LA-1993-308

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-05-28
Publisert:	LA-1993-00308
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Marnar jordskifterett Nr 92-0021 - Agder lagmannsrett LA-1993-00308 A og LA-1993-00309 A. Rettskraftig.
Parter:	Ankende part i sak nr 93-308 A: Sem Kristensen (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Bentestuen). Motpart: Otto Magne Larsen (Prosessfullmektig: H.r.advokat A. Abrahamsen). Ankende part i sak nr 93-309 A: Sem Kristensen (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Bentestuen). Motpart: 1. Alf Edvardsen 2. Anne Britt Udø 3. Kristen Edvardsen (Prosessfullmektig: H.r.advokat A. Abrahamsen).
Forfatter:	1. Lagdommer Gunnar Hanssen, formann. 2. Ekstraord. lagdommer Birger Lassen. 3. Sorenskriver Harald Jølle
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Hevdslova (1966) §2, §4, §7, Jordskifteloven (1979) §2

Det er to tvister. Den ene gjelder tvist om eiendomsrett til grunn for en påstående sjøbod, den andre eiendomsrett til sjøgrunn.

Den 9 juli 1992 fremsatte den ankende part i begge tvister, Sem Kristensen som er eier av gnr 135 bnr 7 i Lindesnes kommune, begjæring om jordskifte i medhold av jordskifteloven §2. Han krevde bl a klarlegging og fastsetting av eiendomsforholdene rundt sine to sjøboder i Svennevik. Den ene sjøboden, som var oppført på midten av 1950-tallet, ligger hovedsaklig på strandgrunn tilhørende bnr 10, som eies av ankemotpartene i tvist nr 1 - søsknene Anne Britt Udø, Kristen Edvardsen og Alf Edvardsen. Lagmannsretten vil her bemerke at det under ankeforhandlingen er opplyst at Alf Edvardsen i følge avtale med sine søsken har overtatt de rettigheter bnr 10 har til den ikke særskilt skyldsatte strandparsellen. En mindre del av sjøboden ligger på bnr 9 tilhørende Gustav Larsen. Det springende punkt i tvist nr 1 er om Gustav Svennvik som tidligere eier av bl a bnr. 7, da han oppførte sjøboden, fikk en stedsevarig rett - eiendomsrett - til grunnen, eller om dette bare var en bruksrett begrenset til hans levetid, slik ankemotpartene hevder.

I tvist nr. 2 er det enighet om at Sem Kristensen eier en annen sjøbod med grunn beliggende lenger vest i Svennevik. Det springende punkt her er hvor grensen i sjøbunnen går mellom denne og den østenfor liggende sjøbodplassen til ankemotpart i tvist nr 2 - Otto Magne Larsen.

Den 27 oktober 1992 traff Marnar jordskifterett - jordskiftedommer Magnus Lindland og jordskiftedommere - vedtak med slik slutning:

"1. Saka fremmes som rettsutgreiing vedrørende Gustaf Svennevigs tidligere sjøbodtomt. Har Sem Kristensen eiendomsrett eller en alltidvarende rett, fremmes saka også som grensegang.

2. Saka fremmes som grensegang mellom sjøbodtomt til Sem Kristensen (tidligere Karl Kristensen) og sjøbodtomt til Otto Magne Larsen."

Den 27 november 1992 avsa den samme jordskifterett dom i tvist nr 1 med slik domsslutning:

"1. Sem Kristensen har ikke noen rettigheter til den tidligere sjøbodtomt til Gustaf Svekkevig.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Samme dag avsa jordskifteretten dom i tvist nr 2 med slik domsslutning:

"Grensen mellom Sem Kristensens vestligste sjøbodtomt og Otto Magne Larsens sjøbodtomt på gnr. 135, bnr. 9, går i rett linje langs østre side av Sem Kristensens bryggekant, frem til indre kant av trapp i brygga, og herfra med retning som påvist av Otto Magne Larsen fram til en linje i forlengelsen av vestre vegg på Larsens sjøbod og herfra etter forlengelsen ut i sjøen."

Når det gjelder sakens bakgrunn, partenes anførsler for jordskifteretten og dens avgjørelsesgrunner, vises det til jordskifterettens dom og vedtak.

På vegne av Sem Kristensen har advokat Kjell Bentestuen i rett tid påanket jordskifterettens dom i begge tvistene til Agder lagmannsrett. Jordskifterettens bevisvurdering og rettsanvendelse er angrepet. H r advokat A Abrahamsen har tatt til motmæle på vegne av Alf Edvardsen, Anne Britt Udø og Kristen Edvardsen i tvist nr 1 og Otto Magne Larsen i tvist nr 2.

Ankeforhandling ble holdt i Mandal 10 og 11 mai 1994. Alf Edvardsen, Kristen Edvardsen og Otto Magne Larsen, som møtte sammen med sin prosessfullmektig, avga forklaring. Det samme gjorde Sem Kristensen som møtte sammen med sin prosessfullmektig. Det ble foretatt befaring til begge sjøbodene i Svennevik, avhørt 9 vitner og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Sem Kristensen har ved sin prosessfullmektig sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Tvist nr 1: Gustav Svennvig fikk tillatelse til å føre opp sjoboden på bnr 9. Det ble gitt eiendomsrett til grunnen, ikke en slik begrenset bruksrett som ankemotpartene hevder. Ut fra forholdene på stedet trodde Svennevig at sjøboden ble plassert på bnr 9. Det erkjennes imidlertid at den også ble plassert på ikke særskilt skyldsatt grunn tilhørende bnr 10, og at daværende eier av bnr 10 Theodor Christensen kan ha reagert på dette. Theodor ga imidlertid samtykke til oppføring av boden. Hans samtykke ble ikke begrenset til å gjelde Gustav Svennvigs levetid. Gjennom sine forklaringer har ikke vitnene tegnet noe entydig bilde av en slik begrenset rett som ankemotpartene hevder. Det er heller ikke ført bevis for at det var allment kjent i Svennevika at retten var tidsbegrenset. Det har tvert i mot formodningen for seg at Gustav Svennevig fikk eiendomsrett til grunnen. Det foreligger således en rekke omstendigheter som trekker i retning av at retten til å ha sjøboden stående ikke var tidsbegrenset. For det første må en anta at Gustav Svennvig ville ha flyttet boden vestover i stedet for å la den bli stående dersom han bare hadde fått en begrenset rett. På denne tiden var det god plass i vika og slik flytting ville ha vært fullt mulig. Det var for øvrig gode familieforhold mellom oppsitterne på midten av 1950-tallet, noe som taler for at Gustav fikk eiendomsrett. Videre viser fremlagte testamenter at i alle fall Gustav mente å ha rett til å la sjøboden bli stående etter sin død. Gustav, som var en høvdingeskikkelse i distriktet, var dessuten helt åndsfrisk til sin død. Hans testamentsarving Solveig Grøndal har oppfattet retten på samme måte, noe hun har gitt uttrykk for i sin melding om arv til skattefogden. I 1968 overdro Gustav Svennevig sine rettigheter i fellesbrygga til Tobias Osestad. Dette ville han neppe ha gjort dersom bnr 7 ikke hadde hatt eiendomsrett til sjøbodgrunnen. Bnr 7 hadde ikke annen rett til båtplass enn den omtvistede sjøboden. Sem Kristensen, som kjente Gustav meget godt, har aldri hørt noe om at retten til å la sjøboden stående skulle være begrenset til hans levetid. Vitnet Gordon Hølmebakk, som har disponert sjøboden, kjente heller ikke til at retten var begrenset i tid.

Subsidiært gjøres det gjeldende at passivitet fra eierne av bnr 10 må føre til at Sem Kristensen har rett til å la sjøboden bli stående. Det er vist til at Sem har eid bnr 7 i 12-13 år uten at eierne av bnr 10 har reagert, noe de hadde all grunn til. Sem trodde alt var i orden. Det er vist til Rt-1992-352.

Tvist nr 2: I 1916 inngikk Karl Kristensen - Sem Kristensens far - avtale med sin bror Otto, som da var eier av bnr. 9, om at Karl skulle ha rett til båtplass og oppføring av brygge og sjøbod på eiendommen. Dette er bekreftet gjennom Karl Kristensens skriftlige erklæring datert 29 september 1974. Det foreligger imidlertid ikke noe skriftlig om hvor grensen går mellom denne sjøbodeitomten og sjøbodtomten til Otto Magne Larsen, som ligger lenger øst. Avgjørende for rettens vurdering her må derfor være den bruk som har vært utøvd. Det følger av vitneforklaringer og fremlagte bilder at Karl Kristensen selv, og de han har gitt tillatelse, har brukt området på østsiden av brygga. Otto Christensen, som hadde sin sjøbod lenger vest, har bare unntaksvis og i dårlig vær fortøyd sin båt på østsiden av brygga. Karl Kristensen benyttet også området til arbeide med klippfisk i årene 1930-40.

Det har formodningen for seg at Karl Kristensen fikk en så vidt stor plass ved sjøen som Sem nå påstår. Karl drev fiske og hadde behov for plass, også for å kunne legge båtene i le for vestaværet. Andre fiskere fikk også stor plass til sine brygger og sjøboder. Da retten ble gitt i 1916, var det tilstrekkelige strandarealer i Svennevika. Det har derimot formodningen mot seg at grensene skal være slik jordskifteretten har bestemt. I så fall hadde ikke Karl Kristensen og hans etterfølgere rett til å benytte den oppførte brygga.

Subsidiært gjøres det gjeldende at Karl Kristensen og hans rettsetterfølgere har hevdet eiendomsrett til det omtvistede området. De har bruk området fra 1916 i den tro at de var eiere. Otto Christensens periodevise bruk av området er ikke til hinder for hevd. Det er vist til avgjørelser i Rt-1969-1202, Rt-1970-1398, RG-1976-163 og RG-1988-544.

Det er nedlagt slik påstand:

"Tvist nr. 1 (Sem Kristensen - Alf Edvardsen m.fl.):

1. Sem Kristensen som eier av gnr. 135, bnr. 7 i Lindesnes kommune er i forhold til eierne av gnr. 135, bnr. 10 i Lindesnes kommune eier av sjøbod med tomt beliggende mellom gnr. 135, bnr. 10s sjøbod og Otto Magne Larsens sjøbod på gnr. 135, bnr. 9.

2. Anne Britt Udø, Kristen Edvardsen og Alf Edvardsen betaler som solidarskyldnere saksomkostninger til Sem Kristensen for jordskifteretten og lagmannsrett.

Tvist nr. 2 (Sem Kristensen - Otto Magne Larsen):

1. Grensen mellom Sem Kristensens vestligste sjøbodtomt og Otto Magne Larsens sjøbodtomt, utgår fra stranda og i rett linje parallelt med Otto Magne Larsens sjøbod i en avstand av 1,5 meter fra dennes vegg.

2. Otto Magne Larsen betaler saksomkostninger til Sem Kristensen for lagmannsretten."

Alf Edvardsen, Anne Britt Udø og Kristen Edvardsen - tvist nr 1 - har ved sin prosessfullmektig sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Da Gustav Svennevig begynte å bygge sjøboden, hadde han ikke spurt verken eier av bnr 9 eller 10 om tillatelse. Som eier av bnr 10 motsatte Theodor Christensen seg oppføring av sjøboden, men fant til slutt å kunne aksepetere at den ble stående i Gustavs levetid. Et slikt forbehold synes naturlig og rimelig ut fra forholdene på stedet og ble dessuten godtatt av Gustav, selv om dette ikke er endelig bevist. Det har imidlertid vært ført en rekke vitner som Theodor har henvendt seg til om sitt standpunkt. Selv om alle de involverte var respektable mennesker, er det grunn til å anta at også Gustav kunne ta feil. Han hadde ikke undersøkt eiendomsforholdene tilstrekkelig, og kunne derfor ikke være i aktsom god tro da han førte opp sjøboden. For øvrig synes det rimelig å anta at Gustav kan ha akseptert et slik forbehold som Theodor tok. Gustav hadde ikke barn og var dessuten en familiekjær person. Han hadde derfor ikke grunn til å motsette seg at sjøbodgrunnen skulle gå tilbake til slekten.

Sjøboden står på fremmed grunn. Den er dessuten falleferdig og kondemnabel. Ikke i noe tilfelle har Sem Kristensen rett til å fornye den. Det er vist til Rt-1910-586 og RG-1978-376. En rett begrenset til Gustav Svennevigs levetid synes også naturlig på bakgrunn av hans barnløshet. Ordlyden i testamentene til Gustav kan heller ikke være avgjørende. Ikke under noen omstendighet kan Sem påberope seg større rett enn det Gustav hadde. Det er ikke grunnlag for godtroerverv her.

Passivitet i årene 1979-91 kan ikke føre til overgang av eiendomsrett. Sem Kristensen utøvet ikke selv noen særskilt bruk av sjøboden samtidig som eierne av bnr 10 ikke selv hadde behov for den og dessuten hadde rimelig grunn til ikke å foreta seg noe. Familien ønsket ro om forholdene. Det er vist til Thor Falkanger: Tingsrett side 222 flg og til Brækhus Hærem: Norsk Tingsrett side 616 flg.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Marnar jordskifteretts dom av 27. november 1992 stadfestes.

2. Sem Kristensen tilpliktes å betale ankemotpartene Alf Edvardsen m.fl. saksomkostninger for lagmannsretten."

Otto Magne Larsen - tvist nr 2 - har ved sin prosessfullmektig sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Også her foreligger det et avtaleforhold. Det springende punktet er hvor stort område Karl Kristensen fikk rett til i 1916. Han fikk ikke større rett enn at han kunne sette opp brygge og sjøbod. I 1960 overdro Christen Christensen, som daværende eier av bnr. 9, en hustomt med båt- og sjøbodplass fra eiendommen til Trygve Larsen, som fikk rett til hele Bukkenshola. Otto Christensen, som tidligere eier, var da vitne. Det ble ikke protestert fra Karl Kristensens side da Otto Magne Larsen i 1974 førte opp sjøbod og brygge. I søknaden om tillatelse til oppføring av boden ble grensene inntegnet slik Otto Magne Larsen mener de skal være. Dette har Karl ikke protestert mot.

Det er mulig at Karl Kristensen og hans rettsetterfølgere har brukt det omtvistede området. Dette har imidlertid bare vært en tålt bruk og ikke utøvelse av eiendomsrett. Otto Christensen har også hatt sin båt liggende der.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Grensen mellom Sem Kristensens vestligste sjøbodtomt og Otto Magne Larsens sjøbodtomt på gnr. 135 bnr 9 i Lindesnes kommune, går i rett linje langs Sem Kristensens østre bryggekant frem til indre kant av trapp i bryggen, og herfra i nordøstlig retning som vist på jordskifterettens skisse 27/11 1992 frem til et et punkt 3 - skjæringspunktet med inntegnet linje parallell med vestre vegg i Otto Magne Larsens sjøbu i en avstand av 1,5 m fra denne.

2. Sem Kristensen tilpliktes å betale Otto Magne Larsen saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten vil bemerke:

I tvist nr 1 - mellom Sem Kristensen på den ene siden og Alf Larsen, Anne Britt Udø og Kristen Edvardsen på den andre - er lagmannsretten kommet til samme resultat som jordskifterettens flertall og kan på vesentlige punkter tiltre dets begrunnelse. Som nevnt innledningsvis er tvisten her om Sem Kristensen som eier av gnr 135 bnr. 7 også har eiendomsrett til den grunn sjøboden står på eller om rett til grunnen var begrenset til hans rettsforgjenger, Gustav Svennevigs, levetid.

Lagmannsretten finner det for sin del ikke nødvendig å gå inn på de fradelinger som fant sted fra gnr 135 bnr 7 i 1910-14. Det er tilstrekkelig for retten å konstatere at bnr 9 ble fradelt i 1910 og bnr 10 i 1914. I 1914 ble det tillagt bnr 10, som har vært benyttet som forretningseiendom, en trekantformet strandparsell i Svennevika merket H på et fremlagt kart - utdraget side 18. Denne strandparsellen har aldri vært særskilt skyldsatt. Partene er enige om og lagmannsretten legger til grunn at størstedelen av den omtvistede sjøboden står på denne strandparsellen. Resten står på grunn tilhørende bnr 9. I jordskifteretten har eier av bnr 9 - Gustav Larsen - gitt uttrykk for at det har liten betydning for ham om sjøboden blir stående eller ikke. Han har derfor akseptert at grensen for bnr 9 følger sjøbodens vegg.

Lagmannsretten antar at Gustav Svennevig, da han på midten av 1950-tallet begynte å oppføre den omtvistede sjøboden, ikke var klar over grensen mellom den ikke skyldsatte strandparsellen merket H og bnr 9, selv om grensen er beskrevet i utskiftningsprotokollen fra 1914. Gustav Svennevig må ha trodd at han plasserte sjøboden på bnr 9, og regnet med at alt var i orden da han hadde innhentet samtykke fra daværende eier av denne eiendommen - Christen O Christensen som var bror av Gustav. Under oppføring av sjøboden ble imidlertid daværende eier av bnr 10 - Theodor Christensen som også var bror av Gustav - klar over at sjøboden ble stående hovedsaklig på hans strandparsell. For lagmannsretten er det ikke bestridt fra Sem Kristensens side at Theodor Christensen beklaget seg over dette, men gjort gjeldende at han ikke bare ga Gustav samtykke til å oppføre sjøboden men også eiendomsrett til grunnen.

Det foreligger ikke noen skriftlig avtale mellom Theodor Christensen og Gustav Svennevig som kan bekrefte hva slags rett Gustav fikk til grunnen. Lagmannsretten er henvist til å avgjøre tvisten på grunnlag av i første rekke parts- og vitneforklaringer, men likevel slik at retten må se hen til sakens bakgrunn og spesielle karakter.

Etter omstendighetene finner lagmannsretten det verken unaturlig eller urimelig at retten til å ha sjøboden stående ble begrenset til Gustav Svennevigs levetid. Lagmannsretten legger her vekt på at Gustav var barnløs og hadde et godt forhold til sine søsken og deres barn. Han har derfor neppe hatt avgjørende motforestillinger mot at grunnen falt tilbake til eier av gnr 135 bnr 9. At han måtte finne seg i en slik begrensning fordi han hadde tatt seg til rette, kan også ha mye for seg. Det er ikke opplyst om Gustav Svennevig har betalt vederlag for retten til å ha sjøboden stående.

Sem Kristensen har i lagmannsretten forklart at han ikke var kjent med at retten til grunnen skulle være begrenset til Gustav Svennvigs levetid, mens derimot både Alf og Kristen Edvardsen har fremholdt at dette har vært kjent for dem i lang tid. Forklaringene til brødrene Kristensen er i lagmannsretten blitt bekreftet av et stort antall vitner som riktig nok alle er i slekt med partene, men som lagmannsretten likevel ikke kan se bort fra. Det er i første rekke forklaringen til Alvilde Olsen lagmannsretten finner overbevisende.

Mot en slik bakgrunn finner ikke lagmannsretten å kunne legge avgjørende vekt på det som er gjort gjeldende fra Sem Kristensens side, selv om retten på samme måte som jordskifterettens flertall har funnet saken meget tvilsom.

Lagmannsretten er kommet til at det heller ikke er hevdet rett til å ha sjøboden stående ut over Gustav Svennevigs levetid. Som nevnt finner lagmannsretten å måtte bygge på at hans rett til sjøbodgrunnen var begrenset til hans levetid. Lagmannsretten legger videre til grunn at Gustav aksepterte dette, og at han derfor var klar over at han ikke hadde noen stedsevarig rett. Gustav Svennevig har således ikke tilfredsstilt kravet til god tro i hevdsloven §4 første ledd, jf §7. Som arving etter Gustav kan Sem Kristensen ikke påberope seg godtroerverv. Sem har bare disponert grunnen fra 1979 og hans bruk tilfredsstiller derfor ikke kravene til hevdstidens lengde, jf hevdsloven §2 første ledd og §7.

Mor til ankemotpartene overtok gnr 135 bnr 10 fra sin bror Kristen T Kristensen i 1983. Det er på det rene at ingen av eierne av bnr 10 fremmet krav mot Sem Kristensen om fjerning av sjøboden. Videre er det klart at Sem Kristensen lot andre disponere sjøboden. Lagmannsretten finner det ganske åpenbart at en mulig ulovfestet regel om ekstinksjon av rett til fast eiendom som følge av passivitet fra eierens side ikke kan komme til anvendelse i dette tilfellet. Slik lagmannsretten ser det skjedde det ikke noe spesielt med bruken av sjøboden i tiden fra 1979 som skulle tilsi reaksjon fra eier av bnr. 10. I alle fall kan manglende reaksjon etter omstendighetene ikke få den virkning at eiendomsretten til grunnen under sjøboden faller bort. Omstendighetene i dette tilfellet er vesentlig annerledes enn faktum i Rt-1992-352.

Etter dette blir jordskifterettens avgjørelse å stadfeste.

Anken har ikke ført frem, og tvistemålsloven §180 første ledd legges til grunn for avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten. Retten har funnet saken så tvilsom at hver av partene bør dekke sine egne omkostninger i samsvar med unntaksregelen. Lagmannsretten finner ikke grunn til å omgjøre jordskifterettens omkostningsavgjørelse.

I tvist nr 2 - mellom Sem Kristensen og Otto Magne Larsen er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn en enstemmig jordskifterett. Denne tvisten gjelder hvor i Bukkensholen grensen går mellom Sem Kristensen og Otto Magne Larsens brygge-, sjøbod- og båtplasser, om den går langs bryggen til Sem Kristensen slik jordskifteretten har kommet til eller om den går halvannen meter fra vestveggen på Larsens sjøbod.

Det er enighet om at Karl Kristensen i 1916 kjøpte en brygge, sjøbod- og båtplass av sin bror Otto Christensen, som da var eier av gnr 135 bnr 9. Det er videre på det rene at denne plassen ble overdratt fra Karl til Sem Kristensen 13 juni 1977. Parsellen er ikke særskilt skyldsatt. Det er også på det rene at daværende eier av bnr 9 den 6 februar 1960 sammen med overskjøting av en boligtomt også overdro en tilgrensende og østenfor liggende båt- og sjøbodplass i Bukkensholen til Trygve Larsen. Selve tomten er skylddelt og gitt bnr 18 mens båt- og sjøbodplassen ikke er særskilt skyldsatt. Det foreligger derfor ikke noe skriftlig materiale om den omtvistede grensen, og lagmannsretten er derfor i første rekke henvist til å avgjøre saken på grunnlag av den bruk som har funnet sted, selv om heller ikke denne er entydig.

Etter det som er kommet frem av forklaringer finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at det i første rekke har vært Karl og deretter Sem Kristensen som har disponert det omtvistede området på østsiden av Sem Kristensens brygge. Til å begynne med benyttet Karl Kristensen parsellen som båtplasser for sine fiskebåter og til håndtering av fisk og fiskeredskaper. Deretter har området vært benyttet som båtplasser for fritidsbåter, noe som kan bekreftes av bl.a. vitnet Gordon Hølmebakk. Slik lagmannsretten ser det har Otto Christensen, som hadde annen båtplass, bare rent unntaksvis hatt sin båt liggende på nordsiden av Sem Kristensens brygge.

Ut fra terrengforholdene på stedet i 1916 og den bruk av strandområdet som da var aktuell finner lagmannsretten det naturlig at Karl Kristsensen fikk rett av sin bror til å disponere et slikt strandareal som Sem Kristensen nå påberoper seg. Det er enighet om at Karl Kristensen fikk rett til å disponere et område til oppføring av brygge og sjøbod og til bruk som båtplass. For lagmannsretten fremstår det som ganske naturlig at Karl Kristensen herunder fikk rett til området på østsiden av den steinbrygga han senere oppførte til bl a fortøyning av båter. Området var nødvendig for fortøyning av båter og landing og bearbeiding av fisk. En slik forståelse er for øvrig i tråd med en skriftlig erklæring fra Karl Kristensen datert 29 september 1974. For øvrig vil ikke lagmannsretten unnlate å bemerke at en slik grense som påstått av Otto Magne Larsen og som jordskifteretten har kommet frem til fremstår som lite naturlig, i alle fall så lenge tvisten er begrenset til å gjelde eiendomsrett til grunn og ikke omfatter mulig tilflottsrett.

Mot en slik bakgrunn finner ikke lagmannsretten å kunne legge avgjørende vekt på det som er gjort gjeldende fra Otto Magne Larsens side. Slik retten ser det er ordlyden verken i skylddelingsforretningen, der bnr 18 ble utskilt, eller skjøtene på denne eiendommen, datert 6 februar 1960 og 19 september 1990, egnet til å klarlegge grensen mellom de to strandarealene. Således kan det heller ikke være avgjørende at Otto Christensen, som i sin tid overdro arealet til Karl Kristensen, har underskrevet skjøtet fra 1960 som vitterlighetsvitne. Retten finner det heller ikke avgjørende at Karl Kristensen i sin tid ikke protesterte mot Otto Magne Larsens oppføring av sjøbod. Dette må gjelde selv om Lartsen i en situasjonsskisse til byggesøknaden antydet at han disponerte det omtvistede området.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at Sem Kristensen må gis medhold i at grensen mellom hans og Otto Magne Larsens brygge-, sjøbod- og båtplasser går parallelt med Larsens sjøbod, 1,5 meter fra sjøbodens vestside.

Anken har ført frem og saksomkostninger for lagmannsretten må avgjøres på grunnlag av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172. Også denne saken har vært frembudt slik tvil at det var fyldesgjørende grunn for Otto Magne Larsen til å la den komme for retten. I samsvar med unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd bør også partene her dekke sine egne omkostninger. Det er i denne tvisten ikke nedlagt påstand om saksomkostninger for jordskifteretten.

Lagmannsrettens avgjørelser er enstemmige.

Domsslutning :

I tvist nr 1:

1. Jordskifterettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

I tvist nr 2:

1. Grensen mellom Sem Kristensen og Otto Magne Larsens brygge-, sjøbod- og båtplasser går fra stranda og i rett linje parallellt med Otto Magne Larsens sjøbod, i en avstand på 1,5 meter fra sjøbodens vestvegg.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.