjørelse bare kan påkjæres på grunnlag av feil i lagmannsrettens saksbehandling, jf. straffeprosessloven §321 sjette ledd. Utvalget kan ikke se at det foreligger feil i lagmannsrettens saksbehandling. Avgjørelse etter lovens §321 skal treffes ved beslutning, og slik beslutning trenger i alminnelighet ikke begrunnelse. Loven krever således ikke at de nærmere vurderinger som retten foretar, skal komme til uttrykk på annen måte enn gjennom avgjørelsen om å gi eller nekte samtykke. Bare der det foreligger ekstraordinære omstendigheter, kan saken ligge slik an at beslutningen bør grunngis, jf. Rt-1999-679 og Rt-1998-710. Denne saken ligger ikke slik an.
Utvalget kan ikke se at beslutningen om å nekte anken fremmet er i strid med de konvensjoner kjærende part har påberopt, jf. også Rt-1998-1254 og Rt-2000-2110 når det gjelder selve silingsordningens forhold til nevnte konvensjoner.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.