LA-1995-192

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-11-13
Publisert:	LA-1995-00192
Stikkord:	Forsikringsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Sandefjord byrett Nr: 94-00114 - Agder lagmannsrett LA-1995-00192 A. Anket til Høyesterett - HR-1996-00287K - anken nektet fremmet.
Parter:	Ankende part: Unni Christensen (Prosessfullmektig: Advokat Ole Petter Breistøl). Ankemotpart: UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Truls Nygaard).
Forfatter:	Lagdommer Per Holtar Evensen, formann, byrettsdommer Sverre Jansen, eks.ord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1989) §4-9, §8-1, Tvistemålsloven (1915) §180, §366, §367, Skadeserstatningsloven (1969) §4-2, §4-3, §18

Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt en forsikringstagers krav på erstatning fra et forsikringsselskap er avskåret som følge av forsikringstagerens forsettlige fremkallelse av forsikringstilfellet, jfr. forsikringsavtaleloven (FAL) §4-9 og §8-1.

Unni Christensen og hennes fraskilte ektefelle Arne Christensen er sammen eiere av eiendommen Lahelleveien 154 i Sandefjord, en boligeiendom de ervervet i 1985.

Den 29. mai 1993, på et tidspunkt da Unni Christensen bebodde eiendommen alene etter at Arne Christensen hadde flyttet ut noen måneder tidligere, brant et anneks på Lahelleveien 154. Annekset var i likhet med eiendommens øvrige bebyggelse forsikret i Uni Storebrand Skadeforsikring AS, heretter benevnt UNI. Det samme gjaldt noe innbo/løsøre, dels tilhørende ektefellene Christensen og dels deres datter og svigersønn, som var lagret i annekset og som ble ødelagt ved brannen. Tett ved annekset hadde ektefellene Christensen en kostbar fritidsbåt liggende i opplag. Også denne som ble noe skadet, var forsikret i UNI.

Brannen ble i noen grad etterforsket av politiet i Sandefjord som 27. oktober 1993 underrettet Unni Christensen om at forholdet for hennes vedkommende var henlagt etter bevisets stilling.

UNI som etterhvert har dekket den skade som ved brannen ble påført Arne Christensen og datteren og svigersønnen, har nektet å utbetale erstatning til Unni Christensen. Denne reiste derfor søksmål mot UNI ved Sandefjord byrett, mens selskapet reiste motsøksmål med krav om dekning av sine uttellinger til Arne Christensen, datter og svigersønn, samt diverse omkostninger.

Sandefjord byrett avsa 14. desember 1994 dom med slik slutning:

"I hovedsøksmålet:

Uni Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

I motsøksmålet:

Unni Christensen dømmes til å betale 67428,- - sekstisyvtusenfirehundreogtjueåtte - kroner i erstatning til Uni Storebrand Skadeforsikring AS med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig forsinkelsesrente fra 22. april 1994 og til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

I begge søksmål:

Unni Christensen dømmes til å erstatte Uni Storebrand Skadeforsikring AS' saksomkostninger med 70639,- - syttitusensekshundreogtrettini - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

De nærmere enkeltheter når det gjelder sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens avgjørelsesgrunner for sitt resultat, fremgår av domspremissene.

Unni Christensen har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett, idet det er gjort gjeldende at byretten både har vurdert bevisene feil og lagt til grunn uriktig rettsanvendelse.

Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 25. - 27. oktober 1995. Unni Christensen møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat Ole Petter Breistøl, mens UNI var representert ved advokat Truls Nygaard og skadekonsulent Odd Johan Moholdt. Unni Christensen avga partsforklaring. Det ble avhørt ialt 13 vitner inklusive Odd Johan Moholdt som etter forståelse partene imellom overvar forhandlingene i sin helhet. Sammen med parter og prosessfullmektiger foretok retten befaring på Lahelleveien 154. Fremleggelse av skriftlig materiale og dokumentasjon skjedde slik rettsboken viser.

Unni Christensen har i det vesentlige gjort gjeldende:

Spørsmålet i saken er om Unni Christensen selv har anstiftet brannen eller ikke. Dersom dette spørsmål må besvares bekreftende, erkjennes det at hennes erstatningskrav er avskåret etter forsikringsavtaleloven §4-9.

Ansvarsfrihet for UNI er betinget av at det er en sterk sannsynlighetsovervekt for at Unni Christensen selv og forsettlig har anstiftet brannen, og det er UNI som har en streng bevisbyrde for så vidt. Det vises til Rt-1990-1086 og til Ot.prp. 88/89 side 89. Denne bevisbyrde er her ikke oppfylt.

Ved fastlegging av faktum må det tas utgangspunkt i forklaringen til Unni Christensen som bestemt benekter å ha tent på, en forklaring hvis riktighet bestyrkes ved andre bevisligheter. Noe endelig bevis for en bestemt brannårsak foreligger ikke. En kan tro og gjette når det gjelder brannårsak, men avgjørende er det at det her foreligger flere teoretiske muligheter som det ikke kan sees bort fra.

Selvantennelse må på bakgrunn av bevisførselen anses for å være den mest sannsynlige brannårsak. Det må legges til grunn at brannen oppsto like innenfor inngangsdøra til annekset, i gangen eller det tilstøtende kott der det ble oppbevart en flaske med herder. Denne flasken kan meget vel ha eksplodert grunnet oppheting eller på annen måte ha blitt knust, slik at innholdet har rent ut og kommet i kontakt med et eller annet brennbart materiale, treverk, husstøv, papir e.l. Det vises her til fremlagt materiale om herderens farlige egenskaper og til konsulent Erik Aabergs vitneforklaring om det samme. At flasken med herder var i kottet sannsynliggjøres gjennom vitneprovene fra Arne Christensen og hans svigersønn Odd Grønvold. Flasken kan ha stått på hylla i kottet og blitt knust ved fall derfra, eksempelvis ned på den dregg som også ble oppbevart der, men den kan også ha befunnet seg på gulvet og ved uforvarenhet har blitt knust av Unni Christensen som ikke var klar over at herderflaska befant seg der. Det må videre legges til grunn at det i gang og kott befant seg brennbart materiale som papir, polish, lakk, rensemidler og pussefiller, samt at det derfor var en ikke ubetydelig aktivitet i disse rom. Da det ikke vites om dørene i annekset har vært lukket eller stått åpne, kan det ikke sees bort fra at herderflasken er overopphetet av sollys.

Mens det kan utelukkes at feil på det elektriske anlegg har forårsaket brannen, gjenstår bar ild som mulig brannsårsak. Det tas her sterk avstand fra hva byretten har kommet til for så vidt, nemlig at Unni Christensen selv har satt fyr på annekset ved bruk av fyrstikker eller lighter og brennbar væske. Holdepunkter for en slik slutning has overhodet ikke, og slett ikke for at det var Unni Christensen som eventuelt handlet som her beskrevet.

Byretten har funnet det påfallende at Unni Christensen ikke oppdaget brannen på et langt tidligere tidspunkt enn hun selv har angitt. Dette forhold er imidlertid ikke påfallende når det sees hen til hvor Unni Christensen satt, til at hun der hadde radioen på, og til det som må legges til grunn når det gjelder brannutviklingen. I sistnevnte henseende påpekes det at vitnet Halvor Sanne ikke så tegn til brann da han passerte eiendommen kl. 2210-2215, og at Espen Sundbø som kom til brannstedet straks etter at Unni Christensen selv hadde oppdaget brannen, men før brannvesenets ankomst kl. 2231, først bare så flammer innenfor utgangsdøra i annekset som sto på gløtt, flammer som først senere slo ut av annekset. Det er dessuten på det rene at det var et svakt vinddrag i lufta, dette i retning fra Unni Christensens oppholdssted og mot annekset.

Da Unni Christensen oppdaget brannen, ble hun sjokkert og fortvilet, og hennes opptreden på brannstedet må sees på denne bakgrunn. Det var ikke unaturlig at hun tenkte på mulige årsaker og ga uttrykk for sine tanker for så vidt.

Det var heller intet bemerkelsesverdig ved hennes opptreden i dagene som fulgte, hennes henvendelser til forsikringsselskapet med varsel om regn, vind og løse takplater. Hennes sterke ønske om å få det brannskadde annekset bort var vel begrunnet. Unni Christensen kan ikke bebreides for rivingen av annekset, idet denne fant sted etter at politiet for sitt vedkommende hadde gitt klarsignal, og etter at de av UNI engasjerte folk hadde vært på stedet og der klarlagt skadene, samtidig som de tok med seg gjenstander fra branntomta.

UNI's nektelse av å utbetale erstatning til Unni Christensen ble fra først av begrunnet ut fra hva hennes svigerinne Gloria Hawenstrøm hadde fortalt selskapets folk om hva Unni Christensen skulle ha tilbudt henne for å medvirke til brannstiftelse, en forklaring som også var opptakten til den ensidige etterforskning UNI selv har forestått. Retten må imidlertid se helt bort fra Gloria Hawenstrøms vitneprov.

Selv om bar ild anses som en klart mindre sannsynlig brannårsak enn selvantennelse, kan det ikke sees bort fra bar ild som brannårsak. Da må det imidlertid også stilles spørsmål om hvem som sto bak den åpne ild. Dette kan meget vel ha vært andre enn Unni Christensen. Unge mennesker som nøt øl ble iakttatt i nærheten av brannstedet like før brannen, og såvel disse som andre kan ha vært ved og i annekset uten at Unni Christensen kunne se det fra sitt oppholdssted. I denne forbindelse påpekes det at mye kan tyde på at anneksets utgangsdør har stått ulåst.

Det kan heller ikke sees bort fra at en mistet eller gjenglemt sigarett kan ha utløst brannen. Konklusjonen må være at det foreligger sikre og objektive holdepunkter for selvantennelse, mens det ikke finnes objektive funn som peker i retning av at åpen ild har vært brannårsak, langt mindre i retning av at Unni Christensen selv har tent på annekset. Det siste gjør at denne sak ligger anderledes an enn sakene omhandlet i Rt-1990-1082 flg. og de dommer som det der er henvist til.

Med de endringer som fremgår av foranstående, fastholdes det vesentlige av de anførsler som ble gjort for byretten og er gjengitt i dennes dom.

For det tilfelle at Unni Christensens anke ikke fører fram, erkjenner hun at hun er forpliktet til å betale til UNI de kr 67428,- hun ble pålagt å betale av byretten og de kr 76913,- UNI nå har påstått seg tilkjent som erstatning for ytterligere utbetalinger, begge deler med tillegg av 12 % rente p.a. fra hhv. 22. april og 1. juli 1994 til betaling skjer.

Unni Christensen har nedlagt slik påstand:

"1. UNI-Storebrand Skadeforsikring A/S er forpliktet til å foreta skadeoppgjør etter brannen i Lahellevn. 154 den 29. mai 1993 i henhold til gjeldende forsikringsavtale.

2. Unni Christensen frifinnes for så vidt gjelder UNI Storebrand Skadeforsikring A/S's regresskrav, jfr. byrettens dom i motsøksmålet.

3. UNI-Storebrand Skadeforsikring A/S dømmes til å erstatte Unni Christensen hennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."

Uni Storebrand Skadeforsikring AS har i det vesentlige anført:

Byrettens dom påståes stadfestet, idet den bygger på riktig rettsoppfatning og -anvendelse, samt rett bevisbedømmelse.

Det erkjennes at UNI's nektelse av å betale erstatning til Unni Christensen alene er berettiget dersom det ikke foreligger noen annen rimelig forklaring på brannen enn at Unni Christensen selv og forsettlig har antent den. Sannsynlighetsovervekten for at det siste har vært tilfellet må være klar, og det er UNI som har en tung bevisbyrde for så vidt.

En rekke forhold viser her enkeltvis og samlet, at det med betydelig grad av sannsynlighet kan legges til grunn at andre brannårsaker ikke har foreligget og at Unni Christensen selv må ha tent på annekset.

Som erkjent av Unni Christensen, må det sees bort fra feil på det elektriske anlegg som brannårsak. Da gjenstår bare to muligheter, selvantennelse eller åpen ild.

Det må legges til grunn at brannen oppsto i gangen like innenfor anneksets utgangsdør der gulvet ble gjennombrent, ikke i kottet der brannskaden i gulvet var mindre. At det her skal ha oppstått selvantennelse er direkte usannsynlig.

De filler og de båtpussemidler Unni Christensen eventuelt hadde lagt fra seg, var ikke selvantennelige. Den herder som er påberopt, kunne utvikle selvantennelse hvis den kom i kontakt med brennbart materiale, men intet tyder på at dette har vært tilfellet her. Det er for det første tvilsomt om herderen overhodet har befunnet seg i annekset, jfr. vitneprovene til Arne Christensen og Odd Grønvold, men var den det, må det i hvert fall legges til grunn at Grønvold hadde plassert den på hylla i kottet. Hverken her eller annetsteds i kottet kunne den flaske som herderen befant seg i, bli så opphetet at den sprakk. At flaska, uten ytre påvirkning, skulle falle ned på gulvet og der bli knust, må anses utelukket. Noen ytre påvirkning kan ikke antas å ha foreligget hverken fra Unni Christensen eller andres side.

Selv om herderen skulle ha vært i kottet, og selv om flaska skulle ha blitt knust under fall fra hylla eller mens den lå på gulvet i kottet, er det høyst usannsynlig at herderen skulle ha spredt seg utover slik at selvantennelse kunne oppstå ute i gangen. Døra mellom kottet og gangen sto neppe åpen, og selv om dette hadde vært tilfellet, ville avstanden vært for stor.

Etter dette må selvantennelse anses utelukket.

Holdepunkter for at andre enn Unni Christensen selv har tent på annekset finnes ikke. Anneksets utgangsdør må antas å ha vært låst, og spor etter noe innbrudd fantes ikke. Annekset var godt synlig fra den nærliggende offentlige vei, og det var relativt lyst da brannen eventuelt må være påsatt. Hærverk kan ikke være forøvet, idet dette ville vært hørt av Unni Christensen, og noe hevnmotiv fra noe hold er ikke påvist. Under disse omstendigheter må det anses som helt usannsynlig at brannen skulle være anstiftet av andre enn Unni Christensen selv, det være seg de ungdommer som ble observert i nærheten av brannstedet eller andre.

På bakgrunn av hennes forsikringer om hvor forsiktig hun er med røyking, må det sees bort fra den mulighet at Unni Christensen ved et uhell har forårsaket brannen i slik sammenheng.

Samtidig som det ikke foreligger noe realistisk alternativ, er det mye som taler for at Unni Christensen har tent på annekset.

Selv om det var et svakt vinddrag i motsatt retning, er det for det første påfallende at Unni Christensen ikke oppdaget brannen på et langt tidligere tidspunkt. Under normale omstendigheter hadde det vært grunn til å vente at hun med sin frykt for røyk hadde reagert på den røyklukt hun ifølge egen forklaring kjente gjennom ca 1 time. Noen grunn til å tro at gartner Bonden drev søppelbrenning på pinseaften hadde hun ikke. Hensett til det som må antas å ha vært tidspunktet for brannens oppstart og utviklingen av brannen, er det også påfallende at hun ikke har reagert på de lyder som brannen forårsaket og som måtte nå henne der hun satt 30-40 m unna. Brannflammene må dessuten ha kastet lys utover steder som Unni Christensen kunne se. Også Unni Christensens opptreden under brannen og senere er godt forenlig med at hun hadde tent på annekset. På brannstedet snakket hun om pussemidler og -filler, om hvor hun hadde plassert dette, og om navngitte personer som kunne ha anstiftet brannen. Alt dette kan tyde på dårlig samvittighet.

I samme retning trekker det at Unni Christensen hadde det svært travelt med å få revet det brannskadde annekset og faktisk besørget dette revet til tross for at hun visste at dette skjedde i strid med selskapets uttalte ønske. Den illojalitet hun derved utviste må få betydning såvel ved bevisvurderingen som ved fastlegging av kravet til bevis. Det vises for så vidt til Rt-1990-688 og til Gulating lagmannsretts dom av 11. oktober 1985, sidene 80-81.

Selv om det ikke er nødvendig å kunne ettervise et motiv for Unni Christensens ildspåsettelse, påpekes det at hun var separert, at hun og ektefellen hadde en gjeld på ca 600000,-, at hun var plaget av sykdom og hadde meget beskjeden inntekt. Idet det forøvrig vises til byrettens domsgrunner som tiltres, anser UNI det med tilstrekkelig grad av sannsynlighet godtgjort at Unni Christensen forsettlig har anstiftet brannen og at UNI derfor må frifinnes i medhold av forsikringsavtaleloven §4-9 første ledd.

I tiden etter sakens behandling i byretten har UNI hatt ytterligere uttellinger til andre skadelidte enn Unni Christensen og til dekning av omkostninger. Merbeløpet utgjør ialt kr 76913,-, et beløp Unni Christensen må være pliktig til å erstatte i tillegg til de kr 67428,- hun ble pålagt å betale av byretten. Det vises til skadeserstatningsloven §4-3, jfr. §4-2.

UNI har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. Unni Christensen dømmes til å betale til UNIStorebrand Skadeforsikring A/S kr 76913,- med tillegg av 12 % rente p.a. fra 1. juli 1994 til betaling skjer.

3. Unni Christensen tilpliktes å erstatte UNI-Storebrand Skadeforsikring A/S dets omkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke:

Det avgjørende spørsmål i saken er hvorvidt det må legges til grunn at Unni Christensen selv har fremkalt forsikringstilfellet ved forsettlig å sette fyr på annekset. For det tilfelle at dette spørsmål må besvares bekreftende, er partene enige om at Unni Christensens erstatningskrav mot UNI er avskåret etter forsikringsavtaleloven §4-9, og om at hun samtidig er erstatningsansvarlig overfor UNI etter skadeserstatningsloven §4-3.

Ved sin bevisvurdering tar lagmannsretten i likhet med byretten utgangspunkt i det som er uttalt og lagt til grunn i Høyesteretts dommer inntatt i Rt-1985-211 flg., Rt-1987-657 flg. og Rt-1990-1082 flg. Det følger herav at ansvarsfrihet for forsikringsselskapet er betinget av at det foreligger en sterk overvekt av sannsynlighet for at forsikringstageren forsettlig har fremkalt forsikringstilfellet, her brannen, samt av at det ikke foreligger noen annen rimelig forklaring på brannen. Hensett til det lite ønskelige i at det skal være lett å oppnå erstatningsutbetaling etter forsettlig ildspåsettelse, må beviskravene likevel ikke være så strenge at de i praksis vil utelukke avskjæring av erstatningskrav, etter forsikringsavtaleloven §4-9. Bevisbedømmelsen må baseres på en helhetsvurdering av såvel branntekniske funn som av andre ytre forhold, eksempelvis forsikringstagerens opptreden før, under og etter brannen. I noen, men mindre grad må det også kunne sees hen til en troverdighetsvurdering av forsikringstageren ut fra dennes fremtreden i retten.

De foran nevnte Høyesterettsdommer gjaldt alle anvendelsen av dagjeldende forsikringsavtalelov §18, men må etter lagmannsrettens vurdering ha samme gyldighet i relasjon til nåværende forsikringsavtalelov §4-9 som også gjaldt da den her aktuelle brann oppsto.

Som partene er enige om, ser lagmannsretten bort fra feil på det elektriske anlegg som årsak til brannen i Lahelleveien 154. Det som gjenstår som mulige brannårsaker er da selvantennelse eller åpen ild, herunder ild oppstått som følge av uaktsom opptreden i forbindelse med røyking.

Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at brannen oppsto like innenfor inngangsdøra til annekset. At arnestedet var her, anses godtgjort ved fremlagte fotografier som viser at ganggulvet var gjennombrent, noe som ikke var tilfellet annetsteds i annekset. Forklaringen fra røykdykker Frank Samuelsen om at han innenfor utgangsdøra tro ned til bakken trekker i samme retning. Objektive funn som indikerer en bestemt brannårsak er ikke gjort. Både politiet og UNI's folk har fra brannstedet tatt med seg noe materiale. Politiet har etter det opplyste ikke undersøkt dette, og ingen har påvist spor etter brennbar væske i materialet.

Som mulig forklaring på at selvantennelse kan ha oppstått, har Unni Christensen henvist til vitneforklaringer fra Arne Christensen og Odd Grønvold, forklaringer som sannsynliggjør at det i kottet befant seg en 25 ml glassflaske inneholdende en herder av type Norpol katalysator nr. 1. Det er på det rene en slik herder, dersom den kommer i kontakt med brennbart materiale, kan forårsake selvantennelse og brann, men lagmannsretten anser det helt usannsynlig at dette har skjedd her. Det er for det første noe tvilsomt om herderflasken har befunnet seg i kottet, men om den det gjorde, må det på grunnlag av Odd Grønvolds forklaring antas at den opprinnelig ble plassert på hylla i kottet og at flaskas skrukork da var satt på. Ifølge Grønvold ble flaska plassert der en gang i 1992. Det må anses helt utenkelig at flaska, mens den befant seg på hylla, skulle bli opphetet i slik grad at den eksploderte, og det samme må gjelde om flaska hadde kommet ned på gulvet i kottet. Temperaturen var ikke særlig høy på branndagen, og selv om alle dører har stått åpne, kan sola bare i en meget begrenset tid ha nådd inn i kottet.

Herderflaska kan etter all sannsynlighet ikke ha kommet ned på kottgulvet ved egen hjelp, og det foreligger ikke opplysninger om slik aktivitet i kottet som kunne medføre at flaska ble revet over ende eller ned på gulvet. Ei heller foreligger det opplysninger om at noe i den aktuelle tid forut for brannen skal ha vært kastet eller slengt inn i kottet, slik at flaska som eventuelt befant seg på gulvet, dermed ble knust.

På bakgrunn av det foran nevnte finner den samlede lagmannsrett at det med stor grad av sannsynlighet må sees bort fra at herderflaskas innhold har forårsaket selvantennelse og dermed brannen. Noe annet som kunne medføre selvantennelse, er ikke påberopt og vites ikke å ha befunnet seg i annekset.

Etter dette gjenstår bare bar ild som mulig brannårsak, og lagmannsretten skal for så vidt bemerke:

Unni Christensen som var alene på bopel branndagen, har forklart at hun avsluttet arbeidet med båtpuss en gang mellom kl. 1900 og kl. 2000. Etter å ha plassert pussemidlene i annekset, var hun da inne for bl.a. å ta en dusj, hvoretter hun tok opphold i hagen syd for boligen. Fra dette sted der hun nøt en flaske pils og lyttet til lokalradioen, hadde hun ikke sikt til annekset som lå ca 30 m unna og på motsatt side av boligen. Hun har opplyst at hun i henimot en time kjent en viss røyklukt, men slo seg til ro med at det måtte være naboen som brant bråte. Brannen oppdaget hun i følge sin forklaring da hun av en eller annen grunn beveget seg rundt boligens sydvestre hjørne. Dette skjedde like før familien Sundbø kom til stede, hvilket igjen var noen minutter før brannvesenets ankomst kl. 2231.

Lagmannsretten må legge til grunn at Unni Christensen ved hjelp av sin bærbare telefon lyktes i å få varslet sin bror Gunnar Ringdal om brannen, og at det var denne som kontaktet brannvesenet dit meldingen innløp. Basert på skadebildet og antatt gjennombrenningshastighet må lagmannsretten videre legge til grunn at brannen må ha oppstått ca kl. 2200. Vitnene Espen og Kåre Sundbø som begge har forklart at de på noen hundre meters avstand registrerte flammer eller gjenskinn av flammer, må ha kommet opp til annekset like før kl. 2230. De så da først at det brant inne i gangen før flammene slo ut av døra som sto noe åpen. Kåre Sundbø har gitt uttrykk for at det de så på avstand, muligens var gjenskinn av flammer fra et vindu i bolighuset. Vitnet Halvor Sanne har forklart at han, da han ved to anledninger passerte Lahelleveien 154 relativt kort tid forut for det tidspunkt da brannen ble oppdaget, så to øldrikkende ungdommer nede ved hovedveien og i en avstand av 50-100 m fra brannstedet. Andre personer er så vidt vites ikke observert på eller i nærheten av brannstedet denne kvelden.

Etter Unni Christensens egen forklaring maktet hun ikke selv å få varslet brannvesenet, og basert på vitneutsagn må det legges til grunn at hun på brannstedet virket noe oppskaket og forvirret, samtidig som hun lanserte mulige brannårsaker ved å fortelle om båtpussemidler og -filler, og ved å navngi mulige brannstiftere. Det foreligger divergerende vitneforklaringer når det gjelder spørsmålet om hvorvidt Unni Christensen var beruset, og retten har ikke grunnlag for å fastslå at hun var påvirket i vesentlig grad.

Det er på det rene at det brannskadde anneks av Unni Christensen ble besørget revet allerede 2. juni 1993, dette etter at politiet hadde gitt uttrykk for at intet var i veien for riving fra deres side, men samtidig i strid med UNI's klart uttalte anmodning om at annekset måtte bli stående. Ved den nærmere vurdering av hvilke konklusjoner som kan trekkes av det foran nevnte, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, bestående av ekstraordinær lagdommer Hans-Jacob Hallvang og tilkalt dommer, byrettsdommer Sverre Jansen, har kommet til samme resultat som byretten og kan i det alt vesentlige tiltre dennes begrunnelse for at det ikke finnes noen annen rimelig forklaring på brannen enn at denne er forsettlig anstiftet av Unni Christensen. At noen andre enn henne skulle ha tent på i annekset anses av flertallet som helt usannsynlig.

Mindretallet, rettens formann lagdommer Per Holtar Evensen, har funnet at det her ikke foreligger slik overvekt av sannsynlighet som etter praksis skal til for å fastslå at Unni Christensen selv og på forsettlig måte har anstiftet brannen.

Mindretallet vil først bemerke at det i sakene fra 1985, 1987 og 1990 som er nevnt ovenfor og som anses retningsgivende for bevisvurdering og beviskrav i saker av denne art, ble gjort funn som klart indikerte bevisst brannstiftelse, nemlig en tennanordning i saken fra 1990 og spredning av white spirit og fyringsolje i de andre, samtidig som det fantes helt usannsynlig at det her nevnte var anbragt eller brukt av andre enn forsikringstageren selv. Som tidligere nevnt ble slike eller andre indikasjoner på bevisst brannstiftelse ikke funnet etter brannen i Lahelleveien 154.

Dernest har mindretallet festet seg ved at døra til annekset sto på gløtt da familien Sundbø kom til brannstedet. Dette kan bety at døra har blitt sprengt opp på grunn av brannen, men også at døra har stått åpen og/eller ulåst. Derved har også uvedkommende kunnet komme inn i annekset uten å påkalle seg oppmerksomhet, det være seg fra Unni Christensen eller eventuelle forbipasserende på hovedveien nedenfor annekset. Det finnes ikke å kunne sees bort fra at nettopp dette har skjedd eller fra at brannen dermed er forårsaket av andre enn Unni Christensen.

Til tross for Unni Christensens egne forsikringer om egen forsiktighet i forbindelse med røyking, vil mindretallet heller ikke se bort fra den mulighet at hun, i forbindelse med avslutning av dagens båtpuss og innlegging av pussemidlene i annekset, ved uaksomhet kan ha lagt fra seg en sigarett, mistet en glo e.l., slik at brannen oppsto etter ulming gjennom noen tid.

Sett utenfra kan Unni Christensens opptreden under og etter brannen synes noe påfallende. Mindretallet anser imidlertid opptredenen også forenlig med reaksjonene hos en noe sjokkskadd person. At hun ikke oppdaget brannen på et tidligere tidspunkt, kan forklares med at det var lite støy fra brannstedet så lenge det bare brant innvendig i annekset.

Sluttelig vil mindretallet bemerke at Unni Christensen ikke kan sees å ha hatt noe forståelig motiv for å tenne på annekset. Hennes økonomi var ganske visst anstrengt, men hun hadde neppe grunn til å anta at denne ville bedre seg ved nedbrenning av annekset hvis innhold i vesentlig grad tilhørte andre.

I samsvar med flertallets standpunkt blir UNI å frifinne for Unni Christensens krav, hvilket innebærer at byrettens dom for så vidt blir å stadfeste.

I det motsøksmål UNI anla for byretten, ble Unni Christensen pålagt å betale til UNI kr 67428,- med tillegg av renter, en dom som var i samsvar med den av UNI nedlagte påstand.

Beløpet kr 67248,- refererte seg til UNI's erstatningsutbetalinger til Unni Christensens ektefelle og datter og svigersønn, samt de omkostninger selskapet hadde hatt i tiden fram til avsigelsen av byrettens dom. Unni Christensen ansås erstatningsansvarlig for det samlede beløp etter skadeserstatningsloven §4-3.

Foruten å påstå sistnevnte del av byrettens dom stadfestet, har UNI for lagmannsretten påstått seg tilkjent ytterligere kr 76913,-, hvilket beløp refererer seg til de ytterligere erstatningsutbetalinger og omkostninger selskapet har foretatt og hatt i tiden etter at byretten avsa sin dom.

Det kan muligens reises spørsmål om lagmannsretten har prosessuell adgang til å pådømme sistnevnte krav, jfr. tvistemålsloven §366 og §367. Uten å gå nærmere inn på dette spørsmål, finner lagmannsretten imidlertid å kunne pådømme også dette krav, idet Unni Christensen og hennes prosessfullmektig positivt har samtykket i at dette blir gjort. Det er også sett hen til at kravet er en direkte følge av det standpunkt som er inntatt når det gjelder brannårsak.

Unni Christensen og hennes prosessfullmektig har også erkjent at hun etter skadeserstatningsloven §4-3 er ansvarlig overfor UNI for de foran nevnte beløp, og de har heller ikke hatt innsigelser mot UNI's rentepåstand. Lagmannsretten finner det derfor ikke nødvendig å gå inn på hvorledes beløpene fremkommer eller på det rettslige grunnlag for Unni Christensens ansvar. Under dissens som foran angitt avsies det således dom for at Unni Christensen plikter å betale til UNI ialt kr 144341,- med tillegg av renter som påstått.

Unni Christensens anke har vært forgjeves, og etter tvistemålsloven §180 første ledd må hun pålegges å dekke UNI's omkostninger ved ankesaken, idet særlige omstendigheter som tilsier at hun fritas for dette, ikke finnes å foreligge.

Også denne omkostningsavgjørelse treffes under dissens som foran angitt.

UNI's prosessfullmektig har fremlagt oppgave over selskapets omkostninger ved ankesakens behandling som utgjør ialt kr 64574,-. Herav utgjør advokatens salærkrav kr 50400,-, utgifter til reiser, opphold, kopiering m.v. kr 4815,- og godtgjørelse/reisekostnader for vitner kr 9359,-.

Ankeforhandlingen gikk over 3 rettsdager. Hensett til at hans skriftlige saksforberedelse begrenset seg til avfattelse av et kort anketilsvar og til at han også førte saken for byretten, finner lagmannsretten salærkravet fra UNI's prosessfullmektig svært høyt og som uttrykk for at det må være nedlagt mer arbeid i saken enn nødvendig. Samtidig er det oppgitte utlegg til vitner ikke dokumentert. På denne bakgrunn pålegger lagmannsretten Unni Christensen å erstatte UNI et skjønnsmessig fastsatt erstatningsbeløp stort kr 50000,-.

Lagmannsretten har ikke funnet noen grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen avsies under dissenser som foran angitt.

Domsslutning:

1. Sandefjord byretts dom av 14. desember 1994 stadfestes.

2. I tillegg til de kr 67248,- som Unni Christensen ved den under pkt. 1 nevnte dom ble pålagt å betale til Uni Storebrand Skadeforsikring AS, dømmes hun til innen 2 -touker fra forkynnelsen av denne dom å betale til samme kr 76913,- - kronersyttisekstusennihundreogtretten - med tillegg av 12 - tolv - prosent renter pro anno fra 1. juli 1994 til betaling skjer.

3. Unni Christensen dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom å betale til Uni Storebrand Skadeforsikring AS kr 50000,- - kronerfemtitusen - som erstatning for saksomkostninger ved lagmannsretten.