LA-1994-918
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-06 |
| Publisert: | LA-1994-00918 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Horten herredsrett Nr: 94-00460 A - Agder lagmannsrett LA-1994-00918 K. |
| Parter: | Kjærende part: H.A. Invest AS (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Bydal). Kjæremotpart: Torild Andersen (Prosessfullmektig: Advokat Hans Petter Pedersen). |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen, lagmann Ola Rygg, lagdommer Tore-Jarl Christensen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §22, §25, §85, §180, §23, §300, §386, §452 |
Den 24. juli 1991 ble det mellom H. A. Invest AS og Torild Andersen inngått en kjøpekontrakt som gjaldt sistnevntes kjøp av bolig på selveiertomt i Evjeåsen i Borre kommune.
Under påberopelse av at et hus på en nabotomt var blitt plassert anderledes enn forutsatt og at utsikt derved var gått tapt stevnet Torild Andersen, heretter kalt Andersen, den 15. september 1994 H. A. Invest AS, heretter kalt Invest, inn for Horten herredsrett og krevet dom for et erstatningsbeløp stort inntil kr 200.000,-.
I sitt tilsvar påstod Invest saken avvist, dette både fordi det mentes å foreligge en bindende voldgiftsavtale og fordi Invest hadde hjemting i Tønsberg.
Andersen gjorde i prosesskrift av 13. oktober 1994 gjeldende at søksmålet etter tvistemålsloven §22 tredje ledd måtte anlegges ved Horten herredsrett, samtidig som hun fastholdt hva hun hadde anført i stevningen, nemlig at voldgift ikke var rettsgyldig vedtatt.
Horten herredsrett avsa den 8. november 1994 beslutning med slik slutning:
"Saken fremmes".
På vegne av Invest påkjærte advokat Bjørn Bydal byrettens beslutning til Agder lagmannsrett den 17. november 1994. Kjæremålstilsvar ble inngitt av Andersen v/advokat Hans Petter Pedersen den 12. desember 1994. Advokat Bydal har inngitt et nytt prosesskrift den 10. januar 1995.
Invest har i det vesentlige anført:
Herredsretten har for det første tatt feil når den har kommet til at Andersen ikke rettsgyldig har vedtatt voldgiftsbehandling. Den foreliggende kjøpekontrakts §8 ga uttrykk for at kontrakten baserte seg på Norsk Standard 3401, og et utdrag av NS 3401 var vedlagt kontrakten. At dette utdrag ikke uttrykkelig omhandlet voldgiftsbestemmelsen i NS 3401 kan ikke tillegges nevneverdig vekt. Dersom dette hadde betydd noe for henne og hun ikke visste hva henvisningen til NS 3401 betød, hadde hun all mulig oppfordring til å stille spørsmål, spørsmål som straks ville blitt besvart. Når dette ikke ble gjort, må Andersen som et voksent menneske være bundet av det hun skrev under på, og hun må anses for å ha inngått en skriftlig og bindende avtale om voldgift, en avtale som er til hinder for saksanlegg ved de ordinære domstoler.
I tilknytning til det nevnte er det henvist til tvistemålsloven §452 annet ledd og til Tore Schei: "Tvistemålsloven med kommentarer", bind II side 437, samt til Rt-1991-773. Herredsretten synes å være enig i at vernetingsbestemmelsen i tvistemålsloven §22 som ble påberopt av Andersen for herredsretten, ikke kan være anvendbar her. Derimot fant herredsretten at saken kunne anlegges i Horten i medhold av tvistemålsloven §25, en bestemmelse som overhodet ikke var påberopt av Andersen. Dette innebar for det første at herredsretten gikk utenfor Andersens påstand, noe den ikke hadde adgang til. Det vises her til Rt-1989-497 og Rt-1966-103, samt til tvistemålsloven §85. Konsekvensen av herredsrettens feil må være at den påkjærte beslutning oppheves og at saken avvises fra Horten herredsrett, jfr. tvistemålsloven §386 første ledd.
Det forhold at herredsretten gikk utenfor saksøkerens påstand og fremmet saken ut fra en helt annen fakultativ bestemmelse enn det Andersen hadde påberopt seg, innebar for øvrig at Invest overhodet ikke fikk anledning til å uttale seg om hvorvidt tvistemålsloven §25 var anvendelig. Invest bestrider at bestemmelsen gir anledning til saksanlegg ved Horten herredsrett, idet oppfyllelsesstedet her ikke var Horten, men Tønsberg.
For øvrig er det vist til Invests anførsler for herredsretten som opprettholdes for lagmannsretten.
Invest har nedlagt slik påstand:
"1. Horten herredsretts beslutning av 08. november 94 oppheves og saken avvises fra Horten herredsrett.
2. H.A.Invest AS tilkjennes fulle saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Andersen har i det vesentlige gjort gjeldende:
Horten herredsretts beslutning er riktig såvel i sitt resultat som i sin begrunnelse.
Når det gjelder voldgiftsinnsigelsen, vises det til herredsrettens begrunnelse, samt til det som er anført i såvel stevning som prosesskrift av 13. oktober 1994. Det fastholdes at ingen bindende avtale om voldgift er inngått mellom partene, og det foreligger da ikke noe som skulle føre til avvisning etter tvistemålsloven §452 tredje ledd.
For så vidt gjelder verneting, er det fortsatt Andersens primære påstand at søksmålet må anlegges i Horten, dette etter tvistemålsloven §22 tredje ledd. Også etter den fakultative vernetingsbestemmelsen i tvistemålsloven §25 vil Horten herredsrett kunne være rett verneting. Selv om Andersen ikke også hadde vist til denne bestemmelse, var det ingen saksbehandlingsfeil fra herredsrettens side at §25 ble bragt til anvendelse. Noe brudd på tvistemålsloven §85 skjedde således ikke. Det kan vanskelig ses at avgjørelsen i Rt-1989-497 kan tas til inntekt for et annet syn på dette spørsmål.
Under enhver omstendighet påberoper Andersen seg nå tvistemålsloven §25 som hjemmel for adgangen til å anlegge søksmålet for Horten herredsrett. I denne forbindelse gjøres det gjeldende at Horten her var oppfyllelsessted for så vidt gjaldt Invests oppfyllelse av sin forpliktelse overfor Andersen. Herredsrettens avgjørelse er også på dette punkt riktig.
Andersen fastholder sine anførsler for herredsretten.
Andersen har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Torild Andersen tilkjennes fulle saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
Lagmannsretten skal bemerke:
Om sakens bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens avgjørelsesgrunner vises det til herredsrettens beslutning.
Når det først gjelder spørsmålet om det her foreligger en bindende avtale om at eventuelle tvister skal løses ved voldgift, slik at saksanlegg ved de ordinære domstoler må avvises, er lagmannsretten enig med herredsretten i at dette må besvares benektende, og lagmannsretten tiltrer i det alt vesentlige herredsrettens begrunnelse for dette standpunkt.
Invest har i sitt kjæremål understreket betydningen av at også tvistigheter mellom Invest og Andersen undergis voldgiftsbehandling. Det er for så vidt påpekt at enhver tvist mellom Invest som byggherre og hovedentreprenøren for byggeprosjektet etter avtale skal løses ved voldgift, samt at Invest, for det tilfelle at Andersen fremmer sitt erstatningskrav, vil trekke hovedentreprenøren inn for å få belyst dennes regressansvar. Det siste vil ikke være mulig dersom Andersens sak fremmes for de ordinære domstoler, og det vil da være vanskelig å få saken skikkelig belyst.
Lagmannsretten innser det praktiske i at Andersens krav og Invests eventuelle regresskrav kunne vært behandlet under ett, men finner ikke at dette forhold kan tillegges avgjørende vekt. Når voldgift ikke anses avtalt, skyldes det at Invest ikke ved avtaleinngåelsen med Andersen sørget for å gjøre denne kjent med det som etter Invests egen mening lå implisitt i kjøpekontrakten, nemlig en avtale om voldgift i tilfelle tvist. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at Andersen i det foreliggende tilfelle ikke kan sies å burde ha forstått at henvisningen i kjøpekontrakten til Norsk Standard 3401 innbefattet en voldgiftsavtale, jfr. Mæland: Voldgift side 60-61 og Schei: Tvistemålsloven, bind II, side 437 note 4. Invest er da den nærmeste til å ta konsekvensen av denne unnlatelse. Dertil kommer at hovedentreprenøren i en tvist mellom Andersen og Invest for de ordinære domstoler kan føres som vitne og derigjennom bidra til opplysning av saken.
Det er riktig som anført av Invest at Andersen ikke i sin stevning påberopte seg tvistemålsloven §25 som rettslig grunnlag for adgangen til å anlegge saken ved Horten herredsrett. Således anførte hun, etter å ha begrunnet hvorfor voldgift ikke kunne anses avtalt, bare: "I medhold av tvistemålsloven §22 bringes saken inn for Horten herredsrett". Under henvisning til dette har Invest gjort gjeldende at herredsretten begikk en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse, ved at den, uten å ha gitt Invest anledning til å uttale seg om spørsmålet, overhodet vurderte vernetingsspørsmålet i relasjon til tvistemålsloven §25. Lagmannsretten er ikke enig i det og skal for så vidt bemerke:
Tvistemålsloven §25 er en vernetingsbestemmelse som gir rett til å anlegge søksmål i den rettskrets der en forpliktelse er oppfylt eller kan kreves oppfylt, dette i de tilfeller der forpliktelsen bygger på en kontrakt. Det tilligger den rett som mottar en stevning å avgjøre hvorvidt betingelsene for saksanlegget er til stede, herunder at det er valgt rett verneting. Når dette kan avgjøres på grunnlag av stevningen med vedlegg, jfr. de krav til stevningen som for så vidt er oppstillet i tvistemålsloven §300 første ledd nr. 4, er håndhevelsen av vernetingsreglene rettens sak hva enten de ulike bestemmelser er påberopt av saksøkeren eller ikke. Allerede det at stevningen inngis til vedkommende domstol må være tilstrekkelig tilkjennegivende av at saken ønskes behandlet ved denne. Det kan ikke stilles krav til saksøkeren om at denne må påberope seg et bestemt rettslig grunnlag for hvorfor vedkommende domstol må anses som rett verneting. At domstolen vurderer vernetingsspørmålet i lys av de eksisterende vernetingsregler kan åpenbart ikke være i strid med tvistemålsloven §85, som bare gjelder forholdet til partenes påstander.
Lagmannsretten kan ikke se at de av den kjærende part påberopte Høyesterettsavgjørelser tilsier noen annen konklusjon. Kjennelsen inntatt i Rt-1989-497 gjaldt riktignok spørsmål om forståelse og anvendelse av vernetingsregler, men forholdet var der at herredsretten hadde funnet at hverken tvistemålsloven §22 som det var henvist til i stevningen, eller lovens §23 var anvendelig. Kjennelsen ble påkjært til lagmannsretten, men i kjæremålserklæringen ble det positivt gitt uttrykk for at det ikke ble hevdet at §23 kom til anvendelse. Av denne grunn tolket ikke lagmannsretten denne bestemmelse, og det var da heller ikke noe som kunne prøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ingen av de overordnede retter har således vurdert eller uttalt seg om det her aktuelle spørsmål, nemlig om den rett som mottar en stevning og som da må prøve hvorvidt den er rett verneting, kan foreta denne prøvelse også etter andre vernetingsregler enn den eller de som er positivt nevnt i stevningen.
Heller ikke kjennelsen inntatt i Rt-1966-103 flg. som gjaldt forholdet mellom nedlagt påstand og dom, kan ha noen betydning for nærværende sak.
Lagmannsretten anser det klart at stevningen med vedlegg ga herredsretten tilstrekkelig grunnlag for på en forsvarlig måte å prøve hvorvidt den i medhold av tvistemålsloven §25 var rett verneting i saken, og det kan ikke ses at herredsretten, da den kom til at så var tilfellet, gjorde seg skyldig i noen uriktig lovforståelse eller anvendelse. I likhet med herredsretten anser lagmannsretten Horten for å ha vært oppfyllelsessted når det gjaldt Invests forpliktelse i det gjensidig bebyrdende kontraktsforhold mellom selskapet og Andersen, kjøpekontrakten av 24. juli 1991. Det var i Horten Invest skulle prestere kontraktsmessig ytelse, og etter kjøpekontraktens §8 var det der overtagelsesforretning skulle holdes. Etter lagmannsrettens vurdering måtte da et søksmål for å fremtvinge oppfyllelsen kunne anlegges ved Horten herredsrett, og det samme må da gjelde et søksmål med krav om erstatning for mangelfull leveranse, mislighold. Det vises i denne forbindelse til kjennelse inntatt i Rt-1951-245 flg. At Andersen etter kjøpekontrakten skulle betale kjøpesummen hos Norsk Megling AS i Tønsberg, er uten betydning. Det er ikke Andersens betalingsplikt tvisten i saken gjelder.
Horten herredsretts beslutning om å fremme saken blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves, og i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd pålegges Invest å erstatte Andersen dennes omkostninger for herredsretten og lagmannsretten, idet særlige grunner som tilsier fritagelse for erstatningsplikten ikke finnes å foreligge. Omkostningene har bestått i utgift til egen advokat, og dennes salær er oppgitt til kr 5.600,-. Motpartens advokat har ikke hatt noe å bemerke til dette, og lagmannsretten tilkjenner beløpet som anses å være rimelig.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens beslutning stadfestes.
2. Som erstatning for saksomkostninger tilpliktes H. A. Invest AS å betale til Torild Andersen kr 5.600,- -kronerfemtusensekshundre- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.