LA-1992-206

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-05-10
Publisert:	LA-1992-00206
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Larvik byrett nr. 53/90 A - Agder lagmannsrett LA-1992-00206 A og LA-1992-00579 A. Anket til Høyesterett, lagmannsrettens dom stadfestet, se Høyesterett HR-1995-00121 B.
Parter:	Ankende part: Sandefjord kommune, v/ordføreren, Larvik kommune v/ordføreren, SVA v/st. formann Torbjørn Hegg. (Prosessfullmektig: Kst. kommuneadvokat Ivar Otto Myhre). Ankemotpart: Thorbjørn G. Karlsen, Grethe Hansen Farmen, Arne Moe, Martin Bartch, Ove Holt, John E. Abrahamsen, Sverre Willoch, Olav Sigurdslid, Lars Otto Holt, Asbjørg og Ragnar Samuelsen, Gunder Khera/Torild Karlsen, Knut Jørgensen, Thorbjørn Trondsen, Trude Foss/Steinar Mathisen, Arild Hansen, Bjørnar Hvarnes, Helge Svendsen, Bjørn Høglund, Ian Asbjørn Haugen, Øivind Johnsen Thune, Christian Augestad, Ole Verner Andersen. (Prosessfullmektig: Advokat Knut Rognlien). Ankemotpart: Arne Dagfinn Dåpan. Ankende part: Sandefjord kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Adv. Ivar Otto Myhre). Ankemotpart: Ragnhild Bøe Larsen (Prosessfullmektig: Adv. Knut Rognlien).
Forfatter:	1. Lagdommer Steinar Thomassen, formann. 2. Eks. ord. lagdommer Rolf Harto. 3. Eks. ord. lagdommer Martin Beer
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§10, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Forurensningsloven (1981) §10, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §98, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§3, Fylkeskommuneloven (1961)5-§4, Fylkeskommuneloven (1961)5-§5, §11, §29, §30, §56, §57b, Plan- og bygningsloven (1985)

Mandag 22. mars 1993 ble lagmannsrett holdt i Larvik sorenskriverkontor, Larvik.

År 1993 den 23., 24., 25., 26. og 29. mars fortsatte forhandlingene.

År 1993 den 10. mai ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien med de samme dommere som tidligere.

Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:

Søndre Vestfold Avfallsselskap (SVA) ble stiftet i 1975,og eies av Larvik og Sandefjord kommuner. SVA driver avfallsdeponiet Grinda i Larvik, som ble satt i ordinær drift 15. mai 1977.

Etter hvert følte beboere i området Bruveien/Bommestad seg sjenert av virksomheten. Plagene gjaldt særlig ubehagelig lukt fra deponiet og dessuten store ansamlinger av måker, som griset til husene.

Den 15. mai 1990 tok advokat Knut Rognlien, på vegne av ialt 23 beboere i området, ut stevning ved Larvik byrett mot SVA, Larvik kommune og Sandefjord kommune, med påstand om retting samt erstatning og vederlag i henhold til granneloven §9 og §10, jfr. §2. De saksøkte, v/kommuneadvokatadvokat Ole A. Rasmussen, tok til motmæle i tilsvar av 14. september 1990, og påsto seg frifunnet.

Larvik byrett - sorenskriver Audun Johansen med domsmenn - avsa den 7. november 1991 dom med slik domsslutning:

"1. Søndre Vestfold Avfallsselskap, Larvik kommune og Sandefjord kommune frifinnes for saksøkerens påstand om å sette opp standard støyskjerm i tre langs RV 8 i eiendomsgrensa til de av saksøkerne som vender ut mot RV 8.

2. Søndre Vestfold Avfallsselskap, Larvik kommune og Sandefjord kommune forpliktes solidarisk til å betale erstayning til hver av saksøkerne således:

1. kr 265.000,- til Torbjørn Gullkrona Karlsen,

2. kr 265.000,- til Grethe Hansen Farmen,

3. kr 265.000,- til Arne Moe,

4. kr 265.000,- til Martin Bartsch,

5. kr 265.000,- til Ove Holt,

6. kr 265.000,- til John E. Abrahamsen,

7. kr 265.000,- til Sverre Willoch,

8. kr 265.000,- til Olav Sigurdslid,

9. kr 265.000,- til Lars Otto Holt,

10. kr 265.000,- til Asbjørg og Ragnar Samuelsen,

11. kr 265.000,- til Gunder Khera/Torild Karlsen,

12. kr 265.000,- til Knut Jørgensen,

13. kr 265.000,- til Arne Dagfinn Dåpan,

14. kr 265.000,- til Thorbjørn Trondsen,

15. kr 265.000,- til Trude Foss/Steinar Mathisen,

16. kr 265.000,- til Arild Hansen,

17. kr 265.000,- til Bjørnar Hvarnes,

18. kr 265.000,- til Helge Svendsen,

19. kr 265.000,- til Bjørn Høglund,

20. kr 265.000,- til Ian Asbjørn Haugen,

21. kr 265.000,- til Øyvind Johnsen Thune,

22. kr 265.000,- til Kristian Augestad,

23. kr 265.000,- til Ole Verner Andersen.

3. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.

4. Oppfyllelsesfristen for det under post 2 nevnte er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."

Byretten fant at ulempene ved lukten fra Grinda oversteg tålegrensen etter granneloven §2, og at samtlige saksøkere var påført tap ved at eiendommene som følge av ulempene var redusert i verdi. På skjønnsmessig grunnlag fastsatte byretten et erstatningsbeløp på kr 250.000,- likt for alle saksøkere. Byretten fant dessuten at saksøkerne i henhold til forurensningsloven §57b måtte ha krav på erstatning for utgifter til anskaffelse av høytrykksspylere, ekstra malingsutgifter og rengjøring m.v. Erstatningsbeløpet ble satt til kr 15.000,- for hver enkelt saksøker.

Når det ellers gjelder sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler og påstander for byretten, og byrettens vurdering av de faktiske og rettslige spørsmål saken reiser, vises til byrettens dom.

SVA, Larvik kommune og Sandefjord kommune, v/kommuneadvokat Ole A. Rasmussen, har den 31. desember 1991 påanket dommen til Agder lagmannsrett, med påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger. Advokat Knut Rognlien har den 28. januar 1992 inngitt tilsvar på vegne av samtlige grunneiere ( unntatt saksøkte nr. 13 ved byretten), og har motanket forsåvidt gjelder byrettens dom, domslutningens pkt. 2 og 3. Advokat Rasmussen har på vegne av sine parter inngitt tilsvar til motanken den 26. februar 1993.

Ragnhild Bø Larsen og Reidar Larsen, Bommestad, som også mente seg påført økonomisk tap ved at problemene forbundet med Grinda avfallsdeponi hadde redusert verdien av deres eiendom, var ikke parter i den forannevnte tvist. Ved stevning av 5. mars 1992 reiste de sak ved Larvik byrett mot SVA, Larvik kommune og Sandefjord kommune, med påstand om erstatning og vederlag etter granneloven på grunn av de ulemper de mente seg påført fra Grinda avfallsdeponi. Kommuneadvokat Ole A. Rasmussen innga den 30. mars 1992 tilsvar på vegne av de saksøkte, og påsto disse frifunnet.

Larvik byrett - sorenskriver Audun Johansen som enedommer - avsa den 15. juni 1992 dom med slik domsslutning:

"1. Søndre Vestfold Avfallsselskap, Larvik kommune og Sandefjord kommune forpliktes solidarisk til å betale erstatning til Ragnhild Bø Larsen og Reidar Larsen, Bommestad, 3270 Nanset, med kr 250.000,- - kronertohundreogfemtitusen -.

2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.

3. Oppfyllelsesfristen for det under punkt 1 nevnte er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."

Byretten fant at saksøkerne, i likhet med saksøkerne i den tidligere sak, måtte ha krav på den samme erstatning for verdireduksjon på sin eiendomm, på det samme erstatningsgrunnlag som ble lagt til grunn i den tidligere sak.

Saksforholdet og byrettens vurdering av sakens faktiske og rettslige sider fremgår av byrettens dom, som lagmannsretten viser til.

SVA, Larvik kommune og Sandefjord kommune, v/ kommuneadvokat Ole A. Rasmussen, har den 8. juli 1992 påanket dommen til Agder lagmannsrett med påstand om frifinnelse. Advokat Knut Rognlien har den 31. juli 1992 inngitt tilsvar på vegne av sine parter, og har motanket forsåvidt angår erstatningens størrelse. De to saker, ankesak LA-1992-00206 og ankesak LA-1992-00579, er forenet til felles behandling i medhold av tvistemålsloven §98 første ledd.

Ankeforhandling ble holdt i Larvik den 22., 23., 24., 25., 26. og 29. mars 1993. For SVA og de to kommuner møtte styreformann i SVA drifts- og anleggssjef, Torbjørn Hegg og driftsleder og fabrikksjef ved Grinda avfallsdeponi, Terje Lunde. Torbjørn Hegg avga partsforklaring, og Terje Lunde forklarte seg som vitne. Som ny prosessfullmektig møtte kommuneadvokat Ivar Otto Myhre, Sandefjord. Grunneierne møtte slik det fremgår av rettsboken, med advokat Knut Rognlien som prosessfullmektig. I tillegg til partsforklaringer, slik rettsboken viser, mottok lagmannsretten vitneforklaring av ialt 17 vitner, slik det er protokollert i rettsboken. Det ble foretatt befaring av Grinda avfallsdeponi og de aktuelle boligeiendommer. Under befaringen deltok, foruten rettens medlemmer, parter og partsrepresentanter slik det fremgår av rettsboken. Partene fikk anledning til å påvise hva de mente hadde betydning for saken.

SVA, Larvik kommune og Sandefjord kommune, v/kommuneadvokat Ivar Otto Myhre, har i det alt vesentlige gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for byretten, og som lagmannsretten viser til. Forøvrig kan anførslene for lagmannsretten sammenfattes slik:

Erstatningsspørsmålet: Grunneiernes krav om erstatning bygges på granneloven §9, jfr. forurensingsloven §56. Utgangspunktet blir derfor om virksomheten på Grinda er i strid med granneloven §2, og det sentrale spørsmål blir om den såkalte tålegrense er overskredet. Det gjelder ved denne vurdering ingen generell norm, hvilket betyr at hver enkelt eiendom må vurderes for seg. Hvor det påberopes å foreligge flere ulemper, blir det tale om en vurdering av ulempenes samlede virkning. Ved denne vurdering vil i nærværende sak følgende momenter få betydning:

Det er tale om en lovlig virksomhet, hvis drift hele tiden har skjedd etter vanlig konsesjon. Dette medfører at den naborettslige tålegrense har vært grundig vurdert allerede ved konsesjonsbehandlingen, jfr. forurensningsloven §11 fjerde ledd.

Det er kun tale om midlertidige ulemper. Naboene må da tåle mer av ulemper enn om disse ville bli varige. Øvre Grinda er nå nedlagt som deponiområde. Virksomheten vil heretter kun ha karakter som en vanlig industribedrift, som ikke vil forurense. Når tildekkingen og beplantningen av deponiarealene i nær fremtid er fullført, vil området fremstå som et attraktivt friområde, og senere være en fordel for nabobebyggelsen. Under slike omstendigheter kan ikke tålegrensen være overskredet. Til støtte for denne anførsel har de ankende parter bl. a vist til Høyesteretts dommer inntatt i Rt-1964-609 (Hunton Bruk), Rt-1969-757 (Sandvika Gjestgiveri), og Rt-1972-142 (Jernverkdommen).

Granneloven §2 forutsetter at virksomheten urimelig eller unødvendig er til skade eller ulempe. Ved vurderingen av hvorvidt ulempene har vært unødvendige, må det tas hensyn til de tiltak som har vært iverksatt for å redusere ulempene. Fra det første gang ble registrert sjenerende lukt fra Grinda, har SVA hele tiden vært opptatt av dette, og har iverksatt en rekke tiltak. Rankesnuingen, som medførte lukt, ble stanset allerede i 1978, etter ett års drift. Råslammottaket ble stanset i september/oktober 1978, straks det ble konstatert at dette medførte luktproblemer, og det innkom klager fra naboene. For å forhindre "flygeavfall" ble det investert i kvern, slik at alt husholdningsavfall blir kvernet for å bedre kompakteringen. Det ble i 1986 bygget et meget kostbart og avansert gassforbrenningsanlegg, en investering på mer enn 18 mill kroner. For å redusere måkeplagen er det montert nett. Det er i det hele tatt benyttet all kjent teknologi for å redusere ulempene for omgivelsene mest mulig. Alt som er teknisk og økonomisk mulig for å avgrense eller hindre ulemper, er foretatt. Dette er et helt sentralt moment ved vurderingen, jfr. granneloven §2 annet ledd.

Ved vurderingen av nødvendighets-kriteriet får det også betydning at avfallsdeponiet ikke bare er lovlig, men at det dessuten er lovpålagt og må drives, jfr. forurensningsloven §29 og §30. Anlegget på Grinda reprensenterer en samfunnsnyttig virksomhet som har nytteverdi for 70.000 - 90.000 mennesker, hvilket også får betydning i denne sammenheng.

Ved urimelighetsvurderingen skal det legges vekt på om virksomheten var "venteleg" etter forholdene på stedet. Ved plasseringen av avfallsdeponiet vurderte man flere forhold. Kommunikasjonsmessig lå Grinda gunstig plassert i forhold til brukerne. Videre ble det tatt hensyn til de sigevannsproblemer som knyttet seg til alternative plasseringssteder, og som ikke gjorde seg gjeldende på Grinda. Slik de ankende parter ser det var det påregnelig at det kom et avfallsdeponi i dette området. Forholdene rundt Grinda har ikke vært værre enn hva som følger av vanlige bruks- og driftsmåter for avfallsdeponier generelt sett, hvilket også er at av de momenter som har betydning for vurderingen, jfr. granneloven §2 tredje ledd, og Brækhus/Hærem: Norsk Tingsrett side 110. Ved totalvurderingen skal det dessuten tas hensyn til om virksomheten er "farlig", hvilket det ikke er tale om i nærværende sak.

Subsidiært anfører de ankende parter at selv om tålegrensen skulle være overskredet, kan det ikke bli tale om erstatningsplikt overfor de grunneiere som har ervervet sine eiendommer etter 20. september 1976, som er den dato fylkesmannen godkjente deponiet. De problemer som anlegget på Grinda hadde medført til da var alment kjent. For de av ankemotpartene som med åpne øyne flyttet inn i området, gjelder det at de måtte være forberedt på at det kunne bli lukt fra deponiet, og at visse plager derfor var påregnelige. De er derfor selv nærmest til å bære risikoen for de følger naboskapet til Grinda kom til å medføre. Til støtte for denne anførsel viser de ankende parter til Falkanger: Tingsrettslige emner side 245 og Rt-1973-1193 (Bodø flyplass). Videre viser de ankende parter til Ot.prp.nr. 33 (1988-89), særlig side 40 venstre spalte og side 41 høyre spalte, hvorav fremgår at den som etablerer seg i nærheten av en forurensningskilde ikke bør kunne kreve erstatning for eksisterende forurensninger. De må dessuten uten erstatning som hovedregel tåle en gradvis økning av forurensningene, medmindre det er tale om en så radikal omlegging av en forurensende virksomhet at den i realiteten fremstår som en ny form for virksomhet. Hvis det således skjer en vesentlig forverring av forurensningssituasjonen, vil det kunne gjøres unntak, særlig hvis forverringen kun rammer en begrenset krets av naboer. Ved Grindadeponiet er forholdet at det ikke har skjedd noen forverring av situasjonen for naboene. Tvert om har de ankende parter kontinuerlig arbeidet med problemet, og de tiltak som er iverksatt har hele tiden redusert luktforurensningen.

Byretten har lagt til grunn at eiendommene i Bruveien fremtrer som et vel etablert boligområde, men at eiendommenes karakter er radikalt endret som følge av ulempene fra søppeldeponiet. Dette er å gå altfor langt. Boligområdet i Bruveien fremstår fremdeles som et vel etablert boligområde, med vedlikeholdte hus og pent opparbeidede haver. En av beboerne, ankemotpart nr. 6 - John Eilef Abrahamsen, som overtok sin eiendom i 1989, har fra 1991 til idag påkostet sin eiendom ca. kr 500.000, og er enda ikke ferdig. Han ville åpenbart ikke foretatt slike investeringer om forurensningene hadde vært så store som ankemotpartene hevder. Det er forøvrig ingen som har flyttet fra Bruveien på grunn av lukta fra deponiet. De som har flyttet har hatt andre grunner, som f. eks. samlivsbrudd. Alle beboere i Bruveien har investert i godt vedlikehold av sine boliger. Ingen av dem har innsyn til deponiet, som ligger godt skjermet bak en åsrygg, hvilket har ført til at ingen beboere i Bruveien har hatt problemer med flygeavfall. Når det særlig gjelder lukta, er det på det rene at det ikke lukter hver dag. Det er således ikke bare en midlertidig ulempe det er tale om, den er heller ikke konstant. En av beboerne, ankemotpart nr. 8 - Sigurdslid, har på vegne av alle beboere ført oversikt over de dager det lukter. Oversikten viser klart at luktproblemene, etter fru Sigurdslids personlige oppfatning, er blitt langt bedre den senere tid. Ankemotpart nr. 9 - Lars Otto Holt, har i sin partsforklaring uttalt at han har kjent sterk lukt ca. 10 ganger pr. år. For ham har måkeplagene vært mest sjenerende, men det er nå enighet om at måkene nærmest er borte. Ankemotpart nr. 16 - Hansen, som flyttet til Bruveien i 1983, har i sin partsforklaring uttalt at han bodde der i 4-5 måneder før han første gang registrerte lukt, og ankemotpart nr. 23 - Andersen, som flyttet inn i 1985, bodde i Bruveien i 2 år før han kjente lukt første gang. Dette viser klart at de luktproblemer som måtte foreligge idag er betydelig overdrevet. Når det gjelder måkeplagene, er det nærmest full samstemmighet om at disse nå er borte.

Ankemotpartene har fremholdt problemer med søppel som faller av bilene under transport til Grinda, og at trafikkøkningen forårsaket av transport til Grinda er blitt et problem. Etter de ankende parters oppfatning kan disse klager bare ha relevans for de eiendommer som ligger langs Lågenveien, således ankemotparter nr. 1, 16, 18, 19, 20, 21 og 24. Til dette er å si at problemer med søppel som faller av bilene må være et minimalt problem, som under ingen omstendighet betinger erstatning. Trafikkstøy er nok disse eiendommer plaget av, men det har intet med transporten til Grinda å gjøre. Eiendommene ligger langs en veg som er avlastingsvei (omkjøringsvei for E-18), og Lågenveien har derfor til tider en meget betydelig trafikk. Økningen av trafikken på grunn av transport til Grinda er helt bagatellmessig i forhold til trafikken generelt sett, og det er helt utelukket at tålegrensen er overskredet på dette grunnlag.

De ankende parter mener at de klart har tilbakevist at den naborettslige tålegrense er overskredet.

Foreldelse: De ankende parter anfører at mulige erstatningskrav under enhver omstendighet er foreldet. Foreldelsefristen er 3 år, dvs. at fristen for å reise søksmål utløp tre år etter at ankemotpartene fikk problemer med lukt fra deponiet. Det er på det rene at beboerne i Bruveien og i dens nærhet merket lukt allerede i 1978. De tok da kontakt med advokat, og det ble fra SVA's side lovet at luktproblemene ville bli redusert. Selv om man aksepterer at det ikke løper noen foreldelsesfrist sålenge det ble arbeidet med å redusere luktproblemene, kan det ikke være riktig å legge til grunn et senere utgangspunkt for foreldelsen enn 9. mai 1986. Da ble gassforbrenningsanlegget satt i drift, som den siste investering for å få bukt med luktplagene. Etter 1986 måtte således ankemotpartene ha reagert med søksmål innen 9. mai 1989. At de ventet helt til 15. mai 1990, må få som konsekvens at kravene er foreldet. Subsidiært påberopes passivitet. At man ved passivitet kan forspille sin rett til å påberope seg granneloven, er forutsatt bl.a. i Brækhus/Hærem: Norsk tingsrett side 106, jfr. Kjønstad/Tjomsland: Foreldelsesloven side 17-18. I nærværende sak reagerte ankemotpartene med søksmål først 16 år etter at de første gang tok kontakt med advokat. For de av ankemotpartene som har bodd i Bruveien i denne tid, må deres søksmålsadgang være tapt ved passivitet.

Økonomisk tap: Atter subsidiært anfører de ankende parter at ankemotpartene ikke har dokumentert noe økonomisk tap som kan kreves erstattet etter granneloven §9. Det kan ikke konstateres at nærheten til Grindadeponiet har ført til redusert omsetningsverdi for eiendommene i Bruveien. Eiendommen til ankemotpart nr. 15 - Mathisen ble kjøpt så sent som i 1988 for kr 820.000, kr 20.000 mer enn selgeren forlangte. At Mathisen idag har vanskeligheter med å få solgt eiendommen skyldes åpenbart beliggenheten nært E-18, det faktum at E-18 skal bygges om slik at en ny vegbro kommer nært mot huset, og den generelle nedgang i eiendomsprisene som har funnet sted siden 1988/89. Ankemotpart nr. 22 - Augestad, kjøpte også sin eiendom i 1988. Kjøpesummen, kr 850.000,- tilsvarer klart markedsprisen den gang. Eiendommen til ankemotpart nr. 4 - Bartch, som ligger helt øverst i Bruveien, nærmest deponiet, er omsatt fire ganger fra 1983 til 1989, og selgerne har alltid fått hva de forlangte. Luktproblemene fra Grindadeponiet har ikke ført til sviktende kjøperinteresse.

Et par av ankemotpartene, nr. 16 - Hansen, nr. 20 - Haugen og nr. 22 - Augestad, har krevet erstatning fordi de ikke får solgt tomter. Når det gjelder Hansens eiendom er det allerede fradelt en tomt. At den ikke er salgbar skyldes ikke Grinda, men den omstendighet at tomten ligger helt inn til E-18, og dessuten vil bli ubebyggelig når den nye E-18 legges i bro, nærmest over eiendommen. Når det gjelder Haugens eiendom vil fradeling være i strid med gjeldende reguleringsplan. Han har forøvrig aldri førsøkt å selge. Meningen har vært at hans sønner skulle få tomter. Augestads eiendom ligger utenfor hva som i reguleringsplanen er avsatt til boligområde. Det areal han har hatt planer om å fradele til tomter er idag regulert til friområde - naturområde. Det er lite sannsynlig at det vil bli gitt tillatelse til fradeling, og dessuten er det høyst usikkert om det kan gis avkjørselstillatelse til Lågenveien.

Byretten har gitt ankemotpartene medhold i krav om erstatning for utgifter til utstyr som høytrykksspylere, tørketromler etc. som ble hevdet var nødvendig på grunn av forurensningene fra Grinda. Det er ikke dokumentert at slikt utstyr har vært nødvendig. Slike erstatningskrav reguleres av forurensningsloven §57b, som imidlertid neppe er anvendelig i nærværende sak, idet loven først trådte i kraft 1/8 1989. Forøvrig er det tale om utstyr som finnes i de fleste hjem, og det kan vanskelig hevdes at det kun er ulemper forbundet med søppeldeponiet som har nødvendiggjort disse anskaffelser.

Vederlagskravet: Vederlag etter granneloven §10 kan kreves når stansning eller retting nektes, f. eks. fordi samfunnsmessige hensyn taler imot det. Imidlertid er det ikke grunnlag for et vederlagskrav dersom den forurensende virksomhet er lovlig og derfor ikke kan kreves rettet,- granneloven §10 første ledd c, jfr. forurensningsloven §10 annet ledd. At virksomheten på Grinda er lovlig får da den virkning at vederlag ikke kan kreves.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

1. I hovedanken:

1. Larvik kommune, Sandefjord kommune og Søndre Vestfold Avfallsselskap frifinnes for ethvert erstatningskrav.

2. Larvik kommune, Sandefjord kommune og Søndre Vestfold Avfallsselskap tilkjennes saksomkostninger for byrett og for lagmannsrett.

2. I motanken:

1. Sandefjord kommune, Larvik kommune og Søndre Vestfold Avfallsselskep frifinnes.

2. Sandefjord kommune, Larvik kommune og Søndre Vestfold Avfallsselskap tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotpartene, v/advokat Knut Rognlien, har også i det vesentlige gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for byretten, og som lagmannsretten viser til. Anførslene for lagmannsretten kan sammenfattes slik:

Unødvendige ulemper: Hvorvidt ulempene har vært unødvendige, jfr. granneloven §2 første ledd, og således leder til erstatningsansvar for motpartene, må bero på en objektiv vurdering. Det vil med andre ord kunne bli tale om erstatningsansvar, uavhengig av om SVA eller kommunene er noe å bebreide.

Det er klart at søppeldeponiet kunne vært anlagt et annet sted, og uten plager for naboer. Før Grinda ble valgt vurderte kommunene et tilsvarende prosjekt i Vardås. At dette ikke ble realisert skyldtes kun at prosjektet ville blitt betydelig dyrere enn Grinda-alternativet, som trafikkmessig sett ligger mer sentralt. Slike økonomiske vurderinger bør ikke tillegges betydning.

Øvre Grinda er betegnet som et "pilot-prosjekt", hvor det ble tatt i bruk ny teknologi, b. a. kverning av søppel. Siden det var et rent eksperiment burde deponiet vært lagt et annet sted, lengre unna bebyggelse. Naboene til Grinda protesterte da også på forhånd. Også Grindamyra er betegnet som et "pilot-prosjekt", et eksperiment - med gassavtrekksutstyr lagt ned allerede før deponering av søppel startet. Også når det gjelder Grindamyra burde et annet sted ha vært valgt. Nå må naboene leve med en usikkerhet om også dette deponiet vil forårsake slike plager som tilfellet ble med Øvre Grinda.

Virksomheten på Øvre Grinda kunne ha vært drevet på en annen måte. Det kunne vært satset på kildesortering. Matrester kunne vært brukt til dyrefor, istedet for å kjøre alt til Grinda. Alle vet at matavfall lukter. Videre kunne man, istedet for å holde flere store fyllingsområder åpne samtidig, begrenset deponeringen på Øvre Grinda til mindre arealer ad gangen. Likeledes kunne man, selv om det ville blitt kostbart, satset på en bioreaktor. Luktplagene ville da blitt vesentlig redusert. Forøvrig burde fyllingsfrontene blitt tettet tidligere, og voller og skjermer kunne også vært bygget på et langt tidligere tidspunkt. Alle disse tiltak, som er blitt neglisjert, ville åpenbart ha redusert luktproblemene for beboerne i og nedenfor Bruveien. Det bør derfor kunne slås fast at de store ulemper deponiet utsatte naboene for, har vært unødvendige.

Urimelige ulemper: Selv om ulempene blir ansett nødvendige, vil tålegrensen etter §2 være overtrådt dersom ulempene samlet sett er urimelige. Vitner og parter er samstemte om at lukten til tider har vært forferdelig. Når det gjelder de fremlagte "luktregistreringer", hvor det er registrert dager "uten lukt", dager med "litt lukt" og dager med "mye lukt", vil det være slik at litt lukt antagelig tilsvarer tålegrensen, mens mye lukt helt klart er langt over tålegrensen. Etter registreringene er det "mye" lukt minst en 1/3-part av dagene. At det da er tale om urimelige ulemper synes klart. Når lukten har vært på det sterkeste har det vært umulig å oppholde seg utendørs. Beboerne i Bruveien har vært henvist til å holde seg inne i husene med lukkede dører og vinduer. Hva dette betyr i sommervarmen kan man vel tenke seg. Andre plager har vært måker, og for de eiendommer som ligger nærmest Lågenveien - søppel som faller av søppelbilene. Også trafikken har økt vesentlig på grunn av Grinda-deponiet, ikke bare på grunn av de ordinære søppelbiler, og også fordi privatpersoner selv kan kjøre sitt søppel til Grinda. Når man dessuten tar med at det har vært en viss rotteplage i området, er det klart at de kumulative ulemper må lede til at den naborettslige tålegrense er overskredet.

"Ventelege" ulemper: For alle de som bodde i Bruveien før Grinda-deponiet ble anlagt, er det klart at luktproblemer ikke var ventelige. For de som har flyttet til området senere, må gjelde at selve Grinda-deponiet nok kunne være ventelig, men derimot på ingen måte lukten. Slike uutholdelige luktplager som deponiet føre til, kunne vel ingen ha forutsett. Selv etter at det ble slutt med rankesnuing og deponering av kloakkslam i 1988/89, ble det sjenerende lukt, og også etter at gass-anlegget ble satt i drift i 1986 har det vært luktproblemer som har vedvart frem til dags dato. Slike ulemper har aldri vært ventelige, i alle fall ikke så sterk lukt. Det må her legges til grunn en objektiv vurdering, slik at det avgjørende blir hva folk flest måtte ha regnet for ventelig. Det må derfor være helt uten interesse å sondre mellom de som har etablert seg før og etter at Grinda ble anlagt.

Når det gjelder granneloven uttrykk "venteleg" viser ankemotpartene til Brækhus/Hærem: Norsk tingsrett side 194. Ventelig er et snevrere begrep enn påregnelig. Ventelig er slikt som man venter vil skje, mens påregnelig er slikt som kan tenkes å ville komme til å skje. Det kan derfor være mangt som er påregnelig uten at det derved er grunn til å vente dem. Om lukt fra Grinda således skulle anses som påregnelig, er ikke det tilstrekkelig til å konstatere at de luktproblemer som oppsto var ventelige i granneloven forstand.

Forøvrig må det legges til grunn at det i allefall for de eldste beboere i Bruveien har skjedd en vesentlig forverring av ulempene fra den første tid etter at deponiet ble anlagt. For alle gjelder det likevel at det har skjedd en forverring, og den omstendighet at det dreier seg om en begrenset krets av personer må lede til at ulempene er urimelige selv om de anses ventelige, jfr. granneloven §2 tredje ledd.

Varige eller midlertidige ulemper: De betydelige luktproblemene har nå vedvart fra 1977 og frem til idag, ca. 16 år. Det er på det rene at det fortsatt vil bli gassproduksjon på Øvre Grinda, og muligheter for lukt, kanskje i 20 år til. Det kan derfor ikke være riktig, slik byretten har vurdert det, at det ikke vil være lukt etter 1/4 1993. Under enhver omstendighet har plagene vart over et så langt tidsrom et det er helt kunstig å anse luktproblemene som midlertidige.

Erstatningene: Selv om det de siste år har vært en generell nedgang i prisene på fast eiendom, må det være hevet over tvil at ankemotpartenes eiendommer har sunket i verdi på grunn av nærheten til Grinda-deponiet. Idag har beliggenheten mer å si enn tidligere, og eiendommer med dårlig beliggenhet har sunket langt mer i verdi enn eiendommer som ligger attraktivt til. Av denne grunn er eiendommene i Bruveien og i de tilstøtende områder særlig skadelidende, idet nærheten til søppelfyllingen får stor betydning som verdireduserende moment. Som eksempel nevnes særlig Mathisens eiendom (nr. 15), som ble kjøpt i 1988 for kr 820.000,-, og som nå forsøkes solgt. Den er vanskelig salgbar, selv om prisforlangendet stadig er redusert, og nå er nede i kr 500.000,-. Alle skriveriene omkring Grinda og de problemer deponiet har medført, har gjort sitt til at kjøperinteressen er borte.

Årsakene til verdireduksjonen er noe forskjellig for de aktuelle eiendommer, idet de som ligger øverst i Bruveien er mest skadelidende på grunn av lukt fra Grinda, mens eiendommene lenger nede, mot og langs Lågenveien, er mest plaget av trafikk, i tillegg til søppel som faller av bilene. Stort sett antas disse forskjellige årsaker å slå likt ut som verdireduserende omstendigheter.

Vederlagskravet: Granneloven §10 gir hjemmel for å tilkjenne vederlag. Det er tale om en særskilt erstatningsutmålingsregel som gir hjemmel for erstatning ut over det økonomiske tap, som kompensasjon for at den forurensende virksomhet får fortsette. Unntakene fra rettingsplikten i granneloven §10 er som utgangspunkt avhengig av at det betales et vederlag. Dette vederlaget skal innebære noe mer enn erstatning for det økonomiske tap, og skal omfatte kompensajon for skader og ulemper som ikke overstiger tålegrensen. Ankemotpartene viser til artikkel i av dr. juris. Bjørn Stordrange: Erstatning for forurensningsskader, Lov og Rett nr. 3 1990. Stordrange synes å forutsette at vederlag ikke kan kreves når den forurensende virksomhet er etablert etter særskilt tillatelse i henhold til forurensningsloven §11. Av lovforarbeidene fremgår det imidlertid at uansett om det er en lovlig virksomhet - slik at retting ikke kan kreves etter granneloven §10 - vil naboen ha krav på vederlag for den skade og ulempe han blir påført. Vederlagets størrelse skal fastsettes på samme måte som ved granneloven §10 annet ledd. Det vises til Ot.prp.nr. 11 (1979-80), side 106.

Selv om det ikke kan påvises noe økonomisk tap må ankemotpartene ha krav på vederlag. Dersom fortolkningen av de aktuelle bestemmelser i granneloven og forurensningsloven skulle volde tvil, vil Den europeiske menneskerettskonvensjon og menneskerettsdomstolens praksis få betydning ved fortolkningen. Det vises særlig til konvensjonens Art. 8(1) og protokolltilførsel Art. 1, hvoretter enhver skal ha krav på å nyte sin eiendom i fred, og menneskerettsdomstolens avgjørelse i "Sporrong/Lønnroth-saken" fra Sverige. (EMD=REF00000165)

Subsidiært anføres at ankemotpartene under enhver omstendighet må ha krav på vederlag frem til endelig konsesjon ble gitt 16/10 1990. Først fra dette tidspunkt kan det hevdes at virksomheten var lovlig. Den midlertidige tillatelse det ble drevet etter fra 1977 til 1990 gjaldt bare vannforurensning.

Når det gjelder beregningen av vederlaget, erkjenner ankemotpartene er dette et vanskelig. Det er ikke lett å tallfeste den verdi det har å kunne oppholde seg utendørs på sommerkvelder, å kunne sove med åpent vindu etc. For å kunne leve på denne normale måte har ankemotpartene vært henvist til å reise bort i sommerhalvåret, hvilket mange av dem også har gjort. De utgifter som er forbundet med dette bør danne grunnlaget for vurderingen av vederlagets størrelse. Også for de som ikke har kunnet reise bort, må det være riktig å vurdere vederlagskravet på denne måte. Ankemotparten har beregnet sitt vederlagskrav på det grunnlag at de har måttet reise bort ca 1/3-del av sommerhalvåret. Til fradrag kommer den måned da de uansett ville vært bortreist på ferie. Hvis utgiftene settes til kr 400,- pr. dag pr. hustand, og det legges til grunn at de er bortreist 5 sommermåneder, vil vederlagskravet utgjøre kr 27.000,- pr. år. Siden luktproblemene fra Øvre Grinda begynte, har det gått nesten 16 sommere. For de som har bodd lengst i Bruveien vil vederlagskravet etter denne beregning bli kr 432.000,-. De som har bodd kortere tid, vil få mindre. Da det for vederlagskrav ikke er noe vilkår at det foreligger økonomisk tap, er det ikke nødvendig å påvise hvorvidt de enkelte ankemotparter virkelig har vært bortreist. For ankemotpart nr. 3 - Arne Moe - som på grunn av invaliditet ikke kunne reise bort selv om han skulle ønsket det, er vederlagskravet noe høyere enn for de øvrige.

Erstatning for utgifter til nødvendige anskaffelser: På grunn av måkeplagen har ankemotpartene måttet anskaffe høytrykksspylere til rengjøring av sine hus og biler. Likeledes har de måttet anskaffe tørketromler til tøytørk, fordi de på grunn av lukten fra søppeldeponiet ikke har kunnet tørke klær i friluft. De har også generelt sett hatt større vedlikeholdutgifter enn vanlig. Dette må de ha krav på kompensasjon for, jfr. forurensningsloven §57b. Byretten har skjønnsmessig fastsatt dette erstatningsbeløp til kr 15.000,- pr. husstand, hvilket ankemotpartene mener kan være en riktig vurdering.

Erstatning for tomter: For ankemotpartene nr. 16 - Hansen, nr. 20 - Haugen og nr. 22 Augestad, kreves erstatning fordi tomter ikke er salgbare på grunn av lukten fra søppeldeponiet. Når det gjelder Haugen og Augestad er det ikke riktig at tomtesalg vile være forhindret på grunn av avkjørselsnektelse. Avkjørselen ville komme fra den private veg som benyttes av nr. 13 og 14. Disse eiendommer, og også nr. 15, er bygget etter at Grinda-deponiet ble anlagt, uten at det ble noen problemer med avkjørselen til Lågenveien. Når avkjørselen fra fradelte tomter vil komme fra en privat veg som munner ut i offentlig veg, og hvor vegforbindelsen er regulert som felles avkjørsel, vil vegmyndighetenes godkjennelse forøvrig være unødvendig,jfr. Pedersen,Sandvik, Skaaraas:" Ekspropriasjon - særlig etter plan- og bygningsloven", side 100.

Foreldelses-spørsmålet: De ankende parters anførsel om foreldelse kan ikke føre frem. Det er her tale om ulemper som ikke ble endelige, og hvor heller ikke de økonomiske konsekvenser for ankemotpartene ble endelige og kunne beregnes før søksmål ble reist. SVA iverksatte stadig nye tiltak for å begrense luktplagene, og ankemotpartene ble holdt med stadige løfter om at forholdene ville bli bedre. Det er derfor riktig å se det slik at ulempene ikke stabiliserte seg før i 1987, da gassanlegget ble satt i drift. Det var derfor ikke grunnlag for å ta ut stevning på noe tidligere tidspunkt. Det var tale om en skade (ulempe) under stadig utvikling, hvor ankemotpartene hadde behov for en forsvarlig vurdering av erstatningskravene og skadens omfang. Forholdet er således helt parallelt til saksforholdet i dommen om Kjevik flyplass, Rt-1982-588. Foreldelsesspørsmålet må vurderes på samme måte både for erstatningskravene og vederlagskravene.

De ankende parter har også påberopt passivitet som grunnlag for sin anførsel om at søksmål er reist for sent. Denne anførsel kan heller ikke føre frem, av de samme årsaker som er nevnt ovenfor.

Advokat Rognlien har fremlagt følgende oversikt over de økonomiske krav:

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"Byrettens dom punkt 1 stadfestes.

I hovedanken:

Byrettens dom punkt 2 stadfestes.

I motanken:

Søndre Vestfold Avfallsselskap, Larvik kommune og Sandefjord kommune forpliktes solidarisk til å betale erstatning/vederlag til hver av ankemotpartene, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til:

kr 697.000,- til nr. 1 Lilly Higgins og Thorbjørn G. Karlsen

kr 481.000,- til nr. 2 Grethe Hansen Farmen

kr 742.000,- til nr. 3 Arne og Astrid Moe

kr 373.000,- til nr. 4 Martin Bartsch

kr 697.000,- til nr. 5 Ove og Ingrid Holt

kr 373.000,- til nr. 6 John Eilif Abrahamsen

kr 697.000,- til nr. 7 Anne Berit og Sverre Willoch

kr 697.000,- til nr. 8 Ella og Olav Sigurdslid

kr 454.000,- til nr. 9 Monica og Lars Otto Holt

kr 697.000,- til nr. 10 Asbjørg og Ragnar Samuelsen

kr 373.000,- til nr. 11 Gurdev Singh Khehra

kr 481.000,- til nr. 14 Åse og Torbjørn Trondsen

kr 400.000,- til nr. 15 Trude Foss og Steinar Mathisen

kr 468.000,- til nr. 16 Ragnhild og Arild Hansen

kr 400.000,- til nr. 17 Merete og Bjørnar Hvarnes

kr 670.000,- til nr. 18 Gerda og Helge Svendsen

kr 790.000,- til nr. 20 Ian Asbjørn Haugen

kr 697.000,- til nr. 21 Astrid og Øyvind Johansen Thune

kr 720.000,- til nr. 22 Reidun og Christian Augestad

kr 481.000,- til nr. 23 Torild og Ole Verner Andersen, med tillegg av 18 % morarenter fra 16. oktober 1991 til betaling skjer, og

kr 682.000,- til nr. 24 Ragnhild Bø og Reidar Larsen med tillegg av 18 % morarenter fra 12. april 1992 til betaling skjer.

I begge tilfeller:

Søndre Vestfold Avfallsselskap, Larvik kommune og Sandefjord kommune forpliktes solidarisk til å betale ankemotpartenes sakskostnader for byretten og for lagmannsretten"

Lagmannsretten skal bemerke: Når det gjelder sakens faktiske bakgrunn, herunder den saksbehandling som lå til grunn for den midlertidige utslippstillatelse, den midlertidige driftstillatelse og den endelige reguleringsplan for Øvre Grinda søppeldeponi, har partene henholdt seg til den beskrivelse som er inntatt i byrettens dom fra side 3 til side 28, og som lagmannsretten derfor finner det tilstrekkelig å vise til.

For spørsmålet om virksomheten på Grinda søppeldeponi er i strid med granneloven §2, vil det være avgjørende om virksomheten på urimelig eller unødvendig (uturvande) måte er til skade eller ulempe for naboeiendom.

Innledningsvis bemerkes at det ikke er grunnlag for ankemotpartenes anførsel om at de "uturvande" er påført ulemper i forbindelse med Grinda-deponiet. Lagmannsretten viser til hva byretten har uttalt om dette, byrettens dom side 69-71, og kan i det alt vesentlige tiltre byrettens begrunnelse.

Ved vurderingen må det som et utgangspunkt tillegges betydning at et sentralt avfallsdeponi som det det her er tale om, har de ankende parter hatt plikt til å anlegge, jfr. forurensningsloven §29 og §30. Det får også betydning, slik de ankende parter har anført, at det er tale om en samfunnsgagnlig virksomhet som har nytteverdi for en befolkning på 70.000 til 90.000 mennesker, inkludert befolkningen i det aktuelle område. Forøvrig bemerker lagmannsretten at før det ble besluttet å anlegge søppeldeponi på Grinda, var andre alternativer som Danebo og Vardeåsen grundig vurdert, og funnet mindre aktuelle enn Grinda. Dette hadde ikke bare sammenheng med de høyere anleggsomkostninger alternativene ville medføre, men hadde også sammenheng med at f. eks. et anlegg på Vardeåsen ville medføre sigevannsproblemer til Lågen, som er alternativ drikkevannskilde for Larvik. Fra et anlegg på Grinda ville sigevannet kunne ledes bort og kobles sammen med det eksisterende offentlige kloakknett.

Ved vurderingen av om de ulemper som oppsto var unødvendige, må det tas hensyn til om ulempene kunne vært eliminert eller redusert, og herunder hvilke tiltak som rent faktisk ble gjort for å redusere ulempene. På grunnlag av bevisførselen må lagmannsretten legge til grunn at SVA har gjort alt som er teknisk mulig innen rammen av det økonomisk forsvarlige for å redusere eller eliminere luktproblemene og måkeplagen. Rankesnuing og råslamdeponering ble stanset straks luktproblemene meldte seg. SVA har investert betydelige midler i tekniske løsninger, slik som kvern, briketteringsanlegg og ikke minst det meget kostbare gassforbrenningsanlegg. Det er fra ankemotpartenes side anført at en bioreaktor ville kunnet redusere luktproblemene ytterligere. Drifts- og anleggssjef Hegg har imidlertid for lagmannsretten opplyst at et slikt anlegg ble vurdert, men at nytteverdien vurdert mot de meget betydelige investeringskostnader på ca. 20 - 25 mill kroner, førte til at bioreaktor ble ansett uaktuell. Lagmannsretten er som nevnt kommet til at SVA har gjort hva som innen rimelighetens grenser kunne forlanges av tiltak for å begrense luktproblemene for naboene, hvilket er tillagt betydelig vekt ved vurderingen av hvorvidt de ulemper deponiet medførte var "uturvande". At det ikke ble funnet grunnlag for også å investere i bioreaktor, har ikke fått betydning for lagmannsrettens resultat.

For å bøte på måkeplagen har SVA investert i måkenett. Det legges etter bevisførselen til grunn at måkeplagen nå er meget betydelig redusert som følge av disse investeringer.

Når det gjelder spørsmålet om de ulemper som følger av luktforurensningene og måkeplagen er urimelige, skal særlig bemerkes: Også for dette spørsmål har det betydning hva som er teknisk og økonomisk mulig å gjøre for å avgrense skaden eller ulempen, jfr. granneloven §2 annet ledd. Om dette vises til lagmannsretten bemerkninger foran. Forøvrig får det betydning for vurderingen om ulempene var "ventelege" eller forholdene på stedet, og om ulempene er verre enn det som vanligvis følger av vanlige bruks- og driftsmåter på slike steder, jfr. §2 tredje ledd.

Ved vurderingen av om ulempene var ventelige skal det legges til grunn en objektiv målestokk, med andre ord hva som objektivt sett måtte forventes av ulemper på det tidspunkt ankemotpartene etablerte seg i området. Det må likevel få betydning at for hele 16 av ankemotpartene gjelder at de kjøpte eller bygget hus i området etter at Grinda-deponiet ble anlagt, og på en tid da det etter bevisførselen må legges til grunn at luktproblemene fra Øvre Grinda var offentlig kjent gjennom bred mediaomtale. Slik lagmannsretten ser det kan det for disse 16 ankemotparter, dvs. nr. 2, 4, 6, 9, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 22 og 23, vanskelig anføres at det ikke var ventelig at det fortsatt kunne bli lukt- og måkeplager fra søppeldeponiet. For disse 16 ankemotparter gjelder likevel at de måtte ha grunn til å stole på de forsikringer som SVA hadde gitt om at luktproblemene var av rent midlertidig art, og at de ville bli løst i løpet av forholdsvis kort tid. Slik gikk det imidlertid ikke. Det må etter bevisførselen legges til grunn at det også i tiden etter av gassforbrenningsanlegget var tatt i bruk til tider var meget sterk lukt i området, og at det var særlig ille sommeren 1989, hvor det til tider var umulig å oppholde seg utendørs for lengre tidsrom av gangen. Lagmannsretten finner derfor grunnlag for å fastslå at ulempene ble vesentlig verre enn ankemotpartene kunne forutse, og at lukten for de fleste av disse 16 ankemotparter representerte en forverring av forholdene. At forholdene ble som de ble må anses som en forverring som tilsier at ulempene i dette tidsrom må anses som urimelige, jfr. granneloven §2 fjerde ledd. Etter bevisførselen må lagmannsretten forøvrig legge til grunn at flere uheldige omstendigheter forbundet med "pilotprosjektet" Øvre Grinda, førte til at luktproblemene ble verre enn hva som er vanlig ved drift av søppeldeponier. Også dette får den betydning at forholdene må anses urimelige i forholdet til ankemotpartene, jfr. §2 tredje ledd. Lagmannsretten må imidlertid etter bevisførselen legge til grunn at luktproblemene fra Øvre Grinda ble vesentlig redusert etter 1989, og at de nå ikke lenger representerer noen urimelig ulempe overfor ankemotpartene. Deponeringen av søppel på Øvre Grinda er nå opphørt, og selv om det fra tid til annen kan forventes noe lukt, f. eks. i forbindelse med vedlikehold av ledningsnett og brønner for gassforbrenningsanlegget, må lagmannsretten etter bevisførselen legge til grunn at det er skjedd en vesentlig forbedring i den senere tid.

For de 8 ankemotparter som har bodd i området fra før Grindadeponiet ble anlagt, er lagmannsretten enig med byretten i at de betydelige ulemper som deponiet førte med seg, ikke var ventelige, og lagmannsretten tiltrer byrettens begrunnelse.

For samtlige ankemotparter er lagmannsretten kommet til at granneloven "tålegrense" ikke er overskredet slik forholdene er idag, selv om de påberopte ulemper som fremdeles er til stede vurderes kumulativt.

Det legges dog til grunn at det tidligere, særlig i tiden før gassforbrenningsanlegget var montert og satt i drift i 1986 men også tidvis helt frem til 1989, og særlig sommeren 1989, har foreligget slike betydelige ulemper, særlig de som er forbundet med lukt, at det naborettslige tålegrense var overskredet. Dog bemerkes at det for de eiendommer som ligger langs Lågenveien, og hvor trafikkstøy er påberopt som et særlig problem, gjelder at en vesentlig del av trafikkstøyen skyldes nærheten til E-18, og således er uten sammenheng med trafikken til Grinda. Den trafikkøkning som har skjedd på Lågenveien, og som kan tilbakeføres til Grinda-deponiet, anses isolert sett som helt uvesentlig i forhold til den generelle trafikkøkning på veien, og har således kun hatt begrenset betydning for lagmannsrettens vurdering av om tålegrensen er overskredet. Heller ikke rotteplage er funnet å foreligge. Det kan etter bevisførselen ikke legges til grunn at Grinda-deponiet har ført til flere rotter i området enn hva som kan forklares av andre årsaker, f. eks. den nære beliggenhet til Lågen. Det er således de ulemper som er forbundet med lukt fra deponiet, og i en tid også måkeplagen, som fremstår som relevante ved vurderingen.

De ankende parter har fremholdt at ulempene fra Grinda kun har vært midlertidige, og at dette må få betydning ved vurderingen, - at naboer da må tåle mer av ulemper enn om disse ville bli varige. Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i at ulempene har vart over så mange år, at det ikke er rimelig å anse dem som midlertidige. Dette må gjelde selv om forholdene nå er radikalt forbedret.

Erstatningsspørsmålet: Erstatning i henhold til granneloven §9 forutsetter at ankemotpartene på grunn av skade eller ulempe i strid med loven §2, §3, §, 4 og §5 er påført et økonomisk tap. Det er for lagmannsretten ikke godtgjort at noen av de eiendommer saken gjelder er påført noen verdireduksjon på grunn av luktulempene fra Grinda, slik ankemotpartene har hevdet.

Endel av eiendommene har vært omsatt etter at problemene forbundet med lukt fra Øvre Grinda meldte seg, uten at det kan ses at beliggenheten nært til Grinda har hatt betydning for kjøperinteressen eller for de salgssummer som er oppnådd. Ankemotpart nr. 15 - Mathisen kjøpte sitt hus i 1988. Det er for lagmannsretten opplyst at selgeren forlangte kr 800.000,- og at Mathisen i konkurranse med andre bydere kjøpte eiendommen for kr 820.000,- Ankemotpart nr. 4 - Bartch kjøpte sin eiendom i 1989, og betalte den kjøpesum selgeren forlangte, kr 475.000,-. Det er godtgjort at problemer forbundet med lukt fra Grinda overhode ikke ble nevnt. Den samme eiendom er forøvrig omsatt tre ganger tidligere, i 1983 for kr 350.000,-, i 1985 for kr 350.000,-, og i 1986 for kr 420.000,-. Eiendommen er således omsatt til økende priser, som finnes å samsvare med den generelle prisøkning på fast eiendom i den aktuelle tidsperiode. Noen verdireduksjon er under ingen omstendighet godtgjort, tiltross for at denne eiendom ligger øverst i Bruveien, og derfor skulle ha de største luktproblemer. Ankemotpart nr. 22 - Augestad, kjøpte sin eiendom i 1988 for kr 850.000,-. Også denne pris synes å tilsvare vanlig markedspris, og heller ikke i dette tilfelle var luktproblemer fremholdt som noen ulempe ved eiendommen.

Bortsett fra en eiendom, tilhørende ankemotpart nr. 15 - Mathisen, er ingen eiendommer i Bruveien for tiden på salg. Det er opplyst at Mathisen har store problemer med å få kjøpere, selv om han nå tilbyr huset til en pris som ligger kr 320.000,- under hva han selv betalte i 1988. Lagmannsretten kan ikke legge til grunn at Mathisens problemer med å få solgt sitt hus har noe å gjøre med lukt fra Grinda. Eiendommen ligger helt ut mot Lågenveien, og er åpenbart skadelidende på grunn av trafikkstøy. Trafikkstøy fra E-18 er også til sjenanse for denne eiendom, og trafikken langs E-18 vil bli et enda større problem for denne eiendom på grunn av de foreliggende planer om omlegging av E-18, som skal føres i bro over Lågen, nært opp mot Mathisens eiendom.

Advokat og eiendomsmegler Ola Leinæs, Larvik, har tidligere hatt salgsarbeidet med Mathisens eiendom, og har også nå forsøkt å selge for Mathisen. Leinæs har som vitne for lagmannsretten forklart at han på den tid da Mathisen kjøpte eiendommen i 1988, var kjent med at det fra tid til annen var luktproblemer i området. Ved salg til Mathisen ble det likevel oppnådd markedspris. Idag anser ikke Leinæs lukten som noe særlig problem. Den reduserte pris Mathisen idag kan oppnå for sin eiendom skyldes hovedskelig nær beliggenhet til Lågenveien og den nye E-18 som nå kommer. Etter at bunnen falt ut av eiendomsmarkedet i 1988/89 har beliggenheten svært meget å si for kjøperinteressen, langt mer enn tidligere. Ut fra markedssituasjonen idag har vitnet ansett en prisreduksjon på ca kr 300.000,- for en eiendom som Mathisens som normalt. Lagmannsretten må på grunnlag av vitnet Leinæs' forklaring legge til grunn at det ikke er godtgjort at nærheten til Grinda, eller lukt derfra,har ført til noen annen verdireduksjon for Mathisens eiendom, enn den som følger av den generelle nedgang i eiendomsprisene siden 1988/89.

Et par av ankemotpartene, ankemotpart nr. 6 Abrahamsen og ankemotpart nr. 9 - Holt, har begge påkostet sine eiendommer betydelige beløp i den senere tid. Abrahamsen overtok eiendommen i 1989, og opplyser at han hittil har kostet på huset kr 500.000, og at det gjenstår endel arbeider. Holt kjøpte sin eiendom i 1985, og har opplyst at han har kostet på huset flere hundre tusen kroner. Lagmannsretten bemerker at det har formodningen mot seg at disse ankemotparter, som begge har ervervet sine eiendommer mens luktproblemen fra Grinda antagelig var på sitt verste, skulle gå til slike betydelige investeringer, dersom det var den alminnelige oppfatning at eiendommer i Bruveien ble påført verdireduksjon på grunn av naboskapet til Grinda-deponiet. Forøvrig konstaterte lagmannsretten under befaringen at boligeiendommene i Bruveien gjennomgående er godt vedlikeholdt. De fleste eiendommer har også pent opparbeidede haveanlegg, og bærer generelt sett preg av være velholdte og påkostede eiendommer.

Under befaringen på Øvre Grinda kunne lagmannsretten ikke konstatere sjenerende lukt. SVA er som nevnt igang med planering og tildekking av deponiområdet, etter at Øvre Grinda ikke lenger brukes som deponi. Området skal deretter beplantes. Under befaringen av eiendommene i Bruveien og langs Lågenveien kunne ikke konstateres lukt. Heller ikke bar noen av eiendommene preg av å være utsatt for måkeskitt eller avfallsslipp fra måker. Det fantes i det hele tatt ikke flere måker i området enn hva som er naturlig for en kystby som Larvik. De store måkeflokker som ankemotpartene har beskrevet, og som sikkert var tilstede tidligere, forekommer antagelig ikke lenger. Dette samsvarer forøvrig meget godt med forklaringene fra de fleste ankemotparter og vitner, og som går ut på at måkeplagen nå er betydelig redusert. At det idag foreligger forhold som virker verdireduserende på de aktuelle eiendommer, og at dette isåfall skyldes virksomheten på Øvre Grinda, er det ikke ført bevis for. Lagmannsretten må på dette grunnlag konstatere at det ikke for noen av ankemotpartenes vedkommende er godtgjort at de er påført noe økonomisk tap i form av redusert eiendomsverdi, som kan tilbakeføres til de ulemper nærheten til søppeldeponiet har medført. Det er således ikke grunnlag for å tilstå dem erstatning.

Det finnes heller ikke grunnlag for å erstatte ankemotpartene utgifter til anskaffelse av høytrykksspylere, tørketromler etc. For det første er det kun få av ankemotpartene som har dokumentert at de har gått til slike anskaffelser, og dernest må det legges til grunn at det dreier seg om utstyr som nå finnes i de fleste hjem, og som de ankemotparter det gjelder forøvrig vil ha nytte av i fremtiden, uavhengig av forurensinger fra Grinda-deponiet.

Erstatning for tomter: Ankemotpart nr. 16 - Hansen, nr. 20 - Haugen og nr. 22 - Augestad, har krevet erstatning fordi luktproblemene fra Øvre Grinda har ført til at de ikke får solgt tomter. Heller ikke dette erstatningskrav kan føre frem. Når det gjelder ankemotpart nr. 16 - Hansen, er det allerede fradelt en tomt som ligger mellom hans bolighus og den eksisterende E-18. Denne eiendom er i særlig grad sjenert av trafikken fra E-18. Vitner har forklart at støyen til tider er "forferdelig". Lagmannsretten må legge til grunn at disse forhold, som allerede idag gjør tomten nærmest usalgbar, vil bli vesentlig forverret når det nye E-18 legges i bro over Lågen. Vegbroen vil komme nært opp til eiendommen, betraktelig nærmere enn den eksisterende E-18. At denne tomten er vanskelig å selge idag, hvor det tilbys tomter i attraktive boligområder ellers i kommunen, kan ikke ha noe å gjøre med nærheten til Grinda-deponiet. Når det gjelder ankemotpart nr. 20 - Haugen, vil fradeling av tomter være i strid med gjeldende reguleringsplan. Han har forøvrig som part forklart at han hittil aldri har forsøkt å selge tomter, og heller ikke tatt opp spørsmålet om endring av reguleringsplanen. Det har vært meningen at hans sønner eventuelt skulle få tomter, om de skulle ønske å bosette seg på eiendommen. Haugen har således ikke godtgjort at Grindadeponiet skulle være til hinder for tomtesalg, dersom han skulle få dispensasjon fra gjeldende reguleringsplan. Ankemotpart nr. 22 - Augestad, har forklart at han kjøpte den betydelig store eiendommen nettopp fordi den ville gi mulighet for fradeling av flere boligtomter. Også Augestads eiendom ligger utenfor hva som i reguleringsplanen er avsatt til boligområde. Han vil derfor forsåvidt være i samme situasjon som ankemotpart nr. 20 - Haugen. Han kjøpte forøvrig eiendommen så sent som i 1988, vel vitende om Grindadeponiets nærhet til tomtearealene. Han har som part forklart at han foretok undersøkelser, og fikk forståelsen av at Grinda snart skulle avvikles og at han derfor ikke så Øvre Grinda som noe problem. Han regnet med at han ville kunne selge 8 tomter. Lagmannsretten må legge til grunn at de problemer som tidligere kunne være til stede forbundet med lukt fra Øvre Grinda, nok ville ha redusert kjøperinteressen for Augestads tomteareal, dersom han da i det hele tatt skulle få tillatelse til å fradele tomter. Han har imidlertid, vel vitende om de i 1988 eksisterende luktproblemer og den gjeldende reguleringsplan, slik lagmannsretten ser det, akseptert den risiko at tomtene ikke ville bli salgbare. Om de idag er vanskelige å selge dersom fradelingstillatelse skulle bli gitt, kan forøvrig like gjerne skyldes at tomtene ikke finnes atraktive på grunn av sin beliggenhet, generelt sett. Det er et godt utbud både på ferdige hus og gode tomter i andre boligfelt med bedre beliggenhet, hvilket helt klart påvirker salgbarheten av Augestads tomter. At nærheten til Grinda er ankemotpartens egentlige problem, finner lagmannsretten således ikke godtgjort. Det er derfor ikke sannsynligjort at det foreligger noen årsakssammenheng mellom tomteområdets nærhet til Grindadeponiet, og mulig manglende kjøperinteresse. Forøvrig bemerkes at Augestad ikke har godtgjort at han har forsøkt å selge noen tomter, og at salget har strandet på arealets beliggenhet i nærhet av Grinda.

Vederlagskravet: Lagmannsretten har lagt til grunn at særlig luktproblemene fra Øvre Grinda har representert en slik ulempe for ankemotpartene at den naborettslige tålegrense har vært overskredet. Dette må gjelde hele tidsrommet fra 1977 til 1986, da gassforbrenningsanlegget ble satt i drift. Senere har det tidvis forekommet store luktulemper helt frem til 1989, og særlig sommeren 1989. Selv om det også senere har forekommet dager med sterk luktplage, kan lagmannsretten på bakgrunn av bevisførselen ikke legge til grunn at ulempene har oversteget tålegrensen etter ca. 1990.

I henhold til granneloven §10 kan naboer kreve retting av den forurensende virksomhet for å unngå fremtidige ulemper som overstiger tålegrensen. Dersom ulempene ikke kan avbøtes ved retting, vil naboene ha krav på vederlag. Hvis forholdet er at retting kan foretas, men vil føre til så store utlegg eller tap at utgiftene vil stå i klart misforhold til gagnet, vil den forurensende virksomhet kunne unntas fra rettingsplikten, på det vilkår at naboene får vederlag for de fremtidige ulemper, jfr. granneloven §10 annet ledd.

Forurensningsloven §10 annet ledd regulerer forhold hvor den forurensende virksomhet er tillatt etter loven §11, og hvor det da ikke kan kreves retting. At det ikke kan kreves retting får den betydning at naboene har krav på vederlag etter granneloven §10, når virksomheten er i strid med §2.

Vederlag fremstår således som et alternativ til retting. Retting tar sikte på å forhindre fremtidige ulemper for naboene, mens vederlag skal tilstås når retting av en virksomhet som er i strid med §2 ikke kan pålegges, slik at naboene må avfinne seg med å leve med ulempene i fremtiden. Vederlag er således en økonomisk kompensasjon for at en virksomhet som i utgangspunktet kan kreves rettet, får fortsette.

I nærværende sak er forholdet at de ulemper som tidligere har foreligget nå er avhjulpet. Den fremtidige virksomhet på Øvre Grinda vil ikke skape slike ulemper for ankemotpartene at den naborettslige tålegrense vil bli overskredet. Tålegrensen har ikke vært overskredet etter 1990. Det kan da ikke lenger fremmes noe krav om retting, og det er heller ikke rettslig grunnlag for å tilkjenne ankemotpartene vederlag.

Det vederlagskrav som er fremmet dreier seg om økonomisk kompensasjon for de ulemper ankemotpartene har måttet leve med i tiden fra 1977/78. Dette er etter granneloven system ikke noe vederlagskrav, men et krav om erstatning for ikkeøkonomisk skade. Et slikt krav er det ikke rettslig grunnlag for. I det opprinnelige utkast til erstatningsregel i granneloven (§8 i Rådsegn 2 fra Sivillovbokutvalget) var det foreslått at det også skulle kunne tilkjennes erstatning for slike ulemper. I forslaget het det at "for uhugnad kan det setjast ei høveleg skadebot endå om pengeskade ikkje er valda". Dette ville gjelde ulemper(uhugnad) frem til domstidspunktet, slik som det er reist krav om i nærværende sak. Den foreslåtte regel falt imidlertid bort under den senere forberedelse av granneloven, fordi man mente at objektivt ansvar for ikke-økonomisk skade var uvanlig og kunne føre for langt.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til blir spørsmålet om hvorvidt kravene er foreldet uaktuelt.

SVA, Larvik kommune og Sandefjord kommune blir etter dette å frifinne både i anken og motanken.

Saksomkostninger: Anken har ført frem og saksomkostningsspørsmålet avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172. Lagmannsretten finner at ankemotpartene bør fritas for å erstatte de ankende parters omkostinger for lagmannsretten, jfr. §172 annet ledd. Det legges til grunn at det på det tidspunkt da sak ble reist fremdeles forelå ulemper som kunne overstige den naborettslige tålegrense, eller at dette spørsmål under enhver omstendighet var tvilsomt. Også lagmannsretten har vært i tvil i dette spørsmål. Lagmannsretten har også vært noe i tvil når det gjelder erstatningsspørsmålet, om det iallefall for endel av ankemotpartene kan ha foreligget økonomisk tap. Det har således vært fyldestgjørende grunn for ankemotpartene til å ville se lagmannsrettens avgjørelse.

Motanken har ikke ført frem. Saksomkostningsspørsmålet avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner at det foreligger slike særlige omstendigheter, jfr. ovenfor, og at sakens avgjørelse har voldt slik tvil, at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Etter dette skal hver av partene bære sine egne omkostninger for lagmannsretten. Det gjøres ingen endring i byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

I anken:

1. Søndre Vestfold Avfallsselskap, Larvik kommune og Sandefjord kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I motanken:

1. Søndre Vestfold Avfallsselskap, Larvik kommune og Sandefjord kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.