LA-1996-658
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-07-18 |
| Publisert: | LA-1996-00658 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett Nr. 96-00186 - Agder lagmannsrett LA-1996-00658. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet forkastet av Høyesterett i plenum, HR-1998-00014 B. |
| Parter: | Kjærande part: A og son B (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Bydal). Kjæremotpart: C (Prosessfullmektig: Advokat Nils Pettersen-Hagh). |
| Forfatter: | Lagdomar Asbjørn Nes Hansen. Førstelagmann Arne Christiansen. Lagdomar Nils Simonsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §412, Barneloven (1981) §24, §179, Straffeprosessloven (1981) §392, Adopsjonsloven (1986) §12 |
Ved dom i Jarlsberg heradsrett 18. september 1979 vart C dømd til å vera far til det barnet A fødde 15. oktober 1978. Med prosesskrift 8. februar 1996 kravde C oppattaking av farskapssaka, jf. tvistemålsloven §407 fyrste leden nr. 6. Det vart her halde fram at nye blodprøver med DNA-typing vil gje tilnærma full visse for om C er barnefar eller ikkje. Barnemora, som no heiter A, og sonen B tok til motmæle. C bad retten gje pålegg om at det skal takast blodprøve av motpartane, med di dette var nekta på friviljug grunnlag. Tønsberg byrett gjorde 18. april 1996 vedtak om provopptak i form av utvida blodprøve for DNA-test av mor og son, jf. tvistemålsloven §412 andre leden, jf. barnelova §24.
A og sonen B, med advokat Bjørn Bydal som prosessfullmektig, har påkjært den nemnde avgjerda til Agder lagmannsrett. I kjæremålet vert det halde fram vilkåra for oppattaking i tvistemålsloven §407 nr. 6 ikkje er oppfylte i dette høvet. Det er korkje påstått eller freista påstått at det ligg føre nye kjensgjerningar eller nye prov. Kravet om oppattaking er einast grunngjeve med at ein no har høve til gjera betre blodprøveanalysar enn på domstidspunktet - ved DNA-analyse. Men det at vitskapen har gått framover med betre høve for blodprøveanalyse enn tidlegare, gjev i seg sjølv ikkje grunnlag for oppattaking, jf. Rt-1988-1290 på side 1292. Skal det takast avgjerd om provopptak i form av pålegg om blodprøvetaking, må det gjerast gjeldande andre nye opplysningar eller nye prov som set farskapssaka i eit anna ljos enn ved pådøminga. Det er ikkje tilfellet her, med di kjæremotparten ikkje har kome med eit einaste nytt prov eller nye kjensgjerningar. Ettersom det i saka er openbert at vilkåra for oppattaking ikkje er til stades, skal retten utan vidare forkasta kravet om oppattaking, jf. tvistemålsloven §412 fyrste leden. Det er feil rettsbruk når byretten i staden har teke avgjerd om provopptak i form av blodprøvegransking. Saka er svært prinsipiell. Dersom ein barnefar skal kunna få teke oppatt ei farskapssak berre med den grunngjeving at det no er kome betre metodar for blodtypegransking, vil ein risikera mange meir eller mindre velgrunna krav om oppattaking. Dette vil vera i strid med oppattakingsinstituttet og med allmenne samfunnsinteresser. Det er barnet som vil lida skade dersom farskapssaker kan takast oppatt på eit slikt grunnlag.
Dei kjærande partane har sett fram slik påstand:
"1. Tønsberg byretts beslutning om blodprøvetaking oppheves.
2. C dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige (den kjærende part har fri sakførsel)."
C, med advokat Nils Pettersen-Hagh som prosessfullmektig, har i kjæremålstilsvar halde seg til den påkjærde avgjerda, der det m.a. heiter:
"Det som tilbys som bevis er en DNA-test, som med større grad av sikkerhet kan fastslå farskapet, i motsetning til det som var tilfellet tidligere. DNA-analysen foreligger imidlertid ikke, fordi saksøkte og hennes sønn ikke frivillig har villet avgi blodprøve for slik analyse.
Retten kan derfor ikke vurdere lovens kriterium for gjenopptagelse før resultatet av DNA-analysen foreligger.
Retten finner ikke at den skal forkaste begjæringen i medhold av tvistemålsloven §412 første ledd, 2. pkt. Spørsmålet blir da om retten foreløpig kan beslutte bevisopptak, jf. tvistemålsloven §412 annet ledd."
Byretten har ikkje halde det openbert at ei ny blodprøve med DNA-analyse vil gje same resultatet som det som låg til grunn for domen i Jarlsberg heradsrett. Tvert om har byretten kome til at det hefter monaleg tvil ved avgjerda i farskapssaka. I høyringsnotat frå Barne- og familiedepartementet dagsett 25. oktober 1995 med framlegg til endringar i barnelova side 49 o.u. er det lagt til grunn at retten kan gje pålegg om blodprøve med heimel i tvistemålsloven §412 så framt det hefter tvil ved den tidlegare avgjerda, og dette er kjæremotparten samd i. Det er såleis tvilen som er det sentrale temaet. I den samanhengen vert det vist til merknadene i domen frå 1979 om den blodtypestatistiske farskapsindeksen for kjæremotparten. Denne indeksen er om lag 66 når alle undersøkte system bortsett frå PGM-systemet er tekne med i utrekninga. Det vert vidare sagt i domen at når PGMsystemet vert teke med, er det heller ikkje noko i vegen for at kjæremotparten er far til barnet, jamvel om indeksen hans då vert monaleg lågare. Det er klårt at heradsretten var i tvil ved avgjerda av farskapsspørsmålet. Når det gjeld merknadene frå dei kjærande partane om omsynet til barnet, vert det vist til at alle som har fylt 18 år har rett til å få greie på kven som er biologisk far, jf. prinsippet i §12 i adopsjonslova.
Kjæremotparten har sett fram slik påstand:
"1. Tønsberg byretts beslutning om blodprøvetaking stadfestes.
2. A og sønn B dømmes til å betale saksomkostninger."
Lagmannsretten har kome til at kjæremålet må føra fram.
Etter tvistemålsloven §407 fyrste leden nr. 6 kan ei sak takast oppatt når det vert opplyst ei ny "kjendsgjerning" eller funne fram eit nytt prov som åleine eller saman med det før er framført, openbert måtte ha ført til ei anna avgjerd. Det er ikkje tvilsamt at utfallet av nye metodar for blodtypegransking kan nyttast som prov som kan gje grunnlag for oppattaking, jf. Rt-1986-720, Rt-1988-1290, Rt-1994-1468 og Rt-1996-104. Heller ikkje er det tvilsamt at det er høve til å gje pålegg om blodprøvetaking etter tvistemålsloven §412 andre leden, jf. barnelova §24, før oppattakingskravet er vist til hovudførehaving, jf. Rt-1986-720.
Det som er spørsmålet i denne saka, er om det kan gjevast pålegg om ny blodprøve når kravet om oppattaking ikkje knyter seg til noko anna nytt omstende eller nytt prov enn utfallet av blodprøva. I saka i Rt-1986-720 var stoda derimot at det alt låg føre nye blodtypegranskingar som gjorde farskapen lite sannsynleg (side 721). Spørsmålet om å påleggja ytterlegare blodprøvetaking vil i eit slikt tilfelle kunna stilla seg annleis enn i saka her, som på dette punktet synest vera nokså lik saka i Rt-1988-1290, slik den saka stod for lagmannsretten. I den påkjærde orskurden frå 4. juli 1988 (oppattakingssak nr. 1/1988) grunngav Agder lagmannsrett avgjerda si slik:
"Lagmannsretten kan ikke se at det rettslig sett foreligger nye bevis. Det nye i saken synes kun å være at man med de i dag forbedrede blodtypeanalysemetoder med større sikkerhet enn i 1952 vil kunne utelukke en mulig barnefar.
Dette kan ikke anses som "nye bevis" i relasjon til tvistemålsloven §407 nr. 6.
At ny teknologi og nye metoder for blodtypeundersøkelser gir langt større utelukkelsessikkerhet i dag enn hva tilfelle var etter de metoder som var tilgjengelige da Agder lagmannsrett avsa sin dom i 1952, kan ikke være en omstendighet som gir grunnlag for gjenopptagelse.
Av denne grunn har lagmannsretten heller ikke funnet å burde etterkomme begjæringen om å pålegge C å fremstille seg for ny blodprøve."
Kjæremålsutvalet i Høgsterett knytte desse merknadene til spørsmålet (Rt. side 1292): "...Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at verken det som ble fremlagt med gjenopptagelsesbegjæringen eller senere fremført for lagmannsretten, representerte nye kjensgjerninger eller bevis. Realiteten i det anførte var at man på grunn av forbedrede metoder for blodtypeundersøkelser nå hadde en mulighet for å utelukke en annen som var antatt å kunne ha hatt samleie med barnemoren i det kritiske tidsrom, som far. En slik mulighet for å skaffe nytt bevis kan imidlertid ikke gi grunnlag for gjenopptagelse. Det vises til det som er bemerket av lagmannsretten.
Saken er imidlertid nå kommet i en annen stilling i og med den foran nevnte erklæring fra prosektor Lie ved Rettsmedisinsk institutt, som først forelå etter lagmannsrettens kjennelse. Erklæringen viser at blodtypeundersøkelser av mor og barn sammenholdt med undersøkelser av C, at C's farskap er uforenlig med første arveregel i ACP-systemet. Selv om det er tatt forbehold om kontrollundersøkelser, må dette anses som nye kjensgjerninger eller nytt bevis i relasjon til §407 nr. 6."
Slik saka hadde utvikla seg, var det såleis ikkje naudsynt for kjæremålsutvalet å gå nærare inn på om det skulle gjevast pålegg om nye blodprøver i 1988-saka. Men lagmannsretten har fest seg ved dei prinsipielle merknadene om at ein "mulighet" for å skaffa nytt prov ved blodtypegranskingar ikkje kan gje grunnlag for å ta oppatt ei farskapssak. I saka her er det av kjæremotparten elles ikkje opplyst noko anna nytt omstende eller funne fram noko anna nytt prov for å grunngje kravet om oppattaking. Den tvilen som i tilfelle måtte ha vore ved domsavgjerda i 1979, gjev ikkje i seg sjølv grunnlag for oppattaking, med di lova spør etter ei ny "kjendsgjerning" eller eit nytt prov. I sivilprosessen har ein elles ingen regel som svarar til §392 andre leden i straffeprosesslova.
Når saka står såleis, er lagmannsretten komen til at det i dette tilfellet ikkje kan vera heimel i tvistemålsloven §412 andre leden for provopptak i form av pålegg om blodprøver. Slik lagmannsretten ser det, vert dette resultatet styrkt av dei allmenne omsyna som gjer seg gjeldande, jf. merknadene i kjæremålet. Det er den utlagde barnefaren vil at det skal takast blodprøver av mor og barn mot deira vilje, av di ein DNA-analyse vil kunna han gje ei visse i farskapsspørsmålet som ikkje var mogeleg i 1979, utan at det elles har kome til noko som kan setja farskapsspørsmålet i eit anna ljos. Skulle det gjevast høve til pålegg om blodprøver i eit slikt tilfelle, ville det kunna opna for misbruk av oppattakingsinstituttet. Det som er nemnt av kjæremotparten om retten for adoptivborn til å få vita om sitt biologiske opphav, er lite råkande i eit tilfelle der barnet set seg imot at det skal takast blodprøver.
Kjæremålet har som nemnt ført fram. Det er berre spørsmålet om å påleggja blodprøver som er emne for kjæremålssaka, og slutninga åt lagmannsretten vil gå ut på at det ikkje vert gjeve slikt pålegg. Elles vert kravet om oppattaking føresett handsama vidare av byretten.
Avgjerda av sakskostnadsspørsmålet for lagmannsretten vert utsett med heimel i tvistemålsloven §179 fyrste leden 3. punktum.
Orskurden er samrøystes.
Slutning:
1. Det vert ikkje gjeve pålegg om at det skal takast blodprøver av A og sonen B.
2. Avgjerda av sakskostnadsspørsmålet for lagmannsretten vert utsett til den dom eller orskurd som avsluttar heile saka.