HR-2002-398-K - Rt-2002-407
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-04-11 |
| Publisert: | HR-2002-00398-K - Rt-2002-407 (94-2002) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt midlertidig forføyning. |
| Saksgang: | Oslo namsrett - Borgarting lagmannsrett LB-2001-3908 K/04 - Høyesterett HR-2002-00398, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Vibeke Ulrichsen, Kjell Ulrichsen, hjelpeintervenient (advokat Arne Os) mot Kagge Forlag AS, Ingeborg Moræus Hansen, hjelpeintervenient, Hugo Lauritz Jenssen, hjelpeintervenient (advokat Halvard Helle) |
| Forfatter: | Gjølstad, Oftedal Broch, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §384, §403, §179, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, §2-12, §3-3 |
Saken gjelder midlertidig forføyning, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 jf. §15-2.
Vibeke Ulrichsen fremsatte 11. november 2001 begjæring om midlertidig forføyning med krav om at alt salg av boken «Brent av dragen» måtte stanses. Etter å ha avholdt muntlig rettsmøte, avsa Oslo namsrett 26. november 2001 kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Namsretten fant det ikke sannsynliggjort at Ulrichsen hadde noe krav som kunne gi grunnlag for midlertidig forføyning. Retten fant at boken - etter en innlimt korrigering og beklagelse - ikke inneholder utsagn som er ærekrenkende eller på annen måte rettsstridige.
Etter kjæremål fra Vibeke Ulrichsen, avsa Borgarting lagmannsrett 11. februar 2002 kjennelse med slik slutning:
«1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»
Kjennelsen er avsagt under dissens. Lagmannsrettens dommere var enige i at Ulrichsen hadde sannsynliggjort et «krav» i forhold til tvangsfullbyrdelsesloven §15-1, men to av dommerne fant at vilkårene i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 bokstav b) ikke var oppfylt. Mindretallet kom til at det også forelå sikringsgrunn etter denne bestemmelsen.
Vibeke Ulrichsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. For det første anføres det at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved bare å ha vurdert Ulrichsens krav i forhold til tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b), og ikke i forhold til §15-2 første ledd bokstav a). Dette sikringsgrunnlaget var anført for namsretten, og er ikke senere frafalt.
Når det gjelder lagmannsrettens flertalls vurdering i forhold til tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b), anføres det blant annet at flertallet har tatt feil når det har vurdert forholdene på det tidspunkt den skulle treffe sin avgjørelse. Det avgjørende må være forholdene da begjæringen ble fremsatt for namsretten, senest det tidspunkt kjæremålet ble erklært.
Lagmannsrettens flertall må også ha tolket §15-2 første ledd bokstav b) feil når den har kommet til at forlaget kan fortsette å selge bøker som inneholder straffbare krenkelser av personvernet. At det allerede har skjedd krenkelser ved at bøker er solgt, kan ikke medføre at fortsatt salg skal kunne finne sted. Det er heller ikke riktig at den korreksjon som er inntatt i de usolgte eksemplarer av boken reduserer skadevirkningene nevneverdig, og det er irrelevant å legge vekt på at Vibeke Ulrichsen lot seg intervjue i Dagbladet med navn og bilde.
Det er i tillegg anført en rekke argumenter for at lagmannsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse i forhold til tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b) er uriktig.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken henvises til lagmannsretten for fornyet behandling.
2. Kagge Forlag AS dømmes til å betale saksomkostninger for høyesterett med kr 9.500,- med tillegg av 24% MVA og 12% morarenter fra forfall til betaling skjer.»
Kagge Forlag AS har tatt til motmæle, og tilbakeviser at det foreligger feil ved lagmannsrettens kjennelse som tilsier at den må oppheves.
At lagmannsretten eventuelt ikke har tatt stilling til anvendelse av §15-2 første ledd bokstav a), skyldes uklarheter fra kjærende parts side, og kan ikke anføres som saksbehandlingsfeil. Uansett vil en eventuell feil ikke automatisk føre til opphevelse, og det er heller ingen rimelig mulighet for at feilen kan ha virket inn på lagmannsrettens resultat.
Lagmannsrettens vurdering av at det ikke foreligger sikringsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b) er riktig. Den bygger på en forsvarlig skjønnsutøvelse basert på en totalvurdering av saksforholdet, og lovforståelsen er riktig.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Kagge Forlag AS v/ Erling Kagge tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saken gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §2-12. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking.
I kjæremålet er gjort gjeldende at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved å unnlate å vurdere spørsmålet om det foreligger sikringsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 bokstav a).
I Ulrichsens begjæring av 11. november 2001 til namsretten om midlertidig forføyning ble som sikringsgrunn bare gjort gjeldende bestemmelsen i §15-2 bokstav b). I rettsmøte i namsretten 19.- 20. november 2001 påberopte hun imidlertid både bokstav a) og bokstav b) i §15-2. Dette fremgår uttrykkelig av referatet av hennes anførsler i namsrettens kjennelse av 26. november 2001. I kjæremålserklæringen til Borgarting lagmannsrett ble det under punkt 4.3 gjort gjeldende at det er nødvendig med «midlertidig sikring/midlertidig ordning». Dels ble anført at hvert eksemplar av boken som selges innebærer at krenkelsen av henne forstørres og skaden forverres, dels ble anført at videre salg av boken innebærer at det vil bli svært vanskelig, om ikke umulig, å forfølge kravet gjennom ordinær rettergang. Anførslene viser klart at både bokstav a) og bokstav b) også ble påberopt for lagmannsretten, selv om kjæremålserklæringen ikke inneholdt noen uttrykkelig paragrafhenvisning på dette punkt. At det avslutningsvis i kjæremålserklæringen «for øvrig» ble vist til redegjørelsen for sikringsgrunnen i begjæringen til namsretten, endrer ikke dette.
I lagmannsrettens kjennelse fremgår det av gjengivelsen av partenes anførsler og rettens premisser at lagmannsretten har oppfattet det slik at bare bestemmelsen i bokstav b) i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 ble anført som sikringsgrunn. Lagmannsretten må her ha misforstått. Som allerede nevnt, er det på det rene at både bokstav a) og b) i §15-2 var påberopt. Den manglende drøftelse av om det forelå sikringsgrunn etter §15-2 bokstav a) var således en saksbehandlingsfeil, som må lede til opphevelse dersom det finnes sannsynlig at den kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jf. tvistemålsloven §403 sammenholdt med §384 første ledd.
Ulrichsen har krevd at forlaget pålegges å trekke tilbake ethvert usolgt eksemplar av boken og avstå fra distribusjon av usolgte eksemplarer. Lagmannsretten har i sin kjennelse lagt til grunn at Ulrichsen har sannsynliggjort at hun har et krav mot forlaget, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-1, idet hun er gitt medhold i at beskyldningene i boken er straffbare ærekrenkelser mot henne. Tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 stiller opp to alternative sikringsgrunner. Når lagmannsretten ved en feil bare har vurdert en av dem, og det ikke er spesielle omstendigheter som tilsier at den andre er utelukket, eller at kravet om midlertidig forføyning av andre grunner ikke kan føre frem, kan utvalget ikke konkludere med at feilen ikke kan ha virket inn på resultatet. Utvalget finner derfor at lagmannsrettens kjennelse må oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
For øvrig vil utvalget i tilknytning til det den kjærende part har gjort gjeldende vedrørende tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b) bemerke at det er riktig, som lagt til grunn av lagmannsretten, at kravet skal vurderes ut fra forholdene på avgjørelsestiden, jf. Rt-1999-523. Utvalget tilføyer dessuten at flertallets bemerkninger om sikringsgrunnen - utover det som angår beriktigelsen - sammenholdt med det den samlede rett har sett som straffbare ærekrenkelser, kan synes å etterlate en viss uklarhet ved flertallets tolking av kravet om «avverge en vesentlig skade eller ulempe».
Utvalget finner at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd in fine, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den kjennelse som avslutter saken.