LA-1993-64
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-18 |
| Publisert: | LA-1993-00064 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1993-00064. |
| Parter: | Skips A/S Futura (Adv. Kjetil Krokeide) mot Farsund Chartering A/S (Adv. Knut E. Øyehaug). |
| Forfatter: | Lagmann Rygg, lagdommer Paulson, byrettsdommer Barkenæs |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §25, Tvistemålsloven (1915) §180 |
I tvistemål reist av rederiet Skips A/S Futura i Sortland mot Farsund Chartering A/S i Farsund, avsa Lyngdal herredsrett 10. desember 1992 dom med slik domsslutning:
1. Farsund Chartering A/S frifinnes.
2. Skipsaksjeselskapet Futura dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å erstatte Farsund Chartering A/S saksomkostninger med kr. 27.920.
Når det gjelder bakgrunnen for tvisten, enkelthetene i saksforholdet, partenes anførsler og påstander for herredsretten og dennes vurdering av de omtvistede spørsmål, vises til herredsrettens domsgrunner.
Skips A/S Futura har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Farsund Chartering A/S har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet.
Skips A/S Futura har for lagmannsretten i hovedsak anført: Prinsipalt anføres som for herredsretten at Farsund Chartering A/S oppga til Skips A/S Futura at Rolf D. Candler var befrakter. Når det på telefon ble sagt at Candler «hadde en kontrakt», kunne dette av rederiet ikke oppfattes annerledes enn at Candler var befrakter og at Farsund Chartering A/S hadde fullmakt til å slutte fartøyet på vegne av Candler som befrakter. Farsund Chartering A/S har etter all sannsynlighet også selv oppfattet forholdet slik. Når det så i ettertid viser seg at Farsund Chartering A/S ifølge eget utsagn ikke hadde noen slik fullmakt, oppstår det ansvar etter avtalelovens §25.
Subsidiært anføres det som for herredsretten at Farsund Chartering A/S må anses å ha sluttet avtale i eget navn, som kommisjonær, og at Farsund Chartering A/S på dette grunnlag er direkte ansvarlig i egenskap av bestiller.
Atter subsidiært anføres, som nytt grunnlag for lagmannsretten, at Farsund Chartering A/S på ansvarsbetingende uaktsom måte har unnlatt å ivareta bortfrakterens interesser. Forsømmelsen består for det første i at det ikke ble fremskaffet opplysninger om hvem som var reell befrakter. Hvis dette hadde blitt gjort, og Skips A/S Futura hadde visst at dette var et ukjent engelsk selskap, ville certepartiet enten ikke blitt inngått eller inngått på andre betingelser. I det minste skulle Farsund Chartering A/S ha meddelt rederiet at befrakteren var ukjent. Certepartiet ville heller ikke da ha blitt inngått på de betingelser det nå ble. For det andre begikk Farsund Chartering A/S en feil ved ikke å oversende til rederiet «fixingnote» av 28.8.1991 sammen med andre papirer som ble oversendt vedrørende «Ellen Norcoast». Det var dette papiret som viste at «Ellen Norcoast» var leid bort til en anonym befrakter, og dette papiret mottok rederiet først etter kontraktsslutningen for «Hafra». At dokumentet ikke ble sendt sammen med de andre papirene vedrørende «Ellen Norcoast», skyldes etter det som nå er opplyst en feilarkivering hos Farsund Chartering A/S, og dette er etter rederiets syn en hovedårsak til den senere utvikling av saken.
Ankende part har vist til Tore Sandvik: Handelsagentur (1971) 185-186 og 190-191 og til Brækhus: Meglerens rettslige stilling (1946) 310-311.
Skips A/S Futura har nedlagt slik påstand:
1. Farsund Chartering A/S dømmes til å betale til Skips A/S Futura kr. 75.098,62 med tillegg av 18 % rente p.a. fra 12.12.91 til betaling skjer.
2. Farsund Chartering A/S idømmes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Farsund Chartering A/S har i hovedsak henholdt seg til herredsrettens dom, som menes å være riktig både i resultatet og med hensyn til begrunnelse, og har for øvrig i hovedsak anført:
Farsund Chartering A/S fikk oppdraget fra Skips A/S Futura i egenskap av megler. Selskapet var ikke avtalepart, opptrådte ikke i eget navn og har ikke utvist noen uaktsomhet som kan påføre ansvar.
Det bestrides at det ble gitt opplysninger som rederiet med rimelighet kunne oppfatte dithen at Candler var befrakter. Tvertimot indikerte kommisjonssatsen på 5 % at flere meglere var involvert, jfr. Rt-1933-1153 på 1154, og dette kunne da ikke være noen andre enn Candler. Farsund Chartering A/S her bare bragt videre til rederiet et tilbud fra Candler; det er således ikke spørsmål om manglende fullmakt eller om overskridelse av fullmakt i denne saken. Subsidiært under dette punkt anføres, under henvisning til Brækhus l.c. 312, at avtalelovens §25 er en uaktsomhetsbestemmelse og at det ikke er utvist uaktsomhet fra Farsund Chartering A/S' side.
Til det subsidiære grunnlaget er henvist til Rt-1980-1109 og Brækhus l.c. 10, foruten til herredsrettens bemerkninger.
Det er heller ikke grunnlag for noe uaktsomhetsansvar. Det var i saken to profesjonelle parter som opptrådte, og det var ingen spesielle forhold som tilsa noen skjerpet aktsomhet. Det er alminnelig erkjent i bransjen at det er rederen og ikke megleren som har ansvaret med hensyn til forholdet til befrakter, slik også vitnet Mjøs klart ga uttrykk for. Subsidiært under dette punkt anføres at det heller ikke er årsakssammenheng mellom eventuell uaktsomhet fra Farsund Chartering A/S' side og det tap som kreves erstattet, idet situasjonen var slik at rederiet nok ville ha inngått certepartiet uavhengig av opplysning om hvem befrakteren var.
Subsidiært til samtlige påberopte ansvarsgrunnlag er som for herredsretten anført at rederiet ikke har dokumentert noe økonomisk tap. Det er således ingen dokumenterte opplysninger om at rederiet har søkt å innfordre sitt tilgodehavende hos det engelske selskapet som befraktet «Hafra».
Farsund Chartering A/S har nedlagt slik påstand:
1. Lyngdal herredsretts dom stadfestes, dog slik at Farsund Chartering A/S tilkjennes fulle saksomkostninger for herredsretten.
2. Skips A/S Futura idømmes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i all hovedsak tiltre herredsrettens domsgrunner når det gjelder de to ansvarsgrunnlag som var gjort gjeldende også for herredsretten.
Lagmannsretten er således enig med herredsretten og ankemotparten i at Farsund Chartering A/S ikke opptrådte som fullmektig for Candler ved avtaleslutningen, og heller ikke kan sies å ha gitt Skips A/S Futura noen rimelig grunn til å oppfatte forholdet slik. Det er etter bevisførselen i ankesaken på det rene at det ikke i telefonsamtalen uttrykkelig ble sagt at Candler var befrakter. Det som ble sagt var, ifølge Trond Arthur Christiansen, at Candler «hadde en kontrakt», og dette ble da av ham oppfattet slik at Candler selv var befrakter. Etter lagmannsrettens mening var det ikke berettiget å legge noe mer i denne opplysningen enn at Farsund Chartering A/S via Candler kunne ordne en frakt for skipet; det var ikke berettiget å trekke den slutning at Candler var befrakter eller at Candler ville bli ansvarlig for betalingen. Den beskrivelse av avtaleforholdet og avtalesituasjonen som er gitt i herredsrettens dom er helt dekkende også for lagmannsrettens syn, og bevisførselen under ankeforhandlingen har ikke gitt foranledning til noen endret vurdering eller til noen supplering av herredsrettens domsgrunner på dette punkt. Noe ansvar bygget på avtalelovens §25 er etter lagmannsrettens mening utelukket i denne saken. Et slikt ansvar forutsetter i det minste at Farsund Chartering A/S overfor rederiet har gitt utseende av å opptre som fullmektig for andre, og til det må det kreves noe mer enn en opplysning i en telefonsamtale om at Candler hadde en kontrakt.
Like klart er det etter lagmannsrettens mening at Farsund Chartering A/S ikke kan holdes ansvarlig i egenskap av avtalemotpart. Rederiet kan, som påpekt av herredsretten, ikke ha vært i rimelig tvil om at det var et megleroppdrag Farsund Chartering A/S ble bedt om å påta seg, påtok seg og utførte. Trond Arthur Christiansen bekreftet for øvrig også i sin forklaring i ankesaken at han ikke var i tvil med hensyn til dette. Oppfatningen om direkte kontraktsansvar synes å være utledet av det prinsipalt anførte ansvarsgrunnlaget og synspunktet om manglende fullmakt. Men det er ikke slik at manglende fullmakt gjør fullmektigen til part i avtalen - se Arnholm: Privatrett II 170 note 4, hvor det sies at «Medkontrahenten kan altså ikke kreve oppfyllelse av fullmektigen (motsatt tysk rett - BGB §179).» Også på dette punkt kan lagmannsretten begrense seg til å tiltre det som er sagt i herredsrettens domsgrunner og som bevisførselen under ankeforhandlingen ikke har gitt foranledning til noen endret vurdering av.
Tilbake står så det nye ansvarsgrunnlaget - at Farsund Chartering A/S har et vanlig uaktsomhetsansvar; enten ved å ha unnlatt å bringe på det rene hvem befrakteren var og å opplyse dette videre til rederiet, eller ved å ha unnlatt å sende med til rederiet et dokument som viste at det var en anonym befrakter certepartiet vedrørende «Ellen Norcoast» ble inngått på vegne av.
Heller ikke dette grunnlaget kan etter lagmannsrettens mening føre frem.
Det har umiddelbart formodningen mot seg at det primært skulle være meglerens ansvar - og ikke rederiets eget - å sørge for at befrakterens identitet ble bragt på det rene, og det er ikke ført noe bevis for at skipsmeglere har et slikt alminnelig ansvar. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at avtaleslutninger hvor befrakteren er ukjent er ganske vanlige innen skipsmeglingsbransjen, og at det er oppdragsgiveren som må si fra hvis han bare ønsker å kontrahere med kjent befrakter. Den omstendighet at dette noen ganger er av betydning for rederen og noen ganger ikke, tilsier at det er rederen som i tilfelle må si fra. Dette ansvarsgrunnlaget henger for øvrig nokså nøye sammen med anførselen om at Farsund Chartering A/S overfor rederiet oppga Candler som befrakter, fordi det var bare hvis rederiet med grunn kunne oppfatte meglerselskapet slik at rederiet selv ikke hadde foranledning til eventuelt å be opplyst hvem befrakteren var. Når rederiet, slik lagmannsretten foran er kommet til, ikke var berettiget til å gå ut fra at Candler var befrakter, måtte det primært være rederiets eget ansvar å få befrakterens identitet bragt på det rene.
Heller ikke forsømmelsen med hensyn til dokumentet («fixingnote») av 28. august vedrørende «Ellen Norcoast» kan etter lagmannsrettens mening medføre ansvar for Farsund Chartering A/S. I ettertid kan det nok sies at dette dokumentet burde ha vært vedlagt de øvrige papirer som ble oversendt, men det virker usannsynlig at dette ville hatt den betydning for det videre hendelsesforløp som rederiet nå hevder. Det avgjørende er - som fremholdt av herredsretten - at rederiet inngikk en kontrakt uten å be opplyst hvem befrakteren var, og uten å ha fått opplysninger av Farsund Chartering A/S som ga tilstrekkelig grunn til å unnlate å be dette opplyst hvis det var så at kontraktsslutningen var avhengig av dette.
Lagmannsretten går etter dette ikke inn på spørsmålet om årsakssammenheng og om økonomisk tap kan anses godtgjort, idet ingen av de anførte ansvarsgrunnlag etter lagmannsrettens mening kan føre frem.
Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse, herunder også i reduksjonen i tilkjent beløp sammenholdt med påstandsbeløpet.
Overensstemmende med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd bør Skips A/S Futura tilpliktes å erstatte ankemotparten saksomkostningene også i ankesaken. Advokat Øyehaug har fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr. 29.028,-, hvorav kr. 24.000,- er advokatsalær og resten reise- og oppholdsutgifter. Oppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Skips A/S Futura til Farsund Chartering A/S kr. 29.028,- innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.