LB-2001-3908

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2002-02-11
Publisert:	LB-2001-03908
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo namsrett - Borgarting lagmannsrett LB-2001-03908 K/04. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse opphevet, og saken hjemvist til ny behandling for lagmannsretten, HR-2002-00398. Se LB-2002-01390 K/04.
Parter:	Den kjærende part: Vibeke Ulrichsen, hjelpeintervenient: Kjell Ulrichsen (Prosessfullmektig: Advokat Arne Os). Kjæremotpart: Kagge Forlag AS, hjelpeintervenient: Ingeborg Moræus Hanssen (Prosessfullmektig: Advokat Tor Erling Staff).
Forfatter:	Lagdommer Gunvald Gussgaard. Lagdommer Dag A. Minsaas. Lagdommer Sidsel B. Lindseth
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-2, Straffeloven (1902) §238, §246, §247, §249, §277, §390, Tvistemålsloven (1915) §180, Veitrafikkloven (1965), Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §15-6, §3-3, EMK (1999), EMK (1999) §2, EMK (1999), EMK (1999)

Til avgjørelse foreligger et krav om at salget av boken «Brent av dragen» skal stanses ved midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15. «Brent av dragen» utkom på Kagge Forlag (forlaget) høsten 2001. Boken bygger på jevnlige samtaler som forfatteren, Hugo Lauritz Jenssen, hadde med Ingeborg Moræus Hanssen gjennom ett år. I samtalene redegjør Moræus Hanssen for sine tanker og synspunkter på en rekke temaer som opptar henne. Et stadig tilbakevendende tema i boken er en trafikkulykke som skjedde om ettermiddagen den 8. juni 1994. Hennes ektefelle, Kjell Hanssen, syklet hjemover, og i en rundkjøring ved Aker Brygge kolliderte han med en bil som kjørte mot kjøreretningen. Hanssen kom alvorlig til skade, og han er i dag fullstendig pleietrengende.

Føreren av bilen, Vibeke Ulrichsen, mente at bokens omtale av ulykken og hennes opptreden i forbindelse med denne, krenker så vel hennes æresfølelse som omdømme. Hun har særlig reagert på følgende utsagn:

På side 17:

«Ulykken hendte etterpå...... Kjell Hanssen ble utsatt for en trafikkulykke. Han syklet. Så kom en bil med en ung kvinne bak rattet. Kjell Hanssen brakk nakken. Den unge kvinnen forsvant.......... Og hva skjedde med den unge kvinnen etterpå. Hun kom aldri med en blomst eller beklagelse.»

På side 22:

«...... og vet slett ikke hvordan jeg skal nærme meg spørsmålet om Den Store Ulykken»

På side 24:

«Jeg tror ikke hun har lyst til å nærme seg ulykken. Ikke ennå.»

På side 26:

«Muligheten til å snakke om ulykken passerer enda en gang» ....... Samtalen beveger seg litt nærmere ulykken.»

På sidene 32-36 under kapitteloverskriften «Lidelsens øyeblikk»:

«Slik starter historien, nøyaktig slik står den nedskrevet i domspapirene fra Oslo byrett fire og et halvt år senere. Dette er historiefortelling som skal være fullkommen fri for emosjoner; den må være uten dramatikk og nerve og blottet for sentimentalitet.

.............

En ung kvinne hadde lagt sin bil i motsatt kjøreretning i en rundkjøring ved Aker Brygge. Hun tok en snarvei. Hun traff Kjell Hanssen og hans sykkel. Hun kjørte videre. Kjell Hanssen lå tilbake på asfalten, med brukket nakke (han fikk omfattende nerveskader og mistet basale funksjoner, slik det står i dommen). En forbipasserende reddet livet hans ved kunstig åndedrett til ambulansen kom. Noen tok kvinnens bilnummer. Hanssen hadde på sin side ingen skyld i ulykken, slår dommen fast. Så vet vi det. Dette var disiplinert sykling ved høylys dag.

I denne saken vil et aspekt ved selve ulykken måtte veie tungt, nemlig det at skadevolder opptrådte med stor skyld. Hun er blitt straffet for forholdet og har gjennom forliket om oppreisning erkjent sin brøde.« 

.............

Jeg har i mellomtiden funnet ut hvem den unge kvinnen er. Hun som kjørte bilen. Og som kjørte videre.......... Ennå vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere dette. Skal jeg fortelle hvem hun er? Skal jeg fortelle om hennes familie? Jeg vet ikke. Og jeg vet ikke om hun kommer til å ville snakke med meg......... Det er som jeg befinner meg på baksiden av en avsluttet kriminalgåte, en henlagt sak, en punktert thriller. Det er et vanskelig sted å være. Alle de involverte lever videre. Offeret også.»

På sidene 37-39 under kapitteloverskriften «Om å møte ulven i oss»:

«Mennesket er i stand til å begå ondsinnede handlinger mot andre mennesker....... Men ulven sitter bak rattet i enhver bil..... muliggjør en grunnleggende ond handling........ Kjell Hanssen møtte sin ulv. Han gikk inn i sin vargtime. Et sykkelstyre lå igjen.»

På sidene 138-139 under kapitteloverskriften «Den farligste boken i verden»:

«Jeg synes denne boken bør bli farlig. Jeg vil slå kraftig til mot de som har ødelagt livet vårt. Det er ille at den kvinnen som har forvoldt Kjell dette liv, skal få slippe helt unna. Jeg kjenner at hun og hennes familie bør få høre det. Det er ingen som løfter sverdet og hugger. Da får jeg gjøre det. Jeg så hennes far plutselig ved Theatercaféen, han var mindre og styggere enn jeg hadde trodd. Jeg vet ikke om han så meg. Bare å se disse menneskene er ganske opprørende.

.......... Hvordan håndterer jeg dette? Jeg vet fortsatt ikke. Jeg hører et rop om hevn, eller kanskje like mye er det en ubotelig fortvilelse som slynges ut. Men ingen vet at det er akkurat denne piken. Akkurat denne familien (som om en uaktsom handling noensinne går som en arvesynd fra datter til far)........ Hun dukket aldri opp...... Hun skulle jo aldri ha kjørt videre....... Du vil ha hevn? Et ord som hevn er kanskje ikke riktig å bruke. Det er noe gammeltestamentlig over det. Men denne urettferdighet blir aldri gjort opp......... Og hun har aldri kommet mot oss med sin beklagelse........ Måtte hun brenne i evig helvete.»

På side 183:

«Jeg har ikke planlagt noe. Ikke at den kvinnen skulle kjøre oss i hjel.»

På side 211 under kapitteloverskriften «Brent av dragen»:

«En aldri så liten flamme fra ilden til Katla er nok til å drepe eller gjøre hvem som helst lam, husker du at han sa det?........ Kjell er rørt av dragens ild.»

Den 8. november 2001 krevet advokat Os på vegne av Vibeke Ulrichsen og hennes familie at boken umiddelbart måtte trekkes fra markedet. Forlaget erkjente at boken inneholdt én feil; opplysningen om at bilføreren ikke hadde stanset etter ulykken var usann. Forlaget trykket følgende korrigering, som det lot lime inn på den usolgte delen av opplaget:

«På side 32 i boken fremgår at bilføreren kjørte videre etter ulykken. Dette er ikke riktig. Dermed er heller ikke de øvrige omtaler av dette forhold riktige.

Forfatter og forlag beklager feilen.

Bilføreren ble ved Oslo forhørsretts dom av 3. april 1995 idømt en bot stor kr 3.000,- subsidiært fem dager fengsel, for brudd på Vegtrafikklovens aktsomhetsplikt og skiltreglene.»

Det er uklart hvor mange usolgte eksemplarer korrigeringen faktisk ble limt inn i.

Korrigeringen var ikke tilfredsstillende for Vibeke Ulrichsen. Den 11. november 2001 fremsatte hun begjæring om midlertidig forføyning til Oslo namsrett, der hun nedla påstand om at forlaget måtte pålegges å trekke tilbake ethvert usolgt eksemplar av boken. Hennes far, Kjell Ulrichsen, og Ingeborg Moræus Hanssen, har erklært hjelpeintervensjon til fordel for henholdsvis Vibeke Ulrichsen og forlaget.

Den 16. november stod Vibeke Ulrichsen frem i Dagbladet med fullt navn og fotografi og ga sin verson av hendelsesforløpet. I avisen ble hun også omtalt som datter av den kjente finansmannen Kjell Ulrichsen.

Oslo namsrett avsa den 26. november 2001 kjennelse med denne slutning:

1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Vibeke Ulrichsen har erklært rettidig kjæremål mot namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. Kjæremålet angis å gjelde namsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. Hun anfører sammenfatningsvis:

Forlaget har ved å gi ut boken latt seg bruke til å fremme usanne og ærekrenkende beskyldninger mot Vibeke Ulrichsen. Beskyldningene er alvorlige krenkelse av hennes æresfølelse, omdømme og rett til personvern. Utsagnene om henne må leses og vurderes på bakgrunn av og i sammenheng med det som ellers uttales i boken, og i lys av dens oppbygning. Det vises blant annet til Rt-1987-1058 og Rt-1987-1109, Rt-1989-773 og Rt-1999-1541. Lest på denne måten fremstilles hun som en person som er blitt straffet for med stor skyld å ha kjørt på Kjell Hanssen. Selv med den påberopte rettelsen rammes denne fremstillingen utvilsomt av gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §246 §277 og §390.

Faktum - slik det beskrives på sidene 32 og 33 - inneholder en rekke uriktige utsagn. Forhørsretten la til grunn at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom Vibeke Ulrichsens forseelse og de skadene som Kjell Hanssen ble påført. Forhørsretten viste til at det forelå flere formildende momenter. Veimerkingen og skiltingen på åstedet var meget forvirrende. Bilen stod praktisk talt stille i kollisjonsøyeblikket da syklisten - antakelig i stor fart - kjørte inn i den. Det er mulig eller sannsynlig at syklisten var uoppmerksom ettersom det ikke er noe tyder på at han bremset opp før kollisjonen, og han kunne kanskje ha begrenset skaden ved å benytte sykkelhjelm. Forhørsretten merket seg at det ikke forelå siktelse for overtredelse av straffeloven §238, og den bemerket at forholdene lå nær opp til å kunne avgjøres ved påtaleunnlatelse. Hun ble ilagt en bot på 3.000 kroner for uaktsom overtredelse av skiltreglene, og hun er således intet å bebreide for selve ulykken.

Videre bebreides Vibeke Ulrichsen sterkt for at hun ikke fulgte opp sitt ansvar etter ulykken. Hun beskyldes både for å ha kjørt fra ulykkesstedet og for ikke å ha kontaktet Hanssen og hans familie. At hun kjørte fra åstedet, er ren løgn. Hun befant seg der ved politiets ankomst. Følgelig er hun ikke blitt straffet for dette heller. Hun kontaktet dessuten sykehuset to ganger og la igjen sitt telefonnummer der, slik at Hanssens pårørende kunne kontakte henne hvis de ønsket det. Imidlertid ønsket ikke familien Hanssen å ta noen kontakt. Senere har advokat Os på hennes vegne skrevet brev både til Ingeborg Moræus Hanssen og hennes prosessfullmektig. Moræus Hanssen var således kjent med det faktiske forhold, og det hun skriver om Vibeke Urichsens opptreden i forbindelse med ulykken er således skrevet mot bedre vitende. Etter at Kjell Hanssen fremmet et oppreisningskrav på én million kroner, var det ikke lenger naturlig å søke kontakt.

Boken gir for øvrig et svært krenkende helhetsinntrykk av Vibeke Ulrichsen. Den inneholder meget sterke utsagn som enten retter seg direkte mot henne, eller hvor billedbruken ikke er til å misforstå. Fra side 17 bygges det opp en dramatikk, som utløses på sidene 32 og 33. Det beskrevne faktum er rent oppspinn, og leseren styres inn i en tankeverden preget av hat, hevn og privat rettshåndhevelse, knyttet til en handling som Vibeke Ulrichsen ikke har begått. Likevel utgir fremstillingen seg for å være fakta «uten emosjoner og blottet for sentimentalitet». Det er lite tvilsomt at det ved billedbruken i kapittelet «Om å møte ulven i oss» siktes til Vibeke Ulrichsen. Flere av sitatene fra kapitlene «Den farligste bok i verden» og «Lidelsens øyeblikk» er direkte feil, og de er dessuten sterkt krenkende. Hennes familie blandes inn, og den kan iallfall ikke bebreides for ulykken. Sitatet fra kapittelet «Brent av dragen» er hentet fra Brødrene Løvehjerte, og det er ikke til å misforstå. Boken er en ytterst privat og personlig bok, hvor Ingeborg Moræus Hanssens egen fortvilelse, hat og forbannelse over den unge kvinnen og hennes unnfallenhet, er bokens egentlige budskap.

Ytringsfriheten er ikke absolutt. Den må undergis begrensinger, blant annet for å beskytte andres omdømme, jf. EMK artikkel 8, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 19 og NOU 1995:10 pkt. 3.2. Om den nærmere grensedragningen mellom disse hensyn vises til Johs. Andenæs i Lov og Rett 1996 sidene 3 og 4 og Høyesteretts dom av 20. november 2001.

Hvilke utsagn som er beskyttet av ytringsfriheten, beror på en totalvurdering av hele situasjonen, jf. Rt-1999-1541 og EMDs dom av 21. januar 1999 (Janowski) punkt 30 iii. Sterkt forenklet beror vurderingen på graden av sannhet og graden av aktverdig formål bak ytringen, jf. NOU 1999:27 pkt. 6.2.3.1. At ytringene fremsettes som subjektive vurderinger eller nedsettende karakteristikker, gjør dem ikke straffrie, jf. Rt-1911-880, Rt-1952-590, ovenfornevnte dom fra EMD, punktene 32 og 35 og EMDs dom av 21. februar 1989 (Barfoed). En karakteristikk er ikke ansvarsfri hvis den etter sitt meningsinnhold fremtrer som en beskyldning, jf. Rt-1985-1421. I så fall må det samtidig gis en riktig og fullstendig beskrivelse av fornærmedes faktiske forhold, jf. NOU 1995:10. Det må stilles strenge krav til karakteristikker som det samtidig gis premisser for, jf. Rt-1939-507, Rt-1952-590, Rt-1985-1421, Rt-1994-174, EMDs dom av 8. juli 1986 (Lingens) pkt. 46, EMDs dom av 27. mai 2001 (Jerusalem) punktene 43 og 45, EMDs dom av 22. februar 1989 (Barfoed) punktene 30 og 33, EMDs dom av 23. mai 1991 (Oberschlick) pkt. 63 og EMDs dom av 28. august 1992 (Schwabe) pkt. 34. Premissene må gjøres kjent eller allerede være kjent, slik at opinionen selv kan ta stilling til om de er enig i den oppsummerende vurderingen eller ikke, jf. NOU 1999:27 punkt 6.2.3.3. Selv om beskrivelsen skulle ha vært korrekt, ville utsagnene i dette tilfellet likevel ha ligget utenfor hva som fritt kan sies om et annet privatmenneske, jf. straffeloven §249 nr. 2.

Boken er ikke et innlegg i den alminnelige offentlige debatt. Det er særlig ytringer i en debatt om politikk og samfunnsspørsmål som er vernet av ytringsfriheten, jf. Rt-1985-1421, Rt-1979-727, Rt-1987-1058, Rt-1993-537, Rt-1999-1541, EMDs dommer av henholdsvis 8. juli 1986 (Lingens) punkt 42 og 23. mai 1991 (Oberschlick) punkt 59. Omvendt er vernet om ytringsfriheten mindre utenfor den offentlig debatt, jf. EMDs dom av 21. januar 1999 (Janowski) punkt 35 og EMDs dom av 22. februar 1989 (Barfoed) punkt 35.

Vibeke Ulrichsen har aldri søkt offentlighetens lys, iallfall ikke før boken kom ut. Tvert imot ønsket hun ikke å snakke med forfatteren om ulykken fordi hun og familien hadde lagt den bak seg. Hun tilhører den gruppen hvor hensynet til ytringsfriheten og den offentlige debatt gjør seg gjeldende i minst grad, jf. EMDs dom av 21. januar 1999 (Janowski) punkt 33 og EMDs dom av 22. februar 1989 (Barfoed) punkt 32.

Det er personer som oppsøker offentlighetens lys - særlig politikere - som må tåle mer enn andre, jf. EMDs dom av 8. juli 1986 (Lingens) punkt 42, EMDs dom av 27. mai 2001 (Jerusalem) punkt 38 og NOU 1999:27 punkt 6.2.3.1.

Hensikten med å utgi boken gjør fremstillingen spesielt krenkende. Vibeke Ulrichsen og hennes familie skal rammes, noe som tydelig fremgår i kapittelet «den farligste bok i verden». Det finnes ikke noe aktverdig formål for slike angrep og slik billedbruk som denne boken representerer, og særlig gjelder det når ytringene og billedbruken bygger på et uriktig faktum. Ytringer hvor injurianten med hensikt krenker en annen, skal forbys, jf. FN-konvensjonen artikkel 17.

Boken har ingen offentlig interesse bare fordi den beskriver en pårørendes situasjon etter en trafikkulykke. Iallfall må det legges vekt på at dette hadde latt seg gjøre uten å fremsette grove ærekrenkelser mot Vibeke Ulrichsen, jf. Rt-1987-1058, Rt-1999-1541, EMDs dom av 22. februar 1989 (Barfoed) punktene 32-34 og NOU 1999:27 punkt 6.2.2.3.

Både fortelleren, forfatteren og forlaget er sterkt å bebreide. Ingeborg Moræus Hanssen visste at hennes fremstilling på avgjørende punkter var uriktig. Forfatteren har ukritisk lagt hennes fremstilling til grunn. Forlaget må bebreides for manglende kontroll, noe som skal tillegges vekt ved vurderingen, jf. forannevnte rettspraksis fra Høyesterett og EMD, samt Høyesteretts dom av 20. november 2001 og EMDs dom av 2. august 2000 (Bergens Tidende) punkt 1. Kravene til aktsomhet øker med grovheten av beskyldningene, jf. Rt-1999-1541 og EMDs dommer av henholdsvis 22. februar 1989 (Barfoed) punkt 32 og av 21. mars 2000 (Wabl) punkt 41. Forlaget kontrollerte ikke fremstillingen på annen måte enn ved å spørre Ingeborg Moræus Hanssen hun hadde lest alle dommene i saken. Fremstillingen burde i det minste ha vært holdt opp mot forhørsrettens dom. Hun kan ha behov for å få sin private hevn, men forlaget må kontrollere og sensurere hennes fortelling før den bringes ut på markedet i bokform.

Krenkelsene avhjelpes ikke ved forlagets etterfølgende korrigering. De eksemplarene som allerede var solgt, kan ikke rettes. For øvrig har de uriktige beskyldningene mot Vibeke Ulrichsens fått en alt for dominerende plass i boken til at rettingen blir meningsfylt. Forlaget burde ha trykket forhørsrettsdommen i sin helhet. Når dette ikke er gjort, henger det sannsynligvis sammen med at enhver leser i så fall ville ha sittet igjen med et meningsløst inntrykk både av boken og av Ingeborg Moræus Hanssen.

Beriktigelsen innebærer tvert imot en ny krenkelse av Vibeke Ulrichsen. Boken inneholder en rekke andre feilaktige og ærekrenkende utsagn som ikke er blitt korrigert. Korreksjonen inviterer derfor til en feilaktig antitetisk fortolkning; de utsagnene som ikke er korrigert, er sanne. Blant annet har hun aldri erkjent noen «brøde» ved å inngå rettsforlik om oppreisningskravet. Grunnen til at hun inngikk rettsforlik, var et ønske om å yte Kjell Hanssen et bidrag for den smerte og de lidelser som han er blitt påført. Dessuten ønsket hun å unngå belastningen ved en rettssak. De dommene som det vises til i boken, gjelder ikke henne, slik en leser vil få inntrykk av. De gjelder forsikringsoppgjøret mellom Kjell Hanssen og bilens forsikringsselskap, der Vibeke Ulrichsen ikke var part. For øvrig beskrives ikke saksforholdet i disse dommene, slik boken feilaktig gir inntrykk av.

Ulykken er en stor belastning også for Vibeke Ulrichsen, ikke minst på grunn av Ingeborg Moræus Hanssens evne til å komme frem i media. Den omstendighet at Vibeke Ulrichsen ikke nevnes ved navn i boken, kan ikke tillegges nevneverdig betydning. Hun er likevel gjenkjennelig for sin omgangskrets, bekjentskapskrets og for mange andre i de miljøene hvor hun ferdes. I tillegg trekkes familien hennes inn. Det er hevet over enhver rimelig tvil at tilstrekkelig mange visste om ulykken og hennes identitet til at både hennes æresfølelse og gode navn og rykte er krenket. Det vises til Rt-1952-1217 og Rt-1999-1541.

Det foreligger en sikringsgrunn, og EMK er ikke til hinder for at salget av ærekrenkende publikasjoner kan stanses, jf. EMDs dom av 26. april 1995 (Prager & Oberschlick) punktene 20, 38 og 39. Krenkelsen vedvarer så lenge boken er på markedet. Hvert solgte eksemplar vil for alltid etterlate leseren det inntrykk at Vibeke Ulrichsen er kriminell, hensynsløs og uten samvittighet. Å stanse salget er hennes eneste mulighet til å begrense skadevirkningene.

Å stanse salget av boken er ikke et uforholdsmessig inngrep, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd. Den skade Vibeke Ulrichsen påføres må veies mot forlagets interesse i å selge boken, og denne avveiningen må falle ut i hennes favør.

Den fortsatte publiseringen av boken er en grov og vedvarende krenkelse av Vibeke Ulrichsen. Etter flere ukers salg var intet rettet i de eksemplarene som lå i butikkene. Boken er meningsløs når riktig faktum legges til grunn, og den er ikke noe viktig bidrag i samfunnsdebatten. Det er gått mange år siden ulykken skjedde. Nå foreligger det ikke noe behov for å få boken raskest mulig ut. Verken forteller, forfatter eller forlag påføres noen nevneverdig skade om distribusjonen utsettes til endelig dom foreligger. Formålet med å utgi boken er fortellerens private hevnmotiv, og samtlige er sterkt å bebreide for de faktiske feil som finnes i den. De økonomiske konsekvensene av å stanse salget er heller ikke store. Andre som måtte ha planer om å utgi noe tilsvarende, må få et signal om at det vil kunne få rettslige konsekvenser.

At Vibeke Ulrichsen stod frem i media, er ikke tilstrekkelig grunn til å avslå begjæringen om midlertidig forføyning. Forfatteren ble meddelt at Vibeke Ulrichsen ikke ønsket å delta i en offentlig debatt om sin medvirkning til ulykken. Likevel er hun blitt trukket inn i boken som en slags hovedperson. Hun måtte stå frem for å unngå at media feiltolket hennes anliggende.

Vibeke Ulrichsen har nedlagt denne påstand:

1. Namsrettens kjennelse oppheves.

2. Kagge Forlag pålegges umiddelbart å trekke tilbake ethvert usolgt eksemplar av boken «BRENT AV DRAGEN» fra de distribusjonskanaler som forlaget benytter, herunder avstå fra å distribuere ethvert usolgt eksemplar som måtte befinne seg på forlagets lager, ute hos bokhandlerne, i butikker eller hos trykkeriet.

3. Vibeke Ulrichsen tilkjennes saksomkostninger for så vel namsrett som lagmannsrett, med tillegg av 12% morarente fra forfall til betaling skjer.

Kagge Forlag v/Erling Kagge har tatt til gjenmæle og anfører sammenfatningsvis:

Vurderingen må ta utgangspunkt i boken, slik den foreligger i korrigert tilstand. Korreksjon og beklagelse på fremtredende plass i verket er den forholdsmessige reaksjon, jf. Rt-1999-1762. Utover den feilen som er beklaget og korrigert i restopplaget, er samtlige ytringer vernet av ytringsfriheten. Det er ført sannhetsbevis for Vibeke Ulrichsens skyld i ulykken. Det som er støtende, er derimot anførselen om at Kjell Hanssen ikke har opptrådt aktsomt. I forsikringssaken slo Oslo byrett tvert i mot fast at han var uten skyld i ulykken.

Boken er ikke i strid med noen straffebestemmelse, hvilket må være et minstevilkår for å inndra den, jf. Høyesteretts dom av 20. november 2001. Hovedkravet i saken kan ikke baseres på ulovfestede regler om personlighetens rettsvern. Iallfall kan ikke personlighetens rettsvern eller hensynet til privatlivets fred, straffeloven §390, tillegges særlig vekt i Vibeke Ulrichsens tilfelle. Forut for namsrettens behandling stod hun på eget initiativ frem i dagspressen med navn, foto og bakgrunn. I den samme høyesterettsavgjørelsen slås det også fast at ytringsfriheten omfatter retten til å omtale begivenheter, stemninger, følelser og til å skrive om sitt liv. Ytringsfriheten gjelder også for den private samtale. Også støtende, sjokkerende, provoserende og endog feilaktige ytringer er vernet etter EMK artikkel 10. Rt-1985-1421, som Vibeke Ulrichsen viser til, gir ikke lenger uttrykk for gjeldende rett.

EMD har fremholdt at det etter EMK artikkel 10 kreves særlig sterke grunner før inngrep i form av forhåndssensur kan anses nødvendig i et demokratisk samfunn. I dette tilfellet foreligger det en korreksjon og beklagelse. Kagge har sendt rettelsen til 253 bokhandlere, og i tillegg har han personlig gått fra bokhandel til bokhandel i Oslo for å besørge korrigeringen og beklagelsen limt inn. Tiltak utover dette er ikke nødvendige. At Vibeke Ulrichsen er kommet over et urettet eksemplar, skyldes formodentlig en misforståelse.

For øvrig vises til namsrettens kjennelse, som anføres å være riktig såvel i begrunnelse som resultat.

Erling Kagge har nedlagt denne påstand:

1. Kjæremålet forkastes.

2. Kagge Forlag AS v/Erling Kagge tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten er kommet til det samme resultatet som namsretten og bemerker:

Den som har et krav som går ut på annet enn betaling av penger, kan begjære midlertidig forføyning dersom det foreligger en sikringsgrunn, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-1. Så vel kravet det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen må være sannsynliggjort, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 første ledd.

For å stanse salget av boken ved midlertidig forføyning må den inneholde ytringer som ikke er vernet av ytringsfriheten. Ytringsfriheten er blant annet nedfelt i EMK artikkel 10 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966 artikkel 19, jf. menneskerettighetsloven §2. Den er undergitt visse begrensninger, blant annet av hensyn til andres privatliv, jf. EMK artikkel 8, og omdømme, jf. EMK artikkel 10 nr. 2 og FN-konvensjonen artikkel 17. Æren er også beskyttet av injurielovgivningen, særlig straffeloven §246 og §247, og privatlivet er vernet i straffeloven §390. I dette tilfellet må det foretas en avveining mellom Ingeborg Moræus Hanssens rett til å fortelle sin historie, mot Vibeke Ulrichsens behov for vern av sitt omdømme og sin æresfølelse. Det er ikke her spørsmål om en rettighet som må vike for en annen, men om to selvstendige rettigheter som må avveies mot hverandre, jf. NOU 1995:10 side 13.

Beskyldningene mot Vibeke Ulrichsen kan sammenfattes i at hun skal ha «lagt» sin bil i motsatt kjøreretning. «Hun tok en snarvei», hvoretter hun «traff» Kjell Hanssen og hans sykkel. Denne beskrivelsen kan vanskelig oppfattes annerledes enn at sjåføren bevisst kjørte mot kjøreretningen for å ta en snarvei gjennom rundkjøringen. Ingeborg Moræus Hanssen trekker den slutning at Vibeke Ulrichsen har opptrådt med stor skyld i ulykken. Deretter beskyldes Vibeke Ulrichsen for å ha forlatt ulykkesstedet uten å gi seg til kjenne, der hun lot Hanssen ligge igjen hardt skadet, overlatt til en tilfeldig forbipasserendes omsorg. Alt dette skal hun ifølge fremstillingen ha blitt straffet for. Hun bebreides så for at hun aldri har kontaktet den forulykkede eller hans familie, og for at hun aldri har beklaget hendelsen. Hovedpunktene i den faktiske fremstillingen finnes på sidene 32-33. De øvrige steder hvor ulykken omtales, er i det alt vesentlige variasjoner over det samme hendelsesforløpet, iblandet Ingeborg Moræus Hanssens sterke karakteristikker, tanker og følelser. Å fremstille Vibeke Ulrichsens opptreden slik det gjøres i boken, rammes utvilsomt av gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §246 og §247.

Denne fremstillingen er på vesentlige punkter usann. Det er ikke bevismessig dekning for at Vibeke Ulrichsen kjørte så hensynsløst som hun beskyldes for å ha gjort. Hun ble i forhørsretten dømt til å betale 3.000 kroner i bot for uaktsomt å ha overtrådt skiltreglene, og i dommen påpekes det flere formildende omstendigheter. Heller ikke kjørte hun fra åstedet. Ifølge politidokumentene var Vibeke Ulrichsen på ulykkesstedet ved politiets ankomst, og følgelig er hun heller ikke straffet for dette forholdet. Hun har ikke «erkjent sin brøde» ved å inngå et rettsforlik. Vibeke Ulrichsen presiserte uttrykkelig at det i dette ikke lå noen erkjennelse av den kvalifiserte skyld som kreves for å bli tilkjent oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5. Noen grunn for henne til å «erkjenne sin brøde» var det for øvrig ikke. Etter det saksforholdet som forhørsretten la til grunn for sin dom, var kravet om oppreisning åpenbart grunnløst.

Usanne og ærekrenkende utsagn er som hovedregel straffbare, og lagmannsretten kan ikke se at det i dette tilfellet foreligger forhold som tilsier noen annen konklusjon. Etter lagmannsrettens syn kan ikke en avveining mellom hensynet til ytringsfriheten og æresvernet i EMKs og FN-konvensjonens bestemmelser føre til noe annet resultat i dette tilfellet. Heller ikke den beriktigelsen - som nå skal være limt inn i samtlige usolgte eksemplarer av boken - endrer konklusjonen. En beriktigelse fra den som har fremsatt den ærekrenkende beskyldningen, vil ikke medføre at et pådratt straffansvar faller bort, jf. NOU 1995:10 side 25.

Som forføyningsgrunn er i begjæringen anført tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 bokstav (b). Etter denne bestemmelsen kan midlertidig forføyning besluttes når det finnes nødvendig for å avverge en vesentlig skade eller ulempe. Å stanse salget nå kan ikke avverge den skaden som allerede er forvoldt. Det spørsmålet som må vurderes, er derfor om den skade eller ulempe som et fortsatt salg innebærer, påfører Vibeke Ulrichsen en vesentlig skade eller ulempe. I dette spørsmålet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - lagdommerne Minsaas og Lindseth - er kommet til at fortsatt salg av boken ikke påfører Vibeke Ulrichsen en slik vesentlig skade eller ulempe at salget bør stanses.

Ved beriktigelsen som nå skal være limt inn i de gjenværende bøkene, dempes skadevirkningen for Vibeke Ulrichsen vesentlig. Når det nå er opplyst at hun ble idømt en mindre bot for en uaktsom forseelse mot skiltreglene, har leseren fått en viktig premiss for sin egen vurdering av skyldgraden. Fortsatt vil antakelig de fleste være enige om at en bilfører som tar feil av kjøreretningen i en rundkjøring og kolliderer med en annen trafikkant - i dette tilfellet en syklist - må tillegges skylden for kollisjonen. Vurderingen blir antakelig den samme selv om syklisten skulle ha holdt noe høy fart og ha vært noe uoppmerksom, noe det for øvrig ikke er holdepunkter for i dette tilfellet. Hvor stor skyldgraden er, kan det sikkert være delte meninger om. Domstolene bør imidlertid ikke gi en autoritativ fortolkning av virkeligheten, jf. NOU 1999:27 side 125. Beskyldningen om at hun forlot åstedet uten å gi seg tilkjenne, er fullstendig tilbakevist gjennom beriktigelsen.

Beskyldningen om at Vibeke Ulrichsen ikke tok kontakt med familien, og at hun har erkjent sin brøde ved å inngå rettsforlik, omfattes ikke av beriktigelsen. Om en ulykkessjåfør alltid bør kontakte den tilskadekomne eller hans pårørende, er ikke uten videre gitt. Mange vil anse dette for å være en korrekt opptreden, andre vil finne en slik henvendelse påtrengende. Ingeborg Moræus Hanssen synes tydeligvis å tilhøre den første gruppen. For øvrig er bevissituasjonen på dette punktet uklar. Den uriktige uttalelsen om hvorfor Vibeke Ulrichsen inngikk forliket, medfører etter flertallets oppfatning ikke en slik skade eller ulempe at boken av den grunn bør stanses.

De øvrige utsagn og den kraftige ordbruk gjelder omskrivninger og karakteristikker av det samme saksforholdet. Flertallet har ingen vanskeligheter med å se at mange av disse må føles krenkende for Vibeke Ulrichsen. På den annen side utgir ikke boken seg for å være en objektiv og saklig fremstilling. Den gir en fremstilling av Ingeborg Moræus Hanssens egne tanker, synspunkter og følelser omkring en rekke temaer som opptar henne, og den er således høyst subjektiv. Dette gjelder også ulykken, selv om enkelte av uttalelsene på side 32 og 33 isolert bedømt kunne tyde på noe annet. Hun beskriver ulykken slik som hun opplever den, og hun meddeler sine tanker og følelser om sjåføren av ulykkesbilen. At en i utgangspunktet ikke uvanlig trafikkforseelse, som fikk et tragisk utfall - og som må være en tragedie også for sjåføren av ulykkesbilen - kan utløse slike tanker og følelser som Ingeborg Moræus Hansen uttrykker, vil antakelig være uforståelig for mange etter at boken er korrigert. Andres vurderinger av ens egen karakter og opptreden på bakgrunn av hovedsakelig korrekte kjensgjerninger, må man imidlertid langt på vei leve med uten rettslig vern, jf. NOU 1999:27 side 125.

Vibeke Ulrichsen har, ved å stå frem offentlig, selv medvirket til utbredelsen av skaden. I boken nevnes hun ikke ved navn. Likevel må det legges til grunn at en rekke personer vet at hun var sjåfør av ulykkesbilen. Det har vært snakket om ulykken i hennes miljø, og Ingeborg Moræus Hanssen skal ha fortalt om den til en rekke personer. I disse miljøene må det allerede være kjent at Vibeke Ulrichsen var sjåføren av ulykkesbilen. Noe stort antall kjøpere utenfor disse miljøene ville neppe ha visst hvem sjåføren var hvis ikke hun selv hadde stått frem med navn og foto i dagspressen.

Mindretallet - lagdommer Gussgard - er uenig i at det ikke er sannsynliggjort at det fortsatt - etter den beriktigelse som nå er innlimt i de usolgte eksemplarene av boka, og etter at Vibeke Ulrichsen valgte å stå frem med fullt navn og foto i Dagbladet forut for namsrettens behandling av saken - foreligger slik forføyningsgrunn som kreves etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 (b). Selv etter beriktigelsen fremtrer boka med flere faktafeil, som - slik de er fremstilt - fremtrer som infamerende. I boka er det på side 32-33 gitt en fremstilling som utgir seg å være basert på rettsdokumentene i Oslo byrett og som skal være «fullkomment fri for emosjoner». Her heter det på side 33 bl.a. «at skadevolder opptrådte med stor skyld. Hun er blitt straffet for forholdet og har gjennom forliket om oppreisning erkjent sin brøde». Leseren må her få det inntrykk at dette er rettens utsagn. Som det fremgår av namsrettens kjennelse er dette imidlertid ikke riktig. Utsagnet er et sitat fra Kjell Hanssen anførsler i erstatningssaken mot Storebrand Skadeforsikring AS.

I straffesaken mot Vibeke Ulrichsen har forhørsretten som «utvilsomt» lagt til grunn at «det i saken foreligger særdeles unnskyldende omstendigheter fordi merkingen på stedet i forbindelse med veiomleggingen i juni i fjor var meget forvirrende». Videre har forhørsretten - som en følge av at siktelsen ikke omfattet strl §238 - utledet at «det ikke foreligger årsakssammenheng mellom den erkjente forseelse mot skiltreglene etc. og den skade syklisten ble påført». Ved straffutmålingen har retten «lagt vekt på de åpenbart unnskyldende momenter som gjør at forholdene synes å ligge nær opp til vilkårene for påtaleunnlatelse».

Det er - som også namsretten sier i sin kjennelse - heller ikke dekning for utsagnet om at Vibeke Ulrichsen gjennom forliket om oppreisning her erkjent sin brøde. Utbetalingen av forliksbeløpet ble begrunnet med at ulykken hadde vært en stor belastning også for henne og at hun hadde god økonomi. Hun tok uttrykkelig forbehold om at hun ikke erkjente noe rettslig oppreisningsansvar.

Den omstendighet at Vibeke Ulrichsen valgte å stå frem i Dagbladet med fullt navn og foto før namsrettens behandling er etter mindretallets oppfatning verken alene eller sett i sammenheng med den ufullstendige beriktigelsen som er limt inn i boka, tilstrekkelig til at fortsatt salg av boka ikke innebærer en vesentlig skade eller ulempe for henne.

Mindretallet kan ikke se at en midlertidig forføyning som begjært vil virke uforholdsmessig overfor forlaget, og slik forføyning kan heller ikke ses å være i strid med EMK art 10.

Namsrettens kjennelse blir i samsvar med flertallets oppfatning å stadfeste. Stadfestelsen gjelder også namsrettens omkostningsavgjørelse, som lagmannsretten er enig i.

Kjæremålet har vært forgjeves. Saksomkostninger ilegges likevel ikke, idet lagmannsretten finner at det foreligger slike særlige omstendigheter som tilsier at Vibeke Ulrichsen bør fritas for omkostningsansvaret i medhold av unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3. Hun har fått medhold i at beskyldningene i boken er straffbare ærekrenkelser mot henne, og lagmannsretten har vært delt i spørsmålet om salget bør stanses.

Kjennelsen er avsagt under den dissens som fremgår ovenfor.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.