LA-1992-824
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-03 |
| Publisert: | LA-1992-00824 |
| Stikkord: | Ekteskap |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holt skifterett nr. 91-00032 - Agder lagmannsrett LA-1992-00824 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1993-00677K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Alf D. Gjølme). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Høie). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, formann. Lagdommer Asbjørn Nes Hansen. Eks.ord. lagdommer Haakon Steen |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §54, Tvistemålsloven (1915) §153, §180, §37, Ekteskapsloven (1991) §59 |
Torsdag 27. mai 1993 ble lagmannsrett holdt i Jurysalen, Posthusgården, Arendal.
År 1993 den 3. juni ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien for avsigelse av dom med rettens formann til stede. De øvrige dommerne har undertegnet dommen ved sirkulasjon, jfr. tvistemålsloven §153.
Det ble avsagt slik dom:
Separasjonsboet til A og B står under offentlig skifte ved Holt skifterett. Det er oppstått tvist om boet skal skjevdeles etter §54 fjerde ledd jfr. §37 i ekteskapsloven av 1918. Tvisten knytter seg til boets faste eiendommer på X, som i hvert fall for det alt vesentlige er innbrakt i boet av A . Verdien av de faste eiendommer er i skifteovertakst 27. mai 1992 satt til 1,4 millioner kroner.
Tvisten ble av skifteretten overført til søksmåls former, og skifteretten avsa 13. juli 1992 dom med slik domsslutning:
"1. Separasjonsboet til B og A skal deles likt.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger til B med kr 8.000,-.
3. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for skifteretten og skifterettens begrunnelse for avgjørelsen fremgår av dommen.
Skifterettens dom er av A påanket til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt i Arendal 27. mai 1993. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble fremlagt enkelte skriftlige bevis. Saken står for lagmannsretten i samme stilling som for skifteretten.
A har i det vesentlige anført følgende:
Samtlige eiendommer er innbrakt i boet av ham. Det erkjennes at B har gjort en innsats i den felles husholdning omtrent på like linje med hans, men denne innsats har ikke resultert i noen verdiskapning. Investeringer i maskiner og utstyr og til utbedring av eiendommene er muliggjort særlig gjennom salg av tomter.
Det fremheves at forskjellen i partenes alder - A er født i 1917 og B i 1933 - gjør at B har minst like gode forutsetninger som A til å skape en ny tilværelse, selv om skjevdeling finner sted. A fyller 76 år og har ingen andre inntekter enn en pensjon på 6 - 7.000 kroner i måneden. Han har ingen muligheter til å ta opp lån for å utløse B, og det vil by på vanskeligheter å selge tomter for å dekke utløsningsbeløpet. B vil få ikke ubetydelige verdier ved likedeling av de øvrige verdier i boet som utgjøres av maskiner,utstyr og innbo, samt av bankinnskudd på nærmere 200.000 kroner. Det anføres dessuten at B er blitt tilbudt bruksrett for livstid til den ene av eiendommene, men har avslått dette.
Rettspraksis har i stigende utstrekning åpnet for bruk av skjevdelingsprinsippet, og denne utvikling har resultert i at skjevdeling gjelder som hovedregel etter den nye ekteskapslov av 1991 §59. Skjevdelingsreglene i ekteskapsloven av 1918, som gjelder i det foreliggende tilfelle, er ikke begrenset til de kortvarige ekteskap. Det vises i denne sammenheng til Rt-1972-773 og Rt-1991-447 som gjaldt ekteskap som hadde vart i henholdsvis 27 og 32 år. Det nevnes også at partene hadde planer om å opprette særeie da de inngikk ekteskap, og det er rettslig relevant å ta hensyn til om det foreligger en situasjon der særeie hadde vært naturlig.
A har nedlagt slik påstand:
"1. B og As separasjonsbo blir å dele i henhold til ekteskapsloven §54 fjerde ledd, jf. §37.
2. B betaler saksomkostninger til A for såvel skifteretten som for lagmannsretten."
Bs anførsler kan sammenfattes slik:
Det aksepteres at A må anses å ha innbrakt de faste eiendommer ved ekteskapsinngåelsen, bortsett fra gnr. 75 bnr. 38 - parsellene på Kalven - som er innbrakt under ekteskapet. En anvendelse av den alminnelige likedelingsregel medfører imidlertid ikke slike urimelige resultater at det er grunnlag for skjevdeling. Det er tvertimot en overvekt av momenter som taler for likedeling.
B solgte sin leilighet da hun giftet seg i 1974 og sa senere opp sin stilling da ekteparet brøt opp fra Oslo for å bosette seg X på naturalhusholdsbasis. Hun har i like stor grad som A satset på en ny tilværelse og bidratt til husholdningen på en måte som har medvirket til de investeringer som er gjort på eiendommene. Det forhold at en særeieordning ble diskutert men ikke gjennomført, kan ikke anføres til støtte for skjevdeling; dette forhold tilsier tvertimot at A hadde all mulig oppfordring til å sørge for å opprette særeie dersom han var av den oppfatning av B ikke skulle få del i de faste eiendommer.
Bs nåværende situasjon taler mot skjevdeling. Hun måtte i alle hast forlate den felles bolig da samlivet tok slutt. Hun leier nå et hus på X, og mulighetene for fortsatt leie er usikre. Hun har avslått å nøye seg med bruksrett til en av de faste eiendommene, idet det ville medføre store utgifter å sette i stand huset der, og hun vil ikke gå til slike investeringer uten å være sikret eiendomsretten til stedet. Hun er uten fast arbeid og har tidsbegrenset beskjeftigelse under ordninger med sysselsettingstiltak. I hennes alder er det små muligheter for fast arbeid. As tilværelse vil være tryggere enn hennes, selv etter en fullstendig likedeling. Han har faste inntekter i form av pensjon, og har muligheter for økonomisk utnyttelse av eiendommene, bl.a. ved utleie og tomtesalg, slik at han skulle klare å utløse B. En fordeling kan gjennomføres også ved at B overtar en av eiendommene med bolighus.
Det er riktig at utviklingen i rettspraksis har gått mot større anvendelse av skjevdelingsregelen. Utgangspunktet er imidlertid fortsatt at det skal skje likedeling, ihvertfall når det, som her, er tale om ekteskap som har vart i 14-15 år. Selv etter den nye ekteskapslov §59 ville skjevdeling vært avskåret, jfr. unntaksbestemmelsene i paragrafens annet ledd.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Skifterettens dom stadfestes.
2. B betaler saksomkostninger til A for såvel skifteretten som for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og skal bemerke:
Etter §54 fjerde ledd jfr. §37 i ekteskapsloven av 1918 kan en ektefelle "når hertil finnes grunn" kreve å utta forlodds en så stor del av felleseiet som svarer til hva vedkommende innbrakte ved inngåelsen av ekteskapet eller senere har innbrakt ved arv eller gave. Det må foreligge en overvekt av momenter til støtte for en slik løsning. Det kan sies at det gjennom rettspraksis de senere tiår er åpnet for en større anvendelse av skjevdelingsregelen. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å fravike likedelingsregelen i det foreliggende tilfelle.
Partene ble gift i 1974. A var da 57 år og B 41. Begge hadde relativt gode stillinger og hver sin leilighet i Oslo. B sa opp sin leilighet antagelig i 1973 og flyttet sammen med A. Hun fikk i den forbindelse utbetalt 25.000 kroner, som såvidt skjønnes gjaldt et lån som var ydet huseieren i forbindelse med inngåelsen av leiekontrakten. Hun tok med seg det meste av innboet. I 1979 flyttet ekteparet til As hytteeiendom på X. De hadde da til hensikt å livnære seg ved naturalhushold. Begge parter sa opp sine stillinger, og A solgte sin aksjelelighet med mesteparten av innboet for 130.000 kroner.
Lagmannsretten legger vesentlig vekt på de forhold som her er beskrevet. B har gjennom sitt ekteskap med A "brent alle broer" bak seg med hensyn til både bolig og yrke, og vil i en alder av 60 år ha små muligheter for nytt arbeid og å skaffe seg ny permanent bolig. At hun har krav på halvparten av verdien av løsøre og innestående på bankkonti, kan bare for en mindre del avbøte ulikevekten mellom partene ved en skjevdeling. Samlivet etter inngåelsen av ekteskapet besto i henimot 15 år. På denne bakgrunn må det foreligge svært tungveiende grunner for å fravike hovedregelen om likedeling. Lagmannsretten kan ikke se at det er slike momenter i den aktuelle sak. At de verdier A har innbrakt utgjør det vesentlige av boets aktiva, kan ikke være avgjørende. Dette forhold har i det vesentlige ikke annen betydning enn som en forutsetning for at spørsmålet om skjevdeling kan bli reist og kan ikke utgjøre et tungtveiende argument ved den nærmere vurdering som skal foretas. Lagmannsretten finner videre ikke å kunne legge avgjørende vekt på den ankende parts anførsel om at han ikke er økonomisk i stand til å utløse B. Han har ikke noen berettiget forventning om å sitte med eiendomskomplekset ubeskåret, og må finne seg i måtte avstå en del av dette for å kunne bli sittende med det gjenværende, f.eks. ved salg av enkelte av eiendommene eller tomtesalg til utenforstående eller ved at B overtar en av eiendommene med bebyggelse, en løsning hun er interessert i. At det ved ekteskapsinngåelsen var på tale å opprette særeie, er ingen omstendighet som taler for skjevdeling; det forhold at dette har vært overveiet men ikke gjennomført kan like gjerne tas til inntekt for at partene har vært innstilt på en total likedeling.
Anken har ikke ført frem, og den ankende part bør erstatte motparten hennes saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Bs prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave der det opplyses at det er påløpt 8.000 kroner i salær til prosessfullmektig. Oppgaven legges til grunn for omkostningsavgjørelsen. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre skifterettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.