HR-2001-996 - Rt-2001-977
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-08-07 |
| Publisert: | HR-2001-00996 - Rt-2001-977 (183-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt forlengelse av varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00996, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Gjølstad, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §170a, §185, §388, Straffeloven (1902) §233 |
Saken gjelder forlengelse av varetektsfengsling.
A, født *.*.1965, er siktet for overtredelse av straffeloven §233 første ledd. Han har vært varetektsfengslet siden 23. januar 2001, til å begynne med på grunn av fare for bevisforspillelse, senere på grunn av unndragelsesfare, jf. straffeprosessloven §185, jf. §171 første ledd nr. 1, jf. §170a.
Fengslingfristen ble senest forlenget ved Skien og Porsgrunn forhørsretts kjennelse 19. juli 2001, hvoretter fengslingsfristen går ut torsdag 16. august 2001 kl. 15.00.
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, som 25. juli 2001 avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i hovedsak anført følgende:
Kravet om «skjellig grunn til mistanke» innebærer at den tvil som foreligger med hensyn til om B ble utsatt for et drap, og om det i så fall er A som er gjerningsmannen, må vurderes samlet; tvilen må kumuleres, jf. blant annet Rt-1999-1569. Verken lagmannsretten eller forhørsretten har vurdert eller tatt tilstrekkelig hensyn til dette til tross for at spørsmålet fra forsvarerens side var fremhevet som sentralt. I alle fall fremgår det ikke av kjennelsesgrunnene hvorvidt retten har bygget på en korrekt lovforståelse hva gjelder kravet til «skjellig grunn».
Lagmannsretten har også begått saksbehandlingsfeil når den i forholdsmessighetsvurderingen ikke har tatt hensyn til at fengslingen vil komme til å bli forlenget frem til en eventuell hovedforhandling. Retten må ha ansett det som sannsynlig at det vil bli tatt ut tiltale, og skulle ha vurdert lengden på den samlede varetektstid - og betydningen av denne - ut fra partenes anførsler om saksfremdriften.
Det er nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves. For det tilfellet at anførslene vedrørende «skjellig grunn» tas til følge, bes det også om at utvalget vurdere om også forhørsrettens kjennelse skal oppheves.
Påtalemyndigheten har inngitt tilsvar, og bestrider at lagmannsretten har misforstått hva som ligger i begrepet «skjellig grunn til mistanke». Det er heller ikke begått feil når det gjelder forholdsmessighetsvurderingen. Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at retten er kjent med kjennelsene inntatt i Rt-1999-1163 og Rt-1999-1204 angående samlet vurdering av varetektstiden. Det opplyses også at tiltalespørsmålet nå ligger hos Riksadvokaten, og at Skien og Porsgrunn byrett har reservert tre uker i november 2001 for en eventuell hovedforhandling.
Det er nedlagt påstand om at As kjæremål forkastes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålsutvalgets kompetanse ved videre kjæremål er begrenset, jf. straffeprosessloven §388. Ved siden av saksbehandlingen er kjæremålet angitt å gjelde lagmannsrettens lovanvendelse. På dette punkt er kjæremålsutvalgets kompetanse begrenset til å gjelde lovtolkningen, jf. §388 nr. 3.
Lagmannsretten uttalte i sin kjennelse at det var skjellig grunn til mistanke mot siktede allerede før man med sikkerhet visste at fornærmede var død. Det senere likfunnet hadde ikke svekket denne mistanken, selv om man ikke med sikkerhet kunne fastslå dødsårsaken. I tillegg kom opplysninger om at fornærmede skulle ha lagt igjen beskjed på mobilsvar ved oppringning til en bekjent i Israel om at hun da var utsatt for mishandling.
Forsvareren viste for lagmannsretten - på samme måte som for Høyesteretts kjæremålsutvalg - til kjennelse i Rt-1999-1569 som gjaldt erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning. Kjæremålsutvalget uttalte i kjennelsen at «spørsmålet om barnet er drept, og i tilfelle hvem som er gjerningsperson, inngår begge som ledd i vurderingen av om A har sannsynliggjort at hun ikke har forvoldt barnets død». Disse spørsmål måtte behandles som ett bevistema, og dersom det var tvil på begge punkter, måtte tvilen kumuleres.
Når lagmannsretten i vår sak konkluderer med at det er skjellig grunn til mistanke, har det skjedd ut fra en «samlet vurdering». Lagmannsretten har således ikke gått nærmere inn på styrken av tvilen ved de ulike ledd i bevisvurderingen, og retten har heller ikke gitt nærmere uttrykk for hvorledes en slik tvil virker inn på den samlede vurdering. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten ved dette har tolket det generelle vilkår i straffeprosessloven §171 første ledd jf. §184 annet ledd uriktig. Det kan heller ikke stilles noe alminnelig krav om at premissene skal inneholde noen nærmere redegjørelse for disse spørsmål enn den lagmannsretten har gitt.
Påtalemyndigheten hadde begjært fengslingsfristen forlenget med åtte uker. Forhørsretten uttalte at tiltalespørsmålet ville bli avklart i løpet av fire uker, og at spørsmålet om fortsatt varetektsfengsling deretter burde prøves på nytt. Lagmannsretten viste til dette og uttalte at spørsmålet om varetektsfengsling helt frem til hovedforhandlingen ville være et uforholdsmessig inngrep overfor siktede, først kunne vurderes etter at tiltalespørsmålet var avgjort. Vurderingen her synes knyttet til forholdene i denne konkrete saken. Retten fant i likhet med forhørsretten at fortsatt fengsling i fire uker ikke innebar noe uforholdsmessig inngrep.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten i dette tilfelle har begått noen saksbehandlingsfeil ved kun å ta stilling til spørsmålet om uforholdsmessig inngrep i forhold til de fire ukene som fengslingsfristen ble besluttet forlenget med, jf. Rt-1999-1624.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.