LA-1995-497
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-05-03 |
| Publisert: | LA-1995-00497 |
| Stikkord: | Eiendomsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr: 94-00515 A - Agder lagmannsrett LA-1995-00497 A |
| Parter: | Ankende part: Tarkjel Ose (Prosessfullmektig: Advokat Svenn Aagestad). Ankemotpart: Dreng Moi, Torleiv Moy, Torgeir Langeid (Prosessfullmektig: Advokat Kristian Launes). |
| Forfatter: | Lagdommer Trude Sæbø, formann. Lagdommer Nils Simonsen. Herredsrettsdommer Jens Kristian Elstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180 |
I sak mellom Dreng Moi, Torleiv Moy og Torgeir Langeid på den ene side og Tarkjel Ose på den annen side avsa Kristiansand byrett den 8. mars 1995 dom med slik domsslutning:
1. Torleiv Moy, som eier av gnr. 12, bnr.1, Torgeir Langeid, som eier av gnr. 12, bnr. 2 og Dreng Moi, som eier av gnr. 12, bnr. 3, alle i Bygland kommune, er i forhold til Tarkjel Ose, eiere av "Panteheia", opprinnelig Osemark, som anmerket på jordskifterettskart fra 1977.
2. Tarkjel Ose dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Torleiv Moy, Torgeir Langeid og Dreng Moi med til sammen kr 46925,- -førtisekstusennihundreogtjuefem00/100.
Sakens bakgrunn og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens domsgrunner.
Tarkjel Ose ved advokat Svenn Aagestad har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Dreng Moi, Torleiv Moy og Torgeir Langeid ved advokat Kristian Launes har imøtegått anken, og har påstått byrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand den 10. og 11. april 1996. Alle partene møtte, og alle så nær som Torgeir Langeid avga forklaring. Det ble avhørt 4 vitner og dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.
Den ankende part ved advokat Aagestad har i hovedsak anført:
Tvisten gjelder eiendomsretten til den såkalte Panteheia, som ligger under den ankende parts eiendom gnr. 12 bnr. 3 i Bygland. Ankemotpartene eier eiendommene gnr. 12, bnr. 1, 2 og 3 i Bygland. Utgangspunktet i saken er et gammelt pantedokument som ble tinglyst 18. april 1868. Dette dokumentet ga 3 navngitte personer, som den gang eide gnr. 12 bnr 1, 2 og 3, brukspanterett i Panteheia. Partene er enige om at dokumentet gir uttrykk for en reell pantsettelse, og ikke en kamuflert eiendomsoverdragelse, slik tilfelle er med en del brukspantebrev fra denne tiden.
Pantebrevet er det avgjørende for hvem som i dag har eiendomsretten til Panteheia. Pantebrevet må tolkes etter sin ordlyd. Det er ikke noe grunnlag for en utvidende fortolkning. Skal man fravike ordlyden, må det være sterke holdepunkter for at partene har ment noe annet enn det man kan lese ut av pantebrevet. Byretten har lagt vekt på reelle hensyn ved tolkningen av dokumentet, men dette er et tolkningsmoment som bare kommer supplerende inn dersom man ikke kan komme frem til noe resultat ut fra ordlyden.
Pantebrevet angir som kreditorer tre personer, og pantebrevet er ikke knyttet til de eiendommer disse tre personene eide i 1868. Ingen av ankemotpartene er, ut fra den eiendom de i dag eier, direkte etterkommere av eierne i 1868. De er verken kreditorer eller arvinger, slik pantebrevet uttrykker det. Dersom man hadde ønsket å knytte panteretten til de eiendommer kreditorene eide i 1868, ville dette ha vært skrevet i pantebrevet. Videre er det klart at det ikke ved noen av overdragelsene av gnr. 12 bnr. 1, 2 og 3 etter 1868 er nevnt noe om Panteheia verken i kjøpekontrakt eller i skjøte. Dersom kreditorrettighetene etter pantebrevet skulle følge med ved overdragelsene, ville det ha vært naturlig å nevne det, ettersom Panteheia ligger under et annet gårds- og bruksnummer.
Det kan heller ikke være riktig, som anført av ankemotpartene, at pantebrevet må tolkes likt på kreditor og debitorsiden. På kreditorsiden er det i pantebrevet kun tale om personer uten tilknytning til noen fast eiendom.
Det følger av dette at ankemotpartene ikke har noen rettigheter etter pantebrevet, og på dette grunnlag må den ankende part frifinnes.
Subsidiært anføres at pantebrevet må ha blitt innfridd ved utløpet av den 50-årsperiode hvor pantet skulle være uoppsigelig, det vil si i 1918. Dersom lånebeløpet da ikke var blitt tilbakebetalt, må man gå ut fra at panthaverne ville ha benyttet seg av den fremgangsmåte som er beskrevet i pantebrevet, og enten ha fått oppgjør, eventuelt ved å sette pantet til auksjon, eller ha ervervet eiendomsretten og begjært skjøte. Pantebrevet inneholder en detaljert beskrivelse av fremgangsmåten dersom panthaverne ikke skulle få betaling. Når denne fremgangsmåte ikke er benyttet, er det bare én forklaring, nemlig at pantebrevet er innfridd.
Pantebrevet er ikke slettet i grunnboken, men det er en kjent sak at pantedokumenter ikke alltid blir slettet når lånet innfris. Det er mer naturlig at dette ikke skjer enn at en eiendomspretendent unnlater å kreve skjøte.
Det originale pantebrevet finnes ikke i dag. Dette tyder også på at pantekravet er blitt innfridd.
Den ankende part erkjenner at han ikke har noen kvittering for innfrielse av pantebeløpet. Dette kan skyldes at det er lang tid siden innfrielsen, og at spørsmålet ikke har hatt noen aktualitet.
Det er ikke riktig at den ankende parts sønn, Sigmund Ose, som møtte for faren da saken ble behandlet i forliksrådet, der erkjente at pantebrevet ikke var innfridd. Han har for lagmannsretten forklart at han ikke husker å ha sagt noe slikt. Uansett har Sigmund Ose ikke visst noe om hvorvidt pantebrevet var innfridd, og han kan ha trodd at så ikke var tilfelle når det ikke var slettet i grunnboken.
Bruken av fast eiendom kan si noe om oppfatningen av eiendomsretten. I tiden før krigen vet man lite om bruken av Panteheia. I 1944 leide eieren av gnr. 15 bnr. 3 og eieren av naboeiendommen gnr. 15 bnr. 4 ut jaktrettigheter i sin del av Osemarka. I leiekontrakten er det ikke gjort noe unntak for Panteheia. Dette ville ha vært naturlig dersom oppfatningen var at Panteheia tillå gnr. 12 bnr. 1, 2 og 3, ettersom Panteheia jo ikke var skylddelt og derfor gikk inn under gnr. 15 bnr. 3. Videre er det slik at leietakeren i kontrakten ble gitt enerett til fiske i et vann som delvis ligger i Panteheia.
Et brev fra den opprinnelige leietakers sønn, Per Hoff, i 1981 gir uttrykk for at Panteheia tilhørte Moibrukene. På dette tidspunkt var det imidlertid klart at det var tvist om eiendomsretten, og brevet gir bare uttrykk for den ene sidens oppfatning av tvisten. Det samme gjelder Søftestads vitneforklaring i lagmannsretten om leie av jakt. De ulike kart man har funnet i viltnemdas arkiv, samt kart til delgeneralplan, gir også uttrykk for at Panteheia tilhører Moibrukene. Dette må antas å bygge på opplysninger fra Moisiden i tvisten.
I 1947 ble det begjært jordskifte på brukene under gnr. 12. Dette jordskifte ble avsluttet i 70-årene. Da jordskiftet ble begjært, hevdet brukene under gnr. 12 ingen eiendomsrett til Panteheia. Det foreligger et kart fra 1961 som er laget i forbindelse med jordskiftet. På dette kartet er det angitt at Panteheia ble eid av gnr. 12 bnr. 1, 2, og 3. Dette kartet har imidlertid den ankende part ikke kjent til. Han var med på grensegang i forbindelse med at kartet skulle lages, men var bare med på å gå opp grensen mellom Panteheia og et tilgrensende område som uomtvistet ligger i sameie mellom de tre Moibrukene.
I forbindelse med jordskiftet fikk den ankende part i 1976 brev fra jordskifteretten med spørsmål om han ville medvirke til skylddeling av Panteheia, som de tre Moibøndene mente å eie. Den ankende part så ingen grunn til å besvare dette brevet, da han var av den oppfatning av at han eide Panteheia. Resultatet ble at Panteheia ble holdt utenfor jordskiftet. Jordskifteretten satte opp grensemerker rundt Panteheia, men dette var av rent praktiske grunner da de uansett var inne i Osemarka for å avmerke grenser.
Den ankende part overtok gnr. 15 bnr. 3 i 1958. Først på begynnelsen av 60-tallet fikk han høre om Moibøndenes krav på Panteheia. Han prøvde å få slettet pantebrevet i grunnboken. Moibøndene motsatte seg dette. Saken endte uten noe resultat, muligens fordi den ankende parts advokat døde.
Både den ankende part og sønnen Sigmund har jaktet i Panteheia, og jaktrettighetene har delvis vært utleid. De har aldri sett at Moibøndene har jaktet der. Den ankende part vil ikke utelukke at de kan ha vært på jakt der, særlig etter at det var klart at det var tvist om eiendomsretten fra begynnelsen av 60tallet, for å markere sitt syn. Det kan også tenkes at man har jaktet litt inn på hverandres område. Men den ankende part har brukt Panteheia ut fra det syn at det var hans eiendom.
Uansett om eierne av gnr. 12 bnr. 1, 2 og 3 må anses som rettighetshavere etter pantebrevet, og pantebrevet ikke ble innfridd i 1918, må deres eventuelle rettigheter etter pantebrevet være foreldet. Det vises til artikkel av professor Aubert inntatt i Rt-1872-352 - 3. Det er tale om en obligatorisk, ikke en tinglig, rett, og den er gjenstand for foreldelse. Det vises også til Falkanger: Tingsrett side 223, Brækhus og Hærem: Norsk tingsrett side 614-16 og Rt-1985-503.
Selv om retten skulle komme til at ankemotpartenes eventuelle rettigheter etter pantebrevet ikke er foreldet, må de uansett være tapt på grunn av passivitet. Først i begynnelsen av 60årene hørte den ankende part at det var uenighet om eiendomsretten til Panteheia. Dette var mer enn 40 år etter at løpetiden for pantelånet var avsluttet. Deretter gikk det ytterligere 30 år før ankemotpartene gikk til sak. I mellomtiden hadde eieren av gnr. 15 bnr. 3 utøvd rådigheten over Panteheia. Det vises til Rt-1983-850, hvor det ble lagt vekt på passivitet. Motparten har bebreidet den ankende part at han ikke har tatt noe initiativ for å få klarlagt eiendomsretten til Panteheia. Dette er imidlertid et bakvendt synspunkt. Den ankende part hadde hjemmelen til Panteheia, og det måtte være opp til Moibøndene å ta initiativet. I forbindelse med at man på 80-tallet skulle organisere elgjakta, ble det utsendt arealoppgaver til de forskjellige grunneierne. Der var Panteheia inkludert i gnr. 15 bnr. 3. Dette førte ikke til noen reaksjon fra eierne av gnr. 12 bnr. 1,2 og 3.
Ytterligere subsidiært vil den ankende part anføre at ankemotpartene uansett ikke kan ha full eiendomsrett til Panteheia. De kan ikke ha rett til mer enn det som ble pantsatt, og det er definert i pantebrevet som beitemark, halvparten av skogen samt fiske i vann og elver. Jaktrettighetene er ikke nevnt. Det kan da ikke antas at de går inn under panteretten, med mindre man kan legge til grunn at partene mente noe annet.Det er ikke opplyst noe om betydningen av jakt i 1868. Dersom jakten er noe som har fått betydning i de senere år, må den tilligge den som har eiendomsretten, og det er den ankende part.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"Tarkjel Ose, som eier av gnr. 15 bnr. 3, frifinnes og tilkjennes saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten."
Ankemotpartene ved advokat Launes har i hovedtrekk anført:
Byrettens dom er riktig så vel i resultatet som i begrunnelsen. Det er enighet mellom partene om at man i denne saken står overfor en reell pantsettelse, og ikke en kamuflert eiendomsoverdragelse. Det er også enighet om at eiendomsretten gikk over til pantekreditorene ved utgangen av den avtalte løpetid for pantelånet, dersom gitte forutsetninger var til stede.
Det første spørsmålet i saken er om ankemotpartene er berettiget etter pantebrevet. Pantebrevet må tolkes ut fra vanlige tolkningsmomenter, hvor også partenes etterfølgende opptreden er av betydning. Formålet med tolkningen er å komme frem til hva partene har ment, ut fra en fornuftig lesning av dokumentet. Pantebrevet kan ikke tas på ordet når det står "kreditorer eller arvinger". Det må antas at partene søkte profesjonell hjelp da pantebrevet ble satt opp. Sannsynligvis har man brukt et standardpantebrev som utgangspunkt. Den eneste fornuftige grunn til at de tre långiverne lånte penger til eieren av gnr. 15 bnr. 3 mot brukspant i Panteheia, var at de allerede eide en del av heia i Osemarka, og denne eiendommen grenser inn til Panteheia. Dette taler for at pantet var knyttet til eiendommene. Eierne av de tre brukene kunne nyttiggjøre seg pantet mens løpetiden for pantelånet varte, og dersom beløpet ikke skulle bli innfridd, kunne eierne av de tre brukene ha behov for Panteheia i tillegg til sin eiendom. Det forhold at pantetiden var på 50 år støtter denne tolkningen. Långiverne selv ville antagelig være døde ved utløpet av perioden, og man kunne ikke vite om de ville etterlate seg arvinger. De tre Moibrukene ble solgt ganske kort tid etter at pantet var gitt, og all sannsynlighet taler for at de ble solgt med de rettigheter som fulgte av pantebrevet. Meningen må ha vært å knytte panteretten til den som hadde interesse av å bruke Panteheia, og det var de som til enhver tid eide de tre Moibrukene. I Rt-1971-1 og Rt-1975-272 er det inntatt dommer hvor tvistetemaene var andre enn i den foreliggende sak. Det var imidlertid tale om pantebrev hvor det var brukt lignende formuleringer som i pantebrevet i denne saken, og hvor eiendommene var solgt flere ganger. I den første dommen ble det ikke ansett tvilsomt at eierne av den tjenende eiendom kunne innløse pantet, selv om vedkommende ikke var "arving".
Når det gjelder tolkningen av pantebrevet, vises videre til brev av 8. desember 1964 fra advokat Grindland, som representerte eierne av Moigårdene i forbindelse med at den ankende part prøvde å få slettet pantebrevet. Advokaten gjengir i brevet oppfatningen til en person som var født i 1891, og som var av den oppfatning at Moibrukene hadde eiendomsretten til Panteheia.
Dersom man skulle tolke pantebrevet strengt etter ordlyden, måtte for øvrig det også gjøres når det gjelder den tjenende side, hvor det er tale om debitor eller "etterkommere". Det var ikke etterkommere etter den opprinnelige pantedebitor som eide gnr. 15 bnr. 3 i 1918, og resultatet av en bokstavfortolkning ville da være at eieren av gnr. 15 bnr. 3 ikke kunne si opp pantebrevet og innfri lånekapitalen.
Det er ingen holdepunkter for at pantet ble innløst i 1918. Den ankende part har ikke hørt noe om dette. Sannsynligheten taler for at han ville ha hørt om det dersom det var blitt innfridd, og at han i hvert fall ville ha hatt en kvittering, selv om pantebrevet ikke ble slettet. Det er riktig at det fra kreditorsiden ikke ble begjært skjøte eller auksjon da pantetiden utløp. Etter pantebrevets ordlyd går imidlertid eiendomsretten uten videre over på panthaverne dersom lånet ikke skulle bli innfridd etter 50 år.
Den ankende part kan ikke påberope seg foreldelse. Etter pantebrevet skulle pantet, dersom lånet etter 50 år ikke skulle bli tilbakebetalt, tilhøre kreditorene som deres eiendom. Dette skjedde automatisk. Dessuten pålegger pantebrevet eieren av gnr.15 bnr. 3 plikt til å utstede skjøte. Kravet på skjøte kan foreldes, og ankemotpartene erkjenner at dette kravet er foreldet. De begjærer derfor ikke utstedt skjøte på eiendommen. Eiendomsretten er imidlertid en tinglig rett som gikk over i 1918, og som ikke er gjenstand for foreldelse. Det vises til Tjomsland og Kjønstads kommentar til foreldelsesloven side 26 flg., særlig side 27, 29 og 31. Videre vises til Brækhus og Hærem: Norsk Tingsrett side 615, samt Falkanger: Tingsrett side 223. Det fremgår her at rådighetsovergangen er det avgjørende når det gjelder spørsmålet om foreldelse. I dette tilfelle har eierne av gnr. 12 bnr. 1,2 og 3 hatt rådigheten over Panteheia ubeskåret i hvertfall fra 1918. Det vises i Rt-1985-503. Professor Aubert omhandler i sin artikkel ikke tilfelle hvor det står uttrykkelig i pantebrevet at eiendomsretten automatisk går over på pantehaverne.
Eventuell passivitet fra ankemotpartenes side har også bare betydning i forhold til krav på skjøte, og ikke for eiendomretten, som gikk automatisk over på pantehaverne. For øvrig har ankemotpartene brukt Panteheia som sin eiendom. Den ankende part har hjemmelen til Panteheia. Han måtte imidlertid se av pantebrevet at han ikke var eier etter 1918. Likevel reagerte han ikke på henvendelse fra eierne av gnr. 12 bnr. 1, 2 og 3 om at de var eiere. Han reagerte heller ikke på Per Hoffs brev om at han leide Panteheia av Moibøndene. Dommen i Rt-1983-850 som den ankende part har vist til, er irrelevant i denne saken.
Endelig har den ankende part anført at det panthaverne ervervet i 1918 i hvert fall ikke var eiendomsretten til Panteheia, og uansett fulgte ikke jakten med. På dette punkt vises til byrettens dom. Man bør ta utgangspunkt i pantedokumentet, som omhandler flere faser. Dersom man skal trekke en parallell fra såkalt kløyvd eiendomsrett, kan det ikke være i tvil om at det som ble utskilt ved pantsettelsen ble utskilt til eiendom. Det var tale om et stykke beitemark med halvparten av den derpå voksende skog samt fiskerettigheter. I pantetiden på 50 år hadde panthaverne alle beføyelser over Panteheia og kunne bruke den som sin fulle eiendom. Ved pantetidens utløp skulle pantet, dersom lånet ikke ble tilbakebetalt, tilhøre kreditorene som deres eiendom, med rett til å kreve skjøte. Det er ingen grunn til å innsnevre pantets omfang i fullbyrdelsesfasen. Jakta var åpenbart med i pantet, jfr. at panthaverne i pantetiden kunne gjøre seg Panteheia nyttig i enhver henseende.
Så vel den ankende part som sønnen har i sine forklaringer for lagmannsretten vært vage når det gjelder hva som ble påvist som jaktområde i forhold til leietakere av jaktretten. Kontrakten med Trygve Hoff fra 1944 sier ikke noe av interesse. Det er tale om bortleie av "hele heia", uten nærmere spesifikasjon. Det som ble avtalt i kontrakten om fiskerettigheter har heller ingen betydning. I kontrakten er det omtalt fiske ikke bare i Store Kortheisvann, som delvis ligger i Panteheia, men også i Skåvann, som for størstedelen ligger utenfor de eiendommer som sto som utleiere. Videre vises til at Per Hoff i 1981 ikke ville ha skrevet at han leide Panteheia av Moibøndene, dersom han hadde leid den av den ankende part. Det vises også til vitnet Søftestads forklaring. Den ankende part ble informert om brevet fra Per Hoff, uten at han reagerte på at Hoff leide Panteheia av Moibøndene. Videre vises til kart laget i 1961 forbindelse med jordskiftesaken, kart i viltnemdas arkiv samt kart i forbindelse med delgeneralplan, som alle bygger på at Panteheia tilhører ankemotpartene. Det var en misforståelse at Panteheia i 1988 ble tatt med i arealet til den ankende part i forbindelse med organisering av elgjakta. Da ankemotpartene oppdaget dette, protesterte de.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Torkjel Ose dømmes til å betale Dreng Moi, Torleiv Moy og Torgeir Langeid saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse.
Lagmannsretten er således enig med byretten i at de nåværende eiere av gnr. 12 bnr.1,2 og 3 kan påberope seg rettighetene etter pantebrevet. Pantebrevet angir som långivere tre personer, og angir senere rettighetshaverne som "kreditorene eller deres arvinger". De tre personene eide den gang gnr. 12 bnr. 1, 2 og 3, som for øvrig før pantsettelsen hadde en sameiestrekning i Osemarka som grenser inn til Panteheia. Avkastningen av lånekapitalen skulle kreditorene få i form av rett til å bruke det pantsatte stykke mark som sin fulle eiendom, med beite, skogsdrift og fiske. Etter lagmannsrettens syn var dette en form for avkastning som bare kunne ha interesse for personer med eiendom i nærheten. I hvert fall med den tids dårlige kommunikasjoner synes det helt upraktisk at en panthaver som solgte sin eiendom på Moi og flyttet et annet sted, skulle kunne utnytte rettighetene i Panteheia, særlig da beite, men også skogsdrift og fiske. Det er opplyst at i hvert fall to av pantehaverbrukene ble solgt ganske kort tid etter pantsettelsen, et i 1870 og et i 1881. Selv om det ikke i overdragelsesdokumentene er nevnt noe om at rettighetene i Panteheia fulgte med, finner lagmannsretten det usannsynlig at dette ikke skulle være ansett som rettigheter som tillå Moibrukene og som ble tatt i betraktning ved salget. Det er ikke opplyst noe om at de opprinnelige panthavere eller deres arvinger noen gang har gjort krav gjeldende etter pantebrevet. Dersom de hadde oppfattet det slik at de fortsatt hadde rettighetene som panthavere etter salg av bruket på Moi, skulle man tro at de i hvert fall da den uoppsigelige pantetiden på 50 år var utløpt, skulle ha vært interessert i å si opp lånet og eventuelt sette pantet til auksjon i samsvar med pantebrevets bestemmelser, da de etter å ha flyttet neppe lenger hadde noen interesse av å bruke Panteheia.
Det synes for øvrig sannsynlig at formuleringen "kreditorer eller arvinger" er brukt etter mønster av standardpantebrev, jfr at det pantebrev som ble omhandlet i dom inntatt i Rt-1971-1 har en tilsvarende formulering, uten at det i den saken synes å ha vært bestridt at den aktuelle innehaver av pantebruket kunne påberope seg rettighetene etter pantebrevet, til tross for at pantebruket hadde vært solgt flere ganger etter pantsettelsen.
Det er ikke godtgjort at lånet ble oppsagt og beløpet tilbakebetalt ved utløpet av 50-års fristen. Den ankende part har opplyst at han ikke har noe kjennskap til om lånet ble innfridd. I 1918 var gnr. 15 bnr. 3 eid av hans bestemor, og hans far overtok gården i 1923. Det foreligger ingen kvittering for innfrielse av pantebeløpet, og pantebrevet er ikke slettet i grunnboken.
Lagmannsretten er videre enig med byretten i at ankemotpartenes rett etter pantebrevet ikke er foreldet. Etter pantebrevets ordlyd skulle pantet, dersom kapitalen ved utløpet av 50årsfristen ikke ble innfridd, tilhøre panthaverne som deres virkelige eiendom. Etter rettens syn gikk eiendomsretten dermed uten videre over på panthaverne, og eiendomsretten er en tinglig rett som ikke foreldes. En annen sak er at panthavernes rett til å få utstedt skjøte på Panteheia må sees som et obligatorisk krav som nå er foreldet.
Den eiendomsrett til Panteheia som gikk over ved 50-årsfristens utløp, kan heller ikke tapes ved passivitet. Eventuelt måtte det vært tale om hevd, men det er ikke aktuelt i denne saken. For øvrig legger retten til grunn at eierne av de tre Moibrukene har ansett Panteheia som sin og utøvet den bruk som etter hvert synes å være den eneste aktuelle, nemlig jakt. Etter hva retten forstår er det lenge siden beite og skogsdrift har vært aktuelt der. I likhet med byretten antar lagmannsretten at også den ankende part og hans sønn kan ha drevet jakt i Panteheia, ettersom den ankende part synes å ha den rettsoppfatning at så lenge området ikke var fradelt hans eiendom, var han eier fordi han hadde hadde grunnbokshjemmelen. Dette er imidlertid en uriktig oppfatning, ettersom retten er kommet til at eiendomsretten allerede i 1918 gikk over på Moibrukene. Det forhold at eierne av gnr. 15 bnr. 3 formelt har stått som eiere av Panteheia, er ikke avgjørende når det reelle forholdet er et annet. Endelig er lagmannsretten enig med byretten i at ut fra en naturlig fortolkning av pantebrevet var det den hele og fulle eiendomsrett til Panteheia som ble overført til Moibrukene ved pantetidens utløp. Pantet er beskrevet som et stykke beitemark med halvparten av den påstående skog samt fiskerett i vann og elver, og i pantetiden skulle panthaverne ha rett til å benytte marken som sin fulle eiendom og gjøre seg den i en enhver henseende nyttig. Ved pantetidens utløp skulle pantet tilfalle panthaverne som deres virkelige eiendom, og de skulle også kunne få skjøte på eiendommen. Etter rettens syn er det klart at man her tok sikte på en overføring av eiendomsretten til markstykket. Det ville være helt unaturlig å se det slik at panthaverne kun skulle få bruksrett i form av beite, rett til halve skogen samt fiske, mens det tjenende bruk på grunnlag av en rett til halve skogen skulle ansees å ha eiendomsretten til området. Når panthaverne er blitt eiere av området, er det etter rettens syn også klart at det er de som har jaktrettighetene.
Byrettens dom bli etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part erstatte ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten. Advokat Launes har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 40100,-, hvor av kr 39000,- er salær. Oppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomskosninger for lagmannsretten betaler Tarkjel Ose til Dreng Moi, Torleiv Moy og Torgeir Langeid kr 40100,- - kronerførtitusenetthundre - innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.