HR-2001-583 - Rt-2002-64

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2002-01-18
Publisert:	HR-2001-00583 - Rt-2002-64 (14-2002)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett, Reguleringsplan, Erstatning
Sammendrag:	Saken gjaldt krav på erstatning for byggegrense langs offentlig veg, jf. Plan- og bygningsloven (1985) § 32 nr. 1 om at det skulle betales erstatning dersom en reguleringsplan med slik byggegrense medførte at en eiendom ble ødelagt som byggetomt og «den heller ikke kan nyttes på annen regningssvarende måte». Bakgrunnen var at det i forbindelse med utbygging av ny E18, nå E39, var gjennomført ekspropriasjon ved overskjønn. Senere ble det klart at veianlegget ble mer omfattende enn først lagt til grunn og berørte grunneiere ble enig med staten at saken skulle bringes inn for lagmannsretten som et fortsatt overskjønn med ny spesiell skjønnsforutsetning om at en del av eiendommen, ca. 2,3 dekar, var ødelagt som byggetomt som følge av byggeforbudsgrense langs veien. Lagmannsretten fant at eiendommen ikke lenger kunne nyttes på regningssvarende måte. Det ble tilkjent erstatning for 2,3 dekar med tillegg av parkeringsareal, til sammen 4 dekar utbyggingsareal, med fradrag for restverdi på arealet på sørsiden til parkering mv. Netto erstatning utgjorde 1 million kroner. Høyesterett kom til at overskjønnet måtte oppheves på grunn av uriktig rettsanvendelse. Lagmannsretten hadde lagt til grunn at Plan- og bygningsloven (1985) § 32 nr. 1 hjemlet erstatning hvis man etter en regulering ikke kunne forrente normal tomteverdi uten reguleringen. Høyesterett mente erstatningsbestemmelsen ikke går så langt. Det skjønnsretten skulle vurdere var om eiendommen, slik den fremstod etter reguleringen, ikke før, kunne utnyttes på en regningssvarende måte. Lagmannsretten hadde således bygget på en uriktig forståelse av § 32 nr. 1 ved å stille krav om at bebyggelsen etter reguleringen skulle være stor nok til å forrente eiendommens verdi ut fra en påregnelig utnyttelse før reguleringen. Lagmannsretten hadde også bygget overskjønnet på uriktig rettsanvendelse når den hadde trukket inn ulemper ved en eventuell fremtidig utvidelse av veien og broen, og på grunnlag av dette kommet til at eiendommen ikke lenger kunne nyttes regningssvarende.
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-2000-121 - Høyesterett HR-2001-00583, sivil sak, anke
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Marianne Olssøn - til prøve) mot Sjur Bjørgo, Steinar Bjørge og Egil Bjørgo (advokat Tor N. Rekve)
Forfatter:	Gjølstad, Gussgard, Rieber-Mohn, Stang Lund, Dolva
Lovhenvisninger:	Plan- og bygningsloven (1985) §32, §39, §42, §43, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §54b, Veglova (1963) §50, Naturvernloven (1970) §20, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8

Dommer Gjølstad: Saken gjelder krav på erstatning for byggegrense langs offentlig veg, jf. plan- og bygningsloven §32 nr. 1 om at det skal betales erstatning dersom en reguleringsplan med slik byggegrense medfører at en eiendom blir ødelagt som byggetomt og «den heller ikke kan nyttes på annen regningssvarende måte».

I medhold av vegloven §50 traff vegsjefen i Rogaland 23. juni 1987 vedtak om ekspropriasjon til gjennomføring av reguleringsplan for ny E18 - nå E39 - og påstevnet skjønn. Blant de berørte grunneiere var ankemotpartenes far, eier av gnr. 39 bnr. 89 i Sandnes, en tidligere jordbrukseiendom på opprinnelig ca 32 dekar. Vegen skulle legges i bro over eiendommen i en lengde av 160 meter. Etter skjønnsbehandling i flere instanser avhjemlet Gulating lagmannsrett overskjønn 11. mars

Side:65

1992. Overskjønnet fastsatte erstatning for avstått areal, samlet 6,7 dekar. For broanlegget ble det tilkjent erstatning for redusert salgsverdi for grunnen under broen med 40.000 kroner og for ulemper som følge av brosøyler med 30.000 kroner. Lagmannsretten vurderte også byggeforbudssonene langs vegen. Overensstemmende med de spesielle skjønnsforutsetninger ble det lagt til grunn at det ville bli gitt dispensasjon for hensiktsmessig utnyttelse av gjenværende eiendom utenfor et sentralområde. Dette åpnet for omfattende utbygging på nordsiden av vegen og på sørsiden for utbygging av et areal på 2,3 dekar. Lagmannsretten fant at eiendommen fortsatt kunne utnyttes på en regningssvarende måte, og at det ikke var grunnlag for erstatning etter plan- og bygningsloven §32 nr. 1. Overskjønnet er rettskraftig.

Resteiendommen ligger i et område som i kommuneplan er utlagt til næringsformål. Under arbeid med reguleringsplan for utbygging til næringspark kom det innsigelse fra Statens vegvesen begrunnet med hensynet til mulig ny, fremtidig bro for planlagt utvidelse til 4-felts motorveg. Det resulterte i at det i reguleringsbestemmelser av 16. mars 1999 ble bestemt at det ikke kan gis dispensasjon fra 50 meter byggegrense sør for broen. Bare midlertidig lagring og markparkering tillates. Byggelinjen på nordsiden ble ikke endret.

Rådighetsbegrensningen som følge av veganlegget var etter dette mer omfattende enn lagt til grunn av lagmannsretten i 1992, og Sjur Bjørgo, Steinar Bjørgo og Egil Bjørgo begjærte 14. januar 2000 nytt overskjønn. Partene var enige om å bringe saken inn for Gulating lagmannsrett som et fortsatt overskjønn med ny spesiell skjønnsforutsetning om at byggelinjen på sørsiden av E39 er 50 meter uten mulighet for dispensasjon.

Lagmannsretten avhjemlet 4. januar 2001 overskjønn. Retten fant at eiendommen ikke lenger kan nyttes på regningssvarende måte. Det ble tilkjent erstatning for 2,3 dekar med tillegg av parkeringsareal, til sammen 4 dekar utbyggingsareal, med fradrag for restverdi på arealet på sørsiden til parkering mv. Netto erstatning utgjorde 1 million kroner.

Staten v/Samferdselsdepartementet har påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen, subsidiært saksbehandlingen - skjønnsgrunnene. Ankemotpartene erklærte aksessorisk motanke idet det ble gjort gjeldende at overskjønnet bygget på feil faktisk og rettslig innfallsvinkel. Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet motanken fremmet til Høyesterett.

Den ankende part - staten v/Samferdselsdepartementet - har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det er flere feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse, som hver for seg må føre til opphevelse av overskjønnet. Hovedinnvendingen er at lagmannsretten har bygget på uriktig forståelse av kriteriet «regningssvarende» utnyttelse i plan- og bygningsloven §32 nr. 1. Generelt sett må grunneiere finne seg i rådighetsbegrensninger som følge av samfunnets behov. Bare i særlige unntakstilfeller vil de ha krav på erstatning etter alminnelige rettsgrunnsetninger basert på Grunnloven §105. Plan- og bygningsloven §32 nr. 1 er i tråd med dette en sikkerhetsventil for de tilfeller hvor en grunneier kommer svært ugunstig ut etter en regulering. Bestemmelsen gir ikke anvisning på noen sammenligning av avkastningsmulighetene før og etter reguleringen. En reduksjon i avkastningen eller rentabiliteten er heller ikke tilstrekkelig. Ved avgjørelsen må retten

Side:66

vurdere hele eiendommen og alle avkastningsmuligheter. Spørsmålet er om det overhodet er mulig å utnytte eiendommen - sett under ett - økonomisk. Hvis det er tilfellet, er det ikke grunnlag for erstatning etter §32 nr. 1.

Videre er det feil rettsanvendelse når lagmannsretten ved vurderingen av tomteavkastningen trekker inn mulige ulemper knyttet til fremtidig utvidelse av broen. Noen tilegnelsesregulering er det for øvrig ikke tale om. Det er også feil rettsanvendelse når lagmannsretten tar hensyn til ulemper ved selve broanlegget, som allerede er erstattet. Endelig er erstatningsfastsettelsen i overskjønnet uriktig. Det er feil å tilkjenne erstatning bare for den del som ikke kan bebygges, og erstatningen skulle ha vært fastsatt etter et differanseprinsipp med en tålegrensevurdering.

Subsidiært gjør staten gjeldende at skjønnsgrunnene er mangelfulle. Det er ikke mulig å se om lagmannsretten har skilt mellom rådighetsbegrensningen og ulemper som skyldes selve broanlegget, og det er ikke tilstrekkelig begrunnet hvorfor byggeforbudsbeltet på sørsiden vil medføre redusert leieverdi på nordsiden. Hvis ulemper ved fremtidig vegutvidelse kan trekkes inn, skulle de ha vært vurdert etter vederlagsloven §8. Lagmannsretten har heller ikke foretatt noen konkret vurdering av utbyggingskostnadene.

Staten v/Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønnet oppheves og hjemvises til lagmannsretten for ny behandling.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dekker ankemotpartenes nødvendige saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotpartene - Sjur Bjørgo, Steinar Bjørgo og Egil Bjørgo - har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsrettens rettsanvendelse er korrekt, og skjønnsgrunnene er tilfredsstillende så langt anken angår. Lagmannsretten har riktignok gjort visse feil, men de er i ankemotpartenes disfavør.

Plan- og bygningsloven §32 nr. 1 er en særskilt bestemmelse om erstatning for spesielle rådighetsbegrensninger. Erstatningsbestemmelsen går ut over det som følger av alminnelige rettsgrunnsetninger etter analogi med Grunnloven §105. Den må tolkes etter sitt eget innhold. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det dreier seg om rådighetsbegrensninger av særlig inngripende art. Også på andre områder er visse rådighetsbegrensninger ansett så inngripende at de har utløst særregulering, jf. naturvernloven §20 og praksis om rådighetsbegrensninger under kraftledninger.

Uttrykksmåten «regningssvarende» viser til en lønnsomhetsvurdering. En slik vurdering må skje i forhold til noe. Det må i utgangspunktet være hele eiendommens utnyttelsesmuligheter. En sammenligning med forholdene før reguleringen kan ikke være uriktig. Om utbygging av eiendommen vil være regningssvarende avhenger av en totalvurdering av en rekke faktorer. Blant annet vil rentabilitet og et rimelig økonomisk utbytte komme inn. Lagmannsretten har i overskjønnet korrekt vurdert om det overhodet er mulig å utnytte eiendommen regningssvarende, slik Nora-kjennelsen i Rt-1998-1140 gir anvisning på, og besvart spørsmålet benektende. Tomtekostnadsanalysen er en del av skjønnet som Høyesterett ikke kan overprøve.

Side:67

Lagmannsretten har vurdert arealet på 2,3 dekar sør for vegen, mens den burde ha foretatt en vurdering av de samlede båndlagte arealer. Feilen har ikke betydning for resultatet i og med at det er tilkjent erstatning, men ved en helhetsvurdering ser man klart at det er riktig å tilkjenne erstatning i dette tilfellet hvor ca 50 % av eiendommen er gjort ubebyggelig. Også formålet med byggeforbudsbeltet har betydning for grunneiers erstatningsrettslige posisjon. Formålet her, nemlig den konkurrerende utbyggingsinteressen i eksisterende og planlagt utvidet vegbro, gjør at man i realiteten står overfor en tilegnelsesregulering som utløser erstatning.

Heller ikke kan angrepet for øvrig på lagmannsrettens rettsanvendelse og skjønnsgrunner føre frem. I atskillig utstrekning gjelder anken spørsmål som ikke var fremme under overskjønnet. At ulemper ved fremtidig broanlegg er trukket inn i vurderingen, er ingen feil når formålet med byggelinjen er utvidelse av veganlegget. Ved en fremtidig vegutvidelse vil man i et slikt tilfelle ikke få erstatning for utbyggingsinteressen, fordi erstatning for byggeforbudet blir endelig avgjort nå. Lagmannsretten har korrekt tatt hensyn til eksisterende bro i den samlede vurdering. Det er også gjort fradrag for fordeler på gjenværende eiendom. Etter praksis er det ikke grunnlag for en differansevurdering ved erstatningsutmålingen.

Sjur Bjørgo, Steinar Bjørgo og Egil Bjørgo har nedlagt slik påstand:

«1. Gulating lagmannsretts overskjønn av 04.01.01 stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale ankemotpartenes saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.»

Jeg finner at anken må tas til følge.

Plan- og bygningsloven §32 nr. 1 første ledd 1. og 2. punktum lyder:

«Medfører en reguleringsplan eller bebyggelsesplan ved bestemmelser om byggegrense innenfor veglinjen eller av andre særlige grunner at en eiendom blir ødelagt som byggetomt, og den heller ikke kan nyttes på annen regningssvarende måte, skal kommunen betale erstatning etter skjønn med mindre den erverver eiendommen i medhold av §43. Det samme gjelder hvis reguleringsplan medfører at eiendom som bare kan nyttes til landbruksformål ikke lenger kan drives regningssvarende.»

Det oppstilles her kumulative vilkår for erstatning. Partene er enige om at vilkåret «ødelagt som byggetomt» er oppfylt i vår sak, selv om det kan bygges andre steder på eiendommen. Dette har støtte i praksis, og jeg legger det til grunn. Hovedspørsmålet i saken er hva som ligger i begrepet «regningssvarende» utnyttelse. Tilsvarende kriterium finner vi i bestemmelsen om straksinnløsning i plan- og bygningsloven §42.

Bestemmelsen i §32 nr. 1 er en erstatningsregel for en bestemt type rådighetsbegrensninger, som medfører at en eiendom blir ødelagt som byggetomt. Betydningen for grunneierne av slike inngrep vil likevel kunne variere, blant annet etter hva slags eiendom det dreier seg om, størrelsen og beliggenheten. Når det gjelder rådighetsbegrensninger i sin alminnelighet, har det i lang tid vært alminnelig enighet om at det

Side:68

skal meget til før det offentlige pådras erstatningsplikt. I strandlovdommen i Rt-1970-67 er bygningsloven §32 nevnt som et eksempel på at det bare i særlige unntakstilfelle kan bli tale om erstatning for slike inngrep, jf. side 72.

Særbestemmelsen i §32 nr. 1 har røtter i bygningslovene for Kristiania på 1800-tallet. Kriteriet regningssvarende - da med sikte på bebyggelse - kom inn i loven i 1899. Tidligere hadde vurderingstemaet vært knyttet til om en eiendom ved regulering ble vesentlig forringet i verdi, men man ønsket en tilstramming. Da vi fikk en bygningslov for hele landet i 1965, fikk første punktum tilnærmet det innhold det har i dag. I Bygningslovkomiteens innstilling (1960) på side 87 fremgår at det ikke ble funnet grunn til å oppstille noen lovhjemmel for erstatning hvor en eiendom - selv om den var blitt uskikket til bebyggelse - fortsatt kunne nyttes på annen regningssvarende måte. Erstatningsspørsmålet måtte i så fall bli å avgjøre etter alminnelige erstatningsprinsipper. I bemerkningene til det som nå er lovens §42 uttalte komiteen at kriteriet regningssvarende «er ikke helt klart», men fremholdt at bestemmelsen synes å innebære at det avgjørende er om eiendommen sett som helhet tidligere kunne utnyttes regningssvarende, i motsetning til det som vil gjelde når reguleringen blir gjennomført ved ekspropriasjon. Komiteen fortsatte på side 113:

«Komitéen har overveiet om retten til «straksinnløsning» bør knyttes til det vilkår at eiendommen ikke lenger kan utnyttes i det vesentlige like regningssvarende som den samlede eiendom tidligere kunne ha vært utnyttet. Man er imidlertid blitt stående ved at en slik regel ville føre for langt. Reglene om straksinnløsning betegner et unntak fra prinsippet i utkastets §39 om at kommunen selv bestemmer når den vil gå til ekspropriasjon. Skulle enhver forringelse av rentabiliteten av noen betydning betinge straksinnløsning, ville dette prinsipp i vesentlig grad bli uthult, og arbeidet med å få utarbeidet påkrevde reguleringsplaner bli vanskeliggjort. Det avgjørende bør derfor etter komitéens mening være hvorvidt resteiendommen overhodet kan utnyttes på regningssvarende måte. Om dette er tilfelle, avgjøres ved skjønn.»

Jeg peker videre på at veglovgivningen, som også fastsetter byggegrenser langs offentlige veger, ikke inneholder noen tilsvarende erstatningsbestemmelse. Krav om erstatning for byggegrenser langs veg, fastsatt etter vegloven eller bygningsloven, ble behandlet av Høyesterett i flere saker på 1970-tallet. Jeg viser til Rt-1972-102, Kroppan, Rt-1973-1224, Barmen & Lund, og Rt-1976-117, Julsrud. Det fremgår av avgjørelsene at erstatningsspørsmålene må løses etter samme linjer uten hensyn til hjemmelsgrunnlaget, og at det normalt ikke kan kreves erstatning for denne type rådighetsinnskrenkninger.

Uttrykket regningssvarende utnyttelse er senest behandlet i Nora-kjennelsen i Rt-1998-1140, som angikk plan- og bygningsloven §42. Annenvoterende som talsmann for flertallet på fire dommere bemerket om dette på side 1163:

«Som førstvoterende mener jeg også at overskjønnsrettens rettsanvendelse er uriktig når retten har tatt stilling til vilkåret «ikke lenger ... regningssvarende»

Side:69

utnyttelse ved å sammenligne avkastningen ved utnyttelse av eiendommen henholdsvis før og etter reguleringsplanen 1993. Bestemmelsen i plan- og bygningsloven §42 første ledd sier intet om at det skal foretas noen slik sammenligning. Heller ikke at temaet er om det er oppstått et misforhold mellom avkastningen ved utnyttelsen før og etter reguleringen. Spørsmålet er alene om eiendommen etter reguleringen - ut fra en vurdering av hele eiendommens forhold - overhodet kan utnyttes på en regningssvarende måte. Dette følger etter min mening av lovteksten og støttes av det førstvoterende har sitert fra Bygningslovkomitéens innstilling (1960) side 113.»

Det som her er sagt om plan- og bygningsloven §42 må etter mitt syn også legges til grunn i forhold til det tilsvarende kriterium i §32 nr. 1. Vurderingen etter §32 nr. 1 av om en utnyttelse er regningssvarende skal altså ikke baseres på en sammenligning mellom den utnyttelse som var påregnelig før reguleringen og utnyttelsen etter reguleringen. Selv om en slik sammenligning skulle vise lavere rentabilitet eller endog et misforhold mellom avkastningen før og etter, er dette ikke tilstrekkelig til å utløse erstatningsplikt. Spørsmålet er, som det uttrykkes i Nora-kjennelsen, om eiendommen etter reguleringen overhodet kan nyttes på en regningssvarende måte.

Det er da eiendommen - sett under ett - slik den fremstår etter reguleringen med de rådighetsbegrensninger som er fastsatt og muligheten for økonomisk utnyttelse av den som skal vurderes. Ved vurderingen av om en eiendom kan utnyttes regningssvarende vil en rekke faktorer komme inn. Eiendommens størrelse vil ha betydning, men også dens beskaffenhet og beliggenhet. En rådighetsbegrensning vil kunne ha forskjellig betydning for en eiendoms utnyttelsesmuligheter alt etter hvorledes den konkret rammer. Utnyttelsesgraden vil ha atskillig betydning. Kravet til avkastning må man vurdere i forhold til eiendommens karakter.

Hvor en eiendom er ødelagt som byggetomt, og overhodet ikke kan utnyttes økonomisk etter reguleringen, foreligger det klarligvis erstatningsgrunnlag etter §32 nr. 1. På den annen side kan ikke loven forstås slik at det ikke er grunnlag for erstatning i andre situasjoner. En økonomisk utnyttelse må være mulig. Hvor grensen går for det som må godtas som regningssvarende, og som fører til at det ikke kan kreves erstatning for rådighetsbegrensningen, kan man neppe komme nærmere enn å si at det må være visse utnyttelsesmuligheter som gir grunnlag for en akseptabel økonomisk utnyttelse av eiendommen. Men ved denne vurderingen må man ikke tape for øyet at det ikke er spørsmål om hvilken avkastning eiendommen kunne ha gitt ved en annen regulering.

Når lagmannsretten i denne saken har funnet at eiendommen ikke kan nyttes på regningssvarende måte, er det tatt utgangspunkt i et samlet areal på 23 dekar og utnyttelse til næringsformål. Så vidt jeg forstår er partene enige om disse utgangspunktene. Lagmannsretten har anslått at det på arealet nord for broen kan oppføres næringsbygg med samlet nytteareal 15.000 kvm. For arealet på sørsiden vil det som følge av byggeforbudet bare kunne bli tale om «uttynnet» bruk til parkering, mens 2,3 dekar ellers ville ha vært bebygd. Lagmannsretten legger til grunn at dersom avkastningen av den bebyggelse som kan føres opp og/eller annen anvendelse av eiendommen etter reguleringen er stor nok til å forrente

Side:70

eiendommens verdi ut fra en påregnelig utnyttelse før reguleringen, kan eiendommen utnyttes regningssvarende. Retten anslår tomteverdien for påregnelig utbyggbart areal på 23 dekar til 8 millioner kroner og uttaler at dersom en utbygging av eiendommen skal anses regningssvarende, bør avkastningen av grunnverdien svare til ordinær avkastning av bankinnskudd, for tiden 7 %. Ut fra en tomtekostnadsanalyse basert på disse tall, kommer så lagmannsretten til at en utbygging med 15.000 kvm i utgangspunktet måtte kunne anses regningssvarende, Men når også ulemper ved den planlagte utvidelsen av veg og bro med konsekvenser for så vel leiepris som nytteareal ble trukket inn, konkluderte lagmannsretten med at utbygging av eiendommen ikke lenger vil kunne skje regningssvarende når dette sammenholdes med påregnelig utnyttelse før reguleringen.

Lagmannsretten har således lagt til grunn at plan- og bygningsloven §32 nr. 1 hjemler erstatning hvis man etter en regulering ikke kan forrente normal tomteverdi uten reguleringen. Erstatningsbestemmelsen går etter min mening ikke så langt. Det skjønnsretten skal vurdere er, slik jeg tidligere har redegjort for, ikke eiendommen før reguleringen, men eiendommen etter reguleringen og de utnyttelsesmuligheter som da foreligger. Lagmannsretten har således bygget på en uriktig forståelse av §32 nr. 1 ved å stille krav om at bebyggelsen etter reguleringen skal være stor nok til å forrente eiendommens verdi ut fra en påregnelig utnyttelse før reguleringen.

I tillegg kommer at lagmannsretten ved sin rentabilitetsvurdering på grunnlag av tomteverdi ved påregnelig utnyttelse før reguleringen har kommet til at eiendommen også etter reguleringen i utgangspunktet kan gi tilstrekkelig avkastning til å fylle det krav til avkastning som lagmannsretten har oppstilt. Når den likevel fant at eiendommen ikke kan utnyttes regningssvarende er det, som nevnt, fordi den har trukket inn ulemper ved en eventuell fremtidig utvidelse av vegen og broen og på grunnlag av dette kommet til at eiendommen ikke lenger kan nyttes regningssvarende. Til dette bemerker jeg at det i dag er usikkert om en slik utvidelse vil finne sted. Vurderingen her må knyttes til den gjeldende reguleringsplan. Erstatningskrav som følge av en eventuell utvidelse må tas opp når dette i tilfellet skulle bli gjennomført og kan ikke trekkes inn i vurderingen i denne saken nå. Også på dette punkt hviler således overskjønnet på uriktig rettsanvendelse.

Jeg tilføyer at noen såkalt tilegnelsesregulering er det ikke tale om i dette tilfellet.

Overskjønnet må etter dette bli å oppheve på grunn av uriktig rettsanvendelse.

Staten skal i samsvar med partenes påstander dekke ankemotpartenes nødvendige utgifter, jf. skjønnsloven §54b. Omkostningskravet utgjør 112.518 kroner, herav utgifter 12 518 kroner, tillagt merverdiavgift samlet 132.802 kroner, med tillegg av renter. Kravet tas til følge.

Jeg stemmer etter dette for denne

dom:

1. Overskjønnet oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten for ny behandling.

Side:71

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Samferdselsdepartementet til Sjur Bjørgo, Steinar Bjørgo og Egil Bjørgo i fellesskap 132.802 - etthundreogtrettitotusenåttehundreogto - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.

Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Rieber-Mohn: Likeså.

Dommer Stang Lund: Likeså.

Dommer Dolva: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Overskjønnet oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten for ny behandling.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Samferdselsdepartementet til Sjur Bjørgo, Steinar Bjørgo og Egil Bjørgo i fellesskap 132.802 - etthundreogtrettitotusenåttehundreogto - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.