LG-2001-1779
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-14 |
| Publisert: | LG-2001-01779 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett 01-00574 A - Gulating lagmannsrett LG-2001-01779 /01. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2002-00337. |
| Parter: | Kjærende part: Martin Oppenshaw (Prosessfullmektig: advokat Håkon Helle). Kjæremotpart: Saipem Services AG v/ Saipem SpA, Norwegian Branch (Prosessfullmektig: advokat Tom S. Vadholm). |
| Forfatter: | Lagdommer Margareth Christophersen. Lagdommer Jan Erik Erstad. Lagdommer Lars Frønsdal |
| Lovhenvisninger: | Luganoloven (1993), Luganoloven (1993), Luganoloven (1993), Tvistemålsloven (1915) §36, §172, §180, Arbeidsmiljøloven (1977) §5, §61B, §61 |
Saken gjelder spørsmål om avvisning av søksmål fra norsk domstol.
Ved stevning av 6. april 2001 anla britisk statsborger, Martin Oppenshaw, bosatt i Skotland, sak ved Stavanger byrett mot Saipem Sevices AG, Sveitz v/ Saipem SpA Norewgian Branch. Oppenshaw krever bl.a dom for at han fortsatt er ansatt som boreleder i Saipem Services AG i henhold til de arbeids- og lønnsvilkår han har hatt på norsk sokkel frem til mars 2001. I tilsvaret til Stavanger byrett har saksøkte prinsipalt påstått saken avvist under henvisning til at arbeidsavtalen inneholder bestemmelse om lovvalg og verneting, henholdsvis sveitisk lov og domstol i Zurich, jf kontraktens pkt. 19.
Martin Oppenshaw ble ansatt i firmaet Saipem AG ved arbeidskontrakt av 2. desember 1997 som boreleder ombord i boreriggen «Scarabeo 6». Saipem AG har senere skiftet navn til Saipem Services AG. Dette er et heleid datterselskap av det italienske datterselskapet Saipem SpA. Frem til begynnelsen av 1998 arbeidet Oppenshaw på britisk kontinentalsokkel med de lønns- og arbeidsbetingelser som gjelder for Saipems innretninger på britisk sokkel. Fra 1998 har riggen vært i virksomhet på norsk kontinentalsokkel for Norsk Hydro AS. I forbindelse med arbeidet på norsk sokkel ble det opprettet ny arbeidskontrakt mellom partene. Kontrakten inneholder bl.a bestemmelse om flytteplikt for den ansatte, og den gir anvisning på lovvalg og verneting.
I møte med arbeidsgiveren den 16. mars 2001 ble Oppenshaw informert om at han skulle overføres til arbeid utenfor Norge, og at hans lønn i henhold til den norske kontrakten ville opphøre fra 21. mars 2001. Oppenshaw ble forelagt en kontrakt for arbeide på nigeriansk kontinentalsokkel, med andre lønns- og arbeidsbetingelser enn det som er nedfelt i kontrakten om arbeide på norsk kontinentalsokkel.
Oppenshaw nektet å godta den nye kontrakten. I stevningen fremkommer at han ikke har motsatt seg overføring til arbeide utenfor norsk kontinentalsokkel, men han vil bare godta dette under forutsetning av at han beholder gjeldende lønns- og arbeidsvilkår. Det foreligger ingen formell oppsigelse av Oppenshaw. Arbeidsgiver har nektet å etterkomme hans krav om forhandlinger etter arbeidsmiljøloven §61 under henvisning til at Oppenshaw ikke er oppsagt fra sin stilling.
Oppenshaw er meddelt permittering fra sin stilling med virkning fra 4. april 2001, og han har ikke mottatt lønn for tiden etter dette tidspunkt. I prosesskrift av 25. mai 2001 har
Oppenhsaw fremmet krav om å gjeninntre i stillingen, jf arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, tredje ledd.
Stavanger byrett avsa den 3. august 2001 kjennelse med slik slutning:
«1. Saken avvises.
2. Martin Oppenshaw betaler innen 14 - fjorten -dager saksomkostninger til Saipem Services AS v/ prosessfullmektig, advokat Tom S. Vadholm, kr. 7.000 - kronersjutusen.»
Byrettens avgjørelse om avvisning av søksmålet er begrunnet med at partene har inngått avtale som regulerer lovvalg og verneting, og at arbeidsmiljøloven §5 ikke kan sette tilside en utrykkelig bestemmelse mellom to utenlandske parter om et annet verneting enn i Norge.
Martin Oppenshaw har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett på grunn av feil rettsanvendelse. Motparten har tatt til motmæle i kjæremålstilsvar av 14. september 2001 og påstått byrettens kjennelse stadfestet.
Kjærende part har i det vesentlige anført:
Arbeidsmiljøloven kommer til anvendelse på pertoleumsvirksomhet som foregår på den norske delen av kontinentalsokkelen, jf forskrift om arbeidervern og arbeidsmiljø i pertoleumsvirksomheten av 27. november 1992. Oppenshaw har vært ansatt som boreleder ombord i riggen Scarabeo 6. Siden januar 1998 har riggen vært i virksomhet på norsk sokkel i henhold til kontrakt med Norsk Hydro AS.
Arbeidsmiljøloven §61B, jf Kgl. Res. av 17. desember 1999, innebærer at Stavanger byrett er den eneste domstol som har kompetanse til å avgjøre saker etter arbeidsmiljøloven kap. 12 i første instans. Det er ikke adgang til å fravike vernetingsregelen ved avtale, jf arbeidsmiljøloven §5. Vernetingsavtalen i arbeidskontrakten er dessuten ugyldig etter Luganokonvensjonen artikkel 17 femte ledd. Kjærende part har nedlagt slik påstand:
«1. Saken fremmes for Stavanger byrett.
2. Saipem Services AGbetaler saksomkostninger til Martin Oppenshaw i anledning avvisningstvisten for Stavanger byrett med kr 5.000,- og i anledning kjæremålet til lagmannsretten med kr 3.000,-.»
Kjæremotparten har i det vesentlige anført:
Saken begjæres avvist under henvisning til at det dreier seg om en internasjonal arbeidskontrakt med flytteplikt og avtalt verneting i Zurich, Sveits. Det vises til kjennelse inntatt i Rt-1980-886 hva angår vernetingsklausulen. Flytteplikt kan ikke i seg selv betraktes som oppsigelse, jf Rt-1987-1412, Rt-1988-476 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i HR-1988-00239. Kjærende part har ingen kontrakt med den norske avdelingen av Saipem SpA i Stavanger. Kontrakten er inngått med Saipem Services AS i Sveits, noe som gjør bindingen til kontraktsbestemmelsene enda klarere.
Kjærende part viser til Luganokonvensjonen art. 17 nr. 5. Skal man følge Luganokonvensjonen, vil i tilfelle Art. 5 nr. 1 komme til anvendelse. Bestemmelsen fastsetter at rett verneting enten er det sted der arbeidstaker vanligvis utfører sitt arbeide, eller det forretningsssted som han ble ansatt fra. Det er åpenbart at nærværende sak nettopp gjelder et tilfelle hvor arbeidstakeren ikke vanligvis utfører sitt arbeid i noe enkelt land. Han ble ansatt på britisk sokkel. Han fulgte så med boreinnretningen til norsk sokkel og har i sin avtale en bestemmelse om flytteplikt fra land til land. Hvorvidt vernetinget etter dette vil bli Skottland eller Sveits, har ingen relevans for spørsmålet om avvisning ved norsk domstol. Høyesteretts avgjørelser, sammenholdt med Luganokonvensjonen, må under enhver omstendighet innebære at saken avvises. Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
«Byrettens kjennelse stadfestes.
Saksøkte tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet må tas til følge, og skal bemerke:
Lagmannsretten peker innledningsvis på at saken dreier seg om et internasjonalt preget arbeidsforhold. Arbeidstager er britisk statsborger, bosatt i Skottland. Arbeidskontrakten er inngått med et italiensk selskap, som har sitt hovedkontor i Sveits. Arbeidstager er i henhold til den individuelle arbeidsavtalen pålagt flytteplikt, og han har utført arbeid på britisk og norsk sokkel, og arbeidsgiver har besluttet overføring av ham til Nigeria. Det er effektuering av flytteplikten som danner utgangspunkt for saken. Det foreligger ingen formell oppsigelse av Oppenshaw, og bedriften har forholdt seg som om vedkommende ikke er oppsagt. Oppenshaw anfører at det dreier seg om en maskert endringsoppsigelse som hverken har saklig grunn og heller ikke er foretatt på den måten arbeidsmiljøloven foreskriver.
Saksforholdet synes å ha store likhetstrekk med det forhold som ligger til grunn for avgjørelsene inntatt i Rt-1988-476 (og Rt-1987-1412), og som kjæremotparten henviser til i sin argumentasjon for at saken må avvises fra norsk domstol. Disse avgjørelsene gjelder spørsmålet om gjennomføring av flytteplikt i et internasjonalt preget arbeidsforhold er å anse som en oppsigelse i arbeidsmiljølovens forstand. Hovedspørsmålet i nærværende sak er imidlertid om bestemmelsen i arbeidsavtalen pkt. 19 skal legges til grunn ved valg av verneting og lovvalg, slik at søksmål om tolkning av avtalen m.m. skal anlegges ved sveitsisk domstol og avgjøres på grunnlag av dette lands lovgivning. Dersom saken kan anlegges for norsk domstol, oppstår spørsmålet om tvisten kan prøves etter de regler som gjelder for tvister om usaklig oppsigelse i arbeidsmiljøloven §61 flg. Dette spørsmålet er imidlertid ikke tema i nærværende sak.
Det er ikke tvilsomt at tvisten omfattes av Luganokonvensjonen, jf de innledende bemerkninger. Luganokonvensjonen blir avgjørende for hvilket lands domstoler det er som har kompetanse til å behandle og avgjøre saken. Hvor det følger av konvensjonen at sak kan anlegges i Norge, uten at konvensjonen også er bestemmende for det interne verneting, blir vernetingsreglene i tvistemålsloven avgjørende for hvor søksmål kan anlegges her.
Lagmannsretten tar først stilling til hvorvidt avtalens bestemmelse om valg av verneting er gyldig, jf den kjærende part anførsel knyttet til Luganokonvensjonen art. 17. Det bemerkes i denne sammenheng at for saker som omfattes av konvensjonen, er det denne som får anvendelse, og ikke tvistemålsloven §36, slik byretten har lagt til grunn. Art. 17 tillater at partene på visse nærmere angitte vilkår kan inngå avtale om at en bestemt domstol skal være kompetent til å prøve en tvist dem imellom. Etter konvensjonens art. 17 (5) er en vernetingsavtale i saker om individuelle arbeidsavtaler bare gyldig når den er inngått etter at tvisten er oppstått. Formålet med bestemmelsen er å beskytte arbeidstaker, som ut fra en sosial og økonomisk betraktning må anses for å være den svakeste part i kontraktsforholdet. I nærværende sak forholder det seg slik at vernetingsklauselen er inntatt i selve arbeidskontrakten, og er således inngått før tvisten oppstod. Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at avtalens pkt. 19 om verneting og lovvalg må settes tilside som ugyldig. Det er mulig at bestemmelsen må tolkes innskrenkende, og da slik at arbeidstakeren kan påberope en forhåndsavtale med sikte på selv å anlegge sak ved et annet verneting enn arbeidsgivers alminnelige bostedsverneting eller ved oppfyllingsvernetinget. Dette har dog ikke betydning i nærværende sak.
Spørsmålet om rett verneting må således avgjøres i henhold til konvensjonens artikkel 5 (1). Bestemmelsen er alternativ til hovedregelen i art. 2,- saksøktes bosted, eventuelt forretningssted på tiden for saksanlegget. Etter art. 5 (1) vil det særlige vernetinget i saker om individuelle arbeidskontrakter være oppfyllesestedet, definert til å være det sted arbeidstaker vanligvis utfører sitt arbeid eller det forretningssted som arbeidstakeren ble ansatt fra.
Kjæremotparten har anført at artikkel 5 (1), 1. alternativ ikke kommer til anvendelse i dette tilfellet under henvisning til at arbeidstakeren «ble ansatt på britisk sokkel. Han fulgte så med boreinnretningen til norsk sokkel og har i sin avtale en bestemmelse om flytteplikt fra land til land.» Lagmannsretten kan ikke slutte seg til anførselen. Det er på det rene at flytteplikten som er nedfelt i arbeidskontrakten innebærer at arbeidsgiver, på nærmere angitte vilkår, har adgang til å beordre den ansatte til annet arbeidsted, også til land som ikke omfattes av konvensjonen. Effektuering av flytteplikten i løpet av ansettelsesperioden vil således medføre at arbeidstakeren utfører arbeid i flere forskjellige land. Dette kan dog ikke innebære at arbeidstaker er avskåret fra å påberope arbeidsvernetinget i saker om individuelle arbeidsavtaler, noe som vil være konsekvensen dersom man følger kjæremotpartens argumentasjon. Lagmannsretten ser det slik at det sted arbeidstakeren i dette tilfelle «vanligvis utførere sitt arbeid» er på norsk kontinentalsokkel, og at Stavanger byrett er rett verneting for hans søksmål mot arbeidsgiveren.
Lagmannsretten tar utgangspunkt i kontraktens pkt. 1.4, «Work location» som sier følgende: «The designated work loceation is aboard the vessel» Scarabeo 6» in the Norwegian Continental Shelf. Depending on operation requirements, the Company reserves the rights to transfer the Employee to another work location during the employment period.»
Arbeidsstedet defineres således til boreriggen «Scarebeo 6» på norsk kontinentalsokkel. Arbeidsavtalen angir ikke noen tidsbegrensing og den er heller ikke knyttet til noe bestemt prosjekt. Så fremt arbeidsgivers beordringsadgang ikke effektueres vil således Oppenshaw ha sitt faste arbeidsted ombord i «Scarabeo 6» på norsk kontinentalsokkel. Det påpekes forøvrig at arbeidstaker i dette konkrete tilfelle faktisk har utført arbeid på norsk kontinentalsokkel i en relativ lang periode og på betingelser som er tilpasset norske forhold og norsk lovgivning, jf nedenfor.
Lagmannsretten peker videre på at bestemmelsen i konvensjonens art. 5 (1) første alternativ «dels er begrunnet ut fra et ønske om å unngå at flere forskjellige lands domstoler gis kompetanse til å pådømme tvister mellom arbeidstakere og arbeidsgivere når arbeidet utføres i flere land. Dels har en ønsket å oppnå sammenfall mellom domsmyndighet og lovvalg. Det er en presumsjon for at arbeidsavtalen følger reglene i det landet arbeidet utføres. Dermed vil domstolen i forumlandet kunne anvende sin egen rett», jf Mo og Lolleng, «Internasjonale arbeidsforhold», 2001, s. 56-57. I følge kjæremotparten opprettes det» en ny kontrakt med flyttepliktbestemmelse for hvert nytt land», videre at dette «beror på praktiske forhold idet det i hvert land er forskjellige forhold og lovgivning man må ta hensyn til sålenge arbeidet foregår der.» I dette tilfellet er kontrakten bl.a basert på den arbeidstidsordning og avlønning som gjelder på norsk kontinentalsokkel. Lagmannsretten er enig med kjæremotparten i at dette ikke gjør arbeidsforholdet mindre internasjonalt.
I forhold til arbeidsvernetinget i art. 5 (1) må det imidlertid legges avgjørende vekt på at arbeidsgiver i dette tilfelle tilpasser arbeidskontrakten til de respektive lands forhold og lovgivning. Arbeidsgiver forholder seg således til en praksis som er i samsvar med presumsjonen for at arbeidsavtalen følger reglene i det land arbeidet utføres og at vedkommende lands domstoler dermed vil kunne behandle tvister om forståelsen av arbeidsavtalen etter egen rett. På denne bakgrunn, sett i sammenheng med de fakstiske forhold forøvrig, finner ikke lagmannsretten at det i dette konkret tilfelle foreligger omstendigheter som skulle tilsi at arbeidstaker ikke kan fremme søksmålet mot arbeidsgiver for norsk domstol.
Kjæremålet har ført frem, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven§172 første ledd, jf §180 andre ledd må kjæremotparten erstatte motpartens omkostninger for begge instanser. Advokat Helle har på vegne av kjærende part krevd seg tilkjent kr 8000,- i salær, hvorav kr 3000,- refererer seg til kjæremålet. Lagmannsretten legger salærkravet til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken fremmes for Stavanger byrett.
2. Saipem Sevices AS betaler saksomkostninger til Martin Oppenshaw med kr 5.000 - femtusen - for byretten og kr 3.000 - tretusen - for lagmannsretten. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.