LA-1996-953
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-31 |
| Publisert: | LA-1996-00953 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sand herredsrett Nr. 96-00045 A - Agder lagmannsrett LA-1996-00953 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Arild Humlen). Ankemotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: H.r.advokat Helge Tofte). |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen, formann. Kst. lagdommer Reidun Wallevik. Ekstraord. lagdommer Haakon Askildsen |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, EMK (1999), EMK (1999), §8 |
Den 28. mai 1996 avsa Sand herredsrett dom med slik domsslutning:
"Vilkårene for å frita A, født 1972, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3, er ikke til stede."
Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten, samt herredsrettens avgjørelsesgrunner, framgår av dennes dom.
A, med advokat Arild Humlen som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett.
Staten ved Justisdepartementet ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Helge Tofte, har imøtegått anken, og påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling i saken ble holdt i Kristiansand 21. november 1996. Ankende part møtte og forklarte seg.
A har sammenfatningsvis anført:
Lovens krav om at det er grunn til å gå ut fra at han ikke kan delta i militærtjeneste av noen art uten å komme i alvorlig konflikt med sin overbevisning, er oppfylt. Han mener man ikke har rett til å ta liv, men han kan akseptere å måtte ty til våpen i en nødsituasjon for å forsvare seg selv og sine nærmeste. Det er ikke behov for noe forsvar, men Norge kan overvåke sine grenser. Ved et eventuelt angrep ville man kunne ha detaljerte planer for ikkevoldelige aksjoner, f.eks. for ødeleggelse av infrastruktur.
Han mener seg uriktig gjengitt i byrettens dom, det er ikke riktig at han har sagt at Norge ikke trenger noe forsvar fordi NATO ville intervenere. Han har derimot uttalt som svar på spørsmål at med dagens system ville NATO sannsynligvis ha intervenert ved et angrep på Norge. Han vedkjenner seg heller ikke uttalelsen om "finnmarkinger" slik den står gjengitt i dommen.
A ville ikke godta bruk av våpen selv om man ved uskadeliggjøring av gerilja- eller terrorgrupper kunne hindre massedrap. Heller ikke ved sultkatastrofer eller lignende, skal man bruke våpen for å uskadeliggjøre mennesker som vil hindre hjelpen i nå fram til de trengende.
Ved et angrep på Norge, ville han selv flykte til fredelige områder, f.eks. en øde øy. Dersom han var utenlands ved et angrep på Norge, ville han ikke kunne akseptere at andre brukte vold selv om det var for å beskytte hans egen familie.
A mener det ikke er nødvendig å overbevise andre om sitt syn, idet alle skjønner at dette er det riktige, men uten å ta konsekvensen av det.
As synspunkter har hele tiden hatt sin kjerne i en ikkevoldelig holdning, selv om oppfatningen har hatt en viss utvikling, hvilket også er akseptert av Høyesterett.
Det anføres til slutt at det vil være i strid med menneskerettighetskonvensjonens artikkel 9 dersom det settes kvalifiseringskrav vedrørende den vernepliktiges overbevisning. Staten er forpliktet til å respektere etterlevelse av en overbevisning, som nektelse av militærtjeneste. St.meld.nr.27 for 1988/89 har vurdert spørsmålet, men konvensjonens artikkel 9 har fått et vesentlig annet meningsinnhold etter at artikkelen fikk en ny oversettelse i 1993.
Det nedlegges slik påstand:
"Vilkårene for å frita A for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3, er tilstede."
Staten ved Justisdepartementet har sammenfatningsvis anført:
Ved vurderingen av militærnektingsloven §1 skal det tas hensyn til den vernepliktiges overbevisning i dag, men den må tåle å bli sammenholdt med det som tidligere er blitt sagt.
Da A var inne til sesjon i april i 1991, krysset han ikke av for ønske om siviltjeneste, men merket av juli 1992 som innkallingstidspunkt. I januar 1992 søkte han om utsettelse av militærtjeneste grunnet videregående skole, og i oktober 1992 søkte han om utsettelse grunnet universitetsstudier. I november 1992 søkte han om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
Det foretatte politiavhøret av A i mars 1995 sammenholdt med den påfølgende rapport utarbeidet av den som forestod avhøret, politistudent Stig E. Einarsen, viser at A søker fritak ut fra rene bekvemmelighetshensyn. As uttalelser bærer videre preg av å være tilpasset de krav som stilles. Hans forklaringer i dag tilfredstiller innholdskravet rent språklig, men kravet til fasthet og styrke er ikke oppfylt. Det vises bl.a.til at han så sent som i mai 1996 uttalte at NATO kan intervenere dersom Norge blir angrepet.
Det anføres til sist at det er anledning til full verneplikt uten at dette kommer i konflikt med menneskerettighetskonvensjonens artikkel 9. Uttalelse fra kommisjonen viser også at det ikke er noen realitetsendring etter den språklige endringen i den norske oversettelsen fra 1993.
Det nedlegges slik påstand:
"Herredsrettens dom stadfestes."
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter §1 i lov om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner stilles opp to kumulative vilkår for fritak. Den vernepliktige skal ha en alvorlig overbevisning, og militærtjeneste av enhver art må komme i konflikt med denne overbevisning. Det er i flere avgjørelser uttalt at det stilles strenge krav til alvoret i overbevisningen, jfr. bl.a. Rt-1950-917, Rt-1959-824 og Rt-1970-1544, Singsaasdommen. Grunnlaget for overbevisningen er ikke avgjørende dersom overbevisningen ikke har en slik fasthet og styrke at den vernepliktige ikke kan utføre noen form for militærtjeneste uten å komme i samvittighetskonflikt, som også retter seg mot at andre frivillig eller tvunget gjør militærtjeneste. Det er således ikke nok at den vernepliktige har en grunnfestet holdning om at han ikke vil utføre militærtjeneste. Det er et krav for fritak at den vernepliktige innehar et standpunkt om absolutt og reservasjonsløs pasifisme der bare nødvergesituasjoner kan unntas.
Ved avgjørelsen av om vilkårene for fritak foreligger, foretas en vurdering av overbevisningens innhold og av dens fasthet og styrke basert på de bevis som foreligger på avgjørelsestidspunktet. Det er den vernepliktige som må fremskaffe det faktiske grunnlag for vurderingen av om de lovbestemte vilkår for fritak er oppfylt. Vurderingen skjer med utgangspunkt i den vernepliktiges forklaring.
Det er således dagens situasjon som skal legges til grunn for rettens avgjørelse, selv om den vernepliktiges tidligere uttalelser og eventuell glidning i synspunkter må tillegges vekt ved overbevisningens alvor. Når det gjelder bevisvurderingen av overbevisningens alvor, antas å gjelde samme bevisbyrderegel som i strafferetten, det vil si at rimelig tvil skal komme den vernepliktige til gode, jfr. Høyesteretts avgjørelse av 30. april 1996.
Lagmannsretten er kommet til at kravet til innhold må anses oppfylt. A gir klart uttrykk for at han er imot enhver bruk av vold og våpen unntatt i rene nødvergesituasjoner, og er også imot at andre deltar i militærtjeneste eller væpnet forsvar. Hans forslag til løsning ved fiendtlig angrep på Norge om ødeleggelse av infrastruktur og egen flukt til øde øy, kan synes noe urealistisk og naivt, men tilkjennegir like fullt verbalt sett en absolutt og reservasjonsløs pasifisme. Det samme gjelder hans utsagn om det ønskelige i at alle land legger ned sine forsvar.
Lagmannsretten finner derimot ikke at kravet til overbevisningens alvor, det vil si kravet til fasthet og styrke, er oppfylt. For det første søkte A om fritak av overbevisningsgrunner i november 1992, det vil si måneden etter at han for annen gang hadde søkt om utsettelse grunnet skolegang. Han har ikke gitt uttrykk for at det var noen spesiell hendelse som skulle medføre et så radikalt skifte i synspunkt over så kort tid.
Hans argumentasjon fra og med politiavhøret og fram til hovedforhandling for lagmannsretten, bærer dessuten i større grad preg av å være "riktige" svar på de spørsmål som blir stilt enn som uttrykk for en naturlig utvikling i en mental prosess. Det vises til at han så sent som i mai 1996 ifølge herredsrettens dom skal ha uttalt at NATO kan intervenere ved angrep på Norge, og at han i sin politiforklaring i mars 1995 sa at han ikke ville ha noe imot at andre europeiske styrker kunne forsvare Norge på frivillig grunnlag.
A svarer klart og greit på de spørsmål som blir stilt, men gir etter lagmannsrettens syn ikke inntrykk av å stå i noen mentalt vanskelig situasjon, og gir heller ikke inntrykk av at det ville medføre en konfliktsituasjon dersom han ville bli tvunget til å utføre militærtjeneste.
Lagmannsretten legger til grunn at den vernepliktige generelt sett må vurderes på bakgrunn av egne forutsetninger, og at alvoret i overbevisningen kan være like sterkt om det ikke er tilkjennegitt på optimal måte. Det må likevel, for å kunne statuere en slik grunnleggende og fundamental overbevisning som skal til for å kunne kvalifisere for fritak, kreves en mental bearbeidelse som i allfall til en viss grad kommer til syne. Det kreves således etter lagmannsrettens oppfatning en såpass grundig gjennomtenkning at alvoret i overbevisningen kan artikuleres på en troverdig måte. Lagmannsretten finner ikke at A har gitt uttrykk for en samvittighetskonflikt av en slik karakter at lovens krav til styrke og fasthet er oppfylt.
I likhet med herredsretten kan heller ikke lagmannsretten se at fritaksloven §1 er i strid med menneskerettighetskonvensjonens §9, og lagmannsretten tiltrer herredsrettens begrunnelse på dette punkt.
Anken har etter dette ikke ført fram, og herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger idømmes ikke, idet lagmannsretten ikke finner at vilkårene i militærnekterloven §8 annet ledd er til stede.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Sand herredsretts dom av 28. mai 1996 stadfestes.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.