Hopp til innhold

HR-2002-579 - Rt-2002-495

Fra Rettspraksis
Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 2002-05-02
Publisert: HR-2002-00579 - Rt-2002-495 (117-2002)
Stikkord: Straffeprosess, Varetektsfengsling
Sammendrag: Saken gjaldt fengsling i medhold av straffeprosessloven (1981) §184 annet ledd jf. §171 første ledd nr. 2.
Saksgang: Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-00579, straffesak, kjæremål
Parter: A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet
Forfatter: Lund, Tjomsland, Rieber-Mohn
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §383, §388, Straffeloven (1902) §162, §162b


Saken gjelder fengsling i medhold av straffeprosessloven §184 annet ledd jf. §171 første ledd nr. 2.

A ble 15. april 2002 siktet for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jf. femte ledd og straffeloven §162b første ledd jf. fjerde ledd. Han ble begjært varetektsfengslet for fire uker på grunnlag av fare for bevisforspillelse med brev- og besøksforbud. Begjæringen ble tatt til følge ved Oslo forhørsretts kjennelse av 15. april 2002, men bare for to uker. Påtalemyndigheten påkjærte avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett, som 19. april 2002 avsa kjennelse med slik slutning:

«I Oslo forhørsretts kjennelse av 15. april 2002 gjøres den endring at A kan holdes varetektsfengslet inntil 10.05.02.»

A har i rett tid påkjært avgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, og det er i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsretten har avsagt sin kjennelse uten at tilsvar fra forsvarer forelå. Selv om det ikke var protokollert at forsvarer ville komme til å inngi tilsvar i rettsboken for forhørsretten, må det imidlertid forventes at tilsvar fra forsvarer vil komme når aktor påkjærer forhørsrettens kjennelse. Uansett ville en eventuell uklarhet med hensyn til om tilsvar ville komme, enkelt kunne avklares ved en telefon til forsvarers kontor. Når lagmannsretten avsier sin kjennelse uten at tilsvar fra forsvarer foreligger, innebærer dette en tilsidesettelse av det kontradiktoriske prinsipp, jf. Rt-1996-986, og denne feilen må lede til opphevelse, jf. Rt-1999-701.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.»

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det foreligger et videre kjæremål og at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388 første ledd. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, som kan prøves, jf. §388 første ledd nr. 2.

Sakens bakgrunn er i korthet den at påtalemyndigheten påkjærte forhørsrettens kjennelse umiddelbart etter opplesningen av denne og orienterte samtidig forsvareren om at støtteskriv ville bli sendt innen 17. april kl. 9.00. I kjæremålet er opplyst at dommeren ble orientert om at «tilsvar til aktors støtteskriv ville komme i løpet av dagen 17.04.» Støtteskrivet ankom forsvarerens kontor først etter arbeidstidens slutt denne dag, og etter at forsvareren hadde forlatt kontoret. På grunn av andre presserende arbeidsoppgaver ble tilsvar ikke utarbeidet 18. april. Dette ble først påbegynt 19. april, men ble ikke ferdig før lagmannsrettens kjennelse ble mottatt.

Kjæremålsutvalget ser saken slik at straffeprosessloven §383 annet ledd kommer til anvendelse på aktors støtteskriv i dette tilfellet, jf. Rt-1999-708. Bestemmelsen slår fast at dersom det påberopes nye faktiske opplysninger som ikke åpenbart er uten betydning, skal retten gi motparten underretning om disse. I dette tilfellet hadde lagmannsretten grunn til å gå ut fra at forsvareren var kjent med aktors støtteskriv. Det følger likevel av §383 annet ledd at dersom støtteskrivet inneholdt nye opplysninger som der nevnt, skulle retten ikke avgjøre kjæremålet uten at den hadde forvisset seg om at forsvareren var gitt anledning til å kommentere de nye opplysninger.

I støtteskrivet argumenterer påtalemyndigheten for at den nødvendige etterforskning ikke lar seg gjennomføre i løpet av 14 dager og utdyper hvilke skritt som må tas i den undersøkelse av siktedes telefon som er bebudet i fengslingsbegjæringen. Støtteskrivet inneholder her opplysninger som ikke åpenbart er uten betydning, og som siktedes forsvarer måtte få anledning til å kommentere før kjennelse ble avsagt. Lagmannsretten burde etter utvalgets oppfatning henvendt seg til forsvarerens kontor med spørsmål om det kom et tilsvar til støtteskrivet. Etter omstendighetene var det en saksbehandlingsfeil at dette ikke ble gjort, og feilen må lede til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse.

Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.