Rt-1976-117

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-02-06
Publisert:	Rt-1976-117
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 10B/1976
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg) mot Eidsiva Brannkasse Gjensidig (høyesterettsadvokat Andreas Arntzen).
Forfatter:	Bølviken, Roll-Matthiesen, Stabel, Schweigaard Selmer, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§29, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§35, Bygningsloven (1965), Lov om Kjøbstaden Tromsø (1851) §19, Veiloven (1912) §36, Forsikringsavtaleloven (1930) §25, Friluftsloven (1957), Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§30A, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§30, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§37, Bygningsloven (1965) §32, §71, §87, §91, Midl strandplanlov (1965), Strand- og fjellplanleggingsloven (1971), Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §10

Dommer Bølviken: Driftsbygningen på gnr. 42 bnr. 3, Julsrud i Eidsvoll, eier Olaf Julsrud, brant ned den 14. april 1970. Ved skadetakst av 22. april 1970 ble bygningens verdi før brannen satt til kr. 385.000, nyverdien til kr. 455.000. Herav utgjorde verdien av gjenværende grunnmur med fundamenter henholdsvis kr. 44.000 og kr. 51.000.

Den brente bygning lå i 30 meters beltet til riksvei E 6, hvor det etter veilovens §29 ikke kan oppføres byggverk, og hvor gjenoppføring etter nedriving eller brann heller ikke kan skje med mindre det dispenseres i det enkelte tilfelle, lovens §35. Etter at søknad om dispensasjon var avslått, utbetalte Eidsiva Brannkasse Gjensidig, hvor bygningen var forsikret, nyverdien kr. 455.000, inklusive nyverdien kr. 51.000 av gjenværende bygningsdeler. Utbetalingen var i samsvar med brannkassens alminnelige forsikringsvilkår av 1965 §3 m, hvoretter kassen svarer for skade ved «at gjenstående bygningsdeler i henhold til beslutning av vedkommende myndigheter med hjemmel i lov ikke tillates anvendt ved skadens utbedring». Ny driftsbygning ble så oppført i lovlig avstand fra riksveien.

Ved stevning av 15. mars 1971 reiste Olaf Julsrud og Eidsiva Brannkasse Gjensidig sak mot staten v/Samferdselsdepartementet med krav om erstatning. Julsrud krevde erstattet utgifter kr. 15.000 til rydding og planering av gammel tomt. Brannkassen krevde erstattet de utbetalte kr. 51.000 for gjenverdier etter brannen som på grunn av byggeforbudet ikke kunne nyttes. Ved Eidsvoll herredsretts dom av 20. november 1972 ble staten frifunnet for begge krav. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Olaf Julsrud og Eidsiva Brannkasse Gjensidig anket til Eidsivating lagmannsrett. For lagmannsretten reduserte Julsrud påstandsbeløpet til kr. 9.800,-, brannkassen sitt påstandsbeløp til kr. 44.000, dagsverdien av bygningsrestene. Eidsivating lagmannsrett avsa dom den 27. september 1974 med slik domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes i forholdet mellom Staten

Side:118

og Olaf Julsrud. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

2. Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Eidsiva Brannkasse Gjensidig 29.000 - tjuenitusen - kroner med 5 - fem - prosent årlig rente fra 23. mars 1971 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.»

Frifinnelsen av staten for Julsruds krav var begrunnet med at denne ikke hadde lidt noe tap. Hans utgifter til rydding m.v. av tomten ble anslått til kr. 5.000,-, men det ble tatt hensyn til den økonomiske fordel han hadde hatt ved å kunne planlegge den nye driftsbygning ubundet av den gamle grunnmur, en fordel som lagmannsretten fant det ubetenkelig å sette til kr. 20.000. Erstatningen kr. 29.000 til brannkassen fremkom ved at lagmannsretten til dagsverdien av bygningsrestene kr. 44.000 la Julsruds utgifter kr. 5.000,- til ryddiggjøring m.v., hvoretter det fra det samlede tap kr. 49.000 ble gjort fradrag for Julsruds fordel kr. 20.000.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Staten har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt Eidsiva Brannkasse Gjensidig er tilkjent erstatning. Olaf Julsrud har ikke anket. Saken står i samme stilling som for de tidligere instanser.

Staten har gjort gjeldende i det vesentlige samme anførsler som for lagmannsretten, og har presisert sine synspunkter som følger:

Eidsiva Brannkasse Gjensidigs krav er et regresskrav som er avhengig av om Olaf Julsrud kunne ha krevd erstatning av staten etter grunnlovens §105. Da det dreier seg om en rådighetsinnskrenkning, blir det spørsmål om analogisk anvendelse av denne grunnlovbestemmelse. Det skal meget til for at rådighetsinnskrenkninger skal kunne utløse erstatningsplikt, og en rådighetsinnskrenkning av slik art og slikt omfang foreligger ikke i dette tilfelle.

Det pekes i denne forbindelse på at det dreier seg om en gammel og sedvanlig innskrenkning av rådigheten, som gar langt tilbake i tid, og som konkret er sterkt begrunnet i trafikkmessige hensyn. Driftsbygningen hadde lenge vært i faresonen, og det var adgang til å forsikre seg mot tapet, hva Julsrud her også hadde gjort. Det er etter statens syn heller ikke relevant rettslig årsakssammenheng mellom byggeforbudet og Julsruds tap. Årsak til tapet var brannen. Iallfall var brannen den dominerende årsak. Det man står overfor, er et forsikringsoppgjør etter brann som har ført til at Julsrud er bedre økonomisk stillet enn tidligere.

Staten bestrider også at Eidsiva Brannkasse Gjensidig har noe regresskrav selv om Julsrud hadde kunnet gjøre krav

Side:119

gjeldende mot staten. Staten er ikke skadevolder i relasjon til forsikringsavtaleloven §25, som uttømmende regulerer forsikringsselskapenes regressrett.

Staten har lagt ned slik påstand:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. Eidsiva Brannkasse Gjensidig dømmes til å erstatte Staten v/Samferdselsdepartementet sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Også Eidsiva Brannkasse Gjensidig har gjort gjeldende i det vesentlige samme anførsler som for lagmannsretten.

Det erkjennes at det er et gammelt problem man her står overfor. Hittil har forsikringsselskapene visstnok ikke reist krav av denne art overfor staten. Men erstatningsspørsmålet er blitt aktualisert ved den senere tids lovgivning med økte inngrep i eiendomsrådigheten. Det vises, foruten til veilov og bygningslov, til strandlov, friluftslov, miljøvernlovgivning m.v.

Det fremholdes at rådighetsinnskrenkninger kan medføre erstatningsansvar for det offentlige, og at det at bygningsdeler som har verdi, ikke kan benyttes, må stille seg annerledes enn rent fall i grunnverdien. I tidligere rettspraksis, særlig i strandlovdommen i Rt-1970-67 og i dom i Rt-1971-981, Arntsen-dommen, er antydet som et relevant skille at investeringer er gått tapt. I branntilfelle kan det dreie seg om betydelige gjenverdier som ikke kan utnyttes.

Etter brannkassens syn er det naturlig og relevant årsakssammenheng mellom gjenoppføringsforbudet og tap av gjenverdien etter brannen. Men brannkassen er enig i at det må gjøres fradrag for den økonomiske fordel ved å kunne planlegge ny driftsbygning uten hensyn til gammel grunnmur, slik lagmannsretten i dette tilfelle har gjort.

Forsikringsavtalelovens §25 dekker etter brannkassens mening klart et tilfelle som det foreliggende. Subsidiært må brannkassen ha regress etter den rettsdannelse som er betegnet som cessio legis.

At det er tegnet eller kan tegnes forsikring som dekker tapet, mener brannkassen ikke kan komme i betraktning ved vurderingen av om Julsrud kan gjøre krav gjeldende mot staten.

Eidsiva Brannkasse Gjensidig har lagt ned denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Eidsiva Brannkasse tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Saken gjelder for Høyesterett bare Eidsiva Brannkasse Gjensidigs krav. Men da dette er et regresskrav, er det avhengig av at Julsrud kunne ha gjort gjeldende tilsvarende krav mot staten.

Spørsmålet i denne sak er derfor i første rekke om Julsrud kunne ha krevd erstatning av staten fordi han på grunn av bestemmelsen om minsteavstand 30 meter etter veilovens §29, og det tilsvarende gjenoppføringsforbud i lovens §35, ikke kunne nyttegjøre seg den verdi som lå i den brente bygnings grunnmur.

Side:120

Lagmannsretten synes å ha vurdert gjenoppføringsforbudet som «et inngrep fra det offentliges side som må sies å innebære at en borger må avgi sin eiendom til offentlig bruk», og synes å bygge sitt resultat på at «det like skal behandles likt», og at det er «stor likhet mellom å kreve et helt byggverk fjernet og å kreve at fullt nyttbare bygningsdeler etter en brann skal lates unyttet. I begge tilfeller er det i realiteten spørsmål om å avgi sin eiendom av hensyn til statens tarv».

Jeg er ikke enig i denne problemstilling. Det dreier seg her ikke om ekspropriasjon - avståelse av eiendomsrett. Og det er heller ikke etter min mening stor likhet mellom det å kreve intakte byggverk fjernet eller flyttet, noe som betinger erstatning etter veilovens §37, og det å nekte gjenoppføring etter brann. De bygninger som etter lovens §35 ikke kan gjenoppføres På samme tomt, er bygninger som er så brannskadet at de er ødelagt «helt ut eller i så stor mon at reparasjon vil bli ei vesentlig oppatnying».

Vi har - slik jeg ser det - med et rådighetsinngrep å gjøre. Veiloven har ingen bestemmelse om erstatning for dette inngrep. Erstatning må i tilfelle bygge på grunnlovens §105 analogisk anvendt.

Når det gjelder erstatning for rådighetsinnskrenkninger i sin alminnelighet, viser jeg til strandlovdommen, Rt-1970-67, avsagt av Høyesterett i plenum. I denne dom er lagt til grunn som generelt utgangspunkt at grunneiere uten erstatning må finne seg i de rådighetsinnskrenkninger som i utviklingens medfør pålegges dem. I det foreliggende tilfelle dreier det seg om et forbud som er nødvendig for trafikksikkerheten, som er begrunnet i sterke samfunnsmessige hensyn, og som er generelt og rammer alle i tilsvarende situasjoner. Jeg viser til det herredsretten anfører om denne side av saken, betraktninger som jeg kan tiltre.

Nettopp for rådighetsinnskrenkninger på veilovgivningens og bygningslovgivningens område foreligger det også gammel og festnet oppfatning og lang praksis for at det i vid utstrekning uten erstatningsplikt for det offentlige kan pålegges grunneierne innskrenkninger i deres rådighet.

Når det gjelder veiloven, nevner jeg at allerede lov angående veivesenet av 1851 foreskrev minsteavstand for bebyggelse langs offentlig veg. Ved Høyesterettsdom i Rt-1877-673 ble bestemmelsen ansett anvendelig også på gjenoppføring av nedrevet bygning, og uten at det etter grunnlovens §105 kunne kreves erstatning for tap som følge av forbudet. Veiloven av 1912 innførte en annen ordning, som man dengang fant rimelig, uten at den ble begrunnet med hensynet til grunnlovens §105. Etter lovens §36, som den opprinnelig lød, kunne eldre bygning som lå for nær veikant, gjenoppføres på samme tomt med mindre veistyret krevde flytting i lovlig avstand. Og om flytting ble krevd, kunne eieren kreve erstatning for tap dette påførte ham. Bestemmelsen ble senere noe endret ved endringsloven

Side:121

i 1931 og 1938, uten at jeg finner grunn til å gå nærmere inn på dette. Etter gjeldende veilov - lov av 21. juni 1963 - §35 er gjenoppføring etter nedriving eller brann bare tillatt dersom det dispenseres i det enkelte tilfelle. Og loven har - som nevnt - ingen bestemmelse om erstatning til dem som ikke får adgang til gjenoppføring.

Når det gjelder bygningsloven, viser jeg særlig til dens §32 nr. 1, som bare gir hjemmel for erstatning for byggegrense dersom denne medfører at en eiendom blir ødelagt som byggetomt og heller ikke kan nyttes på annen regningssvarende måte. Av bygningslovens §87 nr. 2 a, jfr. §71, følger tilsvarende gjenoppføringsforbud som etter veilovens §35, og etter bygningslovens §91 kan bygningsrådet pålegge bygningsrester fjernet og tomten ryddet, uten at bygningsloven har bestemmelser om erstatning i disse tilfelle.

Spørsmålet om erstatning for tap som følge av den rådighetsinnskrenkning som avstandsbestemmelsene innebærer, var for øvrig gjenstand for en ganske omfattende drøfting og vurdering i gjeldende veilovs forarbeider.

Veglovkomitéen av 1951, som i 1957 gav innstilling til ny veilov, hadde overveid å foreslå en generell bestemmelse om erstatning for inngrep etter veiloven. Men dette ble oppgitt etter at spørsmålet av komitéen var forelagt Justisdepartementet, som i brev av 4. september 1953, inntatt i veglovkomitéens innstilling side 134, blant annet hadde uttalt:

«De inngrep i private rettigheter som er foreslått hjemlet i utkastet, er av høyst uensartet natur og erstatningsspørsmålet må forutsettes å ville stille seg forskjellig i de ulike tilfelle. Det er som følge av dette vanskelig å finne frem til en adekvat utforming av en eventuell erstatningsbestemmelse. Bl. a. under hensyn til gammel oppfatning og praksis på dette område må det videre antas at rekkevidden av prinsippet i grl. §105 må undergis sterkere begrensning enn ellers vanlig. På bakgrunn av dette synes det betenkelig å gi uttrykk i loven for en alminnelig forutsetning om erstatningsplikt.»

I stedet foreslo veglovkomitéen en erstatningsbestemmelse, utkastets §76, hvor det under henvisning til enkelte paragrafer i loven ble angitt i hvilke tilfelle erstatning kunne kreves. Utkastets §38, som svarer til lovens §35, var ikke nevnt i §76. Om dette uttales det i innstillingen side 136-137:

«På samme måte som etter bygningsloven må gjenoppføring i samsvar med byggelinjebestemmelsene av nedbrent eller på annen måte ødelagt byggverk m.v. skje helt ut på eierens be kostning - han har ikke lovhjemmel for å kreve erstatning av ekstra utgifter ved å rykke nybygget lenger ut fra vegen...

Hva angår forholdet til eldre byggverk m.v. som blir øde lagt ved brann eller på annen måte (U. §38), er det komitéens forutsetning at den antitetiske slutning fra §76, hvoretter erstatning ikke blir å betale for flytting, må komme til anvendelse ikke bare for byggverk oppført etter lovens ikrafttreden,

Side:122

men også for byggverk som skriver seg fra tiden før denne.»

Ot. prp. nr. 53 for 1961/62 om ny veilov avviker fra veglovkomiteens utkast for så vidt som de spesielle erstatningsbestemmelser ikke er samlet i én paragraf, men er knyttet direkte til de enkelte paragrafer. Da proposisjonen ble skrevet, forelå bygningslovkomitéens innstilling av 1960 til ny bygningslov, og veilovproposisjonen refererer uttalelser fra denne innstilling, blant annet følgende uttalelse på side 57 i innstillingen:

«Det dreier seg ikke her om direkte tvangsavståelse men om bånd som i henhold til lov legges på eierens uinnskrenkende rådighet over egen eiendom. Komitéen antar at de inngrep det her er tale om, i alminnelighet ikke vil medføre erstatningsplikt. Hvorvidt spørsmålet på grunn av særlige omstendigheter i det enkelte tilfelle kan stille seg annerledes, må det som nevnt bli domstolenes sak å ta standpunkt til.»

I tilknytning til denne uttalelse fra bygningslovkomitéen uttales det så i veilovproposisjonen side 48-49, også gjengitt i herredsrettens dom:

«Departementet antar, på linje med de synspunkter som det ovenfor er redegjort for når det gjelder båndleggelse m.v. etter bygningsloven, at tilsvarende påbud om rådighetsinnskrenkning m.v. i henhold til vegloven i alminnelighet ikke vil medføre erstatningsplikt. Men også etter veglovutkastet vil det kunne tenkes tiltak som medfører slike inngrep for en eiendom at spørsmålet om erstatning i det enkelte tilfelle på grunn av særlige omstendigheter kan komme i en annen stilling. Hvorvidt erstatning i så fall skal ytes, må det på dette område, som i henhold til bygningslovgivningen, bli domstolenes sak å ta stilling til.»

Ved lov av 21. mai 1967 fikk veiloven tilføyd paragraf 30 a som fastsetter frister for å kreve erstatning på grunn av byggegrenser, likesom dispensasjon må være søkt og klageadgang brukt før erstatningssak kan reises. I forbindelse med tilføyelsen av denne paragraf ble det presisert at det bare dreide seg om saksbehandlingsvilkår og frister for å fremme krav, ikke om noen endring i gjeldende rettstilstand for så vidt angår i hvilke tilfelle og i hvilken utstrekning det kan kreves erstatning for rådighetsinnskrenkninger, jfr. Forhandlinger i Odelstinget 1966-67 side 253, gjengitt i herredsrettens dom.

Etter veilovens forarbeider må det kunne slås fast at erstatningsplikt for staten utover den erstatningsplikt som følger av lovens positive erstatningsbestemmelser, må avgjøres etter alminnelige rettsprinsipper, det vil si etter analogi av grunnlovens §105. Det har videre vært lovgiverens forutsetning at det i alminnelighet ikke skal kunne kreves erstatning på grunn av bestemmelsene om byggebelte, og at erstatningsspørsmål må avgjøres etter samme linjer etter veiloven som etter bygningsloven.

Den foreliggende rettspraksis, som dels gjelder veiloven, dels bygningsloven, viser også at det normalt ikke kan kreves

Side:123

erstatning for rådighetsinnskrenkninger av den art det i denne sak er spørsmål om. Det må foreligge særlige forhold om erstatning skal kunne kreves, og vurderingen må skje konkret og bero på rådighetsinnskrenkningens betydning for den berørte eiendom. Jeg viser særlig til Høyesteretts dom i Rt-1971-981 (Arntsen-dommen), Rt-1972-102 (Kroppandommen) og Rt-1973-1224 (Barmen & Lund A/S m. fl.).

Spørsmålet i den foreliggende sak må derfor bli om vi har med et særlig tilfelle å gjøre - om det dreier seg om en rådighetsinnskrenkning av slik art og slikt omfang for den eiendom det her gjelder, at rådighetsinnskrenkningen på tross av det generelle utgangspunkt må betinge erstatning etter analogi av grunnlovens §105.

Brannkassen har særlig påberopt seg uttalelser i strandlovdommen og Arntsen-dommen som synes å skille mellom investeringer som går tapt, og rent fall i grunnverdi som følge av rådighetsinnskrenkningen. Jeg antar at dette etter omstendighetene kan være et relevant skille. Veilovens §37 må vel sies å være et uttrykk for dette. Men tap av gjenverdier etter brann kommer etter min mening ikke i samme stilling som tap av intakte investeringer. Jeg viser til det jeg har sagt om dette spørsmål. Jeg vil ikke utelukke at den omstendighet at gjen- enverdier etter brann ikke kan utnyttes, etter forholdene kan innebære et så vesentlig tap for den eiendom det gjelder, at erstatningsspørsmålet kan komme i annen stilling. Men etter min mening har vi i det foreliggende tilfelle ikke å gjøre med et slikt særlig tilfelle hvor det kan bli spørsmål om å tilkjenne erstatning for gjenoppføringsforbud.

Det dreier seg her om en driftsbygning oppført i 1895, påbygd i 1927. Det er noe uklart når bygningen på grunn av endrede avstandsbestemmelser ble stående i byggebeltet, men den hadde iallfall etter den nye veilovs ikrafttreden 1. januar 1964 stått for nær riksveien. De gjenværende bygningsdeler etter brannen hadde en verdi som kunne ha vært utnyttet ved gjen- oppføring på samme sted. Men på den annen side innebar det en betydelig økonomisk fordel for Julsrud at han kunne oppføre en moderne driftsbygning ubundet av den gamle grunnmur.

Brannkassen har understreket at det her gjelder inngrep i en etablert tilstand for så vidt som Julsrud før brannen kunne ha sin lovlig oppførte driftsbygning stående i byggebeltet, og bare kunne pålegges fjerning eller flytting mot erstatning av det offentlige. Dette er riktig nok. Men etter brannen forelå en ny situasjon. Da måtte bygningen under enhver omstendighet oppføres på nytt. Tap av gjenverdier som følge avgj enoppføringsforbud etter brann er normalt også dekket av brannforsikringen. Jeg viser i denne forbindelse til Høyesteretts dom i Rt-1935-986, hvor dette ble antatt uten at det var spesielt nevnt i polisevilkårene, jfr. en tilsvarende dom så langt tilbake i tid som Rt-1844-251.

Etter det syn jeg har på Julsruds erstatningsmessige stilling,

Side:124

er det intet erstatningskrav som Eidsiva Brannkasse Gjensidig kan tre inn i. Det er da ikke nødvendig for meg å gå inn på spørsmålet om regressrett.

Da saken gjelder spørsmål av prinsipiell art, antar jeg at det ikke er grunn til å tilkjenne saksomkostninger for noen instans.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

Saksomkostmnger tilkjennes ikke.

Dommer Roll-Maffhiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Schweigaard Selmer og Bendiksby: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Kaare Nerdrum):

Gårdens driftsbygning ble ødelagt ved brann 14.4 1970. Den var oppført i 1895 og ble om- og påbygget i 1927. Bygningen lå ved riksvei E6, og avstanden fra huset til nærmeste grøftekant var ca. 4 m før brannen. Driftsbygningen var lovlig oppført i henhold til Lov ang. Veivæsenet av 15.9 1851 §19, og heller ikke ved ombyggingen i 1927 kom den innenfor påbudt minsteavstand fra offentlig vei etter lov om veivæsenet av 21.6 1912 nr. 1 §36 (dengang 3,5 m). Det ble derimot tilfelle da vegloven av 21.6 1963 nr. 23 trådte i kraft 1.1 1964 og fastsatte en byggegrense på 30 m regnet fra veiens midtlinje, jfr. §29.Etter veglovens §35 kunne driftsbygningen bare gjenoppføres i samsvar med bestemmelsene i §29 og §30. Søknad fra Olaf Julsrud om tillatelse til gjenoppføring på samme sted som den brente bygning ble avslått av Vegsjefen i Akershus, og klage over denne avgjørelse ble forkastet av Vegdirektoratet i brev av 28.7 1970 til Vegsjefen.

Driftsbygningen var forsikret i Eidsiva Brannkasse. Forsikringen omfattet «bygninger», og foreningen svarte for «skade ved brann». I benhold til forsikringsvilkårenes §12 ble det holdt skadetakst 22.4 1970. «Nyverdien» (verdi før skaden) ble satt til kr. 455 000, hvorav skadet kr. 404.000. Med fradrag for bruk, alder ble verdien før skaden taksert til kr. 385.000 og skaden til kr. 341.000 («dagsverdien»). Da verdiforringelsen ved elde og bruk utgjorde under en tredjepart (forsikringsvilkårenes §10b) ble oppgjør med brannlidte foretatt for «nyverdien». Etter Vegdirektoratets ovennevnte avgjørelse ville Julsrud bli avskåret fra ved gjenoppføring av driftsbygningen å benytte de gjenstående bygningsdeler, taksert til kr. 51.000. Dette tap måtte derfor bæres av Eidsiva Brannkasse i henhold til forsikringsvilkårenes §3 m, som bestemmer at «Foreningen svarer for skade ved at gjenstående bygningsdeler i henhold til beslutning av vedkommende myndigheter med hjemmel i lov ikke tillates anvendt ved skadens utbedring.» Ifølge saksøkerne ville resultatet for så vidt ha blitt det samme selv uten uttrykkelig

Side:125

bestemmelse herom i forsikringsvilkårene da kondemnasjonen av gjenstående bygningsdeler, som påbudt ved lov, måtte anses erstatningsmessig som «direkte» brannskade, jfr. Rt-1935-986.

Saksøkerne gjør gjeldende at Staten må være ansvarlig for det tap som på denne måte er påført Olaf Julsrud og Eidsiva Brannkasse. Hans personlige tap refererer seg til utgifter ved at driftsbygningen måtte flyttes etter brannen. Det dreier seg her om:

1. Utgifter til gravemaskiner, shoveldozer og lastebiler for fjerning av restene av låvebroen og gjødselkjeller med støpt hvelv, graving av ny vannledningsgrøft, utgraving av tomt til ny gjødselkjeller og drensgrøfter, ca. kr. 9.000,-.

2. Utgifter til kummer, rør og rørleggerarbeid. utbetalt kr. 1.500,-. Hertil kommer arbeid utført av egne folk, anslått til kr. 1.200,-, tilsammen kr. 2.700,-. 3. Finplanering av den gamle tomten, påkjøring av matjord, tilbakefylling av masse inntil nybygg, og opparbeidelse av ny vei til den nye driftsbygning, anslått til kr. 3.300,-.

Olaf Julsruds samlede tap som ikke dekkes av forsikringen utgjør således kr. 15.000, -. - - - Rettens vurdering.

Det dreier seg her ikke om avståelse av eiendom men om generell rådighetsinnskrenkning, pålagt ved veglovens §35. Ansvar for staten må da eventuelt bygges på prinsippet i grunnlovens §105. Normalt vil lovgivningens regulering av eierrådighet ikke påføre det offentlige erstatningsplikt, og i et tilfelle som dette skal det meget til før så skjer. Det må for så vidt kreves at det foreligger spesielle omstendigheter, og at det tap som er påført, kan kalles for vesentlig etter forholdene.

Byggegrensen i veglovens §35 er ikke primært fastsatt for å tjene bilfolkets interesser men for samfunnets skyld. Trafikkøkingen har vært eksplosiv de siste 10-20 år og er stadig stigende. Antall motorkjøretøyer er mangedoblet siden krigen, og sterkere motorer har ført til at det kjøres langt fortere enn tidligere. Dette har hatt til følge en tilsvarende øking av trafikkulykkene, og det offentlige har plikt til å legge veiforholdene slik til rette at ferre liv går tapt ved disse ulykker, og også de materielle skader blir redusert mest mulig. Et viktig ledd i dette er reglene i veglovens §29 og §35, og retten ser det slik, at disse bestemmelser skyldes like sterke samfunnsmessige hensyn som f. eks. byggeforbudet etter den midlertidige strandlov (nå strandplanloven). At de bedrede veiforhold fører til ytterligere fartsøking av hensynsløse bilister er uunngåelig, men var i all fall ikke tilsiktet ved veglovens §35. På rettstrekningen forbi Olaf Julsruds eiendom kan man således daglig iaktta formidable fartsoverskridelser, uten at dette er relevant i nærværende sak.

Retten må vurdere om de særlige forhold som av saksøkerne er påberopt som ansvarsgrunnlag mot staten er utslagsgivende. Driftsbygningen hadde lovlig avstand fra riksveien da den ble oppført i 1895, og den lå utenfor daværende byggegrense også ved ombyggingen i 1927. Påbudt avstand fra «kanten av offentlig vei» til hus var da 3,5 m, som ble endret til 5 m ved lov av 24.6 1931 nr. 21 og til 7,5 m ved lov av 24.6 1938 nr. 24. Denne byggegrense gjaldt inntil 1.1 1964 da nåværende

Side:126

veglov trådte i kraft. Det er noe uklart om veigrøften etter hvert er flyttet nærmere Julsruds eiendom, men det er grunn til å tro at driftsbygningen ble liggende innenfor forbudsbeltet allerede i 1931 og i all fall siden 1938, men dette får ingen rettslig betydning. Bygningen «sto lovlig» inntil den brente. Spørsmålet blir om denne faktiske tilstand som hadde vart i 75 år altså en langvarig etablert bruk - - er et særlig hensyn som bør føre til erstatningsplikt for staten.

Det er ikke sannsynlig at vegsjefen i medhold av veglovens §37 ville ha krevet driftsbygningen flyttet mot erstatning. Av økonomiske grunner ville det ikke ha vært mulig. Brannen førte imidlertid til en situasjon som sett fra veimyndighetenes side måtte anses for gunstig. Hvis dispensasjon fra veglovens §35 var blitt gitt Julsrud, ville denne bestemmelse ha blitt helt illusorisk. Med den trafikkutvikling som har funnet sted ikke minst siden 1964, var det nærmest utenkelig at gjenoppførelse ville bli tillatt bare ca. 4 m fra grøftekant for en riksvei, hvor trafikken er svær og økende dag og natt året rundt. Folk flest regner ikke med at deres hus skal brenne så det ville være etterpåklokskap å bebreide Julsrud, at han ikke på forhånd hadde tegnet tilleggsforsikring og redusert mest mulig sine personlige utgifter ved brannen. Han burde dog ha vært kjent med at driftsbygningen etter hvert var kommet «i faresone» og vært forberedt på at bygningen etter brann ikke ville bli tillatt oppført på det tidligere sted. Isolert sett må de samfunnsmessige hensyn her veie mer enn Julsruds forventninger.

Slik saken ligger an, har det ikke vært nødvendig å skaffe rede på hvilke avskrivninger som var blitt foretatt for driftsbygningen siden 895. Etter brannen hadde gjenstående bygningsdeler en verdi på kr. 51.000 som gikk tapt ved vegmyndighetenes nektelse av gjenoppføring. Denne investering kunne Julsrud ikke nyttiggjøre seg da han oppførte ny driltsbygning, men han fikk intet tap i den anledning fordi Eidsiva Brannkasse dekket det fulle beløp i medhold av polise og forsikringsvilkår. Under disse omstendigheter antas investeringen kr. 51.000 ikke å være et særlig forhold som påfører staten erstatningsplikt overfor Julsrud. Resultatet må etter rettens syn bli det samme selvom man tar med i vurderingen hans personlige utgifter kr. 15.000. En del av disse ville vel ha oppstått også om bygningen var blitt gjenoppført på samme sted som før, men retten trenger ikke å ta staudpunkt til om ryddingen var foranlediget av brannen eller av nektelsen etter veglovens §35. Ved bedømmelsen av Julsruds økonomiske stilling må tas hensyn også til den fordel han ellers har fått. Retten sikter ikke da til at nyverdien ble lagt til grunn i forsikringsoppgjøret så han «tjente» kr. 70.000. Det hadde han krav på, men det var åpenbart en betydelig fordel for ham kunne planlegge den nye driftsbygning uten å være bundet av den gamle grunnmur. Noe bestemt beløp kan for så vidt ikke angis, men det antas å være av en slik størrelsesorden at Julsruds personlige tap blir bagatellmessig både absolutt sett og i relasjon til den totale skade.

Ved en samlet vurdering kan retten ikke finne særlige grunner for i dette tilfelle å gjøre staten ansvarlig overfor Olaf Julsrud, og da han heller ikke er blitt påført noe vesentlig tap, vil hans erstatningskrav kr. 15.000 bli forkastet.

Side:127

Etter omstendighetene antas retten å måtte drøfte også Eidsiva Brannkasses krav på kr. 51.000. Det dreier seg om regress mot staten for tilsvarende skade påført Julsrud, men ansvarsspørsmålet for så vidt er ikke blitt avgjort av retten. Det blir heller ikke nødvendig å ta standpunkt til om forsikringsavtalelovens §25 og cessio legis-reglene eventuelt ville ha dannet grunnlag for å søke regress i et ekspropriacjonsrettslig tilfelle som dette. Oppgjøret med forsikringstakeren ble foretatt i samsvar med polise m.v., og Eidsiva Brannkasse har mottatt den premie som erfaringsmessig er ment å skulle dekke nettopp den risiko som ble aktualisert ved veimyndighetenes nektelse av gjenoppføring på samme sted. Foreningen måtte svare for kr. 51.000 etter forsikringsvilkårenes §3 m, og retten må gi saksøkte medhold i at grunnlovens §105 ikke kan anvendes analogt for tap påført Eidsiva Brannkasse i en slik ordinær forretningsvirksomhet. Saksøkte blir derfor å frifinne også for erstatningskravet på kr. 51.000. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sigurd Fougner Hagen, Alf W. Østensen og tilkalt dommer, skiftedommer Anna Louise Beer):

Lagmannsrettens syn:

De ankende parter har gitt uttrykk for at de bygger sitt krav på Grunnlovens §105. Det skulle da være to spørsmål som først melder seg til avgjørelse, nemlig spørsmålet om det her er foretatt et inngrep fra det offentliges side som må sies å innebære at en borger må avgi sin eiendom til offentlig bruk, og - hvis dette besvares bekreftende - spørsmålet hvorvidt han har lidt et tap som må erstattes. Retten antar at det er på denne måte en må vurdere saken, selv om en ved vurderingen av inngrepets karakter - altså ved besvarelsen av det første spørsmål - må se på inngrepets betydning for borgeren, særlig størrelsen av det mulige tap han har lidt.

De ankende parter har fremholdt at man ved tolkingen av Grunnlovens §105 må se hen til veilovens egne erstatningsregler. En behandler derfor først spørsmålet om dette etter omstendighetene er på sin plass. De ankende parter har vist til at etter veiloven av 1963 skal det ytes erstatning dersom veimyndighetene krever eldre byggverk eller innretninger og busker eller trær fjernet. Etter veiloven av 1912 var rett til gjenoppføring på samme tomt etter brann uttrykkelig hjemlet. Hvis myndighetene forbød gjenoppføring, medførte det derfor erstatningsplikt. Av forarbeidene til veiloven av 1963 fremgår at man var klar over at det ville kunne forekomme tilfeller der erstatning var på sin plass når gjenoppføring på samme sted ble nektet, men man henviste eventuelle erstatningskrav til vurdering i henhold til Grunnlovens §105. Dette skulle da tale mot her å vise den normale tilbakeholdenhet med hensyn til å finne erstatningsplikt hjemlet i Grunnlovens §105. Retten anser det tvilsomt om det i Stortinget ble overveiet om man ved henvisningen til Grunnlovens §105 påla domstolene å bruke en annen norm på vurderingen av om erstatning var begrunnet enn den norm Stortinget hadde brukt da det ga en alminnelig regel om erstatning ikke bare for fjerning av hus, men også for busker og trær. Det synes nærliggende å tenke seg at i ethvert fall mange representanter mer eller

Side:128

mindre klart forestilte seg at vurderingen etter Grunnlovens §105 ville bli foretatt i lys av veilovens egne bestemmelser. Etter den samlede Høyesteretts tilslutning til førstvoterendes innledende bemerkninger i strandlovdommen ( Rt-1970-67 på side 69-70) og etter Arntsen-dommen, antar en imidlertid at det er en vurdering av hva som er Grunnlovens minimumskrav som må legges til grunn, og at ikke bare forarbeidene til veiloven, men også veilovens positive erstatningsregler kan tillegges liten betydning.

En går etter dette over til spørsmålet om en ut fra en tolking av Grunnlovens §105 uavhengig av veiloven og dens forarbeider, må komme til at et erstatningskrav er begrunnet.

En finner det klart at man ved tolkingen må legge til grunn det alminnelige prinsipp om at det like skal behandles likt. En finner det videre klart at selv om det ved lov var blitt pålagt eierne av alle hus innen en viss byggegrense å fjerne sine hus uten at loven selv ga anvisning på erstatning, ville Grunnlovens §105 ha hjemlet erstatningskrav. Det er imidlertid stor likhet mellom å kreve et helt byggverk fjernet og å kreve at fullt nyttbare bygningsdeler etter en brann skal lates unyttet. I begge tilfeller er det i realiteten spørsmål om å avgi sin eiendom av hensyn til statens tarv. Dette måtte eieren her gjøre i det øyeblikk han ble nektet å føre opp igjen sin driftsbygning på de gjenstående fundamenter.

Fra statens side er argumentert mot erstatningsplikt ut fra slutninger som det menes tilstedelig å trekke fra konsesjonslovdommen, strandlovdommen og Arntsen-dommen. I strandlovdommen er med henvisning til konsesjonslovdommen fremholdt at ved tolkingen av Grunnlovens §105 må tas hensyn til samfunnsutviklingen. Dennes betydning i forbindelse med vurderingen av strandlovens byggeforbud er understreket. Det er på det rene at forbud mot bygging tett inntil vei er gammel i Norge. Allerede veiloven av 1851 hadde pålegg om en minste avstand fra vei. Etter som trafikken har økt, er denne minste avstand utvidet. Utvidelsen av minsteavstanden er et klart resultat av samfunnsutviklingen. Men av dette kan en ikke trekke slutninger om noe sterkt behov for generelt å kunne nekte gjenoppføring innenfor veilovens byggegrenser uten å måtte betale erstatning. En peker på at slik §36 i veiloven av 1912 var formulert, førte den til, og var tiÅsiktet å føre til, at det måtte betales erstatning til eieren i tilfeller som det foreliggende. Det ble funnet rimelig på den tid uten hensyn til hva Grunnloven måtte kreve. Den generelle produksjons- og velstandsutvikling etter 1912 har ført til at behovet for videre byggegrenser er økt. I noen grad er det hensynet til trafikksikkerheten som har gjort seg gjeldende, men en antar at også langsiktige økonomiske betraktninger har bidratt til utviklingen. Produksjons- og velstandsutviklingen har imidlertid også holdt vedlike eller økt samfunnets evne til å yte erstatning til den som rammes av tap som følge av utvidelsen av byggegrensen. Dessuten er å merke at erstatningsplikt i tilfeller av den foreliggende art, formentlig vil bety en helt ubetydelig belastning for samfunnet i forhold til de normale utgiftene i forbindelse med å anskaffe grunn og rettigheter til veianlegg.

En går så over til å se på betydningen av forsikringen. Denne er

Side:129

av staten først og fremst påberopt i dens argumentasjon for at Julsrud ikke har lidt noe tap som kan kreves erstattet av staten. Retten bemerker her først at en er enig med de ankende parter i at den logiske fremgangsmåte når en skal bedømme om statens inngripen har ført til tap, er å se på hvorledes tapssituasjonen var i det øyeblikk nektelsen av gjenoppføring forelå. Situasjonen blir - uten sammenligning for øvrig - den samme som ved bedømmelsen av de forbrytelser hvor det er en straffbarhetsbetingelse at det er voldt tap eller fare for tap for den fornærmede. Om den fornærmede har forsikret seg og derfor - når det kommer til stykket - ikke lider noe tap, kommer ikke inn i bildet ved bedømmelsen av handlingen.

En må etter det anførte vurdere om forsikringsadgangen må ses som et ledd i den samfunnsutviklingen som må tas i betraktning ved anvendelsen av Grunnlovens §105. Det er faktisk adgang for en huseier til å forsikre seg ikke bare ved en ren brannforsikring mot det tap han lider ved at hans hus blir sterkt skadet ved brann, men ved en tilknyttet interesseforsikring også mot et ytterligere tap ved at myndighetene ut fra den nye situasjon brannen har skapt, nekter ham å få bruke det som ikke er skadd. En nevner her at det - såvidt retten bekjent - også er adgang til å forsikre seg således at forsikringen dekker rydningsomkostninger med et bestemt beløp. Men en kan ikke se at adgangen til å forsikre seg mot de fryktede økonomiske følger av et mulig statsinngrep kan komme inn ved vurderingen av inngrepets rettslige karakter. Det er her ikke tale om hendelige uhell, men om overveide tiltak fra statens side.

En kommer senere tilbake til tapsberegningen og nevner her bare at en finner det klart at det tap som oppsto ved statens nektelse av gjenoppbyggingen på samme sted, ikke er så lite at det av den grunn kan settes ut av betraktning som uvesentlig.

Etter det anførte er retten kommet til at unnlatelsen av å tillate Julsrud å benytte de bygningsdeler som gjensto etter brannen, må føre til erstatningsplikt etter Grunnlovens §105.

Som følge av nektelsen ble Julsrud hindret i å bruke de gjenstående fundamenter som hadde en dagsverdi på kr. 44.000,- hvis gjenoppføring av driftsbygningen kunne skje der restene sto. Han måtte etter nektelsen fjerne fundamentene og planere og fikk derved en utgift som han selv har oppgitt til kr. 9.800,-.

Å se disse utgifter som en følge av brannen og ikke av den etterfølgende nektelse av gjenoppbygging, anser en uholdbart. Nektelsen var et klart inngrep i hendelsesforløpet fra statens side. De nevnte to beløp angir imidlertid ikke det Julsrud nå har krav på å få erstattet av staten. Dagsverdien av det gjenstående har han fått erstattet av Eidsiva Brannkasse med kr. 44.000,-, foruten at han har fått kr. 7.000,- dekket som interesseforsikring vedrørende de samme deler. Julsrud kan derfor for sin del ikke kreve, og har heller ikke krevd å få erstattet de omhandlede kr. 44.000,- av staten. Hva rydningsomkostningene angår er å si at staten allerede i tilsvaret for herredsretten bestred Julsruds poster vedkommende rydningen fordi de var ulegitimerte. Julsrud har allikevel ikke lagt frem noen form for legitimasjon av utgiftene. En må derfor vurdere hva som kan antas å være et minstebeløp for

Side:130

omkostningene ved opprydding og planering. En anslår dette til kr. 5.000,-. Men ved vurderingen av om Julsrud har lidt tap, må det etter rettens oppfatning tas hensyn til de fordeler Julsrud fikk derved at han som følge av nektelsen av å bygge på den gamle grunnmur, ble stående fritt ved utformingen av den nye driftsbygningen og fikk en mere rasjonell bygning. En viser for så vidt til §10, tredje ledd i lov av 23. januar 1973 om erstatning for ekspropriasjon av fast eiendom. I anledning av at Julsrud har hevdet at ekspropriaten ikke behøver å finne seg i fradrag fordi han bruker erstatningen til å føre opp en ny bygning som er mer hensiktsmessig enn den gamle, er å si at det ikke er så at de regler som har utviklet seg med hensyn til ekspropriasjonserstatning eller endog er lovfestet, uten videre gjelder ved fastsettelsen av erstatning etter Grunnlovens §105. En går derfor ikke nærmere inn på hva som måtte gjelde ved ordinær ekspropriasjon. Det at Julsrud kunne sette opp en mer rasjonell driftsbygning ved at han ikke var bundet av fundamentene til den gamle, var en fordel som måtte være kommet til fradrag uansett om Julsrud hadde benyttet seg av den. Til anførslene om at Julsrud kunne latt være å gjenoppføre driftsbygningen, bemerkes at i så fall måtte det være fordi han ikke hadde bruk for den. Men da er hans rydningsomkostninger ikke å se som en følge av statens nektelse av gjenoppføring, men som en følge av at han etter brannen ikke hadde bruk for bygningen.

Den nå diskuterte fordel knytter seg til investeringer på over kr. 400.000,-, og en antar at den har ganske stor økonomisk verdi. Det må antas å knytte seg en betydelig rasjonaliseringsgevinst til en fri utforming i stedet for en utforming basert på en plan delvis fra 1895, delvis fra 1927. De fordeler som konkret er oppnådd, er beskrevet av de to av staten benyttede sakkyndige i deres erklæring av 11. juni 1971. Fordelene må kunne tas i betraktning for så vidt de kan antas å ha gitt seg utslag i driften og i øket salgsverdi. Såvel de sakkyndige som retten har hatt vanskeligheter med vurderingen, særlig på grunn av mangel på opplysninger om den tidligere driftsbygning, en mangel som har vært nær fullstendig. De sakkyndige har ikke angitt noe bestemt beløp. På rent skjønnsmessig grunnlag finner retten det ubetenkelig å sette det til kr. 20.000,-. En kommer således til at det ikke foreligger noen beløp for staten å erstatte Julsrud. Staten blir følgelig å frifinne for Julsruds krav.

En går så over til kravet fra Eidsiva Brannkasse. Dette er basert på den betraktning at selskapets plikt til å betale erstatning til Julsrud for dagsverdien av de gjenstående bygningsdeler ble utløst av statens nektelse av å tillate gjenoppbygging på den gamle tomt, og at selskapet enten må ha regress til staten som den som har voldt skaden, jfr. forsikringsavtalelovens §25, eller være trådt inn i Julsruds krav ved cessio legis fordi selskapet har lagt ut et beløp som egentlig skulle vært dekket av staten. En kan ikke se at det her foreligger en betaling av en forpliktelse som staten har, på en slik måte at Eidsiva Brannkasse er trådt inn i kravet etter vår retts for øvrig noe uklare regler om cessio legis. Det blir derfor for retten bare spørsmål om kassen har regress til staten i henhold til forsikringsavtalelovens §25. Det kassen måtte ha regress for er det Julsrud kunne kreve av staten om det

Side:131

ikke hadde foreligget forsikring. Dette er kr. (44.000 + 5.000) - 20.000, altså kr. 29.000,-. Det Julsrud har fått av Eidsiva Brannkasse utover erstatningen for selve brannskaden, det vil si det han har fått til dekning av sin interesseforsikring, kan en ikke se kan komme inn i bildet ved vurderingen av det tap statens inngripen har voldt.

Forsikringsavtalelovens §25 har overskriften «Selskapets regress overfor skadevolderen». Det fremgår imidlertid av teksten i første ledd at ordet «skadevolder» ikke må tas bokstavelig. Etter lovteksten slik den lød før lov av 13.6.1969 nr. 26 og også etter teksten slik den lyder nå, dekker ordet «skadevolder» også en arbeidsgiver som var ansvarlig uten personlig skyld. En person i denne stilling vil i alminnelig språkbruk ikke bli kalt skadevolder. Ingen faller en gang på å si at han har voldt skaden. Da er det mer nærliggende å betegne staten som skadevolder i et tilfelle som det foreliggende hvor dens tjenestemenn bevisst volder skade innenfor tjenesten og det selv om skadeforvoldelsen er rettsmessig. Den forsikring det gjelder er en interesseforsikring knyttet sammen med en brannforsikring, og interesseforsikringen er ment å dekke de uheldige følger for forsikringstageren av handlinger fra myndighetenes side på tilsvarende måte som en brannforsikring dekker følgene av brannstifterens handlinger. Forsikringsavtalelovens §25, siste ledd har åpenbart sitt hovedsaklige virkefelt på det område som er omhandlet i paragrafens annet ledd og kan ikke leses slik at den er til hinder for regress i et slikt tilfelle som det foreliggende.

Den betraktning at Eidsiva Brannkasse jo har beregnet og har fått premie for forsikringen av Julsrud, er etter lagmannsrettens syn uten relevans for regresspørsmålet. Det samme kan sies om vanlige skadeforsikringer, der forsikringsavtaleloven klart hjemler regress.

En er kommet til at de beste grunner taler for at forsikringsselskapet har regress i et tilfelle som det foreliggende og derfor har et krav på staten på kr. 29.000,-. Renter tilkjennes med 5% p. a. fra forkynnelsen av stevningen 23. mars 1971. - - -