LA-1993-532
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-06 |
| Publisert: | LA-1993-00532 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kragerø herredsrett Nr. 91-00338 - Agder lagmannsrett LA-1993-00532 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: Stein Smestad (Prosessfullmektig: Advokat Per Åge Borg). Ankemotpart: Olav Tåtøy, Asbjørg Tåtøy og Lillemor Tåtøy Bekkevik (Prosessfullmektig: Advokat Johan Tønnes Løchstøer). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, formann, kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup, herredsrettsdommer Jens Kristian Elstad |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §180, Prisloven (1953) §24, §52, Tomtefesteloven (1975) §14 |
Det ble avsagt slik dom:
Saken gjelder krav om oppregulering av festeavgift for hyttetomt, fastsatt i "grunnseddel" datert 8. august 1963. Avtalen ble inngått mellom eieren av gnr. 12 bnr. 1 Kragerø, Alf Tåtøy som bortfester og Erling Linddalen som fester. Festetomten utgjorde ca 4,5 dekar og var etter skylddeling høsten 1962 gitt bnr. 597. Festeavgiften var bestemt til 625 kroner i året, og grunnseddelen inneholder intet om hvorvidt avgiften kan reguleres. Ved skjøte 23. april 1965 overdro Lindalen eiendommen med påstående hytte til Birger Bjørnstad for 18000 kroner. Skjøtet er gitt en påskrift undertegnet Alf Tåtøy med samtykke til overdragelsen og en erklæring om at eieren av bnr. 597 skulle ha enerett til en 4 meter lang strandlinje på den gjenværende del av bnr. 1, såvidt skjønnes til bryggeplass. Det foreligger videre to erklæringer fra Tåtøy, datert 25. april 1965 med en nærmere beskrivelse av bryggeplassens beliggenhet. I den ene versjon, som er undertegnet også av Birger Bjørnstad, heter det at kontrakten "kan ikke gjensidig opsies uten et års forhåndsvarsel". Ved "leiekontrakt" 23. september 1969 frembortfestet Bjørnstad 908,8 m2 av sin tomt for 150 kroner årlig til boligformål. Ved skjøte 28. november 1980 overdro Bjørnstad hytteeiendommen til Stein Smestad for 180000 kroner. Den 14. april 1984 inngikk Stein Smestad avtale med Alf Tåtøy og hans sønn Olav Tåtøy om stedsevarig rett til båt og bryggeplass i 4 meters lengde på bnr. 1. Leien var satt til 250 kroner i året med regulering hvert 5. år i samsvar med endringene i konsumprisindeksen.
Alf Tåtøy overdro 1/3 av bnr. 1 til sønnen Olav Tåtøy i 1974. I 1985 overdro han resten av eiendommen til sine døtre Asbjørg Tåtøy og Anne Johanne Tåtøy Bekkevik med 1/3 til hver av dem.
På bakgrunn av Høyesteretts plenumsdommer fra 1988 om regulering av eldre festavgifter etter avtaleloven §36 - se Rt-1988-276 og Rt-1988-295 - besluttet eierne av bnr. 1 å forlange indeksregulering i samsvar med konsumprisindeksen for alle festekontrakter på eiendommer hvor det ikke var inntatt reguleringsklausul, i alt 90 stykker. I festekontrakter utstedt fra slutten av 70-årene ble slik klausul inntatt. Det er opplyst at samtlige 90 festere med unntak av tre - herunder Stein Smestad - har akseptert reguleringen. For en av de andre tre foreligger rettskraftig dom av Kragerø herredsrett 4. oktober 1990 der grunneierne ble gitt medhold i sitt krav. For en annen av de tre er saken stilt i bero inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i den tvist som er til behandling for lagmannsretten ved nærværende dom.
Grunneierne reiste sak mot Stein Smestad ved stevning 30. oktober 1991 til Kragerø herredsrett. For det tilfelle at grunneierne skulle få medhold i sitt krav, nedla Smestad motsøksmålsvis påstand om innløsning av tomten. Herredsretten avsa 3. april 1993 dom i saken med slik domsslutning:
"I hovedsøksmålet:
1. Grunnleien for gnr. 12 bnr. 597 i Kragerø settes til kr 3725,- - tretusensyvhundreogfemogtyvekroner - med virkning fra forfall 14. oktober 1991.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I motsøksmålet:
1. Olav Tåtøy, Asbjørg Tåtøy og Lillemor Bekkevik frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Domsslutningen i hovedsøksmålet innebærer en oppregulering av den opprinnelige festeavgift på 625 kroner i samsvar med Statistisk Sentralbyrås konsumprisindeks. Nærmere om sakens faktiske sammenheng, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens begrunnelse for domsresultatet fremgår av dommen.
Stein Smestad har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett idet det påberopes feil ved såvel bevisbedømmelsen som saksbehandlingen. Anken gjaldt opprinnelig både hovedsøksmålet og motsøksmålet, men umiddelbart før ankeforhandlingen frafalt Smestad anken forsåvidt gjelder motsøksmålet. Ankeforhandling ble holdt i Kragerø den 30. november 1993. Av partene møtte Svein Smestad og Anne Johanne Tåtøy Bekkevik sammen med de respektive prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble dokumentert en rekke skriftlige bevis. Lagmannsretten foretok befaring av Smestads eiendom sammen med partene og deres prosessfullmektiger. Retten ble forevist også enkelte andre feste-eiendommer som den ankende part mente kunne være av betydning for den foreliggede sak. Bortsett fra at spørsmålet om innløsningsrett ikke foreligger til avgjørelse i lagmannsretten, står saken i samme stilling som for herredsretten.
Stein Smestad har i hovedsak anført følgende:
En hovedanførsel er at festeavgiften etter grunnseddelen fra 1963 ikke kan ses isolert fra det vederlag som betales for bryggeretten, og som etter regulering i 1989 utgjør et årlig beløp på 339,20 kroner. Sammenlagt betaler således Smestad årlig 964,20 kroner i festeavgift og bryggeleie, hvilket bare utgjør omkring en fjerdedel av summen av bryggeleie og den oppjusterte festeavgift etter herredsrettens dom. Av beløpet på 964,20 kroner er ca 35 prosent - den del som knytter seg til bryggeleien - gjenstand for indeksregulering. Man er da utenfor det område der det er rom for justering etter avtaleloven §36. I denne forbindelse skal det ikke tas hensyn til de 150 kroner Smestad mottar i årlig avgift for den boligtomt som ble frembortfestet i 1969.
Angrepet på herredsrettens dom er i særlig grad rettet mot herredsrettens uttalelse om at den bare har sett på festekontrakten av 1963 og holder den senere avtale om leie av bryggeplass utenfor. Det hevdes med styrke at bryggerettsavtalen gjør at den foreliggende sak ikke er sammenlignbar med andre dommer, herunder Skjelsvikdommen i Rt-1988-295, der regulering ble tillatt. Av samme grunn stiller Smestads festeforhold seg annerledes enn de øvrige av ankemotpartenes bortfestavtaler der regulering er blitt gjennomført.
Det gjøres gjeldende at bryggeretten er en reell servitutt for bnr. 597 på bnr. 1 som har eksistert helt fra stiftelsen av festet i 1963 og som var inkludert i den festeavgift som dengang ble fastsatt. Det er nærmest en nødvendighet at en fritidseiendom ved sjøen uten egen strandlinje har båtplass på fremmed eiendom. Påtegning på skjøtet til Bjørnstad fra 1965 om slik rett er bare å anse som en bekreftelse på et forhold som allerede var etablert i 1963. Da Smestad inngikk en ny og indeksregulert avtale om båtplass og brygge i 1984, trodde han at hans daværende rett var oppsigelig, slik det fremgikk av en erklæring fra Alf Tåtøy i 1965 som han fikk av Bjørnstad.
Det er videre bl.a. påpekt at bryggeavtalen fra 1984 strider mot tomtefesteloven ved at den gir anledning til regulering hvert femte år, mens loven §14 bare tillater regulering hvert 10. år. Smestad akter ikke å angripe bryggeavtalen på dette grunnlag medmindre festeavgiften etter grunnseddelen fra 1963 blir oppregulert. En slik oppjustering ville ellers medføre at grunneierne fikk både i "pose og sekk".
Også andre forhold medfører at den foreliggende sak står i en annen stilling enn de dommer der regulering er innrømmet. Det fremholdes således at Alf Tåtøy hadde juridisk bistand ved overrettssakfører Egil Midgaard ved utformingen av de festekontrakter han inngikk i årenes løp, herunder grunnseddelen den foreliggende sak dreier seg om. Den aktuelle kontrakt er inngått etter Høyesterett avgjørelse i Madladommen inntatt i Rt-1958-529 der grunneierens krav på regulering ble avvist. Dommen må forutsettes å ha vært kjent av overrettssakfører Midgaard, og når det ikke ble inntatt noen reguleringsklausul i grunnseddelen, må dette ses som uttrykk for at slik regulering ikke har vært tilsiktet. Det påpekes at det ikke foreligger rettspraksis for regulering av festekontrakter inngått så sent som 1963. Det vises videre til at det i begrunnelsen for Høyesteretts avgjørelse i Skjelviksaken fra 1988 er vist til at man må regne med fortsatt verdireduksjon. Det har imidlertid vist seg at det ikke har inntrådt et slikt fall i pengeverdien som var alminnelig antatt dengang.
Som momenter med konkret tilknytning til den foreliggende sak har den ankende part påberopt seg at han ved kjøpet av eiendommen i 1980-81 fikk oppgitt av grunneiernes daværende juridiske rådgiver at festeavgiften ikke var gjenstand for revisjon. Videre er det vist til at grunneiernes prosessfullmektig på et tidlig stadium i saken i brev 6. april 1989 til den ankende parts prosessfullmektig aksepterte at Smestads tomt lå i grenselandet for den praksis som ble trukket opp etter Høyesteretts dommer. Det påpekes også at grunneierne etter bestemmelsene i grunnseddelen har forkjøpsrett ved eierskifte på festersiden, og at deres behov for beskyttelse mot fall i pengeverdien er tilstrekkelig sikret ved dette.
Stein Smestad har nedlagt slik påstand:
"1. Stein Smestad frifinnes.
2. Stein Smestad tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Grunneierne har i hovedsak anført følgende:
Det fastholdes at det har skjedd et fall i pengeverdien som gjør det urimelig å opprettholde den opprinnelige avgift på 625 kroner. Ved denne vurdering må det ses bort fra bryggeleien, men selv om det tas hensyn til denne, foreligger slik ulikevekt at betingelsen for regulering er til stede. Under enhver omstendighet må den avgift på 150 kroner som Smestad oppebærer for den frembortfestede del av tomten, trekkes inn ved vurderingen. Holder man bryggeleien utenfor, er verdien av festeavgiften redusert til omkring 1/6. Trekkes denne leien inn, er reduksjonen omkring 1/5. Begge alternativ ligger innenfor området for den reguleringadgang som fremgår av Skjelsvikdommen, der en verdireduksjon i størrelsesorden 1/7 er betegnet som ikke å representere yttergrensen for hva som rammes av avtaleloven §36. Grunneierne medgir at avtalen fra 1984 om båt- og bryggeplass er i strid med tomtefesteloven §14 forsåvidt den fastsetter en reguleringsperiode på 5 år, mens loven ikke tillater kortere perioder enn 10 år. Avgiften kan således først reguleres i 1994, og ved beregningene foran har grunneierne lagt til grunn den opprinnelige bryggeavgift på 250 kroner som er fastsatt i kontrakten.
Det fastholdes videre at partenes mening ved inngåelsen av festeforholdet i 1963 ikke har vært at avgiften skulle stå fast ved store endringer i pengeverdien. Det påhvilte ikke Alf Tåtøy en aktsomhetsplikt med hensyn til å overveie mulighetene for fall i pengeverdiene og sørge for å innta en klausul om regulering i grunnseddelen. Dette må gjelde selv om han hadde bistand fra advokat ved utparselleringen av festetomter fra sin eiendom. Først fra slutten av 70-årene begynte grunneierne å innta bestemmelser om avgiftsregulering i nye festekontrakter. Det anføres at heller ikke andre grunneiere i Kragerødistriktet inntok slike bestemmelser på den tid bnr. 597 ble fradelt bnr. 1. Smestad har bevisbyrden for at den lokale avtalepraksis på dette punkt var en annen. Grunneierne har vist til at det i NOU 1993:29 om ny lov tomtefeste er foreslått en regel om at festeavgift, for både nye og eldre festeforhold, kan kreves regulert i takt med endringer i pengeverdien medmindre annet er avtalt. Regelen er begrunnet bl.a. med at partene normalt ikke har forutsatt at det skal oppstå en ubalanse mellom ytelsene.
Grunneierne påpeker at festeretten er stedsevarig. Dette er et forhold som tilsier en adgang til regulering av avgiften. I dommer der regulering er blitt nektet, har det gjenstått bare en forholdsvis kort periode av festetiden. Det er intet relevant moment at grunneierne har forkjøpsrett ved eierskifte på festersiden. En trussel om å bruke denne bestemmelse i grunnseddelen for å gjennomtvinge en forhøyelse av festeavgiften, ville innebære et misbruk av forkjøpsretten.
Det kan ikke settes noen avgjørende grense ved Madladommen fra 1958, slik at festekontrakter inngått etter denne tid ikke skal kunne være undergitt regulering etter avtaleloven §36. Dette må ihvertfall gjelde utenfor forretningsmessige forhold, slik som i saken her. Den foreliggende kontrakt fra 1963 er inngått før inflasjonen skjøt fart i 70-årene.
Grunneierne har nedlagt slik påstand:
"1. Kragerø herredsretts dom stadfestes.
2. Den ankende part tilpliktes å erstatte ankemotpartens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i langt på vei tiltre den begrunnelse herredsretten har gitt for det resultat den er kommet til.
Et sentralt argument i Smestads anke er at festekontrakten fra 1963 og avtalen om rett til brygge og båtplass fra 1984 må ses under ett og at det er den samlede godtgjørelse etter de to kontrakter som må være utgangspunktet for den vurdering som skal foretas i relasjon til avtaleloven §36. Dette syn er avvist av herredsretten med en bemerkning om at den senere avtale om brygge og båtplass holdes utenfor, uten at det er gitt noen nærmere begrunnelse for dette. Heller ikke lagmannsretten kan tillegge det noen avgjørende vekt at Smestad betaler en indeksregulert avgift for rett til båtplass og brygge ved siden av den avgift som er fastsatt i grunnseddelen fra 1963. Smestad aksepterte i 1984 at hans eiendom ikke hadde en stedsevarig båtplass og inngikk derfor en indeksregulert avtale med grunneierne om dette. Såvidt skjønnes hevder han nå at han bygget på feilaktige forutsetninger og at eiendommen allerede ved stiftelsen av festeretten i 1963 var tillagt slik stedsevarig rett. Lagmannsretten kan ikke finne tilstrekkelig grunnlag for at så var tilfelle. I grunnseddelen er intet nevnt om båt- eller bryggeplass. En rett av denne karakter fremgår først av Alf Tåtøys påtegning på skjøte 23. april 1965 fra Erling Linddalen til Birger Bjørnstad. I påtegningen er bnr. 597 gitt enerett til en 4 meter lang strandlinje på bnr. 1. Det er fremlagt to langt på vei enslydende dokumenter datert 25. april 1965 benevnt henholdsvis "Bryggeleigekontrakt" og "Bryggeplass", og meningen med disse dokumentene har øyensynlig vært å presisere innholdet av den rett som ble gitt ved nevnte påtegning på skjøtet som ble utstedt to dager før. På det eksemplar som Smestad i sin tid fikk overlevert fra sin hjemmelsmann Bjørnstad, heter det at kontrakten ikke kan oppsies uten ett års forhåndsvarsel. Det her nevnte eksemplar bærer både Alf Tåtøys og Birger Bjørnstads underskrift, mens det annet eksemplar, som ikke inneholder noen klausul om oppsigelse og som er fremlagt fra grunneiersiden, bare er undertegnet av Alf Tåtøy. Det må etter dette kunne legges til grunn at bnr. 587 ikke ble tillagt noen båtplass ved stiftelsen av festeretten i 1963 og at rett til båtplass og brygge først ble etablert i 1965. Videre legges til grunn at forholdet til festeren av bnr. 597 var regulert av det dokument datert 25. april 1965 som er underteget av både Tåtøy og Bjørnstad, og at Smestad i 1981 således overtok en hytteeiendom som var tillagt en oppsigelig rett til båtplass. Avtalen fra 1984 om en stedsvarig rett med indeksregulert avgift fremtrer derfor som et selvstendig kontraktsforhold løsrevet fra festekontrakten av 1963. Slik sett stiller saken seg ikke vesentlig annerledes enn om Smestad hadde inngått avtale om båt- og bryggeplass med andre enn Tåtøy.
Hvis det, på den måte som det er redegjort for i foregående, ses bort fra det vederlag som betales for båt- og bryggeplass, adskiller de faktiske forhold seg ikke i avgjørende grad fra Skjelviksaken i Rt-1988-295, som gjaldt en festekontrakt fra 1955. Høyesterett uttaler her at denne sak neppe markerer yttergrensen for tilfelle hvor regulering må godtas. Lagmannsretten antar i likhet med herredsretten at også den foreliggende sak ligger innenfor denne grense. I Skjelviksaken var verdien av festeavgiften redusert til i underkant av 1/7 av det verdien var da festeretten ble stiftet. Denne reduksjon er betegnet som drastisk. I den foreliggende sak utgjorde verdien av avgiften da regulering ble krevet ca 1/6 av den opprinnelige verdi. Også dette er en reduksjon som i utgangspunktet kvalifiserer til indeksregulering.
Fra den ankende parts side er anført omstendigheter som etter hans oppfatning adskiller den foreliggende sak fra Skjelviksaken og som taler for at avtaleloven §36 ikke bør komme til anvendelse.
Det påpekes at Skjelsvikdommen gjaldt festekontrakt inngått i 1955, mens kontrakten i den foreliggende sak skriver seg fra 1963. Dette har etter hans oppfatning betydning både på grunn av den mellomliggende Madladom, der Høyesterett nektet avgiftsregulering som følge av inflasjon, og fordi det fra 1955 til 1963 hadde funnet sted et påtakelig fall i pengeverdien. Etter den ankende part måtte disse forhold i kvalifisert grad aktualisere spørsmålet om å innta indeksklausul i langvarige kontraktsforhold. Når dette er unnlatt, taler alt mot at regulering skal tillates etter den ankende parts oppfatning, ihvertfall når bortfesteren, som her, har hatt juridisk bistand ved opprettelsen av kontrakten.
Lagmannsretten finner ikke at denne argumentasjon kan tillegges noen avgjørende vekt. Smestads anførsler måtte i så fall knyttes til en formodning om at partene, i hvert fall grunneieren, faktisk har tenkt på forholdet til fremtidige verdireduksjoner, jfr. hva som er sagt om dette i Skjelsvikdommen, særlig på 300-301. Grunnseddelen fra 1963 er åpenbart bygget på standardformuleringer som har vært brukt ved tidligere festekontrakter, muligens også for andre grunneiere som vedkommende advokat har hatt som klienter. Standardopplegget skriver seg antagelig fra tiden før Madladommen, og verken denne dom eller reduksjonen av pengeverdien i tiden mellom 1955 og 1963 ledet til noen endring av kontraktsbestemmelsene om festeavgiftens størrelse. Først mot slutten av 70-årene begynte eierne av bnr. 1 etter det opplyste å ta forbehold om regulering. At det ble brukt de samme standardbestemmelser i 1963 som i 1955 er neppe resultatet av bevisste overlegninger hos grunneieren eller hans juridiske rådgiver med hensyn til det spørsmål som er gjenstand for tvist i den foreliggende sak. Heller ikke den annen part i kontraktsforholdet kan antas å ha gjennomtenkt denne side av saken. Det er uimotsagt anført fra grunneiernes side at reguleringsklausuler heller ikke i 1963 var vanlige i Kragerødistriktet. Sett under ett var forskjellen mellom forholdene i 1955 og 1963 ikke så vesentlig at det av denne grunn bør foretas en ulik vurdering av reguleringsadgangen ut fra hva partenes forutsetninger har vært. Det var var først fra 70-årene inflasjonen begynte å skyte fart. Det vises forøvrig til Carsten Smiths artikkel inntatt i festskrift til Armann Snævarr, særlig 300-301. Det heter her at også festekontrakter fra 60-årene etter omstendighetene antagelig må kunne underkastes rimelighetssensur.
I Skjelvikdommen er pekt på muligheten for fortsatt stigning i det alminnelige prisnivå som en del av begrunnelsen for å anvende avtaleloven §36, se 300. Fra den ankende parts side er det gjort gjeldende at prisstigningen i de senere år er blitt lavere enn hva som i alminnelighet var antatt i 1988. Førstvoterendes bemerkning om fortsatt prisstigning står ikke sentralt i begrunnelsen for domsresultatet. Dette moment kan ha større betydning i tidsbegrensede festeforhold hvor det gjenstår relativt lite av av festeperioden. Den foreliggende sak gjelder en stedsevarig rett, og med det tidsperspektiv som gjelder for et slikt forhold, er det vanskelig å ha bestemte oppfatninger om den fremtidige prisstigning for det tidsrom festeforholdet vil løpe.
Det er påpekt at grunneieren etter kontrakten har forkjøpsrett til festeeiendommen ved eierskifte. Lagmannsretten kan ikke se at dette forhold skulle ha noen betydning for reguleringsadgangen etter avtaleloven §36. En regulering ville i tilfelle bare kunne kreves i forbindelse med eierskifte under trussel om forkjøpsrett, og et forkjøpskrav med denne motivasjon må forøvrig, som fremhevet av ankemotpartene, anses som en illojal og ulovlig utøvelse av retten.
Den ankende part har opplyst at han ved kjøpet av hytteeiendommen i 1981 hadde kontakt med bortfesternes daværende juridiske rådgiver og av ham fikk oppgitt at festeavgiften var fast. Han har anført at han neppe ville ha kjøpt dersom han hadde fått rede på at avgiften kunne reguleres. I Skjelvikdommen fremgår på 302 at rettsovergang til ny fester vanligvis ikke vil være til hinder for at festeavgiften oppreguleres. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra dette utgangspunkt i den foreliggende sak. Det er ikke tilstrekkelig godtgjort at Smestad ikke ville ha kjøpt festeeiendommen i 1981 hvis han hadde forutsett muligheten for fremtidig avgiftsregulering. Det kan ligge nær å anta at hans oppfatning på dette punkt først og fremst har festet seg i ettertid da spørsmålet om regulering ble aktuelt. Det vises i denne sammenheng til at ervervet i 1981 skjedde ved bytte med en innlandshytte Smestad eiet fra før og at denne hytten var bygget på festet tomt med indeksregulert avgift. Byttet hadde ingen sammenheng med at Smestad ville ha en annen hytte hvor avgiften ikke var regulert, men skyldtes at han ønsket seg et sted ved sjøen. For ordens skyld nevnes at den oppregulerte avgift herredsretten har fastsatt, er i overenstemmelse med Kronprinsregentens resolusjon 21. desember 1990 om forskrifter om forhøyelse av festeavgifter, fastsatt i medhold av prisloven §24 jfr. §52 siste ledd.
Anken har ikke ført frem, og den ankende part bør erstatte ankemotpartene deres saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Erstatningen fastsettes i samsvar med fremlagt oppgave til 21000 kroner, som gjelder salær til prosessfullmektig. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsoppgave.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Herredsrettens dom stadfestes.
Stein Smestad dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Olav Tåtøy, Anne Johanne Tåtøy Bekkevik og Asbjørg Tåtøy, alle ved advokat Johan Tønnes Løchstøer, 21000 - tjuentusen - kroner som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.