LA-1995-1115
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-21 |
| Publisert: | LA-1995-01115 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Telemark Herredsrett Nr: 1995-179 - Agder lagmannsrett LA-1995-01115 A |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Niels Olav Formo) Ankemotpart: Staten v. Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Johan Henrik Frøstrup) |
| Forfatter: | Lagdommer Erling Strand, formann Lagdommer Steinar Thomassen Ekstraord. lagdommer Raamund Stuhaug Protokollfører: Lagdommer Steinar Thomassen |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Militærnekterloven (1965) |
A, født xx.xx.1974, møtte til sesjon 9. mars 1993. Han ga da uttrykk for at han ville søke siviltjeneste, men fulgte ikke dette opp ved formell søknad om fritak for militærtjeneste. Han ble rulleført ved Vernepliktsforvaltning Buskerud, hvorfra han 31. oktober 1994 ble meddelt at han var fordelt til hæren, infanteriet, og at han i juli 1995 ville bli innkalt til 6 måneders førstegangstjeneste ved Garnisonen i Porsanger.
Den 13. februar 1995 sendte A inn søknad om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner og overføring til sivil tjenesteplikt. Justisdepartementet avslo søknaden den 22. mai 1995. Da A nektet å underskrive villighetserklæring, tok advokat Johan Henrik Frøstrup på vegne av Staten v/Justisdepartementet ut stevning mot A ved Nedre Telemark herredsrett, med påstand om at vilkårene for fritak ikke var til stede. Advokat Niels Olav Formo innga tilsvar på vegne av A.
Nedre Telemark herredsrett avsa den 7. november 1995 dom med slik domsslutning:
Vilkårene for å frita A, f. xx.xx.1974 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke til stede.
Når det ellers gjelder sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens vurdering av sakens faktiske og rettslige sider, vises til herredsrettens dom.
A v/advokat Niels Olav Formo har den 7. desember 1995 påanket dommen til Agder lagmannsrett. Advokat Johan Henrik Frøstrup har den 14. desember 1995 inngitt tilsvar på vegne av Staten v/Justisdepartementet og har påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Skien den 11. mars 1996. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Advokat Johan Henrik Frøstrup møtte på vegne av ankemotparten. Det ble avhørt fire vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten. Partene dokumenterte endel skriftlige bevis, og advokat Frøstrup fremla juridisk utdrag.
Den ankende part har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
A har en alvorlig og grunnfestet pasifistisk innstilling. Han vil ikke kunne delta i våpenopplæring og kan ikke gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i alvorlig konflikt med sin overbevisning. Hans pasifistiske grunnholdning tilfredsstiller de krav til fasthet og styrke som er et vilkår for fritak etter lovens §1.
Justisdepartementets avslag bygger hovedsaklig på et løsrevet sitat fra As politiforklaring. Dette sitat gir ikke et fullstendig bilde av As holdning til våpenbruk. Forøvrig har han vært gjennom en utvikling og modning siden politiforklaringen ble avgitt. Han er idag i enda sterkere grad overbevist om at han ikke kan delta i noen form for militærtjeneste, heller ikke væpnet motstand under slike forutsetninger som nevnt i politiforklaringen. Det er As overbevisning idag som er avgjørende for hvorvidt han tilfredsstiller lovens vilkår for fritak.
Hele As familie har en klar holdning mot vold og våpenbruk. Konflikter innen familien har alltid vært løst gjennom samtaler og forhandlinger. På samme måte må internasjonale konflikter løses, som for eksempel den pågående konflikt i Bosnia. Han kan godta at norske FN-styrker, som sanitetspersonell i Bosnia, er bevæpnet. Forutsetningen må imidlertid være at de kun bruker sine våpen i rent akutte nødretts/nødvergesituasjoner, for å berge sitt eget liv. Han er prinsipielt imot NATO-styrkers engasjement med våpen i Bosnia. Han vil for egen del aldri kunne delta i en slik styrke, fordi den forutsetter opplæring i våpenbruk og fordi den står under militær kommando. Skulle han kunne delta i en fredsbevarende styrke i utlandet, måtte det i såfall være tale om rene humanitære hjelpetiltak, og styrken måtte være ubevæpnet.
Han kan ellers kun tenke seg å bekjempe konflikter med midler som sivil ulydighet, streik, demonstrasjoner og lignende, og er for sin egen del helt reservasjonsløs når det gjelder spørsmålet om bruk av våpen. Han har tidligere uttalt at mennesker med andre oppfatninger må respekteres for deres standpunkt, og dette mener han fortsatt. Dette betyr imidlertid ikke at han godtar at andre griper til våpen. Han vil selv ikke kunne bruke våpen mot noe medmenneske medmindre det skulle foreligge en helt ekstrem nødretts-/nødvergesituasjon hvor hans eget eller andres liv er direkte truet, hvor alle andre midler har vist seg uanvendelige og hvor våpenbruk og det å ta liv fremstiller seg som en siste utveg for å unngå utryddelse, jfr. Såheimdommen, Rt-1971-769, særlig side 774.
For herredsretten ble det brukt mot ham at det gikk lang tid før han søkte om fritak. Selv om hans holdning mot forsvaret og våpenbruk ble forsterket ved sesjonen, gikk det nærmere to år før han søkte om fritak. At han ikke søkte før, skyldtes imidlertid at han ved Vernepliktforvaltning Buskerud fikk opplyst at han kunne vente med å søke til han fikk innkalling, og at det ikke spilte noen rolle for vurderingen av søknaden når den ble innlevert. Forøvrig hadde han allerede ved sesjonen "krysset av" for at han ville søke siviltjeneste. A har nedlagt slik påstand:
1. Vilkårene for å frita A for militærtjeneste i henhold til lov av 19. mars 1065 nr. 3 er tilstede.
2. A ilegges ikke sakens omkostninger for lagmannsretten.
Advokat Frøstrup har på vegne av Staten anført at herredsretten korrekt har kommet til at As overbevisning ikke tilfredsstiller lovens vilkår for fritak, og at hverken overbevisningens karakter eller dens fasthet og styrke er tilstrekkelig. Før øvrig har ankemotparten sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Det stilles meget strenge krav til den overbevisning som skal kunne lede til fritak. Overbevisningen må, enten den er basert på religiøse, moralske, politiske eller andre motiver, bygge på et klart pasifistisk grunnlag. Dette pasifistiske standpunkt må være absulutt og reservasjonsløst. Når det ellers gjelder de krav som stilles til overbevisningens fasthet og styrke, vises til Singsaasdommen, Rt-1979-1545, særlig side 1547-1548.
A har etter herredsrettens dom "tilpasset" sin forklaring til lovens vilkår. Da saken sto for herredsretten hadde ikke A tatt avstand fra at andre utførte militærtjeneste. Han hadde heller ikke tatt avstand fra at Norge har et forsvar, og han erkjente at forsvaret var best egnet til å sørge for borgernes sikkerhet. Han hadde kun tatt det standpunkt at han ikke selv kunne gripe til våpen. Dette tilfredsstiller klart ikke lovens krav til overbevisningens styrke og fasthet. Når han nå forklarer seg noe anderledes, er dette neppe et uttrykk for at As overbevisning er blitt vesentlig styrket i løpet av det korte tidsrom som er gått siden han avga forklaring i herredsretten 7. november 1995. Endringen av forklaring viser heller at A nå har forstått at han må forklare seg anderledes for å oppnå fritak.
Nå har A uttalt at han kan tenke seg å delta i fredsbevarende styrker, dersom det kun er tale om hjelpetjeneste. Han har akseptert at norske hjelpestyrker under FN-tjeneste bærer våpen, og også under gitte forutsetninger bruker sine våpen. A kan da ikke ses å ha tatt konsekvent avstand fra all våpenbruk. Når det gjelder frigjøringsbevegelsers virksomhet i enkelte land i den tredje verden, har han heller ikke tatt konsekvent avstand fra all våpenbruk. Etter rettspraksis er det på det rene at aksept av våpenbruk mot andre nasjoner eller i et indre opprør, selv på snevre vilkår, ikke lar seg forene med den pasifistiske holdning som loven krever. Overbevisningen må ha ført frem til et standpunkt som er absolutt og ikke knyttet til forutsetninger av noen art, jfr. Rt-1973-170, særlig førstvoterendes uttalelse side 173, og Rt-1969-1285 (Hogstad).
Det er et moment som taler mot A at det gikk lang tid, ca. 2 år, fra han var på sesjon inntil han søkte om fritak. Når han nå for lagmannsretten har forklart at han flere ganger var i kontakt med Vernepliktsforvaltning Buskerud med spørsmål om hvordan han skulle forholde seg, hvilket er bekreftet av vitnet Nyhus, viser dette at han ikke har hatt noen konsekvent og reservasjonsløs holdning og at hans overbevisning ikke har den tilstrekkelige fasthet og styrke som kreves for fritak. Når han heller ikke har tatt klart avstand fra andres våpenbruk, må dette lede til at vilkårene for fritak ikke er til stede.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Nedre Telemark herredsretts dom av 07. november 1995 stadfestes.
2. A, f. xx.xx.1974 dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten skal bemerke:
For at A skal kunne fritas for militærtjeneste i medhold av lov om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §1, må det finnes godtgjort at at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Til denne overbevisning stilles etter rettspraksis strenge krav både med hensyn til innholdet og til dens fasthet og styrke.
Lagmannsretten er etter bevisførselen kommet til at A har en slik fast og alvorlig overbevisning at lovens vilkår for fritak foreligger. Slik A har forklart seg, kan han ikke under noen omstendighet delta i våpenopplæring eller utføre noen tjeneste som forutsetter opplæring i våpenbruk. Lagmannsretten finner ikke grunn til å betvile at A har en slik alvorlig pasifistisk grunnholdning han selv har beskrevet, og at det er helt uforenelig med hans samvittighet å ta liv eller gripe til våpen i en konfliktsituasjon, heller ikke om vårt eget land skulle bli angrepet av en ytre fiende.
A har ikke tatt avstand fra at FN-styrker under fredsbevarende tjeneste i utlandet bærer våpen. Han har dog klart presisert at våpen bare må brukes i nødretts- eller nødvergesituasjoner, og først når alle andre mulige midler forgjeves er prøvet. Lagmannsretten har oppfattet ham slik at han nærmest likestiller slik tjeneste med polititjeneste, og A godtar at også politiet bærer våpen under vanskelige oppdrag, men at våpen bare brukes til nødverge eller i en nødrettssituasjon. A har klart presisert at selv om han i slike situasjoner som nevnt aksepterer væpnede oppdrag, ville han selv under ingen omstendighet kunne delta i slik tjeneste.
Lagmannsretten kan ikke se at den begrensede våpenbruk A kan akseptere hos andre, diskvalifiserer ham for fritak. Når det gjelder eget våpenbruk har han stillet seg helt avvisende, dog med unntak av ekstreme nødretts/nødvergesituasjoner, hvor våpenbruk er siste og eneste utvei for å forhindre tap av eget eller andres liv. A har ikke akseptert våpenbruk i større utstrekning enn hva som er godtatt gjennom rettspraksis, og har selv vist til Såheimdommen, Rt-1971-769 flg.
Lagmannsretten kan ikke se at den omstendighet at det gikk nærmere to år fra sesjonen og inntil A søkte fritak, taler for at hans overbevisning ikke har den tilstrekkelige fasthet og styrke. Det er for lagmannsretten godtgjort at han ved flere anledninger tok kontakt med Vernepliktsforvaltning Buskerud. Det er ikke noen grunn til å betvile at A oppfattet de svar han fikk slik at det ikke hastet med å søke før han eventuelt ble innkalt, og at det ikke hadde noen betydning for behandlingen av søknaden om han ventet med å sende den inn.
Staten har anført at A synes å ha tilpasset sin forklaring for lagmannsretten, og at han har forklart seg anderledes enn hva han gjorde for herredsretten fordi han nå vet mer om hva som kreves for å oppnå fritak. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for denne anførsel. Det er tvert om lagmannsretten oppfatning at A har forsøkt å besvare de spørsmål han er stillet under eksaminasjonen for lagmannsretten så utfyllende og korrekt som mulig, også når det dreide seg om spørsmål hvor et ærlig svar kunne svekke hans sak. Han har således også holdt fast ved den forklaring han ga for herredsretten om sin holdning til andres våpenbruk, selv om han må ha forstått at dette var en av de viktigste årsaker til at herredsretten ikke fant lovens vilkår for fritak til stede. A har for lagmannsretten gitt et ærlig og oppriktig inntrykk, og det er ikke noe ved hans forklaring som trekker i retning av at han har tilpasset sin forklaring til lovens fritakskrav. Han har selv hevdet at hans overbevisning og pasifistiske livssyn er under stadig endring, og at han idag står enda fastere på sitt standpunkt enn hva han gjorde i tiden før sakens behandling i herredsretten. Lagmannsretten bemerker at det er As standpunkt slik det foreligger idag, som skal prøves mot lovens fritakskrav.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at Rolf Edgar A ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, og at vilkårene for fritak etter lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §1 er til stede.
Sakens omkostninger skal dekkes av det offentlige, jfr. loven §8. Det foreligger derfor intet saksomkostnigsspørsmål til avgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Vilkårene for å frita A for militærtjeneste i medhold av lov nr. 3 av 19. mars 1965 §1 er til stede.