LA-1993-418
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-07 |
| Publisert: | LA-1993-00418 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr 92-102 A - Agder lagmannsrett LA-1993-00418 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Tarald Åmli (Prosessfullmektig: Advokat Jon Rike, Oslo). Motpart: Hallvard Berg, Tone Marie Berg (Prosessfullmektig: Advokat Jørgen Bugge, Kristiansand). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer John Årseth, formann 2. Lagdommer Åse Berg 3. Ekstraord. lagdommer Haakon Askildsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder tvist om eiendomsretten til en hytte - Lågheddebua - som ligger i et fjellområde som er kalt Åmli og Berg Sameige, i Valle kommune. Hytta ble oppført i slutten av 1930-årene av Eivind H. Berg, som var eier av gnr. 50, bnr. 10 i Valle, og drev sauegjæting i området. Eivind H. Berg døde i 1986 og spørsmålet om eierforholdet til hytta ble tatt opp i Bergs dødsbo av Tarald Åmli, uten at det da kom til noen avklaring av forholdet. Ved skifte av dødsboet overtok Hallvard Berg, sønn av Eivind H. Berg, gnr. 50, bnr. 10, og ved stevning 4. mai 1992 reiste Tarald Åmli sak mot Hallvard Berg med påstand om å ha eiendomsretten til hytta. Saksøkte påsto seg frifunnet. Kristiansand byrett avsa 16. februar 1993 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. Hallvard Berg frifinnes.
2. Tarald Åmli tilpliktes å betale saksomkostninger til Hallvard Berg med kr 32750,- -trettitotusensyvhundreogfemti- innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse."
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og påstander for byretten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av dommen.
Tarald Åmli med advokat Jon Rike som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett, på grunn av påstått feil bevisvurdering og feil rettsanvendelse. Hallvard og Tone Marie Berg med advokat Jørgen Bugge som prosessfullmektig har imøtegått anken. Ankeforhandling ble holdt på Valle i Setesdal 21. og 22. april 1994. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Det ble dessuten avhørt 9 vitner, hvorav 2 var nye for lagmannsretten. Saken står forøvrig i alt vesentlig i samme stilling for lagmannsretten som for byretten, dog slik at Åmlis overtakelse av hytta nå hevdes å være skjedd i 1943, og ikke i 1948 som antatt for byretten. Partenes anførsler er også i hovedsak de samme for begge rettene, med den endring som det endrede faktiske forholdet medfører.
Den ankende part har således i hovedsak anført:
Det var en gammel regel i Åmli og Berg Sameige at bare grunneiere kunne sette opp hytte i området, fordi de var engstelige for å slippe andre til i sameiet. Eivind Berg overtok eiendommen gnr. 50, bnr. 10 i 1926. Som sine rettsforgjengere til eiendommen hadde han ifølge handelskontrakt av 12. november 1917 rett til å sette opp en bu i sameiet til eget bruk "vist dei andre eigarane gjev lov". Berg satte opp den såkalte Lågheddebua i slutten av 1930-årene. Enkelte av grunneierne i sameiet var imidlertid misfornøyde med dette, og i 1943 ble det reist en aksjon hvor Berg fikk frist for enten å fjerne bua eller selge den til en av grunneierne. Berg bøyde av for presset og solgte bua til den ankende parts bestefar, Tarald Åmli d.e. Dette var en naturlig løsning, fordi Tarald Åmli, som en av de største grunneierne i sameiet, ikke hadde hytte i sameiet. Tarald Åmli d.e. kjøpte hytta for en nærmest symbolsk pris, men lot Berg få en personlig bruksrett til hytta for sin levetid. Dermed hadde begge fått oppfylt sine behov, og handelen var alminnelig kjent i bygda. Hvis det hadde vært tale om en tinglig rett, ville den ha kommet med ved skylddelingen av Bergs beiterett i 1947.
Hytta ble overtatt av Tarald Åmli d.e. antakelig i 1943. Margit Hovet har bekreftet å ha sett et dokument om denne overdragelsen hos sin far Eivind Berg, men fikk av faren forståelsen av at overdragelsen var "proforma". Det er imidlertid intet som tyder på at avtalen ikke var reell. Andre vitner har hørt om avtalen, jfr. således forklaring fra Torgeir Åmli, den ankende parts farbror. Han husket en spesiell episode under krigen, da en av naboene hadde gjort henvendelse til hans far, Tarald Åmli d.e., og ville få han til å omgjøre handelen. Faren bekreftet da overfor naboen at han hadde overtatt den omhandlede hytta, men ville ikke omgjøre handelen.
Det ble imidlertid et sterkt press på Tarald Åmli d.e. fra enkelte av de andre sameierne, fordi de mente at Berg misbrukte bruksretten. Berg søkte derfor i 1945 om rett til å "oreigne ei budetuft" i sameiet, jfr. utskrift fra jordstyremøte i Åmli 14. april 1945. Søknaden betyr en erkjennelse av at han ikke hadde eiendomsrett til hytta. Det ble for jordstyret inngått forlik mellom partene om at Berg "skal få lov til tuft for bud og fjøs ved Låghellervatnet i Åmli og Berg sameige på vilkår av at han ikkje leiger eller låner bort budi til turistar eller utanbygdsbuande", jfr. utskriften. Forliket må antas å være inngått fordi de misfornøyde sameierne ellers fryktet en ekspropriert tomt, og de ønsket ikke en "fremmed" grunneier i sameiet. Uttrykket "skal få rett til" tar ikke sikte på en eksisterende rett, men på et fremtidig forhold. Forliket gjelder således en annen hytte enn den omhandlede bua. Fjøs fantes ikke på stedet på det tidspunktet, og retten til tomt for dette indikerer også tanke på et fremtidig forhold.
Hans Fleischer har drevet jakt i området fra 1949. I 1950-årene tok han kontakt med Åsmund Åmli, sønn av Tarald Åmli d.e., om leie av den omhandlede hytta. Fleischer har forklart at Åsmund Åmli sa at han eide hytta. Åsmund Åmlis oppfatning av eierforholdet kom forøvrig også klart til uttrykk i hans brev 22. september 1955 til Fleischer. Eivind Berg hadde imidlertid bruksretten til den, og leiekontrakten ble derfor inngått med ham. Hytta ble i denne forbindelsen utbedret og påbygd. Dette ble bekostet av Fleischer, mens arbeidet for det meste ble utført av Berg, mot betaling. Fleischers kostnader skulle representere 10 års leie. De første årene etter at tilbygget ble ferdig brukte Berg bare dette tilbygget. Den indre del av hytta (den gamle bua) var han da utestengt fra. Dette bekrefter også at han ikke var eier av hytta. Senere ble det ved hytta oppført et uthus. Det er ubestridt at dette eies av Åmli. Det var ingen grunn for Åmli til å oppføre uthuset hvis han ikke også var eier av hytta. Det er ikke noe påfallende at Fleischers leie av hytta ble betalt til Berg, fordi det var hans bruksrett det ble betalt for. Da han døde, ble leien betalt til den ankende part, i samsvar med leierens oppfatning av eierforholdet.
Samtlige vitner fra den ankende parts side har hatt oppfatningen av at Tarald Åmli d.e. overtok hytta, d.v.s. en oppfatning over mer enn 50 år. Motpartens vitner har hatt lite kjennskap til rettsforholdet. Det må legges til grunn at det har foreligget en skriftlig avtale om overdragelsen, jfr. Margit Hovets vitneforklaring. Forøvrig er en muntlig avtale god nok i en slik sammenheng.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Tarald Åmli har full eigedomsrett til Lågheddebua.
2. Tarald Åmli blir tilkjent saksomkostningar for byrett såvel som for lagmannsrett."
Ankemotpartene har gjort gjeldende at byretten har lagt til grunn såvel korrekt bevisvurdering som korrekt lovforståelse, og har påstått dommen stadfestet.
Det er ubestridt at Eivind Berg i henhold til handelskontrakt av 12. november 1917 hadde en beiterett i sameiet og en betinget rett til å sette opp en hytte. Det må legges til grunn at han hadde snakket med sameierne på forhånd. Uansett må han ha vært i god tro da han bygde hytta i slutten av 1930-årene. Sameierne ville imidlertid utnytte jaktretten, og Berg kom derfor under press. Eierforholdet ble endelig løst ved forliket i 1945, både i forhold til sameiet og til Tarald Åmli d.e., slik byretten har lagt til grunn. Det er mulig at det i denne forbindelsen har vært forhandlet med Tarald Åmli d.e. om overdragelse, men det foreligger ingen avtale om dette.
Til en gyldig avtale med et slikt innhold som påstått av den ankende part må i alminnelighet kreves skriftlighet, og hvis dette ikke foreligger, hviler det en tung bevisbyrde på den ankende part, jfr. Rt-1919-28 og Rt-1985-149. Det er nytt for lagmannsretten at slik avtale skulle ha vært inngått i 1943, jfr. den ankende parts henvisning til Margit Hovets forklaring. Det er imidlertid ikke fremlagt noen skriftlig avtale. Margit Hovets forklaring refererer seg til et enkelt papirark som etter hennes forklaring ikke var underskrevet av begge partene, og som hun av sin far hadde fått opplyst var et proformaverk. Det nevnte papirarket var heller ikke oppbevart som en avtale, i motsetning til andre viktige dokumenter. Hvis det hadde vært tale om en reell overdragelse, ville avtalen ha vært oppbevart hos begge partene.
Det må også legges til grunn av Tarald Åmli d.e. ville hjelpe Eivind Berg, og at han av den grunn utad kan ha gitt uttrykk for å ha kjøpt hytta, uten at dette var i samsvar med det reelle forholdet.
Uansett hva som måtte ha skjedd tidligere, ble eierspørsmålet for hytta løst ved forliket av 1945, og forliket underbygger at en eventuell tidligere handel ikke har vært reell. Det er nytt for lagmannsretten når den ankende part nå hevder at forliket ikke gjelder den aktuelle hytta. Både dette og påstanden om en inngått avtale i 1943, mens det for byretten ble hevdet at avtalen var inngått i 1948, samt det forholdet at den ankende part søkte skifteretten i 1987 om å få kjøpe bua, viser hvor usikker han har vært om sin påståtte eiendomsrett.
Det vises også til at Eivind Berg hele tiden oppførte seg som eier av hytta. Han ble satt under press om bortleie av hytta til Fleischer, og det var med Berg leieavtalen ble inngått. Han betalte også forsikring på hytta, og har til flere fortalt at han eide den. Dette bekrefter hans eierforhold.
Det vises ellers til at Bergs beiterett i sameiet i henhold til handelskontrakten fra 1917 ble særskilt skylddelt i 1947. Det hevdes at det ikke var noe behov for slik skylddeling hvis det ikke også omfattet hans hytte.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett."
Lagmannsretten skal bemerke:
Det er for lagmannsretten som for byretten uomtvistet at Eivind H. Berg i 1930-årene bygde den omtvistede hytta der den nå står, i et område som ligger innenfor Berg og Åmli sameie, og dette legges til grunn. Som eier av gnr. 50, bnr. 10 var Berg ikke medeier i sameiet, men hadde i henhold til handelskontrakt av 12. november 1917, jfr. kontrakt av 1. mai 1926, en beiterett i området, samt rett til å sette opp en bu til eget bruk dersom eierne av sameiet ga lov til det. Det er uklart om Berg innhentet slikt samtykke fra alle sameierne før han bygde hytta, men dette er ikke avgjørende for saken. Det er imidlertid på det rene at det i begynnelsen av 1940-årene oppsto misnøye blant noen av sameierne med hans bruk av hytta, jfr. advokat Hagens brev 9. mars 1943 til Olav K. Åmlid, som var en av disse sameierne. Det sentrale spørsmålet i saken er om det i den forbindelsen, eller på noe senere tidspunkt, har skjedd noe som på avgjørende måte endret eierforholdet til hytta, og i tilfelle hvordan. I dette spørsmålet har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet - som består av lagdommer Åse Berg og ekstraordinær lagdommer Haakon Askildsen - er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Flertallet finner å måtte legge til grunn at uansett hva som måtte ha skjedd med hensyn til avtale i 1943, må forliket i jordstyret i 1945 tas som uttrykk for en ordning av forholdet såvel til sameiet som til Tarald Åmli d.e. Etter forliket skulle Eivind Berg "få lov til tuft for bud og fjøs ved Låghellervatnet i Åmli og Berg Sameige på vilkår av at han ikkje leiger eller låner bort budi til turistar eller utanbygdsbuande." Selv om uttrykket "skal få lov til" isolert sett kan tyde på et fremtidig forhold, og således en annen hytte enn den omtvistede, må det likevel ut fra sammenhengen dette står i, samt bakgrunnen for forliket, antas at forliket regulerer forholdet til den omtvistede hytta.
Det er mulig at det i 1943 ble inngått en avtale mellom Eivind Berg og Tarald Åmli d.e., slik vitnet Margit Hovet har forklart, men innholdet i en slik avtale er uklart, og hennes far skal ifølge vitnet også ha gitt uttrykk for at avtalen var "proforma". Selv om det skulle ha foreligget en reell avtale om Tarald Åmlis overtakelse av hytta i 1943, må dette under enhver omstendighet anses å være endret ved det nevnte forliket i 1945.
Senere omstendigheter synes også å bekrefte Bergs eierforhold. Det vises til at han i ettertid har ansett seg som eier, jfr. således leiekontrakter mellom ham og Hans K. Fleischer, hvor Berg har underskrevet som "eigar". Det var han som også betalte forsikringen på hytta og han mottok leien av den så lenge han levde. Også andre synes å ha oppfattet han som eier, jfr. anførslene om henvendelsene til ham om utleie. Forøvrig vises til byrettens begrunnelse.
Flertallet er således kommet til samme konklusjon som byretten.
Mindretallet - som består av lagdommer John Årseth - er kommet til et annet resultat. Etter bevisføringen finner mindretallet å måtte legge til grunn at det - antakelig i 1943 - ble inngått avtale mellom Eivind Berg og Tarald Åmli d.e. om sistnevntes overtakelse av hytta, men med en personlig bruksrett for Berg. Det vises i denne forbindelsen til vitnet Margit Hovets forklaring, hvor hun bestemt hevdet å ha sett et dokument om overtakelsen, samt forklaringen fra vitnet Torgeir Åmli, som viste til en selvopplevd bestemt episode under siste krig. Hans far Tarald Åmli d.e. ble da av en av sameierne kritisert for å ha inngått avtale med Eivind Berg om overtakelse av hytta, men avviste bestemt å omgjøre handelen, jfr. den ankende parts anførsler foran. Mindretallet legger etter dette til grunn at Tarald Åmli d.e. anså seg som eier av hytta.
Etter mindretallets oppfatning er det uklart hva som var bakgrunnen for forliket i jordstyret i 1945. Formuleringen av forliket synes lite naturlig hvis meningen var å samtykke i at Berg skulle få ha stående en bu som allerede var oppført. Formuleringen synes heller å tyde på at det tar sikte på et annet og fremtidig forhold.
Det som senere skjedde synes også å bekrefte at Åmli fortsatt var eier av hytta. Ifølge vitnet Hans Fleischer hadde Åsmund Åmli, sønn av Tarald Åmli d.e., sagt at han eide hytta. Denne oppfatningen av eierforholdet kom også klart til uttrykk i hans brev 29. september 1955 til Fleischer i anledning spørsmålet om utleie av hytta, og hvor han skriver slik: " Eigedomsforholdet til hytta minnest du sikkert korleis var, so det vert med meg de må gjere kontrakt i tilfelle de leiger." Fleischer hadde også hele tiden en bestemt oppfatning av at det var Åmli som eide den, men at Berg hadde bruksretten. Fleischer betalte derfor leien til Berg så lenge Berg levde, og deretter til den ankende part. Mindretallet viser også til at etter at hytta ble påbygd, hadde Berg i noen år ikke adgang til den gamle delen av hytta. Etter mindretallets oppfatning kan en slik ordning vanskelig forenes med en oppfatning av at han skulle være eier av hytta. Det vises også til at det uthuset som senere ble oppført i nærheten av hytta ubestridt eies av Åmli. Etter mindretallets oppfatning bekrefter også dette at Åmli var eier av hytta, idet det ikke foreligger noen plausibel grunn for at han ellers skulle oppføre dette uthuset.
Den ankende part har forøvrig ført flere vitner som alle har hatt en bestemt oppfatning av at Åmli har vært eier av hytta, men at Berg hadde en bruksrett til den, og dette er en oppfatning som har holdt seg i ca 50 år. Den omstendighet at det var Berg som mottok leien for hytta, kan ikke være avgjørende. Han hadde bruksretten til den og det var da ikke urimelig at han mottok vederlaget ved utleie.
Etter bevisføringen finner mindretallet at de beste grunnene taler for at Åmli i 1943 overtok hytta, men med en personlig bruksrett for Berg, og at det senere ikke har skjedd noe som på avgjørende måte har endret eierforholdet.
Det avsies dom i samsvar med flertallets standpunkt.
Anken har ikke ført frem og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd burde da den ankende part erstatte motpartens saksomkostninger. En samlet lagmannsrett finner imidlertid at saken har vært så tvilsom at han bør fritas for erstatningsplikten såvel for byretten som for lagmannsretten, jfr. henholdsvis §172 annet ledd og unntaksregelen i §180 første ledd.
Dommen er avsagt med slik dissens som nevnt ovenfor. - - - Domskonferanse med fastsettelse av domsresultatet ble holdt umiddelbart etter avsluttet ankeforhandling. Domsavsigelsen er blitt forsinket på grunn av feriefravær og arbeid med andre berammede saker.
Slutning :
1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Partene bærer hver sine saksomkostninger for såvel byretten som for lagmannsretten.