HR-2007-610-U - Rt-2007-479

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2007-03-28
Publisert:	HR-2007-00610-U - Rt-2007-479
Stikkord:	Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Tvangsfravikelse av fast eiendom
Sammendrag:	Saken gjaldt begjæring om tvangsfravikelse av fast eiendom etter tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd bokstav e. Spørsmålet var om lagmannsrettens kjennelse måtte oppheves fordi retten hadde bygd på et rettsfaktum som ikke er påberopt og/eller er uriktig.
Saksgang:	Nord-Troms tingrett TNHER-2006-135047 - Hålogaland lagmannsrett LH-2007-1531 - Høyesterett HR-2007-00610-U, (sak nr. 2007/416), sivil sak, kjæremål
Parter:	A (advokat Truls Norderhaug) mot B og C (advokat Tor Waaler)
Forfatter:	Tjomsland, Skoghøy, Endresen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §384, §386, §403, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-2, Husleieloven (1999) §7-1, Menneskerettsloven (1999) EMKN A6

(1) Saken gjelder begjæring om tvangsfravikelse av fast eiendom etter tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd bokstav e. Spørsmålet er om lagmannsrettens kjennelse må oppheves fordi retten har bygd på et rettsfaktum som ikke er påberopt og/eller er uriktig.

(2) I en odelstvist inngikk D 27. august 2001 rettsforlik med sin bror A, hvoretter A skulle løse eiendommen gnr. xx bnr. x i Balsfjord kommune på odel. I rettsforlikets punkt 9 ble det bestemt at D skulle ha rett til å leie våningshuset, og at hennes sønner, B og C, skulle ha rett til å bruke våningshuset frem til 1. mai 2003.

(3) B og C fortsatte å bo i våningshuset etter 1. mai 2003. I brev 27. juni 2006 til D gjorde A gjeldende at sønnene ikke lenger hadde rett til fast bolig i huset. A fremmet 14. desember 2006 begjæring om tvangsfravikelse.

(4) Nord-Troms tingrett avsa 27. oktober 2006 kjennelse med slik slutning:

”1. Begjæringen om tvangsfravikelse tas ikke til følge.

2. A betaler til B og C saksomkostninger med kr 5 000,- innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen, med tillegg av forsinkelsesrente i medhold av forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd, fra forfall til betaling skjer.”

(5) Tingretten la til grunn at D hadde latt sine to sønner bebo eiendommen med hennes samtykke ikke bare frem til 1. mai 2003, men også i tiden etter dette, og at det således ”synes ... å foreligge et fremleieforhold mellom Solveig Johnsen og B og C”. Dette fremleieforholdet måtte etter tingrettens oppfatning være i strid med rettsforliktes punkt 9, men siden A ikke hadde protestert, måtte det kunne stilles spørsmål om han ikke ved sin passivitet hadde forspilt sin rett til å påberope at det var etablert et ulovlig fremleieforhold.

(6) A påkjærte tingrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett, som 19. januar 2007 avsa kjennelse med slik slutning:

”1. Tingrettens kjennelse stadfestes.

2. A betaler innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse til B og C 5 000 kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd fra forfall til betaling skjer.”

(7) Lagmannsretten la til grunn at B og C var blitt boende i våningshuset etter 1. mai 2003 sammen med sin mor, D, som leide boligen av A. Deretter uttalte lagmannsretten:

”Etter husleieloven § 7-1 har leier rett til å ta opp ”i sin husstand” slektninger i rett opp- eller nedadstigende linje. Bestemmelsen kan ikke fravikes ved avtale, jf. § 1-2 første ledd. Slik saken er opplyst, er det ikke åpenbart at sønnene ikke var en del av morens husstand, og lagmannsretten finner på grunnlag av sakens dokumenter sannsynliggjort at de bebor huset samemn med henne, og således inngår i hennes husstand. Det er på denne bakgrunn ikke åpenbart at de ikke har rett til å bo i huset. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at vilkårene for tvangsfravikelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav e ikke er til stede.”

(8) A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Han har i korte trekk anført:

(9) Lagmannsretten har lagt til grunn et faktum som ikke er påberopt av partene og som er uriktig. D har ikke bodd fast i våningshuset siden 1964. Det at kjæremålsmotpartene har rett til å bo i våningshuset fordi de er opptatt i morens husstand, ble verken påberopt for tingretten eller for lagmannsretten. Når lagmannsretten har basert avgjørelsen på et faktisk grunnlag som ikke er påberopt av partene, og som dessuten er direkte uriktig, har den begått en saksbehandlingsfeil som må medføre at lagmannsrettens kjennelse må oppheves.

(10) A har nedlagt slik påstand:

”1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 19.01.07 oppheves.

2. A tilkjennes sakens omkostninger med kr 10.000 pluss merverdiavgift.”

(11) B og C har tatt til motmæle og har i korte trekk anført:

(12) Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at D tilnærmet hele livet har bebodd våningshuset sammen med sine sønner. Det foreligger ingen feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Den har ikke lagt til grunn et faktum som klart og uomtvistelig er uriktig. Lagmannsretten har heller ikke fraveket oppgitt faktum, idet det også kan anføres at leietaker D i samsvar med leieavtalen har bebodd det gamle våningshuset i en slik grad at husleieloven § 7-1 kan komme til anvendelse. Under enhver omstendighet er det ingen3 saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har lagt til grunn et eventuelt uriktig faktum, da lagmannsretten ikke har noen plikt til å sørge for nærmere opplysning av saken.

(13) B og C har nedlagt slik påstand:

”1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

2. A pålegges innen to uker å erstatte Bs og Cs saksomkostninger med kr. 8.000.- med tillegg av rente etter lov om forsinket betaling § 3 første ledd fra betalingsfristens utløp til betaling skjer.”

(14) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:

(15) Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset overensstemmende med tvistemålsloven § 404 første ledd nr. 2 og 3. Det som er angrepet, er lagmannsrettens saksbehandling. Denne kan utvalget prøve, jf. § 404 første ledd nr. 2.

(16) Kjæremålsutvalget er kommet til at kjæremålet må tas til følge.

(17) Domstolene kan i sivile saker hvor partene har fri rådighet over tvistegjenstanden, ikke bygge på rettsstiftende faktiske grunnlag som ikke er påberopt av partene, se Skoghøy, Tvistemål, 2. utgave 2001, side 706 ff. med nærmere henvisninger til rettspraksis. Dette gjelder også under tvangsfullbyrdelse, se for eksempel Rt-1988-1304 og Rt-1989-880. Selv om retten under tvangsfullbyrdelse i noe større utstrekning enn ellers kan fylle ut de påberopte faktiske omstendigheter med detaljer som er fremkommet under forhandlingene, kan retten heller ikke under tvangsfullbyrdelse bygge på et vesentlig annet rettsstiftende faktum enn det som partene særskilt har fremholdt som begrunnelser for sine standpunkter.

(18) I det foreliggende tilfellet anførte B og C i kjæremålstilsvaret til lagmannsretten:

”Leif Arne og C er født og oppvokst i aktuelle bolighus. De har i alle år ytet verdifull hjelp til gårdsdriften onkelen A driver. A bor i nabohuset.

I forbindelse med arveoppgjør ble aktuelle rettsforlik av 27.08.01 inngått. Av rettsforliket pkt. 9 framgår at det ble etablert et framleieforhold mellom partene og D. Leif Arne og C overtok alt ansvaret for utvendig og innvendig vedlikehold samt betaling av alt av løpende utgifter.

Leif Arne og C samt deres mor D hadde jevn og god kontakt med A også etter rettsforliket og det varte fram til sommeren 2006. I aktuelle periode fra 1.05.03 til sommeren 2006 anførte A ikke på noe tidspunkt at Leif Arne og C måtte flytte ut av boligen. ...

På ovenstående grunnlag er det vanskelig å forstå at D hadde noen plikt til å sørge for at hennes sønner skulle flytte ut. Hun og sønnene hadde en klar forståelse av at A aksepterte boforholdet. A har ved sin passivitet i over 3 år forspilt retten til å påberope seg at det er etablert et ulovlig framleieforhold.”

(19) Som det fremgår, påberopte ikke kjæremålsmotpartene for lagmannsretten at D hadde tatt dem opp i sin husstand. Dette påberopte de heller ikke for tingretten. Det de påberopte, var at As rett til å protestere mot at fremleien fortsatte etter 1. mai 2003, var gått tapt ved passivitet.

(20) Når lagmannsretten på denne måten har bygd på et vesentlig annet rettsstiftende faktum enn4 det partene har påberopt, har retten begått en saksbehandlingsfeil. Denne kan klart ha virket inn på avgjørelses innhold. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves, og saken må hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling, jf. tvistemålsloven § 403 andre ledd sammenholdt med § 384 første ledd og § 386 andre ledd.

(21) Ved forrige gangs behandling i lagmannsretten fant lagmannsretten under henvisning til tvistemålsloven § 403 tredje ledd ”ingen grunn til at muntlig forhandling bør avholdes”. Kjæremålsutvalget gjør i denne forbindelse oppmerksom på at dersom noen av partene under den nye behandling av saken ber om muntlig forhandling, kan dette ikke bare vurderes ut fra tvistemålsloven § 403 tredje ledd, men også i lys av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 nr. 1. Etter praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol har borgerne etter denne bestemmelse ved avgjørelsen av borgerlige rettigheter eller plikter som hovedregel krav på muntlig forhandling i minst én instans, se Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 27. mars 2007 (HR-2007-00595-U). Lagmannsretten må da vurdere om tvangsfravikelse på grunnlag av tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav e kommer inn under denne bestemmelse.

(22) Kjæremålet har ført frem, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven § 180 andre ledd, jf. § 172 må kjæremålsmotpartene pålegges å betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Disse fastsettes til 12 660 kroner hvorav 7 500 kroner utgjør salær til den kjærende parts prosessfullmektig inklusive merverdiavgift og 5 160 kroner gebyr for kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

(23) Kjennelsen er enstemmig

S L U T N I N G :

1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler B og C én for begge og begge for én til A 12 660 - tolvtusensekshundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.