LA-1993-696
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-13 |
| Publisert: | LA-1993-00696 |
| Stikkord: | Forvaltningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1993-00696. |
| Parter: | Kjærende part: A. Motpart: Staten v/Sosialdepartementet. |
| Forfatter: | Kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup, lagdommerne Tore-Jarl Christensen, Asbjørn Nes Hansen |
| Lovhenvisninger: | Rettshjelpsloven (1980) §19, Tvistemålsloven (1915) §486 |
Saken gjelder diverse spørsmål i anledning tvangsinnleggelse og medisinering.
Tønsberg byrett avsa 6. august 1993 kjennelse i sin sak nr. 93/781 A med slik slutning:
"Saken avvises".
A har rettidig påkjært kjennelsen. Da A mente at saken var av slik karakter at den skulle behandles direkte for Høyesterett, ble saken sendt til Høyesterett, men ble derfra videresendt til Agder lagmannsrett ved brev av 31. august 1993.
Sakens bakgrunn fremgår av byrettens kjennelse og saksøkers prosesskrift for byretten. Av særlig viktighet er saksøkers uttrykkelige nektelse av at det skal oppnevnes prosessfullmektig for ham, samt at han vil at saken skal behandles etter tvistemålsloven kap 33 da han ikke vil betale gebyr. Det var en av årsakene til at byretten ikke kunne behandle alle de øvrige forhold som saksøker ønsket rettens avgjørelse i.
Når det gjelder spørsmålet om avvisning, heter det i byrettens kjennelse:
"Det som A mener er spesielt i forhold til den foran nevnte rettspraksis, er anførselen om at han ikke ble orientert (skriftlig) om muligheten for rettslig prøvelse. Den "skade" som skjedde ved at han ikke fikk anlagt sak mens han ennå var tvangsinnlagt, må repareres ved at han nå får føre saken. I kjennelsen som er inntatt i Rt-1982-1088 er det tatt forbehold om at det ikke er tatt stilling til om en anlagt sak kan fortsette når tvangsinngrepet senere oppheves. Sett i forhold til dette avgjørelsen er retten enig i at problemstillingen tilsier en egen drøftelse. Men kjennelsen inntatt i Rt-1982-1789 viser at også en anlagt sak av denne art skal heves - altså ikke realitetsbehandles - når tvangsinngrepet opphører. I forhold til den avgjørelsen kan retten ikke se at det i den foreliggende sak er noe som er spesielt. Det har ikke fått noen betydning at A ikke reiste sak mens han var tvangsinnlagt. Hadde han gjort det, skulle saken heves. Det følger altså av praksis at hans stevning ikke skal realitetsbehandles - den formelle konklusjon blir at saken avvises.
A har gjort det helt klart at han ikke har krevet behandling av sin krav etter andre regler enn etter kapitel 33 i tvistemålsloven - heller ikke etter straffeprosessloven. Retten finner ikke grunn til å komme inn på de andre spørsmålene som er tatt opp i rettens brev av 27. juli 1993. Det bare konstateres at byrettens behandling av stevningen er avsluttet ved denne kjennelsen. Saken tilsier ikke saksomkostningsavgjørelse."
A har i sitt kjæremål, som han har kalt anke, pekt på en rekke forhold han mener kjæremålsinstansen skal ta standpunkt til:
1. At kontrollkommisjonen ved dommer Harto ikke veiledet ham om adgang til å få beslutning om tvangsinnleggelse brakt inn for retten.
2. Det samme gjelder hans tidligere advokat Olav Vilnes.
3. At fylkeslegen i Vestfold mangler hjemmel i loven for å godkjenne tvangsmedisinering. A krever at Høyesterett og Stortingets sosialkomite skal forandre loven slik at fylkeslegen myndighet blir presisert i så henseende.
4. At overlege, psykiater B skal svare i retten for en påstand om at skal ha sagt at A ville drepe sin mor.
5. At assistentlege C skal bevitne at hennes utdannelse er godkjent i Norge.
6. At anestesisykepleier C skal forklare seg for retten om hvilken medisinering As far ble gitt.
7. At turnuskandidat D skal bevitne sin formelle utdanning.
8. At legene E, F, G og C skal "innrømme at de ikke hadde rett til å nekte meg innsyn i fars legejournal 7-10. oktober 91".
A krever også å få kopi av hele journalen for sin nå avdøde far.
Videre kreves at dommer Harto nå "kommer tilbake til saken og svarer på min stevning".
A presiserer også her at han ikke vil ha prosessfullmektig. Fra kjæremålet siteres videre: tvistemålsloven §486 skriver: "Når en dom som fastsetter eller stadfester et tvangsinngrep er blitt rettskraftig, kan ny sak ikke reises før ett år er gått."
Hva mener dommer Thorbjørnsen om at en dom er rettskraftig?
Er kontrollkommisjonens dom som fastsetter eller stadfester et tvangsinngrep, rettskraftig, når jeg er blitt nektet å anke dommen?
På 5 skriver Thorbjørnsen: "Rt-1982-1789 viser at også en anlagt sak skal heves når tvangsinngrepet opphører". Men min sak er ikke analog:
Jeg ble hindret i å få anlegge sak medio okt-91, da mine klager til kontrollkommisjonen, overlege B, advokat Olav Vilnes, fylkeslege Asbjørn Haugsbø, sosialminister Tove Strand Gerhardsen, helsedirektør Torbjørn Mork etc., ikke ble videreformidlet til Tønsberg byrett. Loven §9a ble brutt, og da krever jeg å få benytte §9a nå.
Rettssikkerheten ville bli elendig dersom "myndighetene" først skulle nekte en psykiatrisk pasient i å benytte loven rettigheter, §9a og i ettertid også nekte benyttelsen av samme lov under henvisning til at tvangstiltaket ikke lenger er aktivt!"
I prosesskrift/ brev av 16. august 93 har han igjen reist en del av de samme spørsmålene.
Kjæremotparten, Sosialdepartementet, har ikke inngitt tilsvar.
Lagmannsretten skal bemerke:
Tønsberg byrett har avvist saken fordi man uttrykkelig har forstått A slik at han vil ha saken behandlet etter tvistemålsloven kap 33. Av den korrespondansen som følger saken, fremgår at A før retten traff sin avgjørelse var gjort kjent med de øvrige vilkår som måtte oppfylles dersom han ønsket andre spørsmål behandlet. Bl a måtte han da betale gebyr. Det ønsket han ikke.
Forutsetningen for at saken kan behandles etter tvistemålsloven kap 33, er at det omhandler et forhold som faller inn under dette kapitlet. Det må i så fall gjelde spørsmålet om vilkårene for tvangsinnleggelse var til stede. De øvrige spørsmål som A ønsker belyst, er det, slik byretten skriver, ikke anledning til å prøve direkte etter tvistemålsloven kap 33.
Lagmannsretten er på denne bakgrunn enig i byrettens avgjørelse og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.
Det er også på det rene at spørsmålet om selve tvangsinnleggelsen var rettmessig ikke kan behandles, men må avvises når vedkommende ikke lenger er tvangsinnlagt og saksøker uttrykkelig gjør gjeldende at han krever saken behandlet etter tvistemålsloven kap 33, jf Schei/Tvistemålsloven 467, slik byretten har nærmere begrunnet.
Når det gjeldet spørsmålet om oppnevning av prosessfullmektig, er lagmannsretten også enig med byretten. Det kan ikke være lovstridig å unnlate å oppnevne trass i ordlyden i rettshjelploven §19 første ledd jf 2. pkt når parten uttrykkelig motsetter seg dette.
Lagmannsretten vil forøvrig nevne at det fremgår av byrettens dokumenter i saken, at byretten i brev av 27. juli 1993 vedla en orientering om Stortingets ombudsmann for forvaltningen.
Kjæremålet blir etter dette ikke å ta til følge. Byrettens avgjørelse stadfestes.
Saksomkostninger ilegges ikke.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Tønsberg byretts kjennelse stadfestes.