LA-1992-519
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-01 |
| Publisert: | LA-1992-00519 |
| Stikkord: | Barn, Barnelova |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr.: 91-009895 - Agder lagmannsrett LA-1992-00519 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1993-00336K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Geirr Frønes). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Sven Morten Torsnes). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Åse Berg, formann. 2. Lagdommer Gunnar Hanssen. 3. Lagdommer Tore-Jarl Christensen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Torsdag 18. februar 1993 ble lagmannsrett holdt i Statens Hus, rettssal nr. 2, Gjerpensgt. 16, Skien.
År 1993 den 1. mars ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien med de samme dommere som tidligere.
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:
Saken gjelder tvist om en far skal ha samvær med sin datter.
Skien og Porsgrunn byrett avsa 13 mars 1992 dom i saken med slik domsslutning:
"1. A tilkjennes ikke samværsrett med datteren C, født xx.xx.1990.
2. Saksomkostninger idømmes ikke."
Når det gjelder saksforholdet, partenes anførsler for byretten og byrettens vudering av de faktiske og rettslige spørsmål saken reiser, vises til byrettens dom.
Advokat Geirr Frønes har på vegne av A påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder byrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. Advokat Sven Morten Torsnes har imøtegått anken på vegne av B. Ankeforhandling ble holdt i Skien 18. og 19. februar 1993. Partene, som møtte sammen med sine prosessfullmektiger, avgav forklaring. Det ble avhørt seks vitner.
A har i hovedsak gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for byretten, og som er inntatt i byrettens dom. Anførslene kan i korthet sammenfattes slik:
Ifølge barneloven §44 første ledd har barnet rett til samvær med begge foreldene. Dette gjelder uavhengig av om foreldrene bor sammen, og uavhengig av om foreldrene bodde sammen etter barnets fødsel. Dersom den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, helt skal nektes samvær, må vedkommendes personlige egenskaper dreie seg om negative egenskaper utover det som er normalt, jfr. Rt-1989-148. Det avvises at det er tilfellet for As vedkommende. Barnets beste tilsier derfor at far gis rett til samvær med datteren.
Om nødvendig aksepteres en begrenset samværsordning under tilsyn av sakkyndig, uten at dette skal anses kun som en overgangsordning. Antakelig vil sosialkontoret i Porsgrunn kunne bistå med en slik tilsynsordning dersom lagmannsretten anmoder om det.
Bs psykiske problemer kan ikke tillegges vekt ved vurderingen av samværsspørsmålet. Problemene skyldes i det vesentlige hennes samboer, som for øvrig ved Skien og Porsgrunn byretts dom av 13. mai 1992 ble idømt 90 dagers betinget fengsel for trusler, tvang og legemsfornærmelse overfor en tidligere samboer.
Selv om B følte forholdet til A belastende, er det et faktum at de hele høsten 1990 og våren 1991 hadde jevnlig kontakt. Blant annet besøkte hun ham flere ganger i Oslo og hadde da med seg datteren.
Det erkjennes at han har fremsatt trusler, men de har ikke vært alvorlig ment. At han ikke representerer noen fare, viser blant annet det faktum at han det siste året overhodet ikke har forsøkt å kontakte henne.
Det er alminnelig akseptert i dag at det er av stor betydning for et barn å ha kontakt med sine biologiske foreldre. Når barnet, som i dette tilfellet, har utenlandsk far, er det desto viktigere med kontakt, jfr. Rt-1983-359.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A tilkjennes samværsrett med datteren C født xx.xx.90, fastsatt etter rettens skjønn.
2. B dømmes til å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett til det offentlige."
B har henholdt seg til byrettens dom og begrunnelse. Anførslene for lagmannsretten er i det vesentlige de samme som for byretten. I tillegg er sammenfatningsvis anført:
B føler fortsatt meget sterkt at det vil være til skade for barnet og barnets situasjon dersom det nå skal opprettes kontakt mellom far og datter, selv om det måtte gjelde en begrenset samværsrett og under tilsyn. Hennes frykt skyldes først og fremst As vedvarende fysiske og psykiske mishandling av henne, samt trusler fremsatt overfor hennes foreldre og samboer, og som også omfatter datteren. Dette har skapt en angst for hva A kan finne på, og det er en høyst reell angst. Hun frykter også at han kan være i stand til å bortføre datteren til Tyrkia. En samværsordning vil derfor bli en sterk belastning og få skadevirkninger for datteren. Samvær bør derfor inntil videre nektes. På et senere tidspunkt, når barnet selv kan fortelle hvordan samværene med far arter seg, vil saken kunne stille seg annerledes. Selv en så begrenset samværsordning som faren har antydet, vil være av tvilsom verdi for barnet. Sannsynligvis vil den være vanskelig å forstå for barnet og virke forstyrrende inn på den livssituasjon barnet lever i.
Det avvises at Bs problemer skyldes samboeren. Riktignok har de hatt problemer også i forholdet seg imellom, men dette har for det meste sammenheng med de problemene hun har hatt med A og hans opptreden overfor dem. En samværsordning vil i alle tilfeller bety en tilleggsbelastning.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens pkt. 1 stadfestes.
2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett til det offentlige."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan på vesentlige punkter tiltre dens begrunnelse. Lagmannsretten vil dessuten bemerke:
Etter barneloven §44 tredje ledds siste punktum skal avgjørelsen om samværsrett i første rekke rette seg etter det som er best for barnet. Denne bestemmelsen må ses i lys av §44 første ledd om barnets rett til samvær med begge foreldrene og §44 annet ledd om rett til samvær for den av foreldrene som barnet ikke bor hos. Det følger videre av rettspraksis at det skal tungtveiende grunner til for å nekte samværsrett. Det er bare dersom samværsrett med rimelig grad av sannsynlighet vil få negative følger for barnet, at samværsrett bør nektes, Rt-1976-1497. Lagmannsretten legger imidlertid etter bevisførselen til grunn at dette er tilfellet i nærværende sak.
Lagmannsretten vil særlig fremheve morens sterke motvilje mot at det etableres kontakt mellom far og datter. I utgangspunktet vil motvilje mot samvær hos den som barnet bor hos, grunnet motsetninger mellom foreldrene, engstelse for barnet eller lignende, ikke hindre samværsrett, jfr. Rt-1989-148 og Rt-1976-1497. I dette tilfellet finnes imidlertid moren å ha en så sterk motvilje og dypfølt angst for hva en samværsordning kan føre til, både for henne selv og barnet, at faren for tiden ikke bør gis samværsrett.
Morens sterke motvilje finnes forståelig, ikke minst sett på bakgrunn av de helsemessige problemer hun er blitt påført som følge av As opptreden og væremåte. Det vises i den anledning til byrettens domsgrunner, som lagmannsretten finner gir en dekkende beskrivelse av partenes konfliktfylte forhold og ikke minst av A s negative personlige egenskaper, som finnes å være utover normal variasjonsbredde, jfr. Rt-1989-148. Særlig truslene om å drepe, som også omfattet datteren, synes å ha virket sterkt inn på B. Det samme gjelder det seksuelle presset fra A når han kom for å besøke barnet. Ved en anledning, da barnet ble unnfanget, har hun opplyst han brukte makt for å gjennomføre samleiet med henne. Lagmannsretten har også lagt vekt på erklæringen av 10. desember 1991 fra hennes daværende behandlende lege, der det heter:
"B har det sist 1 1/2 år vært mye syk hun har hatt veldig mye plager med magen. Dette har vært magekatarr i lengre tid og korsryggsmerter og residiverende infeksjoner.
Det er den senere tid kommet for dagen at hun har levet under et voldsom psykisk press fra tidligere samboer og hvis mann hun har et 20 mndr gammelt barn med. Han har opptrått voldelig og truende ved flere anledninger. Med andre ord hun har og fortsatt lever hun under et betydelig psykisk stress. Dette er forklaringen både på hennes mageplager og ryggplager delvis også på henne gjentatte infeksjoner."
Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at morens angst og motvilje mot å etablere kontakt mellom far og datter er så sterk at en samværsordning vil medføre en betydelig påkjenning for moren, og vil føre til utrygghetsfølelse hos og være til skade for barnet. Selv om barnet er normalt utviklet og virker trygg og harmonisk, kan lagmannsretten likevel ikke se bort fra at barnet vil kunne påføres psykisk skade ved de alvorlige forstyrrelser i barnets familiesituasjon som fryktes å oppstå dersom det mot morens vilje blir etablert en samværsordning. Dette gjelder uavhengig av om samværsordningen blir gjort begrenset og under tilsyn. Det bør derfor for tiden ikke fastsettes samværsrett for faren. Byrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Anken har ikke ført frem, og tvistemålsloven §180 første ledd legges til grunn for avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet i ankeinstansen. Saken har frembudt en slik særlig grad av tvil at den ankende part i medhold av unntaksbestemmelsen ikke bør pålegges saksomkostninger. Byrettens omkostningsavgjørelse opprettholdes.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.