LA-1994-101

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-07-04
Publisert:	LA-1994-00101
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Nedenes herredsrett Nr: 93-21 A - Agder lagmannsrett LA-1994-00101 A. Anket til Høyesterett - ankesaken hevet, se HR-1996-00002C .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ove Andersen). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Johan Fredrik Gjesdahl)
Forfatter:	1. Lagdommer Per Holtar Evensen, formann 2. Eks.ord. lagdommer Haakon Askildsen 3. Herredsrettsdommer Jens Kristian Elstad
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §1, §21, §2, Tvistemålsloven (1915) §171, §172, §180, §64, Odelsloven (1974)

Saken gjelder tvist om rett til løsning av eiendommen - - - - borg gnr. 214, bnr. 3 i Arendal på odel, og dens bakgrunn er følgende:

Sakens parter A, født xx.xx.1948, og B født xx.xx.1952, er søsken og barn av D og C. De har begge vokst opp på - - - - borg som C ervervet i 1948. Eiendommen hadde da vært i slekten siden langt tilbake.

D døde i 1981. C som var født i 1911, ble sittende i uskifte og bodde på - - - - borg til henimot sin død 29. mars 1991.

Den 10. mars 1988 hadde C utferdiget og undertegnet sålydende skjøte:

"Skjøte.

Undertegnede C, pers.nr. - - - - - - - - - - - som sitter i uskiftet bo, skjøter og overdrar herved til min datter A, pers.nr. - - - - - - - - - - - min faste eiendom gnr. 14 bnr. 3 på Tromøy for en kjøpesum stor kr 300000,- - kronertrehundretusen -.

Kjøpesummen er oppgjort på omforenet måte.

Selger skal ha bruksrett til eiendommen så lenge han lever. Jeg er ugift."

Skjøtet som gjaldt - - -borg som dengang hadde betegnelse som angitt i skjøtet, ble ikke overlatt til A eller tinglyst, og ingen del av kjøpesummen ble heller betalt mens C levde.

Den 16. mars 1988 hadde C opprettet sålydende testament:

"Undertegnede C, pers.nr. - - - - - - - - - - -, som sitter i uskiftet bo og har 2 livsarvinger, bestemmer herved som min siste vilje at det etter min død skal forholdes slik med min formue:

1. Min datter A, pers.nr. - - - - - - - - - - -, skylder meg kr 300000,- for overtakelse av eiendommen gnr. 14, bnr. 3 på Tromøy i mars 1988. I dette beløpet inngår at hun skal søke fradelt en parsell på 1 mål med påstående hytte som eies av min sønn allerede.

Denne parsellen skal vederlagsfritt overdras min sønn B etter min død. Dersom det mot formodning ikke gis samtykke til fradeling av parsellen fra landbruksmyndighetene, skal B ha vederlagsfri bruksrett til det areal hytten står på for sin levetid.

2. Av beløpet under pkt. 1 skal kr 100000,- tilfalle min sønn. B, pers. nr. - - - - - - - - - - -. Han har tidligere mottatt arveforskudd med kr 50000,- fra uskifteboet i form av diverse oppgjør av gjeld fra min side. Resten av beløpet, kr 200000,-, skal min datter ha i arv.

3. Det jeg forøvrig etterlater meg av aktiva, skal deles likt mellom mine 2 barn."

Før C døde, ble en tomt på ca 700 m2 utskilt fra - - - - borg og tilskjøtet B som senere har omgjort den derværende hytte til helårsbolig og bebodd denne.

A har for mange år siden fått seg tilskjøtet en tomt utskilt fra - - - - borg. Her har hun og hennes familie oppført en enebolig og senere bodd.

Etter noen diskusjon om det foreliggende testaments gyldighet, ble skiftet etter C gjennomført i minnelighet. I forbindelse med at B aksepterte et foreliggende oppgjørstilbud, tilskrev hans advokat Dag Solem A 25. oktober 1991 og anførte bl.a:

"B vil akseptere en snarlig utbetaling fra Dem på kr 100000,- som fullt og endelig arveoppgjør etter Deres foreldre - dog under den forutsetining at De frem til 1.5.1992 forplikter Dem til ikke å foreta noen fradeling eller hogst (hogst og delingsforbud) på Deres eiendom gnr. 14, bnr. 3 på Tromøy."

I brev til A av 17. desember 1992 gjorde advokat Tron Egil Høyrem denne kjent med at B ønsket å overta - - - - borg på odel. For det tilfelle at A hadde innsigelser mot sin brors rett til odelsløsning ble odelsløsningssak bebudet. A besvarte advokatens brev den 28. desember 1992. Hun bestred da ikke at B var best odelsberettiget, men ga uttrykk for at hun ikke kunne akseptere overføring av eiendommen til ham. Hun henviste til at B var alkoholiker og hadde levet et meget destruktivt liv, noe som var bakgrunnen for at faren hadde overført eiendommen til henne.

På vegne av B stevnet advokat Høyrem den 13. januar 1993 A inn for Nedenes herredsrett. Han nedla påstand om at B ble kjent berettiget til å løse - - - - borg på odel, samtidig som odelstakst ble begjært avholdt. Etter at A, med advokat Ove Andersen som prosessfullmektig, hadde inngitt tilsvar og påstått seg frifunnet, besluttet herredsretten i medhold av odelsloven §64 å undergi spørsmålet om løsningsadgang særskilt behandling.

Nedenes herredsrett avsa 6. november 1993 dom med slik slutning:

"1. B har rett til å løse eiendommen - - - - borg, gnr. 214, bnr. 3 i Arendal på odel fra A .

2. Saksomkostninger idømmes ikke."

Herredsrettens dom ble forkynt for A v/advokat Ove Andersen den 12. november 1993, og den 11. januar 1994 har hun påanket dommen til Agder Lagmannsrett. På vegne av B har advokat Johan Fredrik Gjesdahl tatt til gjenmæle gjennom tilsvar av 21. januar 1994. Senere har begge parter inngitt ytterligere prosesskrifter.

Ankeforhandling ble avholdt i Moland rådhus 7. og 8. juni 1995. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Fylkesskogmester Jens Arild Kroken og fylkesagronom Hans Birger Nilsen møtte og avga forklaring som sakkyndige i tilknyting til tidligere avgitte, skriftlige erklæringer. Det ble avhørt ett vitne og foretatt dokumentasjon av de deler av rettens arkiveksemplar av utdrag som etterhvert ble gjennomstreket. Sammen med partene, deres prosessfullmektiger og de sakkyndige foretok lagmannsretten befaring på - - - - borg. Herunder ble det fremlagt og dokumentert en oppstilling for 21 jordbrukere på Tromøy som viste utnyttelse av jordbruksarealer på Tromøy til ulike kulturer og avkastning ved denne bruk.

A har i det vesentlige anført:

Herredsrettens dom er påanket fordi den menes bygget på uriktig rettsanvendelse og derfor er blitt uriktig i sitt resultat.

Det erkjennes at B, dersom det hviler odel på - - - - borg, er best odelsberettiget, og det gjøres ikke gjeldende at han har gitt avkall på sin odelsrett. Ei heller fastholdes det at hans økonomiske situasjon er slik at odelsløsning kan nektes av denne grunn.

Med et forbehold for så vidt gjelder stående kubikkmasse har herredsretten gitt en riktig beskrivelse av eiendommen, herunder av totalareal og fordeling mellom jordbruks- og skogarealer. I samsvar med dette gjøres det gjeldende at jordbruksarealet på - - - - borg er under 5 da og at eiendommens produktive skog er på 107 da. Herredsretten har med rette ansett eiendommen som en ren skogeiendom.

Ikke enhver ren skogeiendom på mer enn 100 da er å regne som odlingsjord. For at den skal bli regnet som odlingsjord kreves det etter odelsloven §2, jfr. §1 at den har en produksjonsverdi som tilsvarer produksjonsverdien av et 10 da stort jordbruksareal. Herredsretten la til grunn at dette er tilfellet med skogeiendommen - - - - borg, noe A er uenig i og bestrider. Det må være feil som gjort av herredsretten å sammenligne produksjonsverdien av skogen med produksjonsverdien av et 10 da stort jordbruksareal utnyttet til slåtteng og beite, noe som jo ville innebære at nærmest enhver skogeiendom på 100 da eller litt mer ble å anse som odlingsjord. Riktig vil det her være å sammenligne med et 10 da stort jordbruksareal, beliggende på Tromøy og utnyttet på påregnelig måte, hvilket vil si til produksjon av frukt, grønnsaker og poteter. Når dette gjøres på grunnlag av det materiale som er fremlagt i saken, herunder de sakkyndiges erklæringer, fremgår det klart at produksjonsverdien av skogen på - - - - borg ligger langt under produksjonsverdien av et slikt tenkt jordbruksareal på 10 da. Skogeiendommen - - - - borg er derfor ikke odlingsjord, og det foreligger ingen odelsrett som kan gjøres gjeldende.

For det tilfelle at lagmannsretten skulle finne at det hviler odel på - - - - borg, gjøres det gjeldende at odelsløsning her vil virke klart urimelig og derfor må nektes i medhold av odelsloven §21. Når herredsretten for så vidt kom til motsatt resultat, skyldtes det at den feilaktig la forholdene idag til grunn for rimelighetsvurderingen. Riktig må det imidlertid være å legge avgjørende vekt på situasjonen slik den var i 1988. Fremsto overdragelsen av - - - - borg til A som riktig og naturlig dengang, vil det være klart urimelig om dette nå etter lang tid skal kunne reverseres.

Situasjonen i 1988 var den at B, etter å ha misbrukt alkohol gjennom mange år, men holdt seg edru fra 1980 til 1987, gjenopptok misbruket i mars 1987, et misbruk som for øvrig vedvarte helt fram til januar/februar 1993. I sine misbrukerperioder skapte B store ubehageligheter og problemer for sine nærmeste, også for sin far som bl.a. måtte innfri kausjonsansvar han hadde påtatt seg i forbindelse med sønnens låneopptak. - - - - borg hadde vært i slektens eie i meget lang tid, og faren C var sterkt opptatt av at den skulle forbli i slekten. Dersom eiendommen skulle komme på Bs hender, regnet C med at den ville bli utparsellert og verdiene forspilt, og dette var bakgrunnen for overdragelsen til A som av faren ansås å ha evnen til å ta vare på odelsgodset. Overdragelsen innebar heller ingen forfordeling mellom barna, idet A skulle betale kr 300000,- for eiendommen.

Rettspraksis viser at også forholdet til den som satte igang overdragelsen til en annen enn den best odelsberettigede er relevant ved den rimelighetsvurdering som skal foretas. Det vises her bl.a. til Rt-1978-268 flg. og Rt-1979-1534 flg. Avgjørende må det være om det ut fra odelsloven ånd og hensikt var greit å avvike fra odelsrekkefølgen med den begrunnelse overdrageren hadde for å gjøre dette.

A som i alle år har tatt ansvar for sin far og for eiendommen, har selv ikke trykket på for å få overta - - - - borg. Tvert imot har hun følt seg mentalt tvunget til det såvel da faren underrettet henne om skjøtet som da skiftet etter farens død fant sted. Etterhvert har hun også innrettet seg på overtagelse, dette ikke minst etter 1. mai 1992.

Det erkjennes at den typesituasjon som odelsloven §21 først og fremst tar sikte på, ikke er aktuell her, samt at partene står nogenlunde likt når det gjelder tilknytning til eiendommen. Likeså erkjennes det at Høyesterett har stillet strenge krav til den urimelighet som skal avskjære adgangen til odelsløsning. Dette er gjort ut fra ønsket om å beskytte odelsretten, et hensyn som gjør seg mindre gjeldende når det som her gjelder en mindre eiendom som såvidt oppfyller kravene til å være odlingsjord.

Det vises for øvrig til As anførsler for herredsretten som er riktig gjengitt i dennes dom, og nedlegges slik påstand:

1. A frifinnes for løsningskravet.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten.

B har i hovedsak anført:

Herredsrettens dom er riktig i sitt resultat, og herredsrettens begrunnelse tiltres.

Prinsipalt gjøres det imidlertid gjeldende at - - - - borg har et jordbruksareal på minst 5 da, noe som ved siden av dens skogareal gjør eiendommen til odlingsjord etter odelsloven §2 første ledd.

Når utstrekningen av eiendommens jordbruksareal skal fastlegges, må det tas utgangspunkt i hvorledes eiendommen fremsto ved A s overtagelse i 1991, til hvilke arealer som dengang ble dyrket eller på annen måte nyttet som jordbruksareal. Det må videre sees hen til hvilke deler av eiendommen som tidligere hadde vært brukt til jordbruksformål, herunder engslått og beite, og til hvilke deler av disse arealer som igjen kunne tas i bruk til slikt formål uten altfor store investeringer. Ved å gjøre dette finnes - - - - borg å ha hatt et jordbruksareal på minst 5 da i 1991, noe som også er tilfellet idag. Det vises til fremlagt materiale.

For det tilfelle at - - - - borg anses som en ren skogeiendom, må det legges til grunn at dens produktive skogareal er på 107 da, noe det er enighet om, samt at skogens produksjonsverdi overstiger produksjonsverdien av et jordbruksareal på 10 da i samme strøk. Som herredsretten kom til, er eiendommen derfor odlingsjord etter odelsloven §2 også når den vurderes på denne måte. Herredsrettens begrunnelse for dette standpunkt tiltres.

Ved sammenligningen av produksjonsverdier må det for skogens vedkommende legges til grunn at denne har god bonitet, samt at tilveksten og dermed avkastningen gjennom rasjonell drift kan økes betydelig i forhold til hva den er idag. Ved bruk av den skogsakkyndiges beregninger må det tas hensyn til at prisene på det aktuelle skogsvirke har øket i forhold til hva de var på beregningstidspunktet. Når det gjelder produksjonsverdien av et 10 da stort jordbruksareal, må beregningen baseres på hvorledes jordbruksarealet på - - - - borg tidligere har vært nyttet og på hva som er den påregnelige utnyttelse av et slikt areal i dette område idag. Produksjonsverdien kan da ikke baseres på frukt, grønnsaker og poteter, idet den påregnelige utnyttelse snarere ville være grasproduksjon og beiting.

Herredsretten fant at odelsløsning ikke kunne nektes i medhold av odelsloven §21, og begrunnelsen for dette standpunkt tiltres.

B erkjenner at han til tider og i perioder har hatt betydelige alkoholproblemer, samt at dette skapte problemer for andre, også for hans foreldre. Slik hans forhold til alkohol var i 1988 og vedvarte i Cs i levetid, trodde denne kanskje at B ville sette eiendommen over styr. Det erkjennes at farens frykt og ønsker om å holde eiendommen i slekta kan være et moment ved den rimelighetsvurdering som skal foretas etter odelsloven §21, men avgjørende kan disse forhold ikke være. Det som loven oppstiller som kriterium for å nekte løsning, er at det ville være klart urimelig at den ene av to søsken fikk drive den annen bort fra odelseiendommen. Den urimelighet det er spørsmål, er således først og fremst den urimelighet som en løsning representerer overfor den av søsknene som har overtatt gården. At B får løse eiendommen fra A kan ikke anses som noen urimelighet overfor sistnevnte, bl.a. fordi deres tilknytning til eiendommen er nogenlunde den samme.

B har nå vært edruelig i mer enn 2 år, han er samboende og har nylig fått tilbake den daglige omsorg for sin nå 14-årige datter som siden morens død i 1987 har vært i fosterhjem. Det er denne situasjon som må legges til grunn ved rimelighetsvurderingen og holdes opp As forhold. A har ikke vært gitt grunn til å innrette seg på å få beholde eiendommen, noe hun heller ikke har gjort i form av investeringer eller på annen måte.

Etter en totalvurdering kan det ikke sies at det vil være klart urimelig om B får løse eiendommen fra A.

Under henvisning til sine anførsler for herredsretten som fastholdes, og til herredsrettens premisser som tiltres, har B nedlagt slik påstand:

1. Nedenes herredsretts dom i sak nr. 93 - 00021 A av 26. oktober 93 stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken står for lagmannsretten i nogenlunde samme stilling som den gjorde for herredsretten, dog således at A nå har frafalt den innsigelse mot løsning at B ikke har økonomisk evne til å makte denne. Vitneførselen har vært noe begrenset for lagmannsretten som derimot har fått seg forelagt noe ytterligere skriftlig materiale.

Som partene er enige om, legger lagmannsretten til grunn at - - - - borg har et totalareal på ca 117 da, samt at ca 7 da av dette må anses å være i bruk til veier og som tomt for eiendommens bebyggelse. Restarealet på ca 110 da må derfor anses som jord- og/eller skogbruksareal. Enighet er det også om at eiendommens bebyggelse, våningshuset som nå er bortleid, et uthus og et bryggerhus, er fullt brukelig, samt om at eiendommen ikke er regulert, men i kommunens arealplan utlagt som landbruks-, natur- og friluftsområde.

Partene er uenige om hvor stor del av det samlede jord- og skogbruksarealet på ca 110 da som i relasjon til odelsloven §2 er å anse som jordbruksareal, om dette er på mer eller mindre enn 5 da. Herredsretten kom til at jordbruksarealet ikke var så stort som 5 da. Lagmannsretten finner det for sin del unødvendig å gå inn på denne vurdering, idet den i likhet med herredsretten kommer til at - - - - borg på annet grunnlag må anses som odelsjord, jfr. odelsloven §1 annet ledd.

Som anført av partene, av B subsidiært, legger lagmannsretten til grunn at - - - - borg er en ren skogeiendom med produktivt areal på 105 - 106 da.

Når det gjelder rene skoeiendommer, sier odelsloven §2 etter sin ordlyd bare det negative, det at en slik eiendom med mindre produktivt areal enn 100 da aldri er odlingsjord. Med støtte i forarbeidene til odelsloven er det i teorien antatt at dette ikke innebærer at enhver skogeiendom med produktivt areal på minst 100 da kan regnes som odlingsjord. Således er det antatt at en ren skogeiendom, foruten å ha et slikt minsteareal, for å bli ansett som odlingsjord må ha en produksjonsmessig verdi som svarer til den produksjonsmessige verdi av et 10 da stort jordbruksareal. Det vises for så vidt til Ot.prop.nr.59 (1972-73) side 52 og til Thor Falkanger: "Odelsrett og åsetesrett" side 41.

Noen rettspraksis der spørsmålet om riktigheten av nevnte lovforståelse er blitt reist og tatt stilling til, vites ikke å foreligge. Lagmannsretten ser det for sin del slik at utgangspunktet må være at enhver ren skogeiendom med minst 100 da produktivt skogareal blir å regne som odlingsjord. Oppstilles det et eventuelt tilleggskrav om at skogarealets produksjonsmessige verdi må tilsvare den produksjonsmessige verdi av et jordbruksareal på 10 da, må det ved de sammenligninger og beregninger som en i denne forbindelse må gjøre, utvises forsiktighet. Det må has i mente at den produksjonsmessige verdi av et jordbruksareal på 10 da som anses som odlingsjord, kan være meget beskjeden. Ikke minst må forsiktighet utvises når det som her gjelder en eiendom der såvel våningshus- som uthus er intakt og godt egnet til fortsatt bruk. Lagmannsretten går imidlertid ikke nærmere inn på denne del av lovforståelsen, idet partene er enige om at kravet om produksjonsmessig verdi gjelder, samtidig som lagmannsretten finner at kravet her oppfylt.

På grunnlag av det som er uttalt av den skogbrukssakkyndige og hva lagmannsretten selv har iakttatt under befaringen, legges det til grunn at - - - - borg har et produktivt skogareal på 105 da, herav ca 100 da med høy og middels bonitet, mens resten har lavere bonitet. Slik skogen idag fremstår har den en årlig tilvekst på ca 24 m3, en tilvekst som som kan økes til henimot det dobbelte ved mer intensiv skogskjøtsel. Påstående skog, bestående av eik og furu, utgjør mer enn 700 m3. Driftsforholdene må i det alt vesentlige sies å være gode, idet skogarealene ligger på et tilnærmet flatt platå med adkomst fra nærliggende veier.

Når den produksjonsmessige verdi av skogen på - - - - borg skal sammenlignes med den produksjonsmessige verdi av et 10 da stort jordbruksareal, må det etter lagmannsrettens vurdering være riktig å holde deres dekningsbidrag opp mot hverandre. Dekningsbidraget er årlig bruttoavkastning med fradrag av alle variable kostnader unntatt godtgjørelse for eget arbeid.

Den skogsakkyndige har ut fra nåværende skogstilstand og tilvekst anslått nettoavkastningen av skogen på - - - - borg til kr 1800,- pr. år. Anslaget var basert på en salgspris på kr 265,- og drifts- og skogkulturutgifter på hhv. kr 160,- og kr 30,-, alt pr. kubikkmeter. Ifølge den sakkyndige er prisen på virket gått noe opp etter at anslaget ble gjort. Av driftsutgiftene utgjør de rene hogstutgifter kr 80,- pr. kubikkmeter, en utgift som faller bort ved egen hogst. Også utgiften til skogkultur kan reduseres ved at eieren selv utfører arbeidet.

Ved å anvende den sakkyndiges tall på skogen på - - - - borg, samtidig som en legger til grunn dens produksjonsevne på 48 m3 pr. år, en litt høyere kubikkpris enn kr 265,- og at eieren selv utfører hogst og kulturarbeider, kommer lagmannsretten til at skogen vil gi et dekningbidrag på vel 8000,- pr. år. Dette beløp vil således eieren ha igjen for å drive skogen på rasjonell måte.

Lagmannsretten anser det høyst usannsynlig at et dekningbidrag som nettopp nevnt kan oppnås ved drift av et slikt 10 da stort jordbruksareal som det her kan være aktuelt å sammenligne med. Det er da sett hen til hva som ville være en påregnelig utnyttelse av et slikt jordbruksareal med middels god bonitet i det område der - - - - borg ligger. Med støtte i den jordbrukssakkyndiges redegjørelse kan det da for det første ses bort fra tidligproduksjon av grønnsaker, ja langt på veg fra grønnsakproduksjon i det hele, noe som følger av at eiendommen ligger på "gal" side av Tromøy. En mer påregnelig utnyttelse ville ifølge den sakkyndige være produksjon av litt korn og litt poteter, men først og fremst grasproduksjon og bruk som beite, noe lagmannsretten finner å måtte basere sin avgjørelse på. På grunnlag av det materiale som er fremlagt gjennom den sakkyndige, kommer lagmannsretten da til at årlig dekningsbidrag fra et slikt tenkt jordbruksareal på 10 da ikke vil være på høyde med dekningsbidraget fra skogen på - - - - borg, jfr. ovenfor. Det bemerkes i denne forbindelse at lagmannsretten ikke har funnet å kunne bygge på den fremlagte beregning av relativ produksjonsverdi i forhold til korn som er basert på oppgaver fra 21 gårdbrukere på Tromøy. Grunnen er at de medregnede bruk er vesentlig større enn 10 da, at de tildels ligger helt anderledes til enn - - - - borg og at de i stor grad utnyttes til annen produksjon enn den som ville være aktuell på et jordbruksareal i nærheten av - - - - borg, bl.a. til frukt-, bær- og grønnsakproduksjon.

Lagmannsretten er etter dette enig med herredsretten i at - - - - borg vurdert som ren skogeiendom er å anse som odlingsjord etter odelsloven §2 og odelsjord etter lovens §1 første ledd.

Som påpekt av herredsretten, er det her ikke gjort gjeldende at - - - - borg ikke oppfyller forutsetningene for fortsatt landbruksdrift.

Partene er enige om at B er bedre odelsberettiget enn A, dette ifølge reglene som gjelder for barn født før 1965.

I likhet med herredsretten finner lagmannsretten at B ikke i medhold av odelsloven §21 kan nektes å løse eiendommen på odel fra A, og det bemerkes for så vidt:

Lovgrunnen for odelsloven §21 som kom inn som en ny regel i 1974, er først og fremst ønsket om å hindre misbruk av odelsretten. Paragrafens første ledd som her er aktuelt, gir hjemmel for å nekte en eldre bror eller søster å løse odelsjord fra en yngre bror eller søster som har overtatt eiendommen etter sine foreldre, men som har dårligere odelsrett. Betingelsen for nekting er at "det etter det som ligg føre ville vere klårt urimeleg om den eldre fekk drive den yngre bort". Når bortses fra det som er nevnt i paragrafens annet punkt, gir loven selv ingen anvisning på hvilke momenter som kan eller skal tillegges vekt ved den rimelighetsvurdering som må foretas i det enkelte tilfelle. Klart må det være at det skal foretas en totalvurdering, og at det først og fremst er den urimelighet som eventuell løsning ville innebære for den som fordrives, som skal tillegges vekt. Med støtte i rettspraksis må det også legges til grunn at det skal meget til for å anse løsning som "klårt urimeleg" og derfor nekte denne.

Den situasjon som ligger til grunn for bestemmelsen i odelsloven §21 første ledd 2. punktum, foreligger ikke i nærværende sak. A har rett nok fått overdratt eiendommen til seg, i følge skjøte i 1988, men reelt først etter Cs død i 1991. Hun har ikke på noe tidspunkt før dette drevet eiendommen og heller ikke på noen måte innrettet sitt liv med tanke på fremtidig drift av denne. A har vært og er i arbeid som hjemmehjelp. På denne bakgrunn kan lagmannsretten ikke se at Bs eventuelle løsning av - - - - borg kan anses som klart urimelig overfor A. I likhet med henne har B barn som i sin tid kan overta og fortsatt beholde eiendommen i slekten, og slik som Bs situasjon og livsførsel er idag, sammenholdt med eiendommens beskaffenhet og påtenkte utnyttelse ifølge kommunens arealplan, har lagmannsretten ingen grunn til å tro at han vil skusle bort - - - - borg.

Det må etter det opplyste legges til grunn at C, da han avvek fra odelsrekkefølgen og utstedte skjøte på - - - - borg til A, gjorde dette av frykt for at eiendommen ellers ville gå ut av slekten som følge av Bs alkoholmisbruk og derav følgende pengeforbruk og uorden i pengesaker. At han dengang hadde grunn til å frykte at så ville skje etter Bs eventuelle overtagelse av eiendommen, er ikke bestridt av denne. Noe motsetningsforhold for øvrig mellom far og sønn synes imidlertid ikke å foreligge. Tvert imot har A uttalt at faren gjerne hadde sett at B overtok - - - - borg, men at alkoholproblemene etter farens vurdering var til hinder for dette. Når dette sammenholdes med at C beholdt det skjøte som ble utstedt i 1988 like til sin død, med at skjøtet aldri ble tinglyst og med at C i enhver henseende beholdt - - - - borg som sin eiendom så lenge han levde, anser lagmannsretten det ikke for usannsynelig at C, dersom han hadde fått oppleve den endring i Bs livsførsel som fant sted i januar 1993 og som senere har vedvart, ville ha sett anderledes på spørsmålet om hvem som skulle overta - - - - borg etter ham. Lagmannsretten vil i denne forbindelse ikke unnlate å nevne at andre åpenbart har festet lit til at B nå har lagt om sin livsførsel. Det siktes her til at han nylig har fått tilbake omsorgen for sin 14-årige datter som har vært i fosterhjem i 7 år.

Rettspraksis viser forutsetningsvis at det ved rimelighetsvurderingen etter odelsloven §21 også kan tas hensyn til foreldres ønsker om og motiver for å avvike fra odelsrekkefølgen, jf bl.a. Rt-1979-1534 flg. På bakgrunn av det som er anført foran, finner lagmannsretten imidlertid ikke at Cs frykt, og derav følgende handlemåte, kan medføre at Bs løsning av - - - - borg, ut fra dagens situasjon som anses å måtte være avgjørende, kan sies å ville være klart urimelig. Lagmannsretten er derfor enig med herredsretten i at løsning anses berettiget og ikke kan nektes.

Herredsrettens dom, slutningens punkt 1, blir etter dette å stadfeste.

B har påstått seg tilkjent saksomkostninger for såvel herreds- som lagmannsrett.

Når det først gjelder Bs omkostninger ved sakens behandling i lagmannsretten, finner lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180, jfr. §172 første ledd å måtte pålegge A å erstatte disse, idet hennes anke har vært forgjeves og det ikke anses å foreligge særlige omstendigheter som tilsier at hun bør fritas for erstatningsplikten. Om godtgjørelsen til de oppnevnte sakkyndige vises det til det som bestemmes nedenfor.

Bs omkostninger ved ankesaken utgjør ifølge fremlagt oppgave ialt kr 38487,-. Herav utgjør prosessfullmektigens salærkrav kr 37000,-, mens resten er reise- og diettutgifter for samme. Lagmannsretten finner salærkravet høyt, men legger omkostningsoppgaven til grunn, idet innsigelser ikke er gjort, samtidig som salærkravet fra motpartens advokat er tilnærmet like høyt. A pålegges å erstatte det samlede beløp kr 38487,-.

Fylkesskogmester Jens Arild Kroken og fylkesagronom Hans B. Nilsen som begge møtte som sakkyndige for herredsretten, har også vært oppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten. Deres godtgjørelse for deltagelse under ankesakens behandling er av lagmannsretten fastsatt til kr 2450,- for hver. I tillegg har Kroken og Nilsen krav på dekning av reiseutgifter med henholdsvis kr 134,- og kr 36,50. Samlet utgjør godtgjørelsen og reiseutgiftene for de to kr 5070,-.

Oppnevningen av de sakkyndige er skjedd etter begjæring fra A, men også i begge parters interesse etter rettens beslutning. Ettersom lagmannsretten har pålagt A å dekke Bs øvrige omkostninger, må hun i medhold av tvistemålsloven §180, jfr. §171 også dekke ovennevnte kr 5070,- i sin helhet. Noen fordeling mellom partene er det ikke lovlig adgang til å foreta. Noen bestemmelse om godtgjørelsen til de sakkyndige inntas ikke i domsslutningen, idet beløpet kr 5070,- forutsettes dekket av A etter regning tilstillet fra lagmannsretten.

Lagmannsretten har ikke funnet noen grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse som var basert på at saken hadde frembudt slik tvil at A hadde grunn til å la den komme for retten, en vurdering lagmannsretten deler for så vidt gjelder behandlingen i første instans. Også herredsrettens omkostningsavgjørelse blir således å stadfeste.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Nedenes herredsretts dom av 26. oktober 1993 i sak nr. 93-00021 A stadfestes.

2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til B kr 38487,- - kronertrettiåttetusen- firehundreogåttisju - som erstatning for saksomkostninger ved sakens behandling i lagmannsretten.