LA-1992-706
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-23 |
| Publisert: | LA-1992-00706 |
| Stikkord: | Militærnekting, Militærnekterloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Setesdal herredsrett Nr.: 91-00236 - Agder lagmannsrett LA-1992-00706 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Robert Strandberg. (Prosessfullmektig: Advokat Terje Abusland). Ankemotpart: Staten v/Justisdepartementet. (Prosessfullmektig: Advokat Tarjei Thorkildsen). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Ola Rygg, formann. 2. Lagdommer John Årseth. 3. Eks.ord. lagdommer Arnulf Leiros |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965), Grunnloven (1814) §109, Tvistemålsloven (1915) §153, Militærnekterloven (1965) §1, §8 |
Torsdag 1. april 1993 ble lagmannsrett holdt i Tinghuset, lagmannsrettens sal.
År 1993 den 23. april ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien for avsigelse av dom med rettens formann til stede. De øvrige dommerne har undertegnet dommen ved sirkulasjon, jfr. tvistemålsloven §153.
Det ble avsagt slik dom:
Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt Robert Strandberg fyller vilkårene for å kunne fritas for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 §1. Han møtte til sesjon 25. mai 1989 og i den spørreblanketten han da fikk utlevert krysset han av for siviltjeneste. Han søkte 28. august 1990 om fritak for militærtjeneste. På grunnlag av det som kom frem i politiavavhør av ham fant Justisdepartementet ikke å kunne innvilge søknaden, og sak ble reist mot ham ved stevning 4. oktober 1991. Setesdal herredsrett avsa 12. juni 1992 dom med slik slutning:
"Vilkårene for å frita Robert Strandberg, født xx.xx.1970, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1, er ikke tilstede."
Herredsretten fant at Strandberg tilfredsstilte loven vilkår for så vidt angår overbevisningens innhold, men ikke når det gjelder kravene til overbevisningens fasthet og styrke. De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og herredsrettens begrunnelse for resultatet fremgår av domsgrunnene.
Robert Strandberg har anket dommen til Agder lagmannsrett på grunn av påstått såvel feil bevisvurdering som rettsanvendelse. Staten v/Justisdepartementet har imøtegått anken. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 1. april 1993. Den ankende part møtte, sammen med sin oppnevnte prosessfullmektig advokat Terje Abusland, og forklarte seg. For Staten møtte Regjeringsadvokaten v/advokat Tarjei Thorkildsen. Ingen vitner ble avhørt. Saken står for lagmannsretten stort sett i samme stilling som for herredsretten.
Strandberg v/sin prosessfullmektig har i hovedtrekk anført: Herredsretten har korrekt lagt til grunn at Strandberg fyller vilkårene for fritak for så vidt gjelder overbevisningens innhold. Den ankende part kan i det vesentlige slutte seg til det herredsretten har uttalt om dette under pkt. a i dommen. Det bemerkes imidlertid at slik politiforklaringen ble protokollert ga den ikke noe fullgodt dekkende uttrykk for hans standpunkt dengang, og gir det heller ikke nå. Dette ble herredsretten gjort oppmerksom på, men retten tok ikke hensyn til det, og oppfattet hans rettslige forklaring som en endret oppfatning på enkelte punkter, eller som inkonsekvens i forklaringene.
Det må anses helt klart at Strandberg har den overbevisning som kreves for fritak, idet han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Hans reservasjoner ligger innenfor det akseptable etter militærnekterloven §1.
Herredsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at Strandberg ikke fyller vilkårene i fritaksloven for så vidt gjelder overbevisningens styrke og fasthet. Han har hatt sin overbevisning lenge og har aldri vært i tvil om hva som er rett og galt i spørsmålet. Herredsretten har lagt for liten vekt på de innvendingene som ble gjort fra hans side mot politiforklaringen. Han ble da stilt en rekke hypotetiske spørsmål som han ikke hadde forutsetninger for å kunne besvare. Han skal bedømmes ut fra sin egne forutsetninger, og det har herredsretten ikke gjort. Ved bedømmelsen må det tas hensyn til at han er en ikke-intellektuell person som ikke har kunnskaper eller evner til å tenke gjennom hypotetiske spørsmål. Han er ikke glad i å lese og er ikke særlig samfunnsengasjert, er heller ikke engasjert i noe organisasjonsarbeid, er ikke vant til å diskutere og ikke flink til å uttrykke seg verbalt. Det er uriktig, slik herredsretten har gjort, å kreve engasjement som nevnt som vilkår for fritak. Han kan synes upresis og inkonsekvent i sin holdning, men den omstendighet at han ikke har kunnet formulere sin overbevisning i teoretiske og prinsipielle overbygninger, skal ikke diskvalifisere ham. Det foreligger ikke noe grunnlag for å trekke hans standpunkt i tvil som ikke alvorlig ment. Han har en slik fast og grunnfestet overbevisning at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i en alvorlig samvittighetskonflikt. Kravet til alvor og styrke i overbevisningen er da oppfylt.
Det er nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for å frita Robert Strandberg, født xx.xx.70 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 65 nr. 3 §1, er til stede."
Staten har i det vesentlige anført: Militærnekterloven §1 stiller strenge krav til en alvorlig og gjennomtenkt overbevisning for at den skal kunne føre til fritak for slik tjeneste. Når det gjelder kravet til overbevisningens innhold, er det uklart hva Strandberg mener på flere sentrale punkter. I følge politiforklaringen kan han bruke våpen for å redde andres liv (utover nødverge), men har forklart seg annerledes for lagmannsretten. Til politiet ga han også uttrykk for at han kunne delta i fredsbevarende styrker for å hindre krig, mens det er uklart hva han mener nå. En overbevisning som tillater slik deltakelse gir ikke rett til fritak, jfr. Rt-1965-565 (567). Når det gjelder andres deltakelse i det militære forsvar, anser han det som et problem, men er uklar i sin argumentasjon. Hvis han ikke har avgjørende innvendinger mot at andre deltar i forsvaret, er overbevisningen ikke tilstrekkelig, jfr. Rt-1969-1285.
Det er således uklart om kravet til overbevisningens innhold er oppfylt, selv om overbevisningen rent verbalt er dekkende.
Under enhver omstendighet er kravet til overbevisningens fasthet og styrke ikke oppfylt. Det vises til at han har hatt skiftende holdninger på flere sentrale punkter. Han har således fra politiavhøret endret standpunkt til spørsmålet om å forsvare landet med våpen under angrep utenfra, om å bruke våpen for å redde menneskeliv, og i spørsmålet om å delta i fredsbevarende styrker. Det er vanskelig å tenke seg at han i politiavhøret er blitt misoppfattet på flere slike viktige punkter.
Strandbergs holdning bærer generelt preg av manglende gjennomtenkning, slik tilfellet også var i herredsretten. På nesten alle hovedproblempunktene har han vært inkonsekvent i sine synspunkter, eller vegret seg for å ta standpunkt. Det vises videre til at han ikke har engasjert seg aktivt for sitt syn, verken utad eller på annen måte, - noe som ville være naturlig hvis fritakelse var et så viktig og fundamentalt samvittighetsspørsmål for ham som han hevder.
Det er riktig at en skal være forsiktig med å stille for strenge krav til søkerens evne til å formulere sitt syn. Dette har herredsretten vurdert riktig når den har gitt spillerom for manglende verbale ferdigheter, jfr. dommen 5 nederst.
Det er nedlagt slik påstand:
"Herredsrettens dom stadfestes."
Lagmannsretten skal bemerke:
Utgangspunktet er at den militære tjenesteplikt er en byrde som påhviler alle ut fra det likhetsprinsipp som den tvungne verneplikt bygger på, jfr. Grunnloven §109. Militærnekterloven §1 stiller strenge krav til den overbevisning som skal kunne føre til fritak for slik tjeneste. To kumulative vilkår må være oppfylt. Det ene vilkåret går på overbevisningens innhold, som må være slik at vedkommende ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art, d.v.s. et konsekvent og reservasjonsløst pasifistisk standpunkt. Det andre vilkåret går på alvorskravet. Det må være en overbevisning med slik styrke og fasthet at det å bære våpen mot andre mennesker vil føre til en alvorlig, dyptgripende samvittighetskonflikt for den vernepliktige.
Staten har bevisbyrden for at den overbevisningen Strandberg påberoper seg ikke har det innhold, eller ikke har den karakter og styrke, som loven krever. Det er videre hans overbevisning i dag som er avgjørende, og ikke om hans overbevisning fylte loven krav på et tidligere stadium av saken. Varierende standpunkter under sakens gang kan imidlertid få betydning ved rettens vurdering av hans påståtte overbevisning.
Slik lagmannsretten har oppfattet Strandbergs forklaring synes det å være hans oppfatning at han ser det som urealistisk om landet ikke hadde et forsvar, fordi alle andre har det. Han ville imidlertid stemt i mot hvis spørsmålet var til avstemning. Han innser også at det trengs en militær opplæring, og det må da være for dem som finner å kunne delta, men anser dette for kritikkverdig. Etter hans oppfatning bør det være en frivillig sak om en vil tjenestegjøre i forsvaret, og det ville være greit om ingen ville. I en nødsituasjon kan han tenke seg at en griper til våpen, men han anser dette som hypotetisk, og aksepterer det ikke. Han anser det som moralsk forkastelig. Han gir uttrykk for at i visse situasjoner må en likevel akseptere ting som er galt, men en behøver ikke støtte opp om det. Han har tidligere hatt hagle og gått på jakt og hadde da ikke noe spesielt mot det, og har det heller ikke nå, men har likevel noe avsky for det. Han anser det imidlertid som en absolutt forskjell mellom det å bruke våpen mot mennesker og mot dyr.
Lagmannsretten har under ankeforhandlingen fått et bestemt inntrykk av at det er uklart hva som er Strandbergs oppfatning i helt sentrale spørsmål ved vurderingen av hans overbevisning. Det har vært vanskelig å få frem hans syn, spesielt i relevante hypotetiske spørsmål. Hans forklaring for lagmannsretten er, som ved tidligere forklaringer, delvis preget av inkonsekvente holdninger i visse spørsmål, mens han i andre viktige spørsmål har gitt uttrykk for et nølende eller endret standpunkt i forhold til tidligere forklaringer. Det vises for så vidt til det som er anført om dette fra statens side. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at den protokollerte politiforklaringen ikke er en korrekt gjengjengivelse av hans standpunkter under avhøret, slik han har hevdet. Det er nærliggende å anta at grunnen i tilfelle må være at han ikke har evnet å gi uttrykk for sine standpunkter på noen klarere måte. Som påpekt av herredsretten er det av betydning for rettens vurdering at også relevante hypotetiske spørsmål blir besvart. En unnlatelse av å svare, eller uklare svar, gir retten et dårligere grunnlag å bygge avgjørelsen på.
Strandbergs syn synes å bygge på relativt enkle og uklare forestillinger, uten at det kan sies å foreligge en mer reflektert livsanskuelse bak. Det vises også til at han ikke i nevneverdig grad har drøftet sitt syn med andre, ikke deltatt i organisert virksomhet i tråd med hans holdning, eller vært interessert i litteratur om pasifisme o.l. Lagmannsretten er enig i at han skal bedømmes ut fra sine personlige forutsetninger, og han må gis spillerom for manglende verbale ferdigheter, slik også herredsretten har lagt til grunn, jfr. dommen 5 nest siste avsnitt og 6 fjerde avsnitt. Når det er tatt tilbørlig hensyn til dette, blir det likevel rettens inntrykk at det foreligger betydelig uklarhet i hva som er innholdet i hans påståtte overbevisning.
Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at lovens krav til innholdet i hans overbevisning, slik vilkårene er fastsatt i tidligere rettspraksis, ikke er oppfylt. Det er etter dette ikke aktuelt å drøfte kravene til en overbevisnings fasthet og styrke. Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste. Alle utgiftene ved behandlingen av saken betales av staten, jfr. militærnekterloven §8.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
Herredsrettens dom stadfestes.