LA-1993-97
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-14 |
| Publisert: | LA-1993-00097 |
| Stikkord: | Barn, Barnelova |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr.: 92-00631 - Agder lagmannsrett LA-1993-00097 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1993-00598K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Nordmo). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Dag Solem). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer John Årseth, formann, 2. Eks.ord. lagdommer Haakon Steen, 3. Kst. sorenskriver Fredrik Nesheim |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Barneloven (1981) §34, §35, §44 |
Mandag 26. april 1993 ble lagmannsrett holdt i Lagmannsrettssalen, Tinghuset, Kristiansand.
År 1993 den 27. april fortsatte forhandlingene.
År 1993 den 14. mai ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien for avsigelse av dom med rettens formann til stede. De øvrige dommerne har undertegnet dommen ved sirkulasjon.
Det ble avsagt slik dom:
Partene er begge født i 1965 og bodde sammen fra sommeren 1988 til 14. februar 1992, avbrutt av en kort periode høsten 1991. De har et barn sammen, C født xx.xx.1991. B reiste i april 1992 sak ved Kristiansand byrett mot A med påstand om at partene skulle ha felles foreldreansvar for C, at B skulle ha den daglige omsorgen for ham, og at moren skulle ha vanlig samværsrett med barnet. A påsto seg frifunnet og at B skulle ha vanlig samværsrett med barnet. Kristiansand byrett avsa 6. november 1992 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. B og A har felles foreldreansvar for C, født xx.xx.1991.
2. B skal ha den daglige omsorg for C, født xx.xx.1991.
3. A skal ha vanlig samværsrett etter barneloven §44 fjerde ledd med C, født xx.xx.1991.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt rettens vurdering, fremgår av domspremissene.
A med advokat Sverre Nordmo som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett. Hun har akseptert byrettens avgjørelse når det gjelder foreldreansvaret, men krever at hun skal ha den daglige omsorgen for barnet. B med advokat Dag Solem som prosessfullmektig har imøtegått anken. Begjæring fra den ankende part om oppnevning av sakkyndige ble ved lagmannsrettens beslutning 3. mars 1993 ikke tatt til følge. Den ankende part har fått innvilget fri sakførsel for lagmannsretten.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 26. og 27. april 1993. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Det ble avhørt 11 vitner, hvorav 7 var nye for lagmannsretten. Forøvrig står saken i alt vesentlig i samme stilling som for byretten.
A v/prosessfullmektigen har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det avgjørende er hva som er til barnets beste, jfr. barneloven §34 tredje ledd i.f. Hun er dypt uenig i at det vil være til Cs beste at faren har den daglige omsorgen. Byretten har lagt avgjørende og for mye vekt på at hun har foretatt en del flyttinger og at hun har to ekteskap bak seg. Det er langt mer avgjørende for Cs beste at han får opprettholde den daglige kontakten med sin mor, som har vært hans primære omsorgsperson siden fødselen og som han derfor har størst følelsesmessig kontakt med og tilknytning til, jfr. Sandberg: Barnets beste, 56 flg.
Videre må risikoen ved et miljøskifte tillegges betydelig vekt. Prinsippet har en sterk stilling i norsk rett. Risikoen er størst for små barn og er derfor i praksis bare tillatt i ekstreme tilfeller, jfr. Rt-1953-1374, Rt-1967-409, og Rt-1964-899. Jfr. også Næss/Undersrud: Barnefordeling ved separasjon og skilsmisse, 73, og Sandberg l.c. 66 flg. Det vil være klart uheldig å flytte C fra sin mor og sine halvsøsken, fra gode boforhold og fra et miljø han kjenner. Den daglige kontakten vil ikke kunne kompenseres med en samværsordning. Han vil kunne oppfatte flyttingen som et svik og dermed vil hans evne til å knytte seg til andre mennesker kunne bli redusert.
Et tredje sterkt og avgjørende moment er at søsknene ikke bør skilles. Det vises i denne forbindelsen til Næss/Undersrud l.c. 80. C og hans to halvsøsken er nært knyttet til hverandre, spesielt D og C, og det må i en slik forbindelse også være riktig å ta hensyn til Cs søsken. Daglig søskenkontakt er svært viktig for barns utvikling. Aldersforskjellen er i dette tilfellet ikke særlig stor, spesielt ikke mellom C og E. Ved å flytte til faren vil gutten i store deler av dagene bli overlatt til farmoren, som neppe er noe ressursmenneske for barnet. Dette vil under enhver omstendighet ikke gi ham kvaliteter som kan oppveie det daglige samværet med mor og to søsken.
Alle disse vesentlige momentene taler således for at moren beholder omsorgen for gutten.
Dessuten må det tas hensyn til hvilken ordning som gir gutten best mulig samlet familiekontakt. Moren har i praksis vist at hun legger vekt på at barna har god kontakt med familien. Videre må legges vekt på partenes personlig egenskaper. Bs negative fremstilling av barnets mor er ikke korrekt. Hun er åpen, livsglad og glad i andre mennesker, og inkluderer barna i sitt sosiale miljø på en fin måte. Hun har tilpasset sitt liv til sine barn og hennes omsorgsevne er ikke bestridt, jfr. flere vitneprov. B er en mer lukket person, mindre sosial, men mer strukturert og følger bestemte livsrytmer. Han har en bedre økonomi, men dette er ikke noe tungt argument.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. A skal ha den daglige omsorg for C født xx.xx.1991.
2. B skal ha vanlig samværsrett etter barneloven §44 fjerde ledd med C, født xx.xx.1991.
3. A eventuelt Staten tilkjennes saksomkostninger for begge instanser."
B v/prosessfullmektigen hevder at byrettens dom er riktig, og hans anførsler kan sammenfattes slik:
De momentene som er anført fra den ankende parts side ble også vurdert av byretten som fant at de ikke kan være avgjørende. I tilfeller hvor det er absolutt tvil til stede kan de tre hovedmomentene slå igjennom, men slik er ikke situasjonen i dette tilfellet. Avgjørende for byretten har vært partenes personlige forutsetninger og det totalinntrykket partene har gitt, og det er ikke fremkommet noe nytt for lagmannsretten som tilsier et annet resultat. Partenes personlige forutsetninger er av større betydning enn hva som ofte fremgår av domsgrunnene, jfr. Lucy Smith: Foreldremyndighet og barnerett 427, og står svært sentralt i denne saken. A har ikke den modenhet som kreves for en omsorgsperson. Hun er sterkt selvopptatt og prioriterer seg selv på barnas bekostning. Til tross for sin unge alder har hun 2 ekteskap og et samboerskap bak seg, og hadde forhold til to menn i tiden mellom siste ekteskap og samboerskapet med B. Hun har ikke vist evne til å etablere et fast forhold. Også i den senere tiden har hun hatt et forhold til en mann, jfr. vitneprov. Det er uheldig for et barn å måtte forholde seg til forskjellige farsfigurer. Hennes oppførsel viser at hun ikke klarer å justere sin livsførsel. Hun er rastløs og har ikke evne til å gi kvalitative gode samvær med barna. Dette gir grunn til bekymring for Cs oppvekstforhold, særlig på lengre sikt.
B har langt bedre personlige forutsetninger for oppgaven. Han er en stø og trygg person, strukturert i sin livsførsel, og kan gi C varme, kjærlighet, tilknytningsevne, og har også de andre egenskapene som er viktig for en omsorgsperson. Han tok en stor del av ansvaret for gutten i den tiden foreldrene bodde sammen, og han har gode boligforhold. Han har også god økonomi og kan gi gutten en svært trygg fremtid. Det erkjennes dog at økonomien ikke er noe tungt argument. Hans arbeidssituasjon lar seg lett forene med omsorgen for barnet. Han er innstilt på å ha redusert arbeidstid og vil i den tiden han er på arbeid få hjelp av sin mor med omsorgen for gutten. Det er ikke grunnlag for den usikkerhet som er forsøkt skapt om farmorens muligheter til tidvis å ta seg av gutten. B har god kontakt både med sin egen familie, som bor i nærheten, og med morens familie og er innstilt på å følge opp dette.
Når det gjelder As anførsel om faren ved miljøskifte, vises til at det vil ikke bli tale om noe miljøskifte i vanlig forstand. C er fra tidligere kjent med omgivelsene. Faren ved miljøskifte er forøvrig størst når barnet er større enn C er. Det kan ellers trygt legges til grunn at når C flytter til faren, vil dette bli et varig oppvekststed. Faren for at noe kan gå galt, og at det kan bli ny flytting, er større hos moren.
Hensynet til ikke å skille søsken kan være av vesentlig betydning når retten ellers er i absolutt tvil. I dette tilfellet kan hensynet ikke tillegges slik vekt. Det vises til at det er forholdsvis stor aldersforskjell mellom barna, særlig mellom C og Stian. Partene bor forøvrig i kort avstand fra hverandre og barna vil derfor i alle fall få god kontakt. Et skille er dessuten mindre problemfylt når C er så liten. Det vises dessuten til at B har hatt en usedvanlig god kontakt med Cs halvsøsken.
En samlet vurdering tilsier klart at C, særlig på sikt, vil få det best ved å vokse opp hos faren.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kristiansand byretts dom av 6. november 1992 stadfestes så langt den er påanket.
2. B tilkjennes saksomkostninger for begge instanser."
Lagmannsretten skal bemerke:
Anken gjelder spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1991. Byrettens avgjørelse om felles foreldreansvar, domsslutningens punkt 1, omfattes ikke av anken og er således rettskraftig. Begge partene er også innstilt på at den av foreldrene som ikke har den daglige omsorgen skal ha vanlig samværsrett med barnet. Noen tvist om dette er det således ikke.
I spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen for barnet er det, som nevnt av byretten, barnets beste som skal legges til grunn som det dominerende kriterium, jfr. barneloven §35 tredje ledd, jfr. §34 tredje ledd. Begge foreldrene er skikket til å ha omsorgen for C, og lagmannsretten tiltrer i det vesentlige det som er uttalt om dette i byrettens dom 7 - 9. Lagmannsretten kan også til dels tiltre det byretten har anført om partenes personlige egenskaper, dog synes det for sterkt å karakterisere det slik at moren har ført et omflakkende liv. Lagmannsretten vil også tilføye at det er ikke fremkommet noe som gir grunnlag for å anta at morens hittil noe rastløse og ustabile livsførsel har hatt noen uheldige følger verken for C eller for hennes to andre barn. Som mor har hun hele tiden tatt seg av barna på en god måte, og det gjelder her et tidsrom av ca 9 år. Henvendelser fra B og hans mor til barnevernsmyndighetene - såkalte "bekymringsmeldinger" - har ikke gitt grunnlag for noe tiltak, jfr. skriv 16. mars 1993 fra X sosialkontor til B. Det er heller ikke fremkommet noe annet som er egnet til å dra morens omsorgsevne i tvil.
I motsetning til byretten er lagmannsretten kommet til at det vil være det beste for C at moren fortsatt har den daglige omsorgen for ham. Hun har hittil vært hovedomsorgsperson for gutten. Selv om det utvilsomt også er et nært og trygt forhold mellom faren og gutten, med gjensidig kjærlighet og nær tilhørighet, må det likevel antas at gutten har den sterkeste følelsesmessige kontakten med og tilknytningen til moren. Av samme grunn ville en flytting til faren innebære et visst miljøskifte for gutten, selv om han flytter til kjente personer og omgivelser. Han ville tross alt miste den daglige kontakten med den av foreldrene som han har vært vant til å ha rundt seg, og lagmannsretten er enig med moren i at dette ikke kan fullt ut kompenseres ved en samværsordning. Det kan ikke ses bort fra at det ville kunne innebære en risiko å skille ham fra moren og rive ham ut av tilvante forhold. Dette må tillegges en viss vekt, idet det ikke er noe ved forholdene som ellers tilsier at et slikt nært tilknytningsforhold som nevnt bør brytes.
Lagmannsretten legger dessuten særlig vekt på at det ville være svært uheldig for C å måtte skilles fra sine to halvsøsken, i tillegg til å miste den daglige kontakten med moren. Det er viktig for et barns oppvekst og utvikling, også i en slik sak som denne, at så mange gode relasjoner som mulig blir bevart. Etter det opplyste er søsknene meget nært knyttet til hverandre, og dette må tillegges avgjørende vekt, jfr. Næss/Undersrud l.c. 80 flg., Sandberg l.c. 82, og Lucy Smith l.c. 424. Aldersforskjellen mellom de tre barna er ikke så stor at det i nevneverdig grad svekker argumentets vekt. Lagmannsretten legger også til grunn at C fortsatt vil få god kontakt med sin fars familie, selv om han blir boende hos moren. Slik kontakt har han hatt hittil, og moren har gitt uttrykk for at hun er innstilt på å følge dette opp på en god måte. Det er lagmannsrettens inntrykk av begge foreldrene at de forstår at det er av stor verdi for gutten å ha en best mulig familiekontakt.
Når det gjelder samværsretten, vises til det som er nevnt om dette innledningsvis.
Anken har ført frem. Saken har frembudt slik tvil at erstatning for saksomkostninger ikke bør idømmes, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. A skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1991.
2. B skal ha vanlig samværsrett med C etter barneloven §44 fjerde ledd.
3. Erstatning for saksomkostninger for byrett og lagmannsrett idømmes ikke.