LA-1994-159
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-12-06 |
| Publisert: | LA-1994-00159 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandefjord byrett. Nr: 93-366 - Agder lagmannsrett LA-1994-00159 A. |
| Parter: | Ankende parter: Raymond og Mona F. Tjelle (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Sørlie) Ankemotpart: Samvirke Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Trygve W. Nodeland). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Trude Sæbø, formann 2. Lagdommer Tore-Jarl Christensen 3. Ekstraord. lagdommer Martin Beer |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1989) §8-1, Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180 |
I sak om krav på erstatning i forsikringsforhold, avsa Sandefjord byrett 29 november 1994 dom med slik domsslutning:
"1. Samvirke Skadeforsikring AS frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler Mona Fugleberg Tjelle og Raymond Tjelle en for begge begge for en til Samvirke Skadeforsikring AS kr 19.600 - kroner nittentusensekshundre 00/100 - innen 14 dager etter forkynnelsen av denne dom."
Mona Fugleberg Tjelle og Raymon Tjelle har ved sin prosessfullmektig påanket dommen til Agder lagmannsrett 31 januar 1994. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Samvirke har ved sin prosessfullmektig gitt tilsvar 23 februar 1994.
Hovedforhandling ble holdt 17 november 1994 i Statens Hus i Tønsberg. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble avhørt tre vitner og lagt frem en del dokumenter.
Samvirke har for lagmannsretten frafalt innsigelsen om svik for så vidt angår et armbånd, og at det totale tapet som er oppgitt ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort. På den annen side har de ankende parter redusert sitt krav fra 117 926 kroner til 100.000 kroner. For øvrig står saken i det vesentlige for lagmannsretten slik den gjorde for byretten. Om saksforholdet vises til byrettens domsgrunner.
De ankende parter har for lagmannsretten i det vesentlige anført det samme som for byretten, og som det er gjort utførlig rede for i byrettens domsgrunner. For lagmannsretten er det lagt ned slik påstand:
"1. Samvirke Skadeforsikring AS dømmes til å betale til Mona Fugleberg Tjelle og Raymond Tjelle kr 100000,- med tillegg av 18 % årlig rente fra 08. desember 1992 til 31. desember 1993 og 12 % årlig rente fra 01. januar 1994 til betaling skjer.
2. Samvirke Skadeforsikring AS tilpliktes å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."
Ankemotparten har for lagmannsretten i det vesentlige anført det samme som for byretten, og som det er gjort utførlig rede for i byrettens dom. For lagmannsretten er det lagt ned slik påstand:
"1. Byrettens dom pkt 1 stadfestes.
2. Mona Fugleberg Tjelle og Raymon Tjelle dømmes til å betale Samvirke Skadeforsikring AS sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Spørsmålet i saken er om de ankende parter som følge av svik i forsikringsforhold, helt eller delvis har mistet sitt erstatningskrav på 100.000 kroner etter et innbrudd natt til 9 februar 1992. Samvirke har avslått kravet under henvisning til forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd 1. punktum, som bestemmer at sikrede mister ethvert erstatningskrav dersom sikrede ved skadeoppgjøret gir bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger som sikrede vet eller må forstå kan føre til at det blir utbetalt en erstatning han eller hun ikke har krav på. Samvirke har også avslått det subsidiære kravet om delvis erstatning etter bestemmelsen i lovens §8-1 annet ledd 2. punktum.
Lagmannsretten legger som byretten til grunn at forsikringsselskapet har bevisbyrden i slike saker, og at det kreves en større sannsynlighetsovervekt for å konstatere svik enn det som ellers er vanlig i tvistemål. I Rt-1985-211 la Høyesterett til grunn at forsikringsselskapet bare kunne frifinnes dersom det forelå en sterk overvekt av sannsynlighet for forsettlig skadeforvoldelse. I Rt-1990-688 viste Høyesterett til den avgjørelsen, og uttalte at det må kreves en klar sannsynlighetsovervekt for i et forsikringsoppgjør å legge til grunn at bilføreren har kjørt i påvirket tilstand, slik at han taper sin forsikringsdekning.
Grunnlaget for Samvirkes avvisning av erstatningskravet på grunn av svik er at de ankende parter skal ha gitt uriktige og ufullstendige opplysninger for så vidt gjelder syv poster i skademeldingen etter innbruddet. Det er erkjent at det i alminnelighet ikke er svik dersom det føres opp for høye beløp i rubrikken for erstatningskrav. Det er imidlertid svik dersom det bevisst gis slike opplysninger i de øvrige rubrikkene i skademeldingen, at selskapet ikke kan vurdere kravet på riktig måte. Dette er gjort i denne saken, nemlig i rubrikkene om når og av hvem de stjålne gjenstandene er innkjøpt og hva prisen er på skadedagen (nypris).
Det er på det rene at de ankende parter i skademeldingen har ført opp samme beløp i rubrikken for pris på skadedagen og rubrikken for erstatningskrav. Som erkjent av Samvirke, er dette i seg selv ikke avgjørende. Lagmannsretten legger dessuten til grunn at de ankende parter med en slik utfylling av skjemaet ikke har ment å sette frem noe endelig krav. Det har fremstillet seg som svært vanskelig for dem å beregne hva de hadde krav på, og de har forutsatt en nærmere drøftelse av oppgjøret. I denne situasjon har de konsekvent videreført beløpet fra nypris til krav, som er den neste rubrikken.
Lagmannsretten har vurdert de syv postene slik:
Videofilmer: Det er oppgitt tap av 33 originale videofilmer med utleierettigheter til en nypris av 1.500 kroner pr stk, til sammen 49.500 kroner. Det er oppgitt at de er kjøpt i Larvik av Even Heggenes i 1991. I rubrikken for alder er oppgitt "Div" (diverse). Lagmannsretten kan ikke se at det her er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger. Riktignok kan det være noe tvilsomt om det virkelig hørte med utleierettigheter, noe som er avgjørende for den høye prisen pr film. Samvirke har imidlertid ikke kunnet påvise at dette er feil. Lagmannsretten tilføyer at alderen på filmene sannsynligvis har betydning for verdien. De ankende parter har forklart at de ikke regnet med å få erstatning tilsvarende prisen for nye filmer med utleierettigheter, og at de antok at Samvirke ville komme tilbake til spørsmålet om avkortning av erstatningen. Lagmannsretten kan ikke se bort fra at denne forklaringen er riktig og finner ikke at det her er godtgjort svik ut fra de beviskrav som stilles.
Video JVC: Det er oppgitt at videomaskinen er ervervet i Sandefjord i 1991, at den er ett år gammel, og at nypris er ca 7.000 kroner. Det er imidlertid ikke opplyst at maskinen ble kjøpt brukt av Bjørn Olafsen, noe som kan tyde på at den er noe eldre enn ett år gammel. Dette støttes også av vitnet Melsom, som i sin tid etterforsket saken for Samvirke og snakket med Olafsen. Olafsen møtte imidlertid ikke selv for lagmannsretten. Det er derfor ikke mulig med tilstrekkelig sikkerhet å fastslå om maskinen er eldre enn oppgitt. Lagmannsretten finner derfor at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for svik.
Forsterker Technics: Det er oppgitt at forsterkeren er ervervet fra Bjørn Olafsen i Sandefjord i 1991, og at nyprisen er ca 4.000 kroner. Det er videre opplyst at den er to år gammel, noe som viser at den ble kjøpt brukt. Vitnet Melsom har forklart at Olafsen til ham har uttalt at forsterkeren kunne være ti år gammel, og at den ble avhendet for 1.000 kroner. Lagmannsretten ser det slik at forsterkeren trolig er en del eldre enn oppgitt i skademeldingen. Med det særlige krav til bevisenes styrke som gjelder i slike saker, har imidlertid lagmannsretten ikke funnet å kunne legge til grunn at det foreligger svik. Paraboltuner Salora: Det er oppgitt at tuneren er ervervet i Sandefjord i 1991, at den er et halvt år gammel og at nypris er ca 4 000 kroner. De ankende parter har ikke før ganske nylig kunnet erindre hvem tuneren ble kjøpt av, og dette står i følge Samvirke ikke til troende. Lagmannsretten kan ikke se at dette forholdet innebærer svik.
Vannseng: Det er oppgitt at sengen er ervervet fra Vestfold Møbelsenter i 1988, at den er fire år gammel, og at nypris er ca 7.000 kroner. De ankende parter har vedlagt skademeldingen kvittering for en avdragsbetaling. På dette grunnlag hadde Samvirke mulighet til å innhente avbetalingskontrakten, noe som også ble gjort. Denne viste at sengen i 1988 kostet 3.070 kroner. De ankende parter har opplyst at de trodde at en tilsvarende seng i 1992 ville koste ca 7.000 kroner. Selv om dette objektivt sett antagelig var uriktig, kan lagmannsretten ikke se at forholdet innebærer svik.
Lampe porselen: Det er oppgitt at lampen er ervervet hos Mikkel Møbler i Sandefjord i 1991, at den er et halvt år, og at nypris er 2 700 kroner. Det viste seg senere, noe som også ble bekreftet av vitneførsel i lagmannsretten, at lampen var av porselen med nypris 1 100 kroner. Lagmannsretten legger til grunn at de ankende parter i skademeldingen har oppgitt en uriktig nypris på lampen. Etter bevisførselen finner imidlertid lagmannsretten at de har vært i god tro med hensyn til nyprisen. Det foreligger derfor ikke svik.
Olympus kamera: Det er oppgitt at kameraet og ni øvrige, spesifiserte fotogjenstander er ervervet fra Gjert Olav Helland i Sandefjord i 1991. For kameraet er ført opp en nypris på ca 4.000 kroner, og for de øvrige gjenstandene capriser fra 7.000 til 600 kroner. Rubrikken "Alder" er fylt ut med spørsmålstegn eller ikke besvart. Samvirke har bygget sitt svikstandpunkt på at det ikke er oppgitt at enkelte av gjenstandene er ervervet fra Jøran Persson. Det er anført at en objektivt sett riktig skademelding har stor betydning for et riktig skadeoppgjør. Lagmannsretten finner etter bevisførselen å måtte legge til grunn at unnlatelsen av å føre opp Persson som avhender av enkelte av gjenstandene, skyldes en forglemmelse. Det foreligger således ikke svik.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at de ankende parter ikke har mistet sitt erstatningskrav på 100.000 kroner mot Samvirke.
Anken har ført frem, dog således at påstanden i anken på 117.926 kroner ble redusert til 100.000 kroner før hovedforhandlingen for lagmannsretten. Saken er således dels vunnet dels tapt, jf tvistemålsloven §174 første ledd jf §180 annet ledd. Lagmannsretten finner at de ankende parter bør få erstattet sine omkostninger for byretten og lagmannsretten i medhold av lovens §174 annet ledd. Det legges særlig vekt på den etiske og velferdsmessige betydning sakens utfall har for de ankende parter. I forhold til dette og i noen grad til den moderate reduksjonen av påstanden, ser lagmannsretten det slik at Samvirke bare har fått medhold i et tvistepunkt av liten betydning.
Advokat Sørlie har lagt frem omkostningsoppgave. Den viser for lagmannsretten et salær på 20.000 kroner og utgifter på 14.405 kroner. For byretten var beløpene hhv 18.000 kroner og 2.850 kroner, og det er krevet 12 prosent rente frem til ankeforhandlingen med 2.330 kroner. Det er ikke kommet innvendinger fra motparten. Lagmannsretten legger til grunn for sin avgjørelse at de oppgitte omkostningene blir å dekke fullt ut, jf lovens §176, dog slik at det ikke tilkjennes renter av beløp som ikke ble tilkjent av byretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Samvirke Skadeforsikring AS dømmes til innen to uker å betale til Mona Fugleberg Tjelle og Raymon Tjelle 100.000 - etthundretusen - kroner.
2. Samvirke Skadeforsikring AS dømmes til innen to uker å betale til Mona Fugleberg Tjelle og Raymon Tjelle 20.850 - tyvetusenåttehundreogfemti - kroner i saksomkostninger for byretten og 34.405 - trettifiretusenfirehundreogfem - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.