HR-2002-362 - Rt-2002-846
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-24 |
| Publisert: | HR-2002-00362 - Rt-2002-846 (180-2002) |
| Stikkord: | Strafferett, Legemsbeskadigelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt straffutmåling for en legemsbeskadigelse, skalling mot ansiktet som førte til en brukket tann, og en etterfølgende trussel mot fornærmede for å få ham til å trekke anmeldelsen.
Lagmannsretten fastsatte straffen til ubetinget fengsel i 90 dager. Påtalemyndigheten anket over straffutmålingen. Anken var i hovedsak begrunnet i de hensyn som lå bak vedtakelsen av Straffeloven (1902) § 132 a. Høyesterett mente en passende straff for legemsbeskadigelsen, isolert bedømt, ville vært ubetinget fengsel i 60 dager. Retten pekte i den forbindelse på at saken gjaldt et tilfelle av uprovosert skalling direkte mot fornærmedes ansikt som medførte at han brakk en tann. Høyesterett hadde ikke tidligere behandlet noen sak som gjaldt straffutmåling ved overtredelse av Straffeloven (1902) § 132 a. Bakgrunnen for bestemmelsen var at bruk av trusler og vold mot vitner var et økende problem og de lovgivende myndigheter mente derfor at straffenivået for trusler og vold mot aktørene i rettssaker, burde skjerpes betydelig. I dette tilfellet måtte trusselen anses for å ligge i det nedre sjikt av anvendelsesområdet for § 132 a. Etter Høyesteretts mening måtte det imidlertid også i saker av denne karakter normalt reageres med ubetinget fengselsstraff. Og dersom domfelte også dømmes for det forholdet den opprinnelige anmeldelse gjaldt, måtte straffen for overtredelse av § 132 a medføre et merkbart tillegg i forhold til den straff som ellers ville blitt idømt. Høyesterett var enig med lagmannsretten i den betydning retten hadde tillagt overtredelsen av § 132 a ved fastsettelsen av straffen. Lagmannsrettens straffutmåling innebar, for så vidt angår trusselen, en ikke ubetydelig straffeskjerpelse i forhold til den tidligere rettstilstand. Ut fra Høyesteretts syn på legemsbeskadigelsen ble det vurdert om straffen, på 90 dagers ubetinget fengsel, burde skjerpes noe. Under en viss tvil kom imidlertid Høyesterett til at det ikke var tilstrekkelig grunn til å endre straffen. |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett saknr 2001-00623 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-888 - Høyesterett HR-2002-00362, straffesak, anke |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Anne Grøstad) mot [A-mann] (advokat Arne Meltvedt) |
| Forfatter: | Tjomsland, Utgård, Oftedal Broch, Gjølstad, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §132a, §229, §227, §390a, §62 |
Dommer Tjomsland: Saken gjelder straffutmåling for en legemsbeskadigelse - skalling mot ansiktet som førte til en brukket tann - og en etterfølgende trussel mot fornærmede for å få ham til å trekke anmeldelsen, jf. straffeloven §132a.
Nord-Troms herredsrett avsa 17. august 2001 dom som - etter rettelse - hadde slik domsslutning:
«1. A, fnr. xx.xx.1976, frifinnes for overtredelse av straffeloven §132a.
2. A, fnr. xx.xx.1976, dømmes for overtredelse av straffeloven §229 første straffalternativ til en straff av fengsel i 45 (førtifem) dager.
3. A, fnr. xx.xx.1976, dømmes til innen 2 (to) uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til B, f. *.*.1980, med kr 12.255 (tolvtusentohundreogfemtifem).»
Statsadvokatene i Troms og Finnmark anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet når det gjaldt frifinnelsen for overtredelse av straffeloven §132a. Hålogaland lagmannsrett avsa 7. februar 2002 dom med slik domsslutning:
«A, f. xx.xx.1976, dømmes for overtredelse av straffeloven §132a samt for det forhold som er rettskraftig avgjort ved Nord-Troms herredsretts dom av 17. august 2001, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager.»
Det nærmere saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommene.
Statsadvokatene i Troms og Finnmark har anket over straffutmålingen til Høyesterett. Anken er først og fremst begrunnet i de hensyn som lå bak vedtagelsen av straffeloven §132a. Aktor for Høyesterett har nedlagt påstand om en straff av ubetinget fengsel i seks måneder.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Lagmannsretten har lagt følgende faktum til grunn for sin avgjørelse:
«Nyttårsnatten 1. januar 2001 rundt kl. 0350 møtte tiltalte og fornærmede B, f. *.*.1980, hverandre på X i Y. De kjente ikke hverandre fra tidligere og hadde ikke noe uoppgjort seg imellom. Begge var beruset. De vekslet noen ord, og tiltalte sa at han bodde i Z. Fornærmede protesterte, han hadde aldri sett tiltalte der. Protesten førte til at tiltalte tok tak i jakken til fornærmede, rykket ham mot seg og skallet ham i ansiktet. Fornærmede ble truffet i munnregionen og brakk en tann i overmunnen. Han blødde og fikk kraftig hodepine. Ikke på noe tidspunkt forsøkte han å slå tiltalte.
Fornærmede anmeldte forholdet 4 januar 2001. Tiltalte ble kjent med anmeldelsen 5 januar - uvisst hvorledes. Av sin venn C, som var arbeidskollega med fornærmede, fikk han opplyst fornærmedes mobiltelefonnr., og ringte ham lørdag 6 januar 2001. Samtalen var kort. Tiltalte ga kontant uttrykk for at fornærmede ikke ville komme noen vei i en rettssak fordi tiltalte hadde ordnet seg vitner - tiltalte har medgitt at han sa han hadde vitner på at fornærmede slo først, uten faktisk å ha dekning for dette - at «jeg tror bare du skal droppe anmeldelsen ellers kommer det til å gå deg ille» eller lignende, og at fornærmede måtte trekke anmeldelsen.»
Lagmannsretten uttaler videre at fornærmede et kort øyeblikk tenkte på om han skulle trekke anmeldelsen, men at han aldri anså dette som nødvendig. I ettertid var fornærmede engstelig en periode, men han følte seg - da saken ble behandlet i lagmannsretten - trygg og bar ikke nag til domfelte. Hensett til den legemsbeskadigelsen som var foranledningen til trusselen, la lagmannsretten til grunn at uttrykket «ellers kommer det til å gå deg ille» innebar en trussel om fysisk vold. Lagmannsretten
Side:848
kom på denne bakgrunn til at det forelå overtredelse av straffeloven §132a. Denne bestemmelsen gjelder «motarbeiding av rettsvesenet», og tok blant annet sikte på nettopp å ramme den som ved trusler opptrer slik at det er egnet til å påvirke den som har anmeldt et forhold, til å trekke anmeldelsen tilbake.
Påtalemyndighetens anke over straffutmålingen er særlig begrunnet i overtredelsen av straffeloven §132a. Jeg vil likevel først si litt om bedømmelsen av legemsbeskadigelsen. Herredsretten, som frifant tiltalte for overtredelse av straffeloven §132a, fastsatte en straff av ubetinget fengsel i 45 dager for legemsbeskadigelsen. Lagmannsretten kommenterer ikke spørsmålet eksplisitt, men det er nærliggende å anta at den har bygget på samme vurdering. Dette er etter mitt syn en noe for mild reaksjon. Jeg peker i den forbindelse på at saken gjelder et tilfelle av uprovosert skalling direkte mot fornærmedes ansikt som førte til at han brakk en tann. Forholdet må likevel anses som noe mindre alvorlig enn saken i Rt-2000-1, hvor straffen ble fastsatt til ubetinget fengsel i 90 dager. Jeg finner at en passende straff for legemsbeskadigelsen - isolert bedømt - ville vært ubetinget fengsel i 60 dager.
Høyesterett har ikke tidligere behandlet noen sak som gjelder straffutmålingen ved overtredelse av straffeloven §132a. Bestemmelsen - som ble tilføyd ved lov 28. juli 2000 nr. 73 - verner den offentlige interesse i at aktørene i rettssaker ikke blir utsatt for trusler eller represalier. Bakgrunnen for bestemmelsen var en henvendelse fra riksadvokaten til Justisdepartementet der det ble vist til at bruk av trusler og vold mot vitner var et økende problem. Dette gjaldt - ifølge riksadvokaten - særlig i alvorlige narkotikasaker og i saker om MC-kriminalitet. De rettspolitiske betraktninger som har begrunnet bestemmelsen, fremgår ellers av forarbeidene, se Ot.prp.nr.40 (1999-2000) side 76-92 og Innst.O.nr.78 (1999-2000) side 12.
Av forarbeidene fremgår at det var av sentral betydning for de lovgivende myndigheter at straffenivået for trusler og vold mot aktørene i rettssaker, ble betydelig skjerpet. Det ble også fremhevet at det hadde en positiv signaleffekt å innføre en straffebestemmelse som eksplisitt vernet vitnebeviset. Det ble vist til at det på dette tidspunkt ikke var noe straffebud som direkte vernet vitnebeviset - bortsett fra reglene om medvirkning til falsk forklaring.
Bestemmelsen i straffeloven §132a har generell rekkevidde, og den rammer også trusler av mer ordinær karakter enn de former som er fremhevet i lovforarbeidene. Og selv om foranledningen til bestemmelsen særlig var ulike former for grov og organisert kriminalitet, har de hensyn som begrunnet bestemmelsen og lovgivers ønske om et skjerpet straffenivå, også gyldighet for tilfeller som det foreliggende. Men straffenivået vil her måtte bli et annet.
Denne saken gjelder en trussel fremsatt for å få fornærmede til å trekke tilbake en anmeldelse i anledning en nokså ordinær legemsbeskadigelse. Trusselen var ikke så alvorlig at den ville blitt rammet av straffeloven §227, og før lovendringen kunne forholdet derfor bare straffes etter straffeloven §390a. Jeg antar at forhold som det foreliggende slett ikke er upraktiske, og at denne saken derfor kan være representativ for ikke helt sjelden forekommende tilfeller av mer ordinære og vage trusler mot fornærmede i straffesaker.
Side:849
Dette tilfellet må - som også fremhevet av aktor - anses for å ligge i det nedre sjikt av anvendelsesområdet for straffeloven §132a. Etter min mening må det imidlertid også i saker av denne karakter normalt reageres med ubetinget fengselsstraff. Og dersom domfelte også dømmes for det forhold den opprinnelige anmeldelse gjaldt, må straffen for overtredelsen av §132a medføre et merkbart tillegg i forhold til den straff som ellers ville blitt idømt. Dette innebærer at straffen for overtredelsen av §132a i slike tilfeller i noen grad vil måtte bli påvirket av hvor streng straff som ville blitt utmålt for det forhold anmeldelsen gjaldt.
Jeg er enig med lagmannsretten i den betydning retten har tillagt overtredelsen av straffeloven §132a ved fastsettelsen av straffen. Lagmannsrettens straffutmåling innebærer - for så vidt angår trusselen - en ikke ubetydelig straffeskjerpelse i forhold til den tidligere rettstilstand. Ut fra mitt syn på legemsbeskadigelsen har jeg vurdert om den straffen - på 90 dagers ubetinget fengsel - som lagmannsretten har fastsatt, bør skjerpes noe. Under en viss tvil er jeg imidlertid kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å endre straffen.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommar Utgård: Eg er i det hovudsaklege og i resultatet einig med førstvoterande.
Dommer Oftedal Broch: Likeså.
Dommer Gjølstad: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Anken forkastes.