LA-1994-561

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-12-23
Publisert:	LA-1994-00561
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sandefjord byrett Nr: 94-00007 - Agder lagmannsrett LA-1994-00561 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Leif Kilde Evensen). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Dag Røed).
Forfatter:	1. Lagdommer John Årseth, formann 2. Lagdommer Åse Berg 3. Eks.ord. lagdommer Martin Beer
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §180

Partene i saken giftet seg 18. juni 1988, og har et barn sammen, C født xx.xx.1988. Samlivet ble brutt i november 1993 og partene ble separert ved fylkesmannens bevilling 21. januar 1994, på grunnlag av søknad 14. desember 1993. Ved stevning til Sandefjord byrett 4. januar 1994 har A v/advokat Elisabeth Ruge Holte reist sak mot B, med påstand om at de skal ha felles foreldreansvar for fellesbarnet, men at hun tilkjennes den daglige omsorgen for barnet, og at barnets far skal ha samvær med barnet og betale bidrag, etter rettens skjønn. B v/advokat Claus Frimann-Dahl nedla i tilsvaret likelydende påstand om foreldreansvaret, men krevde seg tilkjent den daglige omsorgen, og at barnets mor skulle ha samvær og betale bidrag, etter rettens skjønn. Saksøkeren krevde også midlertidig avgjørelse om den daglige omsorgen og samværsretten. I rettsmøte om dette 26. januar 1994 inngikk partene rettsforlik om at de inntil saken er rettskraftig avgjort skal ha delt omsorg for barnet, etter en nærmere bestemt plan. Advokat Dag Røed overtok i februar 1994 som prosessfullmektig for saksøkte. Spesialist i klinisk psykologi Tor Holskil ble av retten oppnevnt som sakkyndig og ga uttalelse 28. april 1994.

Sandefjord byrett avsa 15. juni 1994 dom i saken med slik domsslutning:

"1. A og B skal ha felles foreldreansvar for C, født xx.xx.1988.

2. B skal ha den daglige omsorgen for C.

3. A skal ha slik samværsrett med C:

- Annenhver helg fra torsdag etter barnehage/skole til tirsdag morgen før barnehage/skole. Første gang helgen 23. - 28. juni 1994.

- Annenhver julehelg fra julaften kl. 1000 til andre juledag kl. 2000. Første gang julen 1995.

- Annenhver nyttårshelg fra nyttårsaften kl. 1000 til første nyttårsdag kl. 2000. Første gang nyttårshelgen 1994.

- Annenhver lille julaften fra kl. 1000 til julaften kl. 1000. Første gang 1994.

- Annenhver påske fra fredag før palmesøndag etter barnehage/skole til andre påskedag kl. 2000. Første gang påsken 1995.

- Annenhver vinterferie (normalt en uke i februar eller mars måned) fra fredag etter barnehage/skole til mandag før barnehage/skole. Første gang vinteren 1996.

- Annenhver høstferie (normalt to - tre hverdager evt. med tilhørende helg) fra barnehage-/skoleslutt dag før høstferien til før barnehage/skole dagen etter høstferien. Første gang høsten 1994.

- Tre uker hver sommerferie etter nærmere avtale eller i mangel av slik avtale ukene 28, 29 og 30. Første gang sommeren 1994.

4. A betaler til B kr 500 - femhundre 00/100 - i bidrag for C hver måned.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Ved rettens kjennelse samme dag ble dommen - unntatt bidragsog saksomkostningsspørsmålene - gitt foregrepet rettskraft.

De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt dens vurdering, fremgår av dommen.

A v/advokat Elisabeth Ruge Holte har anket dommen til Agder lagmannsrett for så vidt gjelder domsslutningens punkt 2 - 4. B med advokat Dag Røed som prosessfullmektig har imøtegått anken. I skriv 27. september 1994 er meddelt at advokat Leif Kilde Evensen har overtatt som prosessfullmektig for den ankende part. Spesialist i klinisk psykologi Ottar Eidsmo ble oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten og ga uttalelse 14. november 1994.

Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 7. - 9. desember 1994. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Det ble avhørt 8 vitner, herunder den oppnevnte sakkyndige for byretten. Av de øvrige vitnene var ett nytt for lagmannsretten. Den oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten fulgte hele ankeforhandlingen og ga forklaring og supplerte sin skriftlige erklæring.

Som nevnt foreligger det en ny sakkyndig uttalelse til lagmannsretten. Forøvrig står saken i alt vesentlig i samme stilling som for byretten. Det vises for så vidt til partenes anførsler, slik de er gjengitt i byrettens dom, og til rettens vurderinger.

A v/advokat Kilde Evensen har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Utgangspunktet er hvilken ordning med hensyn til den daglige omsorgen som vil gi barnet de beste mulighetene for en harmonisk utvikling og oppvekst, jfr. barneloven §34, tredje ledd. De sakkyndiges erklæringer er ikke avgjørende, men skal bare være til støtte for retten.

Partene har begge evner og muligheter til å gi barnet forsvarlig omsorg. Begge har også evnen til å sikre barnet god kontakt med begge familiene. Det må imidlertid legges til grunn at familien B har problemer med å si noe positivt om barnets mor, og dette vil barnet ikke kunne unngå å merke. Ingen av partene har noe fortrinn fremfor den andre med hensyn til bomiljø. Status quo-prinsippet kan heller ikke tillegges noen særlig vekt i dette tilfellet. Barnet er fortrolig med miljøet på begge stedene. En flytting til moren betyr derfor lite.

Avgjørende må være at barnets mor har størst evne til å ta omsorg, ha følelsesmessig kontakt med barnet, til å utvikle slike følelser hos barnet, og sette barnet foran egne hensyn. Det er i denne forbindelsen vist til avgjørelser i Rt-1973-1001, Rt-1978-951, og Rt-1979-831. Når det gjelder farens personlige egenskaper, vises spesielt til noen episoder som gir grunn til engstelse. Det gjelder et tilfelle i januar 1991 hvor barnets mor ble utsatt for voldtekt fra sin daværende manns side. En måneds tid senere ble hun dratt ned trappen fra 2. etasje i deres fellesbolig og satt naken på trappen utenfor huset. Dette viser at han mangler evnen til å se en vanskelig situasjon fra den annen parts side, og blir lett grenseløs når han blir sint. Det tyder også på personlighetstrekk hos ham som gir grunn til å stille spørsmål ved om han er velskikket til å ha det daglige ansvaret for barnet. Det hevdes at moren har personlige egenskaper som er viktige for barnets utvikling, og som barnets far mangler eller bare har i mindre grad. Det er derfor tryggest for barnet at moren har den daglige omsorgen. Hun er innstilt på såvel arbeidsmessig som forøvrig å tilpasse seg en slik situasjon.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. A skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.88.

2. B skal ha slik samværsrett med C som fastsatt i Sandefjord byretts dom av 15. juni 94 i sak nr. 94-007 A.

3. B tilpliktes å betale sakens omkostninger, eventuelt til det offentlige."

B v/sin prosessfullmektig hevder at byrettens dom er riktig, såvel i premissene som i resultatet, og har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Far har hatt hovedomsorgen for barnet i ca 3 1/2 år. Han innser at barnet har godt av en omfattende samværsordning med moren, og han har god kontakt med morens foreldre og familie forøvrig. C er velfungerende og føler seg trygg i den ordning som nå gjelder, og ønsker å bo hos sin far. Det hevdes at hun har sterkest tilknytning og kontakt med faren, og han har en arbeidssituasjon som kan tilpasses hans omsorgsansvar. En flytting vil tross alt innebære et miljøskifte, og for barnet vil det ikke være noe å vinne ved dette. I en slik situasjon må det foreligge gode grunner for å flytte barnet, og slike grunner foreligger ikke. Det vises også til at begge de sakkyndige har anbefalt at barnet blir boende hos faren.

Påstanden om voldtekt bestrides. Partene har her ulike oppfatninger av hva som ved dette tilfellet egentlig skjedde. Det kan godt være at samleiet ble gjennomført uten at A egentlig ønsket det, men det benektes at det skjedde ved noen form for vold. Episoden med utkastelse må ses på bakgrunn av de vanskene de hadde under samlivet, og spesielt opplysningene om hennes forhold til en annen mann. Antydningene om voldelige trekk hos ankemotparten er grunnløse og kommer også i et noe merkelig lys på bakgrunn av samværsavtalen, hvoretter moren er villig til å la faren ha en forholdsvis omfattende samværsrett med barnet. Forøvrig vises til anførslene for byretten.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Sandefjord byretts dom av 15. juni 94 i sak nr. 94-007 A, domsslutningens punkt 1, 2 og 3, stadfestes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige og/eller B."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Det bemerkes at lagmannsretten ikke har funnet grunnlag for å anta at den ankende part har psykiske problemer av slik art at det kan tillegges noen betydning i saken. Som nevnt foran er det gitt sakkyndig uttalelse såvel for byretten som for lagmannsretten, og begge de sakkyndige har konkludert med at faren bør ha den daglige omsorgen for barnet. Den sakkyndige for lagmannsretten har fastholdt sin konklusjon etter å ha overvært det meste av ankeforhandlingen.

Det er lagmannsrettens oppfatning av partene at de begge er skikket til å ha omsorgen for barnet. Avgjørende for lagmannsretten er at barnet ut fra alle foreliggende opplysninger har det godt ved å bo hos sin far og med den omfattende samværsordning med moren som partene er enige om. Ankemotparten har innrettet sitt yrkesliv på en måte som lar seg godt forene med omsorgsansvaret, og har vist på en overbevisende måte at han makter oppgaven. Den samværsordningen som partene har praktisert fungerer etter det opplyste tilfredsstillende. Slik lagmannsretten ser det, skal det i en slik situasjon svært mye til for at det skal være forsvarlig og til barnets beste at det etableres en ny situasjon for barnet. Det er lagmannsrettens oppfatning at det ikke foreligger noen slik overvekt av forventet bedring i omsorgssituasjonen som i tilfelle måtte kreves.

Når det gjelder de spesielle episodene fra partenes samliv som er trukket frem av den ankende part, og antydningene om uheldige karaktertrekk hos barnets far, vil lagmannsretten bemerke at i påstanden om voldtekt har partene gitt ulike forklaringer om omstendighetene ved dette tilfellet. Uansett hva som har skjedd, finner lagmannsretten at såvel denne episoden som den forannevnte utkastelsen må ses på bakgrunn av sterke følelser umiddelbart før, og i en tid hvor samlivet var sterkt skiftende. Lignende episoder har verken skjedd tidligere eller senere under partenes samliv, og det foreligger ikke noe grunnlag for å anta at episodene er uttrykk for uheldige karaktertrekk som kan begrunne tvil om ankemotpartens evner som omsorgsperson.

Partene er enige om samværsretten. De er også enige om eventuelt å overlate bidragssspørsmålet til avgjørelse av trygdekontoret.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste så langt den er påanket, idet lagmannsretten også er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse.

Anken har vært forgjeves. Begge partene har fått innvilget fri sakførsel. Lagmannsretten er under tvil kommet til at den ankende part, i samsvar med unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, bør fritas for å erstatte noen del av saksomkostningene også for lagmannsretten. Selv om domsresultatet ikke anses tvilsomt, må det legges til grunn at anken er fremsatt for å ivareta barnets interesser og i den formening at en tilbakeføring ville gi barnet de beste fremtidsutsikter. Oppnevning av sakkyndig for lagmannsretten har skjedd i begge partenes interesse, og utgiftene ved dette dekkes under deres frie sakførsel.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.