LA-1996-384

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-05-27
Publisert:	LA-1996-00384
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett nr. 94-01820, Agder lagmannsrett LA-1996-00384. Anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi nektet fremmet; HR-1997-00463K .
Parter:	Ankende part: Setesdølen AS og Siggurd Haugsgjerd (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Strømme). Ankemotpart: Odd Heine Gabrielli Landsforeningen for Eldre og Uføre (Prosessfullmektig: Advokat Per Danielsen)
Forfatter:	Lagdommer Åse Berg. Ekstraord. lagdommer John Årseth. Sorenskriver Rolf Lien
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §100, Straffeloven (1902) §247, EMK (1999), EMK (1999), Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Løsgjengerloven (1900) §15, §246, §249, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Straffeprosessloven (1981) §82

Ved stevning av 9. februar 1994 og 6. desember 1994 reiste Odd Heine Gabrielli og Landsforeningen for Eldre og Uføre v/styrets formann sak ved Kristiansand byrett mot henholdsvis redaktør Sigurd Haugsgjerd og Setesdølen AS v/styrets formann, og påsto seg tilkjent erstatning/oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven §3-6. Bakgrunnen var to artikler trykket i Setesdølen 5. og 12. november 1989. Kravet mot redaktøren var i stevningen kr 500000,- fra Landsforeningen og kr 1000000,- fra Gabrielli. Mot Setesdølen AS var kravene kr 200000,- fra hver av saksøkerne, mens kravene mot Setesdølen AS ble uendret. De saksøkte påsto seg frifunnet.

Byretten la til grunn at de omhandlede utsagnene i Setesdølen var rettsstridige i forhold til straffeloven §247 i forhold til begge saksøkerne, og at det også forelå overtredelse av straffeloven §246 i forhold til Gabrielli. Retten fant også at de saksøkte hadde utvist uaktsomhet i denne forbindelse.

Kristiansand byrett avsa 6. desember 1995 dom med slik domsslutning:

1. Sigurd Haugsgjerd dømmes til å betale oppreisning til Odd Heine Gabrielli med kr 5000,- - femtusenkroner

2. Sigurd Haugsgjerd dømmes til å betale oppreisning til Landsforeningen for Eldre og Uføre v/styrets formann med kr 2000,- - totusenkroner-.

3. Setesdølen AS v/styrets formann dømmes til å betale erstatning til Odd Heine Gabrielli med kr 25000,- - tjuefemtusenkroner-.

4. Setesdølen AS v/styrets formann dømmes til å betale oppreisning til Landsforeningen for Eldre og Uføre v/styrets formann med kr 10000,- - titusenkroner-.

5. Sigurd Haugsgjerd og Setesdølen AS v/styrets formann dømmes in solidum til å betale Odd Heine Gabrielli og Landsforeningen for Eldre og Uføre v/styrets formann saksomkostninger med kr 171666,- - etthundreogsyttientusensekshundreogsekstisekskroner."

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for byretten vises til byrettens dom.

Setesdølen AS og Sigurd Haugsgjerd har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 21. - 25. april 1997. Sigurd Haugsgjerd, som også representerte Setesdølen AS, møtte og avga forklaring. For landsforeningen for Eldre og Uføre (heretter kalt Landsforeningen) møtte Harald Jakobsen, som avga forklaring. Også ankemotpart Odd Heine Gabrielli møtte og forklarte seg. Åtte vitner ble avhørt, hvorav tre var nye for lagmannsretten.

De ankende parters anførsler kan i hovedsak sammenfattes slik:

De to aktuelle avisartiklene kan neppe oppfattes som krenkende for Landsforeningen, kun for Gabrielli. Selve artiklene retter seg utelukkende mot Gabrielli, selv om det må skje en identifikasjon mellom ham og foreningen. Det er klanderverdige forhold som omtales, men det advares mer enn det anklages, og det konstateres ikke noen straffeskyld. Omtalen er en naturlig oppfølgning av tidlgiere artikler i Setesdølen i forbindelse med at Landsforeningen opprettet avdelingskontor på Evje i samarbeid med Randi Kalhovd. Omtalen må dessuten ses som ledd i en løpende debatt om denne underlige foreningen, en debatt som startet lenge før Setesdølen skrev om forholdene.

Artiklene gjelder ikke kun anmeldelsen fra Kallhovd. Hverken overskriften eller de enkelte setningene som påstås å være ærekrenkende, gjelder Kallhovd spesielt, men retter seg mot klanderverdige forhold i foreningen generelt, utført av Gabrielli. Enkeltutsagnene som påstås å være ærekrenkende, må for øvrig tolkes i lys av det som ellers uttales i artiklene.

Avisen må sies å ha ført tilstrekkelig sannhetsbevis for beskyldningene, jfr. straffeloven §249 nr. 1 samt referatprivilegiet som gjelder for tiltaler og siktelser. Det vises til at Gabrielli på det tidspunkt da artiklene sto i Setesdølen, var siktet for bedrageri, jfr. Romerike politikammers beslagsbeslutning av 3. juli 1991. Siktelsen var således mer alvorlig enn det som er nevnt i avisartiklene, nemlig økonomisk utroskap. Saken ved Romerike politikammer gjaldt foreningens virksomhet i sin helhet, og lignende saker var anmeldt/under etterforskning flere andre steder i landet. De fleste sakene synes etter hvert å ha blitt overført til Nord-Jarlsberg politikammer for videre etterforskning ved Svelvik lensmannskontor. Etter å ha nektet å la seg ytterligere avhøre ved lensmannskontoret, ble Gabrielli rettslig avhørt 5. mai 1992, hvilket også ga ham status som siktet, jfr. straffeprosessloven §82 første ledd. Det har ingen betydning at Gabrielli ble siktet i forbindelse med et beslag, og heller ikke at det ikke ble utformet en formell siktelse, jr. Rt-1979-187. Det samme gjelder den omstendighet at avisen ikke positivt kjente til selve siktelen ettersom avisen ikke har gitt saken en bredere omtale enn det siktelsen ga dekning for.

Det har heller ingen betydning i forhold til referatretten at det var sønnen til Gabrielli som ble pågrepet i Bergen og Tronheim, idet politiet tydeligvis har ansett etterforskningen rettet mot selve foreningen. Begge steder ble det foretatt beslag av inntekter fra salg av kulepenner til inntekt for foreningen. Gabrielli ble dessuten avhørt som mistenkt i saken.

Selv om Gabrielli ikke var siktet i samtlige saker som det er referert til i artiklene i Setesdølen, vil de mange anmeldelsene være et tungtveiende argument ved rettsstridsvurderingen. Det er også et spørsmål om ikke sakene må anses som en sammenhengende straffbar handling. Det har da ingen betydning i forhold til referatretten at Gabrielli ikke hadde status som siktet i alle sakene som er det er referert til i avisartiklene. Videre synes det i alle tilfeller å foreligge en overtredelse av løsgjengerloven §15, ved at det under falske foregivende er samlet inn penger. Det ble opplyst at pengene skulle gå til eldre og uføre, men alt er benyttet til administrasjon. Foreningen er dessuten dels et familieforetakende som har gitt beskjeftigelse for Gabrielli og hans kone, og også for sønnen.

Når det gjelder spørsmålet om sannhetsbevis, anføres at det som står i avisen, rent faktisk er korrekt, nemlig at Gabrielli er politianmeldt og at det er innledet etterforskning mot ham. Med uttrykket "økonomisk utroskap" er det ikke ment - og oppfattes heller neppe av den alminnelige leser - som et presist juridisk uttrykk. Det er snarere ment som et uttrykk for at Landsforeningen ikke "holdt orden på de økonomiske sidene ved virksomheten", som det heter i den første artikkelen.

I forhold til Kallhovd, kan det neppe etter bevisførselen i lagmannsretten påstås at Gabrielli "har styrt penger fra henne inn i egen lomme". Gabrielli har imidlertid opptrådt klanderverdig og villedet Kallhovd ved inngåelsen av avtalene. Videre skylder foreningen Kallhovd ca 6.000 kroner ifølge foreningens egen revisor, forutsatt at hun har returnert beholdningen av kulepenner, hvilket ikke er grunn til å betvile. Den esken som Gabrielli fremviste i retten, og som han først hevdet innholdt det materiell som Kallhovd hadde returnert, viste seg ved nærmere ettersyn i det vesentlige å inneholde helt andre ting enn det Kallhovd hadde sendt. Dette måtte Gabrielli erkjenne i retten. "Eske/kassebeviset" har derfor ingen bevisverdi.

Hva angår spørsmålet om merverdiavgift og arbeidsgiveravgift, vises til anførslene for byretten samt til rapporten fra det sakkyndige vitnet.

Omtalen i Setesdølen kan under ingen omstendighet anses som rettsstridig. I tillegg til det som er uttalt om sannhetsbeviset og referatprivilegiet, anføres at hensynet til ytringsfriheten også gjør uttalelsene i avisen rettmessige, jfr. Grunnloven §100 og artikkel 10 i den Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK).

Ved vurderingen av rettsstridsspørsmålet må det foretas en avveining mellom ytringsfriheten på den ene side og hensynet til den enkeltes ære på den annen side. De senere års rettspraksis viser for øvrig en utvikling i stadig mer favør av pressen på dette punkt, jfr. blant annet en dansk høyesterettsdom av 9. desember 1996.

Motparten hevder at det ikke er adgang til å si noe om en persons hederlighet. Dette er imidlertid bare riktig som et utgangspunkt. Andre hensyn kan tilsi noe annet. Av og til er det nettopp personens hederlighet som er selve temaet, slik tilfellet er her hvor spørsmålet er i hvilken grad vi kan stole på Gabrielli og Landsforeningen for så vidt gjelder bruken av de innsamlede midler.

Setesdølen har vært tilstrekkelig aktsom ved bruk av kilder. Avisen har ikke bygget utelukkende på Kallhovds opplysninger, men også på opplysninger fra en rekke aviser som tidligere hadde fattet interesse for Gabriellis og Landsforeningens virksomhet. I tillegg kontaktet avisen lensmannskontorene i Evje og Svelvik samt politikammeret i Horten og fikk bekreftet at Gabrielli og foreningen var under politietterforskning flere steder i landet. Det avvises for øvrig at det her foreligger brudd på politiets taushetsplikt, jfr. Riksadvokatens rundskriv nr. 2291/80.

Den omstendighet at lensmannskontoret i Evje mente det var viktig å få saken frem i lyset for å hindre at flere lot seg friste til å bli medlemmer, er også av betydning ved rettsstridsvurderingen. Det samme gjelder den omstendighet at avisen tidligere hadde gitt foreningen en meget positiv omtale i forbindelse med etableringen på Evje. Det var derfor ekstra viktig for Setesdølen å informere leserne om de nye opplysningene som avisen satt inne med.

Avisen hadde til hensikt å forelegge saken for Gabrielli og gjorde en rekke forsøk på å kontakte ham, både privat og på kontoret, men lyktes ikke før den første artikkelen sto på trykk. Under henvisning til den avvisende holdning Gabrielli vanligvis inntar i forhold til pressen og hans måte å imøtegå kritikk på, var det likevel neppe av betydning at han ikke kom til orde. For øvrig kom han med direkte uriktige opplysninger da avisen endelig fikk ham i tale, idet han da påsto å være sekretær i foreningen og derfor " ikke var i stand til å lure noen", mens han på det tidspunktet var generalsekretær og således øverste leder.

Det må også tillegges vekt at det her er tale om en lokalavis med små ressurser, og at det ikke dreier seg om noe skandaleoppslag.

Landsforeningens virksomhet er basert på innsamlede midler. Allmennheten har i et slikt tilfelle et særlig krav på informasjon når pressen sitter inne med opplysninger om sterkt klanderverdige og mulige ulovlige forhold. Her har foreningen og daglig leder opptrådt temmelig useriøst fra begynnelsen og til slutt, og må da tåle et mer kritisk søkelys enn det som ellers aksepteres. Spesielt nevnes at Gabrielli har uttrykt seg uvanlig sterkt i forhold til personer som har stilt seg kritiske til virksomheten og har påført andre mennesker psykiske plager i stor grad. Også den pretensiøse måten foreningen har presentert seg på med meget høye medlemstall gjør det berettiget å rette søkelyset mot virksomheten, særlig når det viser seg at så å si alle innsamlede midler brukes på administrasjon.

Det er ikke bare pressen og politiet som har stilt seg kritisk til virksomheten. Det er også kommet forholdsvis sterk kritikk fra annet hold, blant annet fra kontraktspartnere og tidligere medlemmer, og fra Innsamlingskontrollen og Justisdepartementet. Også publikum har reagert og henvendt seg til politiet, spesielt på grunn av foreningens bruk av skolebarn som selgere av penner påtrykt foreningens navn, og oppgjørsmåten i forhold til selgerne. Videre vises til at revisoren som møtte som sakkyndig vitne, og som har gjennomgått regnskapet til Landsforeningen for årene 1990-1993, ga uttrykk for at han ikke ville ha godkjent regnskapet dersom han hadde vært revisor for foreningen.

Selv om det teknisk sett skulle foreligge en ærekrenkelse, er det ikke nødvendig å idømme oppreisning, jfr. skadeserstatningsloven §3-6 2. punktum. Det er en skjønnsmessig vurdering som må foretas. I denne saken bør det - ut fra faktum - være klart at det under ingen omstendigheter er grunnlag for oppreisning.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

1. Setesdølen AS ved styrets formann og ansvarlig redaktør Sigurd Haugsgjerd frifinnes.

2. Landsforeningen for Eldre og Uføre og Odd Heine Gabrielli dømmes in solidum til å betale Setesdølen AS og Sigurd Haugsgjerds saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Ankemotpartene har henholdt seg til byrettens dom som hevdes å være riktig. Anførslene for lagmannsretten, som i alt vesentlig er de samme som for herredsretten, kan sammenfattes slik:

En innsamlingsorganisasjon som Landsforeningen må tåle et sterkt kritisk søkelys, til og med påstander om at det å gi penger til foreningen er jevngodt med å "kaste penger ut av vinduet. Det må således tåles både usaklig og uriktig kritikk, men man behøver ikke å finne seg i beskyldninger om ulovlige og straffbare forhold.

Foreningen er blitt utsatt for urettmessig kritikk og anklager fra blant annet forretningsforbindelser og fra andre konkurrerende foreninger. Det er imidlertid ingen holdepunkter for at det er begått noe uhederlig, hverken fra Gabriellis eller fra foreningens side, og alle anmeldelsene er henlagt av politiet.

Det har aldri vært meningen at de pengene foreningen samler inn skulle utbetales direkte til enkeltpersoner. Nesten uten unntak gis det ikke gaver. Meningen har hele tiden vært å yte hjelp og støtte i forbindelse med f.eks. søknader om trygd og sosialstøtte samt i gjeldssaker. Pengene går med til å drive saksbehandling i slike anledninger. Det kommer anmodninger om hjelp fra hele landet, og reisevirksomheten er derfor nødvendigvis stor, spesielt for Gabrielli som er den som i det vesentlige utfører dette arbeidet.

Det fastholdes at avisartiklene i Setesdølen inneholder ærekrenkende beskyldninger også mot Landsforeningen, ikke bare mot Gabrielli. Den alminnelige leser vil lett identifisere lederen med foreningen, og dermed kan også foreningen føle seg krenket. I forhold til foreningen er uttalelsene betegnet som pkt. 1.1, 1.2 og 1.3 ærekrenkende, lest i sammenheng med det som ellers uttales i artikkelen. Særlig overskriften er egnet til å skape et inntrykk av at også foreningen driver uhederlig.

Det er ikke ført sannhetsbevis for beskyldningene, og det foreligger ingen siktelser som gir referatadgang. Gabrielli var ikke siktet av politiet på noen av de stedene som er nevnt i den første artikkelen. Det er heller ikke referert til noen konkrete siktelser eller innholdet av dem. Det er kun forholdet i Nittedal der det ble foretatt beslag, som avisen kunne ha omtalt straffritt. Det forholdet er imidlertid overhodet ikke nevnt. Landsforeningen har aldri vært siktet. Det er ikke tilstrekkelig å konstatere at det er inngitt anmeldelser. Retten må ta stilling til selve innholdet i beskyldningene, og det gjelder samme beviskrav som i straffesaker, jfr. Rt-1988-1398. Spesielt nevnes i forhold til Kallhovd at det i høyden er tale om en sivilrettslig tvist, og det fastholdes at hun ikke har returnert pennene som tilhørte foreningen. Det er derfor Kallhovd som skylder foreningen penger, og ikke omvendt.

Det er fremlagt et omfattende bevismateriale for lagmannsretten. For 90% vedkommende er det imidlertid helt irrelevant for de spørsmål som denne sak gjelder, blant annet er det ikke relevant å trekke inn forhold fra tiden etter at artiklene sto i Setesdølen. Det er kun bevistilbudet som gjelder forhold på "gjerningstidspunktet", som er av interesse.

Prinsippet om ytringsfrihet og hensynet til den enkeltes omdømme har samme trinnhøyde i forhold til rettsstridsspørsmålet. Videre anføres at grensen for hva som tillates, går ved beskyldninger om hederlighet, lovlighet og personlig vandel, jfr. Rt-1990-257. Det eneste unntak er det som kan betegnes som "Lex-Korir", jfr. Rt-1994-506.

Gabrielli fikk ikke engang komme til orde før avisen skrev om saken første gang. Tidspress er ingen unnskyldning, særlig når det er tale om direkte personlige angrep, og ikke meningsytringer. Det er likevel ikke avgjørende ved rettsstridsvurderingen at den fornærmede har fått anledning til å imøtegå beskyldningene på forhånd.

Når det gjelder spørsmålet om hva som er rettslig relevant ved rettsstridsvurderingen, vises til Mæland: Ærekrenkelser 375 flg., der det spesielt er nevnt injuriens grovhet og sensitivitet, injuriens form samt fornærmedes eget forhold. Det sistnevnte forhold har likevel begrenset betydning, jfr. Bratholm: Spesiell strafferett, side ?. Er det tale om provokasjon, må det i så fall være mellom partene i saken, ikke i forhold til andre. Kravet om "tilbørlig aktsomhet" i straffeloven §249 nr. 3 er særlig aktuelt i forhold til journalisters arbeid. I dette tilfellet har journalisten handlet grovt uaktsomt, idet han ikke undersøkte nærmere om anmeldelsene/beskyldningene medførte riktighet. Hans eneste kilder var Kallhovd og lensmannsbetjenten. Høyesterett har for øvrig aldri frifunnet noen journalist etter denne bestemmelsen.

Når det gjelder avgiftsspørsmålet, anføres at ingen del av virksomheten til foreningen var avgiftspliktig. Uansett var det ikke noe uhederlig i den forbindelse, idet foreningen tok kontakt med de rette offentlige myndigheter.

Vedrørende motpartens anførsler om den skjønnsmessige adgang til å gi oppreisning, anføres at det regelmessig gis oppreisning når noen først har vært utsatt for ærekrenkelse.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Setesdølen AS v/styrets formann og Sigurd Haugsgjerd dømmes in solidum til å betale til Odd Heine Gabrielli og Landsforeningen for Eldre og Uføre v/styrets formann saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til at Setesdølen AS og redaktør Sigurd Haugsgjerd må frifinnes, og skal bemerke:

Etter skadeserstatningsloven §3-6 er ansvarsgrunnlaget at det er fremsatt en beskyldning som fyller det objektive gjerningsinnhold i straffeloven ærekrenkelsesbestemmelser, jfr. §246 og §247. Videre må beskyldningen være rettsstridig, dette gjelder i forhold til begge bestemmelsene, jfr. Rt-1993-537, og det må være utvist uaktsomhet.

Lagmannsretten legger til grunn - hvilket ikke synes omtvistet - at de aktuelle utsagn objektivt sett må anses ærekrenkende i forhold til Gabrielli. For så vidt gjelder Landsforeningen, er det kun utsagnene 1.1, 1.2 og 1.3. i den første artikkelen som påstås å være ærekrenkende, hvilket avvises av de ankende parter. Lagmannsretten er imidlertid blitt stående ved at disse utsagnene - sett i sammenheng med det som ellers opplyses i artikkelen - må anses å ramme også foreningen. I den forbindelse finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til uttalelsen om at man ved avdelingskontoret på Evje etter kort tid hadde fattet mistanke om at lederen ikke holdt orden på "dei økonomiske sidene ved verksemda", samt at artikkelen inneholdt en advarsel til folk om ikke å melde seg inn i foreningen. Den alminnelige avisleser vil derfor lett oppfatte beskyldningene å være rettet også mot foreningen.

Lagmannsretten finner det unødvendig å ta stilling til om det er ført sannhetsbevis for innholdet av beskyldningene. Det samme gjelder med hensyn til spørsmålet om avisen ansvarsfritt kunne omtale anmeldelsene under henvisning til referatprivilegiet, jfr. Rt-1994-72, idet lagmannsretten under enhver omstendighet finner at grensen mot det rettsstridige ikke er overskredet.

Ved vurderingen av rettsstridsspørsmålet har lagmannsretten foretatt en avveining av hensynet til ytrings- og trykkefriheten, jfr. Grunnloven §100 og EMK artikkel 10, mot hensynet til de krenkedes omdømme, og er etter en konkret vurdering kommet til at det første hensynet må veie tyngst her. Riktignok vil grensen for hvilke krenkende uttalelser som kan aksepteres, normalt trekkes ved utsagn som går på den enkeltes hederlighet eller motiver, jfr. Rt-1993-543, men unntaksvis vil grensen kunne trekkes annerledes, jfr. Rt-1994-506 og Rt-1996-167. Etter lagmannsrettens oppfatning representerer denne saken et slikt særtilfelle.

Lagmannsretten finner at Setesdølen hadde god grunn til å sette søkelyset på Landsforeningen og dens leder på bakgrunn av de forholdsvis oppsiktsvekkende opplysninger som forelå om foreningens virksomhet, ikke minst fordi avisen kort tid forut hadde hatt en bred omtale av foreningen i forbindelse med etablering av kontoret på Evje. Omtalen hadde vært ubetinget positivt for foreningen og kunne åpenbart ha bidratt til at leserne sluttet opp om foreningen i form av medlemsskap og pengegaver. Når derfor lederen av avdelingskontoret, Randi Kallhovd, kort tid etter henvendte seg til avisen og opplyste at hun hadde brutt med Landsforeningen og ville gå til anmeldelse, var det naturlig at avisen følte et ansvar med hensyn til å informere sine lesere.

Før Setesdølen skrev om saken, ble lensmannskontoret på Evje og i Svelvik samt politikammeret i Horten kontaktet, og avisen fikk der opplyst at Gabrielli og Landsforeningen var under etterforskning for straffbare forhold flere steder i landet. Videre ble avisen etter at saken på Evje var blitt kjent i pressekretser, kontaktet av aviser andre steder i landet som tidligere hadde skrevet om Gabrielli og foreningen og i den anledning kommet med til dels krass kritikk av foreningens virksomhet.

Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at det i nevneverdig grad kan rettes bebreidelser mot avisen for ikke å ha foretatt tilstrekkelige undersøkelser før den første artikkelen sto på trykk, særlig fordi avisen måtte kunne legge til grunn at opplysningene fra politiet medførte riktighet. Riktignok hadde det selvsagt vært best i saønskelig at Gabrielli hadde fått komme til orde først, særlig fordi han da ville ha kunnet korrigere en faktisk uriktig opplysning om at han var anmeldt til Trondheim politikammer, men dette forholdet kan likevel ikke tillegges vesentlig vekt. I den forbindelse vises blant annet til at avisen hadde gjort flere forsøk på å kontakte Gabrielli pr. telefon, både privat og på kontoret. Mye tyder derfor på at han var kjent med at avisen ønsket å komme i kontakt med ham. Hva angår anmeldelsen i Tronheim, gjaldt den opprinnelig Gabriellis sønn som ble pågrepet som følge av foreningens salgsmetoder i Trondheim, men etterforskningen synes å ha vært rettet mot foreningens virksomhet mer generelt. Politiavhøret som ble tatt av Gabrielli ved Svelvik lensmannskontor 19. oktober 1990, der han ble betegnet som mistenkt for bedrageri, synes dessuten å gjelde også forholdet i Tronheim.

For øvrig synes de faktiske opplysningene i avisartilene i hovedsak å være korrekte. Uttrykket "økonomisk utroskap", som blant annet er benyttet i overskriften, er riktignok juridisk sett ikke er helt dekkende for samtlige saker som på den tid var under etterforskning. Dette finnes likevel å være av mindre betydning. Uttrykket var ikke ment - og oppfattes sannsynligvis heller ikke av den alminnelige avisleser - som et presist juridisk uttrykk. Meningen var kun å gi til kjenne at etterforskningen gjaldt "de økonomiske sidene ved virksomheten", slik det også heter i den første artikkelen. Videre nevnes at de fleste sakene synes å ha vært etterforsket som bedrageri, som de fleste vil oppfatte som langt mer alvorlig.

Det dreier seg her om en organisasjon som utelukkende baserer seg på innsamlede midler, og som i særlig grad henvender seg til svake grupper som eldre og uføre om økonomisk støtte. Dessuten benyttes en forholdsvis aktiv markesføring/salg, idet tegning av medlemsskap og forespørsler om pengegaver skjer i form av telefonsalg. Salg av kulepenner og blomster skjer "på dørene", og må også anses som del av foreningens innsamlingsaksjon, idet varene er klart "overpriset". Det virker selvsagt salgsfremmende at inntekten opplyses å gå til et godt formål som appellerer til de fleste, nemlig hjelp til gamle og uføre. I en slik situasjon er det viktig at pressen følger opp og informerer om kritikkverdige forhold ved virksomheten når dette avdekkes, idet slike forhold vil være av betydning for folks valg med hensyn til hvilke gode formål de eventuelt vil støtte.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten det ikke avgjørende ved vurderingen av rettsstridsspørsmålet at Setesdølen også omtalte anmeldte forhold der det ikke var tatt ut siktelse. Utsagnene var holdt i en nøktern tone og bortsett fra saken som gjaldt Kallhovd, ble det ikke gitt noen detaljer. Det er riktignok her tale om førstesideoppslag, som vanligvis vil oppleves som ekstra belastende for den krenkende, men oppslaget må ses på bakgrunn av at det var tross alt var ganske oppsiktsvekkende at lederen av lokalavdeling på Evje hadde brutt med Landsforeningen allerede etter et par måneder, og at lederen til og med gikk til anmeldelse. Ifølge Kallhovd sto dessuten arbeidsplasser i fare, idet hun hadde basert driften den første tiden på salgsoppdrag for Landsforeningen.

Det finnes ikke avgjørende ved rettsstridsvurderingen at anmeldelsene senere er henlagt. Når det gjelder anmeldelsen fra Kallhovd, finner heller ikke lagmannsretten det bevist at det er begått noe straffbart. Det finnes imidlertid sannsynliggjort at foreningen forsatt skylder Kallhovd penger, idet det legges til grunn at hun har returnert alt materiell som tilhørte foreningen, også beholdningen av kulepenner. I den forbindelse vises til hva ankende part har uttalt.

Når det gjelder avisens opplysning om anmeldelsene, er det tillagt vekt at samtlige saker gjaldt Landsforeningens virksomhet, og ikke Gabrielli som privatperson. Videre påpekes at den omstendighet at foreningen benyttet arbeidsmetoder som førte til at det ble inngitt anmeldelser rundt omkring i landet, i seg selv er et et forhold som gjør at anmeldelsene må sies å ha hatt stor allmenn interesse. Dette er åpenbart relevant ved folks vurdering av om det her er tale om en seriøs organisasjon som fortjener støtte.

Det må også tas i betraktning at det fra flere hold er advart mot foreningen under henvisning til at det er usikkert om de innsamlede midler går til de formål som de var tiltenkt. Blant annet har Innsamlingskontrollen, som Landsforeningen ikke er tilknyttet, kommet med slike advarsler. Også tidligere medlemmer og forretningsforbindelser har gitt uttrykk for det samme. I forbindelse med saken på Evje fant også også politiet det riktig å advare folk mot å bli medlemmer av foreningen, hvilket også tillsier at det ikke bør reageres mot avisen. Det ville dessuten være vanskelig å formidle politiets advarsel uten samtidig å nevne anmeldelsene som var den direkte foranledning til at politiet valgte å gå ut med en slik advarsel.

Lagmannsretten finner grunn til å tilføye at det etter den omfattende bevisførsel i lagmannsretten ikke kan anses dokumentert at pengene er gått til det formål de var tiltenkt. Gabrielli og medlemmene av foreningen som avga forklaring i retten, har opplyst at hjelpen ikke består i direkte pengebidrag, men bistand i forbindelse med søknader i trygde- og sosialsaker samt gjeldssaker, og at dette kan dokumenteres ved hjelp av foreningens reise- og telefonutgifter. Etter lagmannsretten har imidlertid dette ingen verdi som bevis i denne sammenheng. Ingen personer som angivelig skal ha mottatt slik hjelp, har for øvrig har møtt som vitner i retten. Videre nevnes at Gabrielli i et avhør ved lensmannskontoret i Svelvik i 4. juni 1993 opplyste at utgiftene tilknyttet enkeltsaker fremgikk av bilag til regnskapet, hvilket ikke synes å stemme. Regnskapene har dessuten ifølge det sakkyndige vitnet vært mangelfullt ført og har ikke vært innrettet etter gjeldende bestemmelser.

Etter lagmannsrettens vurdering synes heller ikke vedkommende medlemmer som skulle ta seg av hjelpearbeidet - og da i første rekke Gabrielli - å være faglig kvalifisert eller i besittelse av spesielt gode forutsetninger for slike oppgaver. Her er det tross alt ikke kun tale om hjelp til venner og bekjente, men hjelp som utad er markedsført som en støtteordning i organiserte former, finansiert ved hjelp av innsamlede midler. Tidligere medlemmer og andre har da også uttalt seg kritisk til dette opplegget. Kritikk - det være seg kritikk rettet mot konkrete forhold eller virksomheten generelt - er imidlertid fra Gabriellis og foreningens side blitt møtt med kraftige angrep, dels i form av anmeldelser og høye erstatningskrav, og i enkelte tilfeller med store psykiske belastninger som følge. For øvrig tilføyes at det er høyst uklart hvor mange medlemmer Landsforeningen egentlig har. Foreningen har kommet meget sprikende opplysningene i den anledning. Som eksempel kan nevnes at det i lagmannsretten ble opplyst at medlemstallet i 1996 var 2700, mens det i Bergen byrett i juni i fjor ifølge rettsboken ble oppgitt til 487.

Utsagnene finnes etter dette ikke rettsstridige, og det er følgelig ikke grunnlag for oppreisning.

Anken har ført frem, og tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd, legges til grunn for omkostningsavgjørelsen. I samsvar med hovedregelen pålegges ankemotpartene å dekke de ankende parters saksomkostninger for både byrett og lagmannsrett. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i §172 annet ledd. Advokat Strømme har oppgitt omkostningene til kr 356.8849,50, hvorav kr 126.616 gjelder omkostningene for byretten. For byretten var advokat Ivar Sveen prosessfullmektig for de ankende parter. Hans salærkrav utgjorde kr 117700,-. Av omkostningene for lagmannsretten utgjør salærkravet kr 170000,-. Det er ikke kommet innvendinger mot omkostningsoppgaven fra ankemotpartene. Lagmannsretten finner å kunne legge omkostningsoppgaven til grunn med et avrundet beløp på kr 126600,- for byretten og kr 230200,- for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Setesdølen AS og redaktør Sigurd Haugsgjerd frifinnes.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Odd Heine Gabrielli og Landsforeningen for Eldre og Uføre i fellesskap til Setesdølen AS og Sigurd Haugsgjerd i fellesskap henholdsvis 126.600 - etthundreogtjuesekstusensekshundre - kroner og 230.200 - tohundreogtredvetusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.