HR-2001-831 - Rt-2001-1356
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-31 |
| Publisert: | HR-2001-00831 - Rt-2001-1356 (250-2001) |
| Stikkord: | Strafferett, Narkotikaforbrytelse, Inndragning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt inndragning av vinning i en narkotikasak, jf. Straffeloven (1902) §34.
A ble i herredsretten dømt for blant annet salg av narkotika til fengsel i 1 år. Han ble frifunnet for inndragningskravet. Straffutmålingsanken og anken over inndragningen ble behandlet av lagmannsretten som gjorde 4 måneder av straffen på 1 år betinget. Når det gjaldt inndragningsspørsmålet, kom et flertall i lagmannsretten til at hele påstandsbeløpet på kr 53.500 (salg av 535 g hasj á kr 100) skulle inndras, mens mindretallet stemte for at inndragningsbeløpet burde settes til høyst kr 30.000. A påanket spørsmålet om inndragning til Høyesterett. Høyesteretts flertall (3) tok anken delvis til følge og satte inndragningsbeløpet ned til kr 25.000. Straffeloven (1902) § 34 ble endret i 1999. Hovedregelen var at utbytte av en straffbar handling skulle inndras. Annet ledd åpnet for at ansvaret reduseres eller faller bort i den grad retten mener at inndragning vil være klart urimelig. Flertallet gikk inn for reduksjon av inndragningsbeløpet særlig på bakgrunn av domfeltes rehabilitering. A har brutt med sin fortid og tidligere kriminelt belastede miljø og var nå under utdannelse. I tillegg ble det lagt vekt på at den gjeldsbyrde han allerede hadde på ca. kr 50.000, var belastende sett i forhold til hans økonomiske situasjon. Et inndragningsbeløp vil gjøre hans gjeldssituasjon enda vanskeligere og kunne i verste fall ødelegge den positive rehabiliteringssituasjon han var inne i. Allmenne hensyn talte for inndragning i narkotikasaker. Dette hensyn veide ikke like tungt i en situasjon hvor A hadde solgt narkotika utelukkende for å finansiere eget forbruk. Allmenne hensyn tilsa imidlertid at inndragningsbeløpet ikke kunne falle helt bort. Mindretallet (2) stemte for at anken ble forkastet. For at bestemmelsen i Straffeloven (1902) § 34 første ledd annet punktum skulle kunne opprettholdes som en snever unntaksregel, fant mindretallet ikke tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen om full inndragning. Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | Sand herredsrett saknr 2000-00506 - Agder lagmannsrett LA-2001-292 M - Høyesterett HR-2001-00831, straffesak, anke |
| Parter: | A (advokat Ole A. Bachke jr.) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Anne Gro Aanensen Kleven) |
| Forfatter: | Frisak, Gussgard, Flock, Mindretall: Skoghøy, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §34, §52, §54, §62, §63, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Dommer Frisak: Saken gjelder inndragning av vinning i en narkotikasak, jf. straffeloven §34.
Sand herredsrett avsa 13. desember 2000 dom som - etter senere rettelse - som for A hadde slik domsslutning:
«1. A, f.nr. *.*.1977, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og andre ledd, overtredelse av straffeloven §162 første ledd og overtredelse av legemiddelloven §31 andre ledd, jf §24 første ledd, jf straffeloven §63 andre ledd og straffeloven §62 første ledd, og sammenholdt med straffen gitt ved Sand forhørsretts dom av 9.11.1999, jf straffeloven §54 nr 3, til en straff av fengsel i 1 - ett - år.
Ved soning av straffen fragår 120 dager for utholdt varetekt.
2. A frifinnes for inndragningskravet.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Påtalemyndigheten anket over herredsrettens avgjørelse om at inndragningskravet ikke ble tatt til følge. A motanket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Straffutmålingsanken og anken over inndragningen ble behandlet av lagmannsretten. Agder lagmannsrett avsa 22. mai 2001 dom med slik domsslutning:
«I Sand herredsretts dom av 13. desember 2000 gjøres disse endringer:
1. Av den fastsatte straff på fengsel i 1 - ett - år gjøres 8 - åtte - måneder - utbetinget. Denne del anses utholdt ved varetektsfengsel. Fullbyrdelsen av den resterende del av straffen utsettes etter reglene i straffelovens §52 - §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
2. I medhold av straffelovens §34 første ledd inndras hos A kr 53.500,- - femtitretusenfemhundre - kroner.»
A er dømt for narkotikaforbytelser, blant annet salg av 535 g hasj á kr 100. Når det gjaldt spørsmålet om inndragning, delte lagmannsretten seg i et flertall og et mindretall. Fleretallet, de tre fagdommerne og to av meddommerne, kom til at hele påstandsbeløpet på kr 53.500 skulle inndras. Mindretallet, to meddommere, stemte for at inndragningsbeløpet burde settes til høyst kr 30.000.
A har påanket spørsmålet om inndragning til Høyesterett.
Side:1357
A anfører at inndragning er klart urimelig, og påstår prinsipalt at han må frifinnes for inndragningskravet, subsidiært at inndragningsbeløpet må nedsettes. Han anfører at vinningen fra salget av narkotika først og fremst har gått til eget forbruk av hasj. Han har svært dårlig økonomi. Han har en gjeld på ca kr 150.000 som i det vesentlige er studiegjeld, en inntekt på kun kr 4.400 i måneden, og får i tillegg dekket utgiftene til hybel av sosialkontoret. Han har brutt med sitt tidligere miljø og er under utdannelse.
Påtalemyndigheten anfører at unntaksreglen i straffeloven §34 første ledd annet punktum er snever, og dette tilsier at inndragning må skje i dette tilfellet. Det er normalt at narkomane selger stoff og forbruker vinningen ved kjøp til eget forbruk, og at de har dårlig økonomi.
Jeg er kommet til at anken må tas delvis til følge, slik at inndragningsbeløpet settes ned.
Straffeloven §34 ble endret i 1999. §34 første ledd første og annet punktum lyder nå:
«Utbytte av en straffbar handling skal inndras. Ansvaret kan likevel reduseres eller falle bort i den grad retten mener at inndragning vil være klart urimelig.»
Før lovendringen fastsatte §34 at vinningen «kan helt eller delvis inndras». Men også før lovendringen var hovedregelen at det ble foretatt full inndragning av vinning, jf. Rt-2000-2043.
I Ot.prp.nr.8 (1998-1999) på sidene 64-65 uttaler Justisdepartementet i kommentaren til ny §34:
«Annet punktum gjør unntak fra hovedregelen i første punktum om at inndragning alltid skal skje. Dette er ment som en snever unntaksregel; inndragning kan unnlates bare i den grad inndragning vil være klart urimelig. ...
Unntak fra hovedregelen om obligatorisk inndragning bør bare gjøres når utbyttet er forbrukt og den siktede har en svak økonomi. Men det er ikke meningen at det uten videre skal gjøres unntak i slike tilfeller. Når allmenne hensyn taler for inndragning, og i gjentakelsestilfeller, bør inndragning normalt skje selv om utbyttet ikke er i behold og siktede har svak økonomi. Men etter departementets syn bør ikke unntak være helt avskåret i slike tilfeller; man bør ha en snever sikkerhetsventil også her.
Jo mer man er i kjerneområdet for inndragning av utbytte, desto mer skal det til før inndragningsansvaret bør reduseres. ...
Forslaget i første ledd første og annet punktum er stort sett en kodifikasjon av Høyesteretts praksis. Det er en klar forutsetning at påtalemyndigheten skal legge ned påstand om inndragning oftere enn før, og at lavere domstoler idømmer inndragning oftere enn tidligere. Utbytte skal altså inndras i flere saker og i større omfang enn tidligere. Hovedformålet er at lovbrytere ikke skal få beholde utbyttet av forbrytelser. Kriminalitet skal ikke lønne seg.»
I Innst.O.nr.50 (1998-1999) uttaler justiskomiteen på side 6:
«Komiteen er videre enig i at inndragningsansvaret kan reduseres eller falle bort hvis retten finner at fullt ansvar vil være klart urimelig. Komiteen legger her til grunn at unntak fra hovedregelen bør kunne gjøres når vinningen er forbrukt
Side:1358
og siktede har en svak økonomi. Komiteen mener det videre bør kunne legges vekt på hensyn til rehabilitering og at lovbryteren ikke må komme i en umulig gjeldssituasjon.»
I dette tilfellet er utbyttet forbrukt, og A har svak økonomi. Dette åpner ifølge forarbeidene for at det kan gjøres unntak fra hovedregelen om inndragning. Allmenne hensyn taler imidlertid for inndragning i narkotikasaker. Dette hensyn veier etter min mening ikke like tungt i en situasjon hvor A har solgt narkotika utelukkende for å finansiere eget forbruk. Han er ikke tidligere dømt for salg av narkotika.
Når jeg går inn for reduksjon av inndragningsbeløpet, er det særlig på bakgrunn av domfeltes rehabilitering. Forsvarer har opplyst, og aktor er enig i at Høyesterett kan legge til grunn, at A har brutt med sin fortid og tidligere kriminelt belastede miljø og er nå under utdannelse. Justiskomiteen har som nevnt særskilt fremhevet at det bør kunne legges vekt på hensyn til rehabilitering, og at domfelte ikke må komme i en umulig gjeldssituasjon. A går på voksenopplæring i helse- og sosialfag og vil etter jul fortsette med kurs i barne- og ungdomsarbeid, etterfulgt av 2 års praksis som lærling. Han ønsker deretter å arbeide med barn og ungdom. Jeg legger vesentlig vekt på at han har klart å bryte med sitt tidligere belastede miljø, er under utdannelse og har klare mål for hva han ønsker å gjøre fremover. I tillegg legger jeg vekt på at den gjeldsbyrde han allerede har på ca kr 150.000, er belastende sett i forhold til hans økonomiske situasjon. Et inndragningsbeløp vil gjøre hans gjeldssituasjon enda vanskeligere og kan i verste fall ødelegge den positive rehabiliteringssituasjon han er inne i. Samlet sett gjør dette at jeg finner at inndragning av det fulle beløp vil være klart urimelig, og inndragningsbeløpet settes ned til kr 25.000. Allmenne hensyn tilsier imidlertid at inndragningsbeløpet ikke kan falle helt bort.
Jeg stemmer for denne
dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at inndragningsbeløpet settes til 25.000 - tjuefemtusen - kroner.
Dommer Skoghøy: Jeg er kommet til at anken ikke bør tas til følge.
Som fremholdt i Rt-2000-2043, var hovedregelen også før lovendringen i 1999 at det ble foretatt full inndragning av vinning av straffbare handlinger. Det fremgår av forarbeidene at lovendringen «langt på veg» bare tok sikte på å kodifisere tidligere høyesterettspraksis. I den utstrekning lovendringen innebar noen realitetsendring, gikk den i skjerpende retning, se NOU 1996:21 side 95-96 og Ot.prp.nr.8 (1998-1999), side 65. I Ot.prp.nr.8 (1998-1999), side 64 er det uttalt at bestemmelsen i §34 første ledd annet punktum bare er ment som en «snever unntaksregel».
Det at personer som står for detaljistomsetningen av narkotika, har dårlig økonomi og har solgt for å finansiere eget forbruk, er ikke uvanlig. For at bestemmelsen i §34 første ledd annet punktum skal kunne opprettholdes som en snever unntaksbestemmelse, kan dette derfor ikke
Side:1359
være tilstrekkelig for å gjøre unntak fra hovedregelen om full inndragning.
Etter lang og sikker rettspraksis skal det ved inndragning av vinning ved brudd på narkotika- og alkohollovgivningen som hovedregel foretas full inndragning av hele bruttovinningen, se for eksempel Rt-1996-206, Rt-1996-208 og Rt-1999-30. Selv om det kan virke hardt, skal det ikke gjøres fradrag for det beløp siktede har ervervet stoffet for. Ved lovendringen i 1999 ble denne regelen forutsatt videreført og gjort generell, jf. Ot.prp.nr.8 (1998-99), side 66. Etter §34 annet ledd annet punktum skal det ved beregningen av utbyttet av straffbare handlinger, ikke gjøres fradrag for utgifter. Fradrag for utgifter kan bare gjøres innenfor rammen av unntaksbestemmelsen i §34 første ledd annet punktum.
Jeg er enig med førstvoterende i at det at domfelte er i en rehabiliteringssituasjon, kan være et argument for bruk av unntaksbestemmelsen. Dette må imidlertid avveies mot allmennpreventive hensyn.
Etter min oppfatning er det ved brudd på narkotikalovgivningen av allmennpreventive grunner viktig å opprettholde den strenge inndragningspraksis som er etablert. Det beløp som her er inndratt, utgjør kr 53.500. Dette beløp er ikke større enn at det - eventuelt gjennom avdragsordninger - bør kunne betales over tid. Jeg finner ikke tilstrekkelig grunn til å redusere dette.
På dette grunnlag stemmer jeg for at anken forkastes.
Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Frisak.
Dommer Flock: Likeså.
Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Skoghøy
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at inndragningsbeløpet settes til 25.000 - tjuefemtusen - kroner.