Rt-1964-609

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1964-06-05
Publisert:	Rt-1964-609
Stikkord:	Naboforhold
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 67 B
Parter:	A/S Hunton Bruk (høyesterettsadvokat M. Dahl-Hansen) mot Reidar Amundsen m.fl. (overrettssakfører Georg Lund - til prøve).
Forfatter:	Rode, Gaarder, Eckhoff, Bahr, Thrap
Lovhenvisninger:	Granneloven (1887) §12, §15, §17, Tvistemålsloven (1915) §105, LOV-1961-06-16-§24, Fylkeskommuneloven (1961)5, LOV-1961-06-16

Dommer Rode: Reidar Amundsen, Hans Branfelt, Anton Jynge og Olav Petersen anla ved stevning av 18. november 1959 sak mot A/S Hunton Bruk ved Gjøvik byrett med krav om at bedriften skulle foreta slike forandringer i sin sponplatefabrikk at den ulempe den voldte saksøkernes eiendommer gjennom støvutvikling ble brakt til opphør, og at bedriften skulle betale erstatning for den skade og ulempe som støvutviklingen hittil hadde voldt. Byretten avsa den 15. februar 1960 uteblivelsesdom med slik domsslutning:

«1. A/S Hunton Bruk, Gjøvik, dømmes til å gjennomføre slike forandringer ved bedriftens sponplatefabrikk at støvplagen for saksøkernes eiendommer opphører.

2. A/S Hunton Bruk, Gjøvik, dømmes til å betale til Reidar Amundsen, Hans Branfelt, Anton Jynge og Olav Petersen, samtlige Gjøvik, en felles erstatning på kr. 20 000 innen 2 uker fra dommens forkynnelse.

3. A/S Hunton Bruk, Gjøvik, dømmes til å betale kr. 150 i saksomkostninger til Reidar Amundsen, Hans Branfelt, Anton Jynge og Olav Petersen, samtlige Gjøvik, innen 2 uker fra dommens forkynnelse.»

A/S Hunton Bruk begjærte oppfriskning og i oppfriskningssaken avsa byretten - dommerfullmektigen med domsmenn - den 30. september 1960 dom med slik domsslutning:

«1. Gjøvik byretts dom av 15. februar 1960 i saken Reidar Amundsen m. fl. mot A/S Hunton Bruk oppheves.

2. A/S Hunton Bruk, Gjøvik, frifinnes.

3. A/S Hunton Bruk, Gjøvik, dømmes til å betale til Reidar Amundsen, Hans Branfelt, Anton Jynge og Olav Petersen, alle Gjøvik, en felles sum på kr. 600 i saksomkostninger i oppfriskningssaken. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en av domsmennene - uten å forme konklusjon - erklærte seg uenig i flertallets vurdering når dette var kommet til at den ulempe som bedriften voldte saksøkerne, ikke var usedvanlig eller upåregnelig.

De 4 saksøkere påanket byrettens dom til Eidsivating

Side:610

lagmannsrett som ble satt med 2 domsmenn med særlig kyndighet i spørsmål vedkommende støvutskilling. Under hovedforhandlingen ble det inngått rettsforlik angående de tiltak som bedriften skulle treffe for å hindre støvnedfall. Det var således bare erstatningskravet og spørsmålet om saksomkostninger som var gjenstand for avgjørelse av lagmannsretten. Denne avsa den 7. juni 1963 enstemmig dom med slik domsslutning:

«1. A/S Hunton Bruk dømmes til å betale Reidar Amundsen kr. 4000, Hans Branfelt kr. 4000, Anton Jynge kr. 4000 og Olav Petersen kr. 1000.

2. I uteblivelsessaken og oppfriskningssaken for Gjøvik byrett betaler A/S Hunton Bruk tilsammen kr. 750 til Reidar Amundsen, Hans Branfelt, Anton Jynge og Olav Petersen.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A/S Hunton Bruk til, Reidar Amundsen, Hans Branfelt, Anton Jynge og Olav Petersen kr. 6000.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Angående saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A/S Hunton Bruk har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det gjøres prinsipalt gjeldende at lagmannsrettens dom må oppheves på grunn av feil i saksbehandlingen, idet det «må ansees på det rene at det ikke har vært holdt noen domskonferanse mellom hovedforhandlingens avslutning og domsavsigelsen, idet man øyensynlig har kommet til et resultat allerede efter hovedforhandlingens første dag».

Subsidiært gjøres gjeldende at lagmannsretten både i faktisk og rettslig henseende har lagt uriktige forutsetninger til grunn, når den er kommet til at sponplateproduksjonen har forårsaket et støvnedfall som for de 4 saksøkere medfører en etter nabolovens §12 usedvanlig eller upåregnelig ulempe og derfor begrunner erstatningsansvar etter samme lovs §17. Bruket har bl.a. fremholdt at det er uriktig når lagmannsretten har ansett det som relevant at dets sponplatefabrikk først ble satt i drift i 1957, lang tid etter at saksøkernes boliger ble bygget. Det avgjørende er om strøket er særlig egnet til industriell virksomhet eller tatt i bruk hertil, og begge deler er her tilfelle. Bruket er som industriell virksomhet langt eldre enn boligbebyggelsen, og sponplatefabrikasjonen er en naturlig og påregnelig utvikling av denne virksomhet. Det er videre uriktig når lagmannsretten, etter å ha bemerket at Hunton Bruk har gjort mer enn noen annen sponplatefabrikk i landet for å hindre støvnedfall, uttaler: «Men dette kan ikke være avgjørende. Det sier seg selv at en bedrift plikter å gjøre mer for å hindre at naboene påføres ulemper når bedriften ligger i et tettbygget strøk enn når det gjelder en bedrift som ligger i åpent terreng.» Når strøket - som her - er særlig skikket og tatt i bruk til industriell virksomhet som volder nabolaget ulempe, kan det ikke stilles særlige krav fordi om dette senere blir bebygget. Det er likeledes uriktig når lagmannsretten, som en grunn for å anse bedriften

Side:611

erstatningspliktig, har lagt «vesentlig vekt på den lange tid det har tatt å få iverksatt effektive tiltak for å hindre støvplagen». Hunton Bruk gikk som første bedrift og med importert standardmaskineri i gang med å fremstille sponplater her i landet. Den har gjort alt som med rimelighet kan forlanges for å redusere den støvplage som det viste seg at produksjonen førte med seg. Det kan ikke være erstatningsbegrunnende at dette var forbundet med tekniske vansker som det krevet tid og erfaring å overvinne. For øvrig har bruket bl.a. fremholdt at rettspraksis viser at det skal overordentlig meget til for at en ikke direkte skadevoldende ulempe skal ansees som upåregnelig og erstatningsbetingende hvor det dreier seg om et industristrøk.

A/S Hunton Bruk har for Høyesterett - som for lagmannsretten - gjort gjeldende at bruket ikke skulle vært idømt saksomkostninger i oppfriskningssaken. Begrunnelsen er i det vesentlige den samme som for lagmannsretten, hvis dom jeg for så vidt viser til. Bruket har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsrett. A/S Hunton Bruk tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Subsidiært: A/S Hunton Bruk frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Av de 4 opprinnelige saksøkere er Olav Petersen avgått ved døden etter at lagmannsrettens dom ble påanket til Høyesterett. Hans enke, Signe Petersen, sitter i uskiftet bo og er trådt inn i saken. Hun og Reidar Amundsen har av Justisdepartementet fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. Sammen med Hans Branfelt og Anton Jynge har de tatt til gjenmæle, henholdt seg til lagmannsrettens dom som de anser riktig i resultat og begrunnelse og nedlagt slik påstand:

«1. Anken over saksbehandlingen forkastes.

2. Lagmannsrettens dom stadfestes.

3. A/S Hunton Bruk tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett til Hans Branfelt og Anton Jynge samt til det offentlige som har innvilget fri sakførsel for Reidar Amundsen og Signe Pedersen.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Gjøvik byrett hvor brukets styreformann, Egil Arstal, 3 av ankemotpartene og deres hustruer samt 7 vitner har forklart seg. Som nytt er fremlagt en skjematisk tegning med «rettledning» som viser transporten av spon og støv som ledd i produksjonsgangen, samt fotostatkopier av en del avisnotiser. Hva realiteten angår foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten, dog så at ankemotpartene ikke påberoper seg løfte fra bedriften om å rette på forholdene som grunnlag for sitt erstatningskrav.

Jeg behandler først A/S Hunton Bruks anke over lagmannsrettens saksbehandling.

Bruket mener å kunne utlede av salæransettelsen for

Side:612

domsmennene at lagmannsretten «har kommet til et resultat» allerede da forhandlingene sluttet den første av de 3 dager hovedforhandlingen varte, og at det ikke er holdt noen domskonferanse mellom hovedforhandlingens avslutning 30. mai og domsavsigelsen 7. juni 1963. I ankeerklæringen anføres bl.a.: «Hovedforhandlingen pågikk, som det der fremgår, i Gjøvik den 28. mai, 29. mai og 30. mai til kl. 12. Det fremgår av salæransettelsen, og er forøvrig på det rene, at det efter siste dags rettsmøte ikke ble avholdt noen domskonferanse, idet rettens medlemmer (og ikke samlet) reiste hver til sitt. Første gang retten derefter møttes, var i Oslo den 7. juni, og dommen ble avsagt samme dag. Av tekniske grunner må det videre være på det rene at dommen må ha foreligget ferdigskrevet den 7. juni. Så heter det i salæransettelsen at domsmennene deltok i en lengre konferanse som den samlede lagmannsrett «- - - hadde om saken om ettermiddagen og aftenen den 28. mai». Dette var altså efter første dags hovedforhandling, før partsforklaringene, før vitneførselen og før prosedyren.»

Ved sakens oversendelse til Høyesterett har lagmannsrettens formann bl.a. utalt: «Den konferanse som den samlede lagmannsrett hadde om ettermiddagen og aftenen den 28. mai 1963 var utelukkende av orienterende art. I rettsmøte den 13. desember 1961 var det truffet beslutning om å stanse saken, idet A/S Hunton Bruk hadde erklært seg villig til å engasjere en spesialist til å utarbeide detaljerte planer, tegninger og beskrivelse av tiltak som burde gjøres for å avhjelpe støvplagen. Da saken ble satt i gang igjen og ny ankeforhandling berammet til den 28. mai 1963 og følgende dager forelå det en sakkyndig rapport av 5. mai 1962 om disse spørsmål fra det svenske firma A/B Tekniska Konstruksjoner. Denne rapport ble først fremlagt i rettsmøtet den 28. mai 1963. Da det var nødvendig at alle rettens medlemmer satte seg inn i rapportens innhold og da dette var av rent teknisk art, fant retten det nødvendig å ha en konferanse hvor de sakkyndige domsmenn kunne gi lagmannsrettens juridiske medlemmer den nødvendige orientering. - I rettsmøtet den 30. mai 1963 ble det inngått delvis forlik i ankesaken, slik at det tilslutt bare var selve ansvarsspørsmålet og spørsmålet om størrelsen av de erstatninger det i tilfelle ville bli tale om som sto igjen til avgjørelse. Om disse spørsmål hadde rettens medlemmer under sakens gang etterhvert en rekke konferanser. - Under den avsluttende konferanse den 7. juni 1963 som gikk forut for avlesningen av dommen, ble spørsmålene påny tatt opp til drøftelse. I dette møte, som var meget langvarig, ble også dommens utforming på en rekke punkter nærmere drøftet.»

Jeg nevner i tilslutning hertil at det i salæransettelsen sies: «Domskonferanse med påfølgende avlesning av dommen fant sted i Oslo den 7. juni 1963», og tilsvarende i rettsboken: «År 1963 den 7. juni fortsattes sakens behandling i Oslo tinghus med de samme dommere og domsmenn. Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom: - - -».

Side:613

Anken over saksbehandlingen kan ikke føre frem. Den ankende part har etter min mening ikke påvist noe holdbart grunnlag for å anta at lagmannsretten «har kommet til et resultat» før partsforklaring, vitneførsel og prosedyre, eller at dommen - i strid med det rettsboken viser - er avsagt uten at det etter hovedforhandlingens avslutning og før domsavsigelsen har foregått rådslagning og stemmegivning hvori samtlige rettens medlemmer har deltatt.

Jeg går deretter over til anken over dommens innhold og bemerker innledningsvis at partene er enige om at varsel etter nabolovens §17 er gitt ved et brev fra overrettssakfører Fari til bruket av 4. november 1958, og at den erstatning som lagmannsretten har tilkjent gjelder ulempe i tiden fra november 1958 til avsigelsen av lagmannsrettens dom. Ankemotpartene krever ikke i denne sak noen erstatning utover den de er tilkjent av lagmannsretten. A/S Hunton Bruk har på sin side erklært at dersom erstatningsplikt finnes å foreligge, gjøres det ikke innvendinger mot størrelsen av de erstatningsbeløp som lagmannsretten har tilkjent ankemotpartene. Videre nevner jeg at partene for Høyesterett - som for lagmannsretten - har gitt uttrykk for den oppfatning at spørsmålet om bruket er erstatningspliktig må besvares på samme måte enten man legger naboloven av 1887 eller granneloven av 1961 til grunn. Dette er jeg enig i.

Når det så spørres om bruket er erstatningspliktig overfor ankemotpartene for den ulempe som innenfor det tidligere nevnte tidsrom er voldt dem ved støvnedfall, er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Foranlediget av prosedyren for Høyesterett tilføyer jeg:

Det er på det rene at den strekning langs Hunnselven hvor bl.a. Hunton Bruk ligger, så vel etter sin beskaffenhet som etter sin utnyttelse har hatt karakter av industristrøk fra lenge før ankemotpartenes eiendommer i utkanten av det tilstøtende boligområde ble bebygget. Jeg er enig med bruket i at dette forhold må tillegges vesentlig betydning når det spørres om ulempe som virksomhet innenfor industriområdet volder naboene er «usedvanlig eller upåregnelig». Men selv med den romslighet i vurderingen som derav følger, mener jeg - som lagmannsretten - at den tilstøvning av ankemotpartenes eiendommer som sponplateproduksjonen forårsaket, må betegnes som en usedvanlig eller upåregnelig ulempe.

Det dreier seg her om en i forhold til ankemotpartene ny art av industriell virksomhet og ny form for ulempe. Som det fremgår av byrettens dom er Hunton Bruk stiftet i 1889, opprinnelig som treforedlingsbedrift og senere også utbygget til tresliperi. Etter en driftsstans fra begynnelsen av 1920-årene kom bedriften i gang i 1932 som wallboard-fabrikk og begynte i 1957 også produksjon av sponplater. Det er mulig at dette - som fremholdt av bruket - var en etter forholdene naturlig og påregnelig utvikling av bedriften. Dette er imidlertid ikke

Side:614

avgjørende. Spørsmålet er om de endrede driftsformer - påregnelige eller ikke - medførte ulemper som i relasjon til dem som rammes fremtrer som etter forholdene usedvanlige eller upåregnelige. Det mener jeg som før sagt er tilfelle for sponplateproduksjonens vedkommende. Så vidt skjønnes kan wallboard-produksjonen ha voldt en viss støvplage. Men jeg anser det godtgjort at da sponplateproduksjonen kom i gang medførte den for ankemotpartenes eiendommer en tilstøvning av et slikt omfang at den fremtrådte som en ny ulempe, vesentlig større enn noen som naboskapet med de industrielle virksomheter hittil hadde ført med seg. Selv om det i mellomtiden ved forskjellige tiltak var lykkes å redusere de støvmengder som ble blåst ut fra fabrikken, anser jeg det godtgjort at dette også var tilstanden da lagmannsrettens dom ble avsagt.

Det er fra brukets side fremholdt at det her dreier seg om en ulempe av forbigående karakter, og at dette må tillegges stor vekt ved vurderingen av dens upåregnelighet. Jeg er enig i at dette kan være et relevant moment. Her dreier det seg imidlertid om en ulempe som har gjort seg gjeldende gjennom 6 år. Etter min mening foreligger det da ikke en slik grad av midlertidighet, at den kan virke inn på vurderingen av om en ulempe som den det her er tale om, er usedvanlig eller upåregnelig.

Når det gjelder betydningen av brukets anstrengelser for å redusere støvplagen lar jeg det stå hen om det generelt kan sies at en bedrift som ligger i tettbygget strøk plikter å foreta mer for å avverge ulemper enn en som ligger i åpent terreng. Jeg finner ikke grunn til å dra i tvil at bruket - som det har fremholdt - har foretatt alt som med rimelighet kan kreves for å redusere støvplagen, men at dette har vært forbundet med vansker som det har krevet tid og erfaring å overvinne. Men selv om det ikke er grunn til å bebreide bruket at det ikke har lykkes i særlig grad å minske støvplagen i løpet av de 6 årene frem til avsigelsen av lagmannsrettens dom, kan dette etter min mening ikke få noen virkning for brukets erstatningsansvar. Den om stendighet at bruket har gjort det som kunne gjøres for å eliminere støvplagen, kan jeg ikke finne har betydning for vurderingen av om denne er en for ankemotpartene usedvanlig eller upåregnelig ulempe. Og jeg kan heller ikke finne at den nevnte omstendighet kan medføre at det er ankemotpartene - ikke bruket - som må bære skaden ved at brukets virksomhet i 6 år har utsatt ankemotpartene for en ulempe som overstiger hva de etter naboloven plikter å tåle.

Når det gjelder anken over at bruket er ilagt saksomkostninger i anledning oppfriskningssaken, er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten og henholder meg til dens begrunnelse.

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse og finner at den ankende part også må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Side:615

Jeg stemmer etter dette for slik dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/S Hunton Bruk til Staten v/Justisdepartementet 2000 - to tusen - kroner og til Hans Branfelt og Anton Jynge 2000 - to tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Bahr og Thrap: Likeså.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Bjørn Olstad):

- - -

Etter bevisførselen legger retten til grunn flg. saksforhold:

A/S Hunton Bruk er beliggende ved Hunnselven i Gjøvik, nedenfor et fossefall ved navn Berghusfallet. Dette fossefall ble kjøpt i 1887 av C. A. Indahl, som her drev et mindre frørenseri et par år. Han solgte fossefallet i 1889 til L. A. Enger, som deretter en tid drev en cellulosefabrikk på stedet.

I 1889 ble Hunton Bruk stiftet. Det ervervet fossefallet fra L. A. Enger og begynte i 1890 på dette sted en treforedlingsbedrift, senere et tresliperi. Samme år ble også Gjøvik støperi anlagt ved Hunnselven. En eldre bedrift var allerede på den tid anlagt ved elven, nemlig Holmen Brænderi.

Hunton Bruk drev sin virksomhet som tresliperi inntil utgangen av første verdenskrig. Etter en stans som varte inntil 1932 kom fabrikken i gang igjen som wallboard-fabrikk. Fabrikken ble totalskadet ved ildebrann i 1938. I forbindelse med gjenoppbyggingen gikk man til større utvidelser, men på grunn av den annen verdenskrig skjøt utviklingen først fart i 1946.

Da wallboard produksjon alene ble noe ensidig, fremstillet det seg for bedriften som ønskelig og aktuelt å oppta en sidefabrikasjon. Etter eksperimentering med lakkfabrikk og laminatfabrikk bestemte bedriften seg for fabrikasjon av sponplater og laminasjon av disse. Fabrikasjon av sponplater ble så igangsatt i 1957.

Bedriften hadde vanskeligheter med lisensiering av nødvendige maskiner til sponplatefabrikasjonen. Imidlertid ble det meste av maskineriet kjøpt fra Sveits på friliste, hvoretter montasjen av maskineriet ble foretatt av leverandørens egne montører. Ved nye anlegg av den nevnte art vil man alltid måtte regne med tekniske og økonomiske vanskeligheter, og bedriften unngikk heller ikke disse. Etter fortsatte investeringer har bedriften i dag en tidsmessig sponplatefabrikk, som beskjeftiger ca. 60 mann. Av det opprinnelige maskineri i sponplateavdelingen er bare pressen igjen.

Når det gjelder den støvplage som er forbundet med sponplatefabrikasjon, har bedriften anvendt store beløp for å få bukt med denne. I

Side:616

den anledning er nye og forbedrede sykloner montert over tørrsponbunkere og fyrhustak, ny halvgassovn er installert til forbrenning av større avfalsmengder, likesom strengere kontroll og tilsyn med sykloner og siloer er innført sammen med et regelmessig renhold rundt syklonene. Bedriften har også planlagt ytterligere tiltak mot støvplagen, nemlig innføring av vannspyling av støvdampen og støvsikt for dekksjiktspon i «Ponndorf»-tørken, montasje av filtre i sykloner for pussemaskiner og på fyrhustak, montasje av strømningsvakt i syklonbatteriene, og endelig har man under utredning en plan om direkte innblåsing av støvet i fyrrommet på kjelene, hvilket byr på sikkerhetsmessige problemer i forbindelse med eksplosjonsfare. Bedriften tar sikte på å sette disse planer ut i livet i løpet av 1961. Omkostningene i denne forbindelse har bedriften beregnet til kr. 150 000 à kr. 200 000.

Saksøkernes eiendommer ligger etter Sverresgt. i Gjøvik. Gaten tar av fra Strandgt. og følger jernbanesporet til Hunton Bruk. Eiendommene er Hunton Bruks naboer mot syd, og de ligger i et beboelseskvarter av navn «Villabyen».

Saksøker nr. 1, Reidar Amundsen, er eier av Sverresgt. 3. Huset er oppført i 1915 og ble kjøpt av saksøkerens far i 1927. Det ble overtatt av saksøkeren for ca. 6 år siden.

Saksøker nr. 2, Hans Branfelt, er eier av Olavsgt. 8, hvor der er 2 beboelseshus, oppført henholdsvis i 1920 og 1936.

Saksøker nr. 3, Anton Jynge, eier Sverresgt. 7, oppført i 1923 og kjøpt av saksøkeren i 1936 fra oberstløytnant Mjøen.

Saksøker nr. 4, Olav Petersen, eiet Sverresgt. 5 inntil han solgte eiendommen i 1960. Han hadde kjøpt huset i 1950. Det er oppført i 1915.

Samtlige eiendommer er villaeiendommer med tilhørende haver som er beplantet med frukttrær og bærbusker.

Terrenget langs Hunnselven er gryteformet. Hunton Bruk ligger nede i «gryten«, mens saksøkernes villaer er beliggende på «grytekanten», over industritomtens nivå. Når vinddraget står mot villabebyggelsen, er derfor denne i spesielt sterk grad utsatt for støv fra bedriften.

I 1930-årene var A/S Hunton Bruks naboer plaget av røk- og støvplage fra bedriften. Særlig plagsom var røken, som var sterkt sotholdig. Imidlertid er røk- og sotplagen vesentlig forminsket ved tiltak fra bedriftens side, og det klages ikke nå lenger over røkplagen.

Etter igangsettelse av sponplatefabrikasjonen i 1957 har naboene vært sterkt utsatt for trestøv fra bedriften. Trestøvet kommer fra sponplatefabrikken, hvor der er flg. støvkilder:

1. En Ponndorf tørke, hvor sponen tørres ned fra ca. 40 % vanninnhold til ca. 2-5 %, hvorunder noe støv følger med avdampen ut i friluft.

2. Sykloner over tørrsponbunkere.

3. Sykloner etter pussmaskiner, hvor avfallsmengden er særlig stor med atskillig finfordelt støv.

4. Syklon på fyrhustak.

Alt støv fra tørker og pussmaskiner suges av og transporteres pneumatisk til en sentral plass i fabrikken, hvorfra det transporteres med høytrykksvifte til fyrhus for brenning.

Imidlertid følger endel av det lette støvet med ved utblåsingen av luften fra syklonene. Det er dette trestøv som naboene blir plaget av.

Side:617

Støvet gyver fra fabrikkområdet og legger seg ned i saksøkernes haver på marken, blomster, busker og trær. For de bærsorters vedkommende som ikke kan vaskes, medfører støvet at disse bær blir uanvendelige, særlig gjelder dette bringebær. Støvet legger seg på vinduene, hvilket medfører stadig ekstra vindusvasking. Støvet trenger også inn i husene og forårsaker særlig hyppig rengjøring. Lufting av værelser blir vanskeliggjort. Klestørk ute er en praktisk umulighet. Maling av husene byr på problemer, idet støvet setter seg fast i malingen.

Etter analyse foretatt av Statens Arbeidstilsyn inneholder trestøvet en liten mengde fritt formalin. At trestøvet skulle være giftig er ikke påvist. - - -

Retten bemerker:

Retten finner det godtgjort at stedet og omgivelsene hvor A/S Hunton Bruk ligger, allerede fra 1890-årene har hatt karakteren av et industristrøk. Det er på det rene at stedet på grunn av sin beliggenhet ved elven og i nærheten av jernbane var og er fortrinlig skikket til industriell virksomhet. Før omgivelsene ble utnyttet til villastrøk var Hunton Bruk anlagt og i drift som tresliperi. Før boligbebyggelsen oppsto var der for øvrig i strøket anlagt andre fabrikker og lignende anlegg, hvorav kan nevnes Holmen Brænderi, Gjøvik Støperi og Øveråsens Motorfabrikk. At alle disse anlegg gjennom årene har vært til besvær for naboene og medført atskillige ulemper, bl. annet i form av røk- og sotplage, må ansees for utvilsomt.

Det er på det rene at saksøkernes villaer er bygget etter at industrien på stedet oppsto. Imidlertid var husene oppført før det moderne storindustrielle anlegg Hunton ble bygget og satt i drift.

Det er godtgjort at den aktuelle støvplage skriver seg fra saksøktes sponplatefabrikk, som medfører atskillige mengder avfall i form av fint trestøv inneholdende en liten mengde fritt formalin. Sponplatefabrikken er oppført og satt i drift i 1957 etter at alle saksøkerne var eiere av de eiendommer som i nabolaget til Hunton Bruk har vært utsatt for støvplagen.

Retten er ikke enig med saksøkerne i at saksøkte ved sine representanter, direktør Ødegård og innkjøpssjef Christoffersen, har gitt noe rettslig bindende løfte om å foreta visse bestemte forandringer og utbedringer til avhjelp av støvplagen. Etter vitneprovene oppfatter retten bedriftsrepresentantenes uttalelser overfor saksøkerne slik at de innebar en i alminnelige vendinger holdt uttalelse, diktert av en elskverdig innstilling, om at bedriften ville gjøre sitt til å bedre forholdene, uten å binde seg til noen bestemt måte på hvilken utbedringen skulle finne sted. Bedriften har også i retten erklært at den står ved denne uttalelse, og det må ansees på det rene at bedriften allerede har utført en god del utbedringer og likeledes planlegger flere større tiltak for å bekjempe støvplagen. Bedriften har derfor etter rettens oppfatning holdt sitt løfte.

Spørsmålet vil da være om saksøkerne med hjemmel i nabolovens §15 og 17, jfr. §12, kan forlange at bedriften skal gjennomføre visse forandringer og om de kan kreve skades- og ulempeerstatning. Det avgjørende vil være om støvplagen volder saksøkerne usedvanlig eller upåregnelig ulempe, hvilket vil måtte bli gjenstand for et skjønn. Ved

Side:618

utøvelsen av dette skjønn må etter nabolovens §12 tas hensyn til stedets og omgivelsenes beskaffenhet, samt tidligere benyttelse.

Saksøkerne har påberopt seg dom i Rt-1941-802.

Rettens flertall, rettens formann og domsmann Vesteraas, finner ikke at denne dom uten videre kan komme i betraktning ved vurderingen i nærværende sak. I den nevnte dom dreiet det seg om et giftig støv, som førte til kronisk forgiftning av vegetasjonen. I nærværende sak er det ikke godtgjort at trestøvet er giftig, og i alle fall kan ikke denne støvplage forutsettes å ville føre til at vegetasjonen forsvinner, som tilfellet var på Lysaker i det tilfelle som omhandlet i den nevnte dom.

Rettens flertall antar at ved utøvelsen av skjønnet om hvorvidt støvplagen er usedvanlig eller upåregnelig, må man legge vekt på stedets fortrinlige skikkethet til industri, stedets tidligere benyttelse, på den stand som bedriftens anlegg befinner seg i, og på den utvikling som kunne ventes å finne sted i strøket. Rettens flertall støtter seg for så vidt til de synspunkter som Høyesteretts flertall i Rt-1933-242, og som Høyesterett i Rt-1927-755, har gitt uttrykk for bør oppstilles som en rettesnor for utøvelsen av skjønnet.

Etter en vurdering og interesseavveiing finner rettens flertall at strøket omkring Hunton Bruk allerede i 1890 måtte betraktes som et område fortrinlig skikket til industri og som et sted hvor industriell virksomhet allerede var oppstått, og hvor industriell utbygging måtte forutsees fortsatt å ville finne sted, samtidig med at strøket ikke kunne sies etter naturlige forhold eller tidligere bruk å være egnet til annen benyttelse. Da saksøkernes hus ble bygget, måtte dette være klart og ha den samme gyldighet, likesom det måtte kunne forutsees at den industrielle virksomhet på stedet ville bli utvidet, ja endog utvikle seg til storindustri. Det er også på det rene at stedet helt siden 1890 utelukkende har vært benyttet som industritomt.

Rettens flertall finner derfor at saksøkerne måtte være forberedt på utvidelser av industrien og måtte regne med de ulemper i form av støv, røk, etc. som ikke er til å unngå i nærheten av storbedrifter. Etter dette finner rettens flertall ikke at støvplagen er usedvanlig eller upåregnelig. Man har også lagt vekt på at bedriften har investert betydelige midler og lagt ned et stort arbeid for å skaffe et moderne og tidsmessig anlegg.

Rettens mindretall, domsmann Nordberg, antar at ved vurderingen av om ulempene er usedvanlige og upåregnelige, må tidspunktet for bedriftens omlegging til storindustri og for villaenes oppførelse tas i betraktning. Saksøkernes hus er alle eldre enn storbedriften Hunton Bruk som ble oppbygget i sin helhet i 1938. Den gang husene ble bygget kunne det ikke påregnes at der på stedet ville utvikle seg til en slik industri med derav følgende usedvanlige ulemper, som støvplagen må sies å innebære. Mindretallet mener å finne støtte for sitt syn i dom inntatt i Rt-1941-802. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde og lagdommerne Petter Meyer og Sigurd Fougner Hagen med sakkyndige domsmenn Jan Bille og Bjarne Nyrud):

- - -

Side:619

Ankeforhandlingen ble først berammet til avholdelse på Gjøvik i dagene 12. desember 1961 og følgende.

Under rettsforhandlingene som da fant sted, ble det avgitt forklaring av samtlige parter og retten foretok befaring av A/S Hunton Bruks sponplatefabrikk og av de ankende parters eiendommer. I rettsmøte den 13. desember 1961 reiste lagmannsretten spørsmål om ikke saken burde stanses i 6 måneder for at A/S Hunton Bruk skulle få anledning til å sette i verk følgende tiltak til avhjelp av støvplagen:

«A. Til øyeblikkelig avhjelp av støvplagen:

1. Pondorf-tørken forsynes med vifte for kontroll av den tilførte luftmengde. Kamindiameteren utvides.

2. De innkjøpte nye sykloner monteres hurtigst og settes i drift, idet disse antas å få en bedre separeringsgrad.

3. Omhyggelig gjennomgåelse av hvert enkelt avsugningssted, bedre utformning av disse, montering av sperregardiner ved styrtsteder, kontroll av lufthastigheter i de enkelte kanalforgreninger, slik at disse eventuelt kan reguleres og de største hastigheter reduseres, - alt som foran nevnt i den hensikt å prøve om ikke omdreiningstallet for ventilatorene kan reduseres for derigjennom å oppnå bedre separeringseffekt for syklonene.

B. Langsiktig avhjelp av støvplagen:

Bedriften engasjerer en spesialist til å utarbeide detaljerte planer, tegninger og beskrivelse av tiltak som bør gjøres, eventuelt med sikte på tilbakeføring til arbeidslokalet av transportluften.»

Partene erklærte seg enig heri og avtalte med hjemmel i tl. §105 å stanse saken i 6 måneder for at A/S Hunton Bruk i denne tid skulle kunne få gjennomført de nevnte tiltak. - - -

Da de ankende parter fastholdt sin begjæring om fremme av saken, har ny ankeforhandling deretter vært holdt på Gjøvik i dagene 28. mai-30. mai 1963 med de samme dommere som tidligere. - - -

Under ankeforhandlingen inngikk partene i rettsmøte den 30. mai 1963 følgende rettsforlik for så vidt angår de tekniske tiltak som skal iverksettes av A/S Hunton Bruk for å hindre støvnedfall fra sponplatefabrikkanlegget over naboeiendommene:

«A/S Hunton Bruk vil foreta disse foranstaltninger ved sponplatefabrikken:

a) Filter etter tegning fra A/B Industri Tekniska Konstruktioner anbringes og monteres ferdig til bruk. Jfr. I.T.K.s betenkning til Hunton Bruk av 5. mai 1962, behandlingen av anlegg nevnt under gruppe 1.

b) Utblåsningsrøret forlenges. Jfr. ovennevnte betenknings behandling av anlegg nevnt under gruppe 2.

c) Luftmengden i m3/time og støvmengden i mg. pr. m3 luft i alle eksisterende støvavskillingsanlegg (eksterne) måles, og resultatet sammenlignes med tillatt belastning etter oppgave garantert av leverandørene. Foreligger ikke garanti, blir antatt belastning å beregne.

Ved mulige overbelastninger plikter Hunton å sette inn avskillingsaggregater med tilstrekkelig kapasitet herunder eventuelt våtavskiller ved Pondorf-tørken. Måling foretas av I.T.K. Samtidig foretas sikteforsøk av støvet, og I.T.K. avgir uttalelse om

Side:620

anvendeligheten av de eksisterende avskillingsaggregater for det foreliggende støv.

d) Alle foranstaltninger nevnt under a)-c) foretas innen årets utgang.»

Det blir etter dette kun erstatningsspørsmålet og spørsmålet om saksomkostningene som gjenstår til avgjørelse av lagmannsretten. - - -

Lagmannsretten er når det gjelder erstatningsspørsmålet kommet til et annet resultat enn byretten.

For ordens skyld vil lagmannsretten innledningsvis bemerke at erstatningsspørsmålet er reist på grunnlag av bestemmelsene i naboloven av 27. mai 1887. Denne lov er blitt avløst av lov om rettshøve mellom grannar av 16. juni 1961 som trådte i kraft den 1. januar 1962.

Etter det syn lagmannsretten har på erstatningsspørsmålet, får det ingen betydning om avgjørelsen treffes etter bestemmelsene i den gamle eller den nye lov. Lagmannsretten bemerker imidlertid at det av overgangsbestemmelsen i §24 i loven av 16. juni 1961 synes å fremgå at erstatningsspørsmålet blir å avgjøre etter den tidligere lov for tiden frem til 1. januar 1962 og etter den nye lov for den etterfølgende tid.

Hva realiteten angår bemerkes at det må ansees fullt på det rene at de nedslag av trestøv på de ankende parters eiendommer som det er tale om i saken, skriver seg fra A/S Hunton Bruks sponplatefabrikk som ble satt i drift i 1957 - altså lang tid etter at de ankende parters villaer ble bygget.

Som foran nevnt har lagmannsretten ved to anledninger, nemlig den 12. desember 1961 og den 28. mai 1963, vært og besiktiget de ankende parters villaeiendommer. Etter det inntrykk lagmannsretten derved har fått og etter bevisførselen for øvrig finner lagmannsretten det godtgjort at eiendommene siden sponplatefabrikasjonen begynte, har vært utsatt for et vedvarende og forholdsvis konstant nedfall av trestøv fra fabrikken. Om forholdene har bedret seg noe i den senere tid, etter at fabrikken bl.a. har installert en del nye sykloner, er det vanskelig å ha noen sikker mening om.

Av bevisførselen fremgikk det for øvrig at det støv som i den senere tid blåses ut fra fabrikken, for en stor del er mer findelt enn tidligere. Dette har bl.a. til følge at støvet føres lenger utover i terrenget, og videre at støvpartiklene har lettere for å trenge inn gjennom sprekker ved vinduer, dører osv.

Ulempene ved støvnedfallet er først og fremst at de ankende parter får liten glede av sine haver. Det blir mindre tiltrekkende både å oppholde seg i havene og å nedlegge arbeide i dem. Enkelte bærsorter som f. eks. bringebær blir ødelagt av støvet, blomstene blir stygge, og frukt må vaskes før den kan spises. Det innvendige renhold i husene blir fordyret og besværliggjort som følge av støvet som trenger inn. Muligheten for eierne til å kunne utnytte sine eiendommer til det formål de skal tjene, nemlig å være hyggelige og hensiktsmessige boliger, er kort sagt blitt redusert på grunn av støvnedfallet.

Som foran nevnt er det påvist en viss mengde fri formalin i det støv som utblåses fra fabrikken. Instituttsjef Jon Glømme har som sakkyndig forklart herom at han ikke har foretatt målinger, og at det derfor ikke er mulig å angi eksakt hvor store mengder det dreier seg om. Etter sine

Side:621

iakttagelser på åstedet under befaringen den 28. mai 1963 mente han imidlertid å kunne uttale at det var forholdsvis små mengder formalin i det støv som nå ble utblåst fra fabrikken og at disse mengder selvsagt ble ytterligere uttynnet når de spredtes ut over naboskapet. Etter denne uttalelse og da det under befaringen av de ankende parters eiendommer neppe lot seg påvise noen sikre skader etter påvirkning av formalin, går lagmannsretten ut fra at de formalinmengder som har vært til stede i trestøvet fra fabrikken, ikke har påført de ankende parters eiendommer noen skade av betydning.

Etter lagmannsrettens mening har imidlertid det støvnedfall det dreier seg om, vært så omfattende og har medført slike ulemper for de ankende parter at det overstiger hva disse er pliktige til å tåle. Etter lagmannsrettens mening må dette gjelde selv om man tar i betraktning at det her er tale om et industristrøk. Hadde det dreiet seg om mindre støvmengder, kunne saken ha stillet seg annerledes, da villaeiere i et fabrikkstrøk må finne seg i visse ulemper fra bedriftene i naboskapet. Men de tiltak som fabrikken hittil har truffet for å begrense støvutblåsingen har ikke vært så effektive at de har kunnet bringe støvplagen ned til et rimelig nivå. Lagmannsretten er oppmerksom på at Hunton Bruk har gjort mer for å hindre støvutspredning enn visstnok noen annen sponplatefabrikk i landet har gjort. Men dette kan ikke være avgjørende. Det sier seg selv at en bedrift plikter å gjøre mer for å hindre at naboene påføres ulemper når bedriften ligger i et tettbygget strøk enn når det gjelder en bedrift som ligger i åpent terreng.

Ved vurderingen av spørsmålet om Huntons ansvar legger lagmannsretten for øvrig vesentlig vekt på den lange tid det har tatt å få iverksatt effektive tiltak for å hindre støvplagen. En utskilling av støv fra fabrikken i den første tid sponplatefabrikasjonen som ny virksomhet ble drevet av Hunton Bruk, ville etter lagmannsrettens mening neppe kunnet begrunne et erstatningskrav overfor bedriften. Slike ulemper må naboene være forberedt på i et fabrikkstrøk under utvikling. Men i dette tilfelle er det nå gått 6 år uten at støvplagen er minsket nevneverdig. Om dette skyldes at de tekniske tiltak som bedriften hittil har satt i verk er falt uheldig ut eller om det har andre årsaker, finner lagmannsretten det ikke nødvendig å ta standpunkt til. Ansvaret for forsinkelsene må i begge tilfelle bæres av Hunton.

Etter det anførte finner lagmannsretten at A/S Hunton Bruk må bli erstatningspliktig overfor de ankende parter. Når det gjelder erstatningens størrelse har lagmannsretten ingen eksakte tall å bygge på, og erstatningene må derfor i vesentlig grad bli å ansette rent skjønnsmessig. Lagmannsretten er blitt stående ved at Reidar Amundsen, Hans Branfelt og Anton Jynge bør tilkjennes kr. 4000 hver. Ankemotpart nr. 4, Olav Petersen solgte sin eiendom, Sverres gate 5, i 1960, men hadde da allerede overdradd bruken av eiendommen til kjøperen året før. For den korte tid Petersen har vært eier av Sverres gate 5 mens støvnedfallet fra sponplatefabrikken har pågått, finner lagmannsretten at han bare bør tilståes en erstatning på kr. 1000. Ved fastsettelsen av erstatningsbeløpene har lagmannsretten, i overensstemmelse med hva det er anført av de ankende parter, ikke tatt hensyn til mulig nedgang i eiendommenes omsetningsverdi som følge av støvnedslagene.

Side:622

Når det gjelder saksomkostningene som A/S Hunton Bruk er pålagt å betale i uteblivelsessaken og oppfriskningssaken skal lagmannsretten bemerke:

Stevningen i saken med pålegg om tilsvar og med vanlig opplysning om følgene av å unnlate å avgi tilsvar ble lovlig forkynt for A/S Hunton Bruks daværende styreformann den 27. november 1959. Han foretok seg imidlertid intet, og det er formentlig riktig når det fra Huntons side er anført at styreformannen uten videre gikk ut fra at selskapets daværende advokat, Annæus Schjødt, også var blitt underrettet. Lagmannsretten bemerker at en slik misforståelse i og for seg kan være forklarlig; men det foreligger ikke lovlig forfall fra A/S Huntons Bruks side. Betingelsene for å avsi uteblivelsesdom har derfor etter lagmannsrettens mening vært til stede, jfr. tl. §340. Herav følger at regelen i tl. §349 om saksomkostninger får anvendelse. Lagmannsretten kan ikke være enig med A/S Hunton Bruk i at den påstand som er nedlagt i saksøkernes prosesskrift av 1. februar 1960 inneholder noen slik endring i påstanden i stevningen at endringen kan få noen betydning for adgangen til å avsi uteblivelsesdom.

En annen sak er det at det etter lagmannsrettens mening burde vært unngått å avsi uteblivelsesdom i en situasjon som den foreliggende, og at saken burde kunne vært ordnet på en annen måte gjennom konferanse med prosessfullmektigene. - - -