HR-2002-337-K - Rt-2002-404
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-04-11 |
| Publisert: | HR-2002-00337-K - Rt-2002-404 (93-2002) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Verneting, Luganokonvensjonen |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om verneting i medhold av Luganokonvensjonen art. 5 nr. 1. |
| Saksgang: | Stavanger byrett 01-00574 A - Gulating lagmannsrett LG-2001-1779 /01 - Høyesterett HR-2002-00337, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Saipem Services AG (advokat Tom S. Vadholm) mot Martin Openshaw (advokat Håkon Helle) |
| Forfatter: | Coward, Stang Lund, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, §404, Arbeidsmiljøloven (1977) §55, §62, §73M, §73O, §73, Luganokonvensjonen (1988) A5 |
Saken gjelder spørsmål om verneting i medhold av Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 1.
Martin Openshaw, som er britisk statsborger og bosatt i Skottland, ble 2. desember 1997 ansatt som boreleder i det sveitsiske selskapet Saipem AG, som senere har skiftet navn til Saipem Services AG, for å tjenestegjøre på flyttbare borerigger som drives av det italienske selskapet Saipem SpA. Saipem Services AG er et heleid datterselskap av Saipem SpA. Selskapene har en felles filial i Stavanger.
Openshaw ble ansatt som boreleder på boreriggen «Scarabeo 6», som fram til begynnelsen av 1998 var i virksomhet på britisk sokkel. Arbeidskontrakten innebar at Openshaw fikk de lønns- og arbeidsbetingelser som gjaldt for selskapets ansatte på britisk kontinentalsokkel. I begynnelsen av 1998 ble boreriggen flyttet til norsk kontinentalsokkel, og det ble inngått en ny arbeidsavtale med andre lønns- og arbeidsbetingelser, i samsvar med de betingelser som er vanlig for tilsvarende arbeid på norsk sokkel. Arbeidskontraktene inneholdt bestemmelser om flytteplikt, og den 16. mars 2001 ble Openshaw informert om at han skulle overføres til arbeid utenfor Norge, og at hans lønn i henhold til den norske arbeidskontrakten ville opphøre fra 21. mars 2001. Han ble forelagt en kontrakt for arbeid på nigeriansk kontinentalsokkel med andre lønns- og arbeidsbetingelser.
Openshaw nektet å godta denne kontrakten. Han ville bare godta å bli overført til arbeid utenfor Norge dersom han beholdt lønns- og arbeidsvilkårene. Openshaw ble deretter permittert fra sin stilling med virkning fra 4. april 2001.
Den 6. april 2001 gikk Openshaw til søksmål for Stavanger byrett mot Saipem Services AG v/Saipem SpA Norwegian Branch. I stevningen ble det lagt ned slik påstand:
«1. Martin Openshaw er berettiget til fortsatt ansettelse som boreleder i Saipem Services i henhold til de arbeids- og lønnsvilkår han har hatt om bord i Scarabeo 6 på norsk sokkel fram til mars 2001.
2. Saipem Serveices betaler erstatning for usaklig og ulovlig avslutning av arbeidsforholdet til Martin Openshaw i henhold til arbeidsmiljølovens §62.
3. - - - - »
Saipem Services AG krevde saken avvist på grunn av manglende verneting i Norge. Den 3. august 2001 avsa Stavanger byrett kjennelse med slik slutning:
«1. Saken avvises.
2. Martin Openshaw betaler innen 14 - fjorten - dager saksomkostninger til Saipem Services AG v/prosessfullmektig, advokat Tom B. Vadholm kr 7.000,- - kronersjutusen-.»
Openshaw påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som 14. januar 2002 ( LG-2001-01779) avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Saken fremmes for Stavanger byrett.
2. Saipem Services AG betaler saksomkostninger til Martin Oppenshaw med kr 5000 - femtusen - for byretten og kr 3000 - tretusen - for lagmannsretten. oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.»
Saipem Services AG har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er oppgitt å rette seg mot lagmannsrettens saksbehandling og rettsanvendelse. Selskapet har i det vesentlige gjort gjeldende:
Arbeidskontraktene som ble inngått mellom selskapet og Openshaw, var såkalte internasjonale kontrakter med bestemmelser om flytteplikt for arbeidstaker. Kontraktene har videre bestemmelser om at sveitsisk lov skal anvendes ved tvister vedrørende ansettelseskontrakten, og at Zürich skal være rett verneting. Den aktuelle tvist gjelder innholdet i arbeidstakers flytteplikt, og ikke de interne arbeidsforhold på norsk sokkel. Arbeidsmiljølovens regler om verneting kommer da ikke til anvendelse, jf. Rt-1980-886. Saken må avvises fra norske domstoler.
Openshaw ble ansatt i Storbritannia, og startet med å arbeide på britisk kontinentalsokkel. Når han i tillegg er underlagt flytteplikt, kan han ikke sies å utføre sitt arbeid i noe enkelt land, jf. Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 1. Det er således mulig at han kan saksøke Saipem Services AG i Storbritannia, jf. Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 1 siste alternativ, men norske domstoler er ikke kompetente.
Den aktuelle flytteplikt er ingen oppsigelse, og arbeidsmiljølovens bestemmelser om verneting i oppsigelsessaker kommer følgelig ikke til anvendelse.
Saipem Services AG har nedlagt slik påstand:
«Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves.
Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for høyesterett.»
Martin Openshaw har i det vesentlige gjort gjeldende:
Openshaw ble ansatt i Saipem Services AG for å arbeide på boreriggen Scarabeo 6 som var, og fortsatt er, i virksomhet for Norsk Hydro på norsk sokkel. Han er villig til å arbeide i Nigeria, men da under de samme vilkår som på norsk sokkel. En overflytting som innebærer vesentlig dårligere betingelser, må likestilles med en endringsoppsigelse.
Det kan ikke være tvilsomt at det foreligger verneting i Norge etter Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 1. Det følger at arbeidskontrakten pkt. 1.4 at arbeidsstedet er boreriggen Scarabeo på den norske kontinentalsokkelen, og det er her arbeidet rent faktisk er utført fram til tvisten oppstod. Det finnes ingen bestemmelser i arbeidskontrakten om at Openshaw skal arbeide på forskjellige steder, jf. arbeidsmiljøloven §55. Under enhver omstendighet må Openshaw betraktes som en utsendt arbeidstaker etter arbeidsmiljøloven kapittel XII B, jf. arbeidsmiljøloven §73M, jf. §73O.
Openshaw har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saipem Services AG betaler sakens kostnader for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 6200,- (kr 5000,- + moms).»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål over byrettens kjennelse om å avvise et søksmål. Lagmannsretten kom til at søksmålet ikke kan avvises, og utvalget kan da bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolkning av «en lovforskrift», jf. tvistemålsloven §404 første ledd. Uttrykket «lovforskrift» omfatter også konvensjonsbestemmelser.
Søksmålet er anlagt av en britisk statsborger bosatt i Skottland mot et selskap med hovedkontor i Sveits, og utvalget legger til grunn at vernetingsspørsmålet skal bedømmes etter reglene i Luganokonvensjonen.
Lagmannsretten kom til at arbeidsavtalens bestemmelse om verneting ikke er gyldig, fordi avtalen er inngått før tvisten oppstod, jf. artikkel 17 nr. 5 i Luganokonvensjonen. Utvalget finner det klart at dette ikke bygger på noen uriktig tolkning av konvensjonen.
Spørsmålet er videre om lagmannsretten har bygd på en riktig tolkning av konvensjonens artikkel 5 nr. 1. Utgangspunktet i denne bestemmelsen er at i saker om kontraktsforhold kan en person med bosted i en konvensjonsstat saksøkes ved domstolen for det sted der den forpliktelsen som tvisten gjelder, skal oppfylles. Videre heter det at «i saker om individuelle arbeidskontrakter er oppfyllelsesstedet det sted der arbeidstakeren vanligvis utfører sitt arbeid, eller, dersom arbeidstakeren ikke vanligvis utfører sitt arbeid i noe enkelt land, det forretningssted som han ble ansatt fra».
Lagmannsretten har kommet til at oppfyllelsesstedet er i Norge, fordi arbeidstakeren vanligvis utfører sitt arbeid på norsk kontinentalsokkel. I kjennelsen heter det blant annet:
«Kjæremotparten har anført at artikkel 5 (1), 1. alternativ ikke kommer til anvendelse i dette tilfellet under henvisning til at arbeidstakeren «ble ansatt på britisk sokkel. Han fulgte så med boreinnretningen til norsk sokkel og har i sin avtale en bestemmelse om flytteplikt fra land til land.» Lagmannsretten kan ikke slutte seg til anførselen. Det er på det rene at flytteplikten som er nedfelt i arbeidskontrakten innebærer at arbeidsgiver, på nærmere angitte vilkår, har adgang til å beordre den ansatte til annet arbeidssted, også til land som ikke omfattes av konvensjonen. Effektuering av flytteplikten i løpet av ansettelsesperioden vil således medføre at arbeidstakeren utfører arbeid i flere forskjellige land. Dette kan dog ikke innebære at arbeidstaker er avskåret fra å påberope arbeidsvernetinget i saker om individuelle arbeidsavtaler, ... Lagmannsretten ser det slik at det sted arbeidstakeren i dette tilfelle «vanligvis utfører sitt arbeid» er på norsk kontinentalsokkel, og at Stavanger byrett er rett verneting for hans søksmål mot arbeidsgiveren.
Lagmannsretten tar utgangspunkt i kontraktens pkt. 1.4, «Work location» som sier følgende: «The designated work location is aboard the vessel «Scarabeo 6» in the Norwegian Continental Shelf. Depending on operation requirements, the Company reserves the rights to transfer the Employee to another work location during the employment period.» Arbeidsstedet defineres således til boreriggen «Scarabeo 6» på norsk kontinentalsokkel. Arbeidsavtalen angir ikke noen tidsbegrensing og den er heller ikke knyttet til noe bestemt prosjekt. Så fremt arbeidsgivers beordringsadgang ikke effektueres vil således Openshaw ha sitt faste arbeidsted om bord i «Scarabeo 6» på norsk kontinentalsokkel. Det påpekes for øvrig at arbeidstaker i dette konkrete tilfelle faktisk har utført arbeid på norsk kontinentalsokkel i en relativ lang periode og på betingelser som er tilpasset norske forhold og norsk lovgivning, jf nedenfor.»
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her har bygd på noen uriktig tolkning av artikkel 5 nr. 1 i konvensjonen. Utvalget bemerker spesielt at tolkningen synes å samsvare godt med EF-domstolens dom 27. februar i år i saken Herbert Weber mot Universal Ogden Services Ltd (62000J0037), som gjaldt den tilsvarende bestemmelsen i artikkel 5 nr. 1 i Brusselkonsvensjonen.
Kjæremålet fører etter dette ikke frem.
Kjæremålsmotparten har krevd seg tilkjent saksomkostninger for kjæremålsutvalget med 5.000 kroner med tillegg av 1.200 kroner i merverdiavgift. Kravet tas til følge, jf. tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Saipem Services AG til Martin Openshaw 6.200 - sekstusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.