LA-1997-1026

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-03-18
Publisert:	LA-1997-01026
Stikkord:	Arverett
Sammendrag:
Saksgang:	Holt herredsrett nr: 96-00215 - Agder lagmannsrett LA-1997-01026 A - Anke til Høyesterett nektet fremmet; HR-1998-00459K .
Parter:	Ankende part: Åsta Raen, Karen Goderstad, Kirsten Åshild Amtedal, Jenny Elisabeth Amtedal, Gunnar Torstein Amtedal, Dag Vidar Amtedal, Tellef Goderstad, Wenche Stamland, Else Eriksen, Marit Skaret, Einar Lindblom (Prosessfullmektig: Advokat Ove Andersen) Ankemotpart: Jon Aksel Mathiesen (Prosessfullmektig: Advokat Pål Christensen)
Forfatter:	Lagdommer Erling Strand, formann Kst. lagdommer Håvard Skjeldås Ekstraord. lagdommer John Årseth
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §62, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180

Ektefellene Gerda Christophersen født xx.xx.1920 og Per Magne Christophersen født xx.xx.1918, var barnløse. Den 29.05.1991 opprettet de et gjensidig testament hvorved det ble bestemt at lengstlevende skulle overta det felles bo som sin eiendom med full rådighet såvel i levende live som ved testament.

Gerda Christoffersen døde den 28.07.1992 og ektefellen overtok da hennes del av boet som enearving i henhold til testamentet. Den 16.09.1992 opprettet Per Magne Christoffersen et testament hvorved han innsatte Tellef Goderstad som arving til et pengebeløp stort kr 250.000. Tellef Goderstad er sønn av Gerda Christoffersen sin søster, Karen Goderstad.

Det er på det rene at Per Magne Christoffersen sin helsetilstand ble dårligere i tidsrommet etter ektefellens død. I julen 1992, da han var på besøk hos slektninger i Brevik, ble han rammet av en forvirringstilstand som gjorde at oppholdet måtte avbrytes og han reiste tilbake til sitt hjem i Tvedestrand. Det legges til grunn at dette skyldtes at han fikk problemer på grunn av at han hadde glemt noen av de medisinene han brukte hjemme. Det nevnes også at han led av vrangforestillinger, bl.a ga han uttrykk for at han "så" sin ektefelle sittende på taket til et nabohus ved sitt hjem i Tvedestrand.

Som en avlastning fikk Per Magne Christophersen deretter et opphold på eldresenteret i Tvedestrand kommune, Strannasenteret, der han oppholdt seg i tidsrommet 30.12.1992 til 05.02.1993. I et journalnotat fra dette oppholdet, datert 15.01.1993, anførte lege Bodil Aasvang Olsen følgende om Per Magne Christophersen: "Klart senil dement preg. Kan nok vanskelig klare seg hjemme alene."

Den 18.02.1993 ble han igjen innlagt på Aust-Agder Sentralsykehus med lungebetennelse. Den 23.02.1993 ble han så overført til St. Franciskus hospital, geriatrisk avdeling, der han oppholdt seg til 11.03.1993. Den 12.03.1993 skrev overlege Per Ihme et sluttnotat om pasienten der han bl.a. anførte følgende: "Pasienten er rolig og ordnet, men ikke orientert for tid, sted eller situasjon, men relativt bra bibehold av høyere corticale funksjoner. Trenger en viss veiledning i dagliglivets funksjoner, men forhåpentligvis kan han fortsatt fungere hjemme under faglig tilsyn. Eventuelt dagtilbud. Her fulgt opp av en nevø som arbeider i Nordsjøen." Det er også anført at han "utskrives til hjemmet med tilsyn av hjemmesykepleien som også administrerer hans medikamenter."

Etter at Per Magne Christophersen kom hjem etter dette sykehusoppholdet, ble han fulgt opp av hjemmesykepleietjenesten i kommunen. Bl.a innebar dette at han utover våren i stor grad oppholdt seg på Strannasenteret om dagen slik at han ble minst mulig alene hjemme. Den 20.10.1993 ble han innlagt på Tvedestrand sykehjem til observasjon, og den 26.10.1993 ble han innlagt på sykehjemmets avdeling 1A, "Solstua", som er avdelingen for pasienter med lidelsen "senil demens".

Den 24.11.1993 opprettet Per Magne Christophersen et nytt testament. Testamentet ble opprettet på kontoret til advokat Christen Toft i Arendal. Testamentsvitner var advokat Toft og daværende advokatfullmektig Svend Albert Toft, som forøvrig er sønn av advokat Toft. Ved dette testamentet ble det bestemt at Per Magne Christoffersen sin boligeiendom i Tvedestrand med innbo skulle tilfalle Jon Aksel Mathiesen. Jon Aksel Mathiesen er sønn av Alfhild Mathiesen som var Per Magne Christoffersen sin niese. Videre ble det bestemt at 2 båter skulle tilfalle Jon Andre Mathiesen, som er sønn av Jon Aksel Mathiesen. Endelig ble det bestemt at 1/3 av øvrige formuesverdier skulle tilfalle niesene Wenche Stamland, Else Eriksen og Alfhild Mathiesen. Dette siste omfattet også testators 1/3 av en fast eiendom i Lyngør, gnr. 81, bnr. 29. Det er imidlertid på det rene at denne eiendommen allerede i 1992 var blitt overskjøtet til Else Eriksen. Ved testamentet ble det også gitt uttrykk for at testators primære ønske med hensyn til gravsted var å bli gravlagt ved Dypvåg kirke. Sekundært ønsket han å bli gravlagt ved Holt kirke. Testamentet innebar at ikke noe av det han etterlot seg skulle tilfalle hans kones slektninger.

Per Magne Christoffersen døde den 18. februar 1996. Det ble åpnet offentlig skifte i dødsboet hvorunder det oppstå tvist om gyldigheten av testamentet av 23.11.1993. Gyldigheten ble bestridt av Åsta Raen og Karen Goderstad, som er søstre av Gerda Christoffersen, av Kirsten Åshild Amtedal som er datter av en avdød bror av Gerda Christoffersen, av Elisabeth Amtedal, Gunnar Torstein Amtedal og Dag Vidar Amtedal som er barn av en annen bror av Gerda Christoffersen, av Else Eriksen og Wenche Stamland som er barn av en avdød søster av Per Magne Christoffersen, og av Einar Lindblom og Marit Skaret som er barn av en annen avdød søster av Per Magne Christoffersen.

Holt skifterett henviste tvisten til søksmåls former og de ovennevnte slektsarvinger tok den 30.09.1996 ut stevning mot Jon Aksel Mathiesen, Jon Andre Mathiesen og Alfhild Mathiesen med påstand om at testamentet av 24.11.1993 er ugyldig. Med på søksmålet var også Tellef Goderstad som er sønn av Karen Goderstad. Grunnen til at han opptrådte som part var at han var tilgodesett i testamentet av 16.09.1992.

Skifteretten traff avgjørelse i tvisten den 16.05.1997 med slik slutning:

"1. I Per Magne Christoffersens testament av 24.11.1993 er testasjonen vedrørende den faste eiendommen, gnr. 59, bnr. 100 i Tvedestrand gyldig.

For øvrig er testamentet ugyldig.

2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger."

For ordens skyld nevner lagmannsretten at skifterettens avgjørelse med rette er å betegne som dom. Dommen ble påanket av de nevnte slektsarvingene og av Tellef Goderstad som testamentsarving ifølge testamentet av 16.09.1992. Under ankeforberedelsen har Wenche Stamland og Else Eriksen frafalt anken og saken er hevet for deres vedkommende. Jon Aksel Mathiesen har tatt til motmæle mot anken, men forøvrig er skifterettens dom rettskraftig. Tellef Goderstad har forøvrig opplyst at han, dersom anken fører fram, ikke vil gjøre gjeldende testamentet av 16.09.1992. Ellers har de ankende parter opplyst at slektsarvingene, med forbehold for Alfhild Mathiesen, er enige om fordelingen av boet.

Om saksforholdet for øvrig vises det til skifterettens redegjørelse for sakens gjenstand som ikke har vært omtvistet for lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt i Eydehavn den 24, 25 og 26. februar 1998. Av de ankende parter møtte Karen Goderstad, Tellef Goderstad, Jenny Elisabeth Amtedal, Gunnar Torstein Amtedal og avga forklaring. Det samme gjaldt ankemotparten Jon Aksel Mathiesen. 12 vitner avga forklaring, blant dem overlege Per Ihme som sakkyndig vitne. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboken.

Ankende parters anførsler:

De ankende parter gjør gjeldende at skifteretten med rette har lagt til grunn at Per Magne Christoffersen i høy grad var sjelelig svekket da testamentet ble opprettet. Bevisførselen for lagmannsretten har bekreftet riktigheten av denne vurderingen og de ankende parter har oppfylt sin bevisbyrde på dette punktet.

Personer med lidelsen senil demens vil normalt ikke ha testasjonshabilitet, og det er åpenbart at dette heller ikke var tilfelle for Per Magne Christoffersen sitt vedkommende i oktober og november 1993.

Det understrekes at testator ble innlagt på avdelingen for senil demente den 20. oktober 1993. Det helsepersonellet som kom i kontakt med ham, leger og pleiere, er samstemmige om at han var utpreget senil dement ved innleggelsen og hele tiden senere. Den omstendighet at det av notatene under dette oppholdet ikke er anført noe unormalt, er ikke et forhold som taler mot at han i det aktuelle tidsrom var i høy grad sjelelig svekket.

Det er sannsynlig at denne svekkelsen har hatt avgjørende betydning for testasjonen i sin helhet. Det er påfallende at testamentet totalt utelukket Gerdas slekt. Det var intet som gjorde en slik utelukkelse rimelig. Bevisførselen har klarlagt at Gerda da hun var syk sa til Karen Goderstad at "dere får ikke noe nå men dere skal få senere". Det poengteres også at testator hadde et godt forhold til Gerdas slektninger som han for fleres vedkommende hadde hatt jevnlig kontakt med og hjelp av helt til sin død.

Det bestrides at attestasjonen fra testamentsvitnene stiller dette spørsmålet i et annet lys. Bevisførselen tyder på at testamentsvitnene ikke har ført en slik samtale med testator som var egnet til å få fram om han hadde den vurderingsevne som kreves for testasjonshabilitet.

Skifteretten tar feil når den antar at det er usannsylig at denne svekkelsen har hatt innvirkning på testamentsinnholdet forsåvidt angår huset i Tvedestrand. Tvert imot er det stor sannsynlighet for det motsatte. Det bestrides at det foreligger en såkalt "reproduktiv disposisjon" idet det ikke er bevismessig grunnlag for å bygge på at det har vært en fast vilje hos testator at ankemotparten skulle ha huset.

Det bestrides ikke at testator hadde et godt forhold til Jon Aksel Mathiesen. Det er imidlertid intet som tyder på at han sto testator nærmere enn andre familiemedlemmer. Testator har også gitt uttrykk for avvikende oppfatninger ved å tilby det samme huset til 3-4 andre familiemedlemmer og hvis han har gjentatt dette overfor ankemotparten, er det fordi han i motsetning til de andre har benyttet seg av situasjonen. I tilslutning til dette bestrides det at det er riktig som forklart av ankemotparten at testamentet kunne vært opprettet ca 1 1/2 år tidligere.

Slik denne saken ligger an, må det forøvrig være et minstekrav for å anvende synspunktet om "reproduktiv disposisjon" at beslutningen om at ankemotparten skulle ha huset har kommet til uttrykk mens Gerda ennå levde. Et slikt krav må stilles for at det nå skal legges til grunn at en slik testasjon måtte framstå som naturlig i testators situasjon når en også har for øye det gode forholdet som var mellom ektefellene.

Forøvrig bestrides at det er bevismessig grunnlag for anførselen om at testator har snakket om dette mens Gerda ennå levde.

Under enhver omstendighet er spørsmålet om testasjon av huset til ankemotparten kommet opp på et så seint tidspunkt at testator var i høy grad sjelelig svekket, det være seg om spørsmålet kom opp da han var syk før Gerda døde, eller etter at hun var død. Testamentet er ugyldig uansett. Innholdet og omstendighetene rundt selve opprettelsen taler forøvrig i seg selv mot at det foreligger en reproduktiv disposisjon.

Det er flere forhold som tyder på at testamentet var et resultat av hva testator uten evne til å vurdere var blitt ledet til. Det er i den sammenheng et moment ved bevisbedømmelsen at ankemotparten for skifteretten ikke forklarte seg om et utkast til testament som han hadde satt opp, angivelig etter testators initiativ. Han har for lagmannsretten måttet innrømme at han bevisst unnlot å gjøre det, og har sagt at grunnen var at han fryktet at dette ville skade saken hans. For lagmannsretten har han innrømmet at han våren 1994 mottok kr 400.000 av Per Magne Christophersen. Etter å ha blitt foreholdt en kontoutskrift har han i en tilleggsforklaring for lagmannsretten også måttet erkjenne han i mars 1993 mottok kr 50.000 av Christophersen, altså mens Christophersen var syk og innlagt på St. Franciskus sykehus. I denne sammenheng vises det til at lege Bodil Åsvang Olsen den 15. januar 1993 uttalte at Christophersen hadde et klart senil dement preg. Etter de ankende parters mening er dette også momenter som må tas i betraktning.

Det vises også til at det foreligger en uoverenstemmelse mellom forklaringene til Jon Aksel Mathiesen og hans ektefelle idet han selv sier at første gang testator snakket om at han skulle ha huset var mens Gerda ennå levde, mens ektefellen forklarer at hun først hørte om dette etter at Gerda var død. Ingen andre vitner har forøvrig hørt noe om at det var bestemt at Jon Aksel Mathiesen skulle ha huset før Wenche Stamland ble fortalt det av Per Magne Christophersen i en telefonsamtale i desember 1995.

For øvrig viser de ankende parter til de anførsler som også ble gjort gjeldende for herredsretten og som er korrekt gjengitt i skifterettens dom.

Ankemotparten har bevisbyrden for at testators sinnstilstand ikke har hatt innvirkning på innholdet av testasjonen og dette beviskravet er ikke oppfylt.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"I herredsrettens dom gjøres slik endring:

1. I Per Magne Christophersens testament av 24.11.1993 er også testasjonen vedrørende den faste eiendom gnr. 59, bnr. 100 i Tvedestrand ugyldig.

2. Jon Aksel Mathiesen dømmes til å betale saksomkostninger til saksøkerne for herredsretten og for lagmannsretten."

Ankemotpartens anførsler:

Prinsipalt gjør Jon Aksel Mathiesen gjeldende at testamentet av 24.11.1993 er gyldig i sin helhet. Når han ikke har anket forsåvidt skifterettens dom gikk ham imot, skyldes dette dels at skifterettens dom tross forsåvidt gir uttrykk for en rimelig løsning, dels forholdet til omkostningsrisikoen.

Når det gjelder de faktiske forhold, er det riktig at Per Magne Christophersen fikk problemer etter at Gerda døde. Dette var imidlertid forbigående og han kviknet til igjen da det ble orden på kosthold og medisinering etter at han begynte å motta tjenester fra hjemmesykepleien. Han var således fullt testamentsfør høsten 1993. Etter rettspraksis kreves det således en mer massiv svekkelse enn det som er tilfelle i denne saken for at arveloven §62 skal få anvendelse. Det vises til RG-1987-817. Det er for øvrig de ankende parter som har bevisbyrden for at det forelå forhold ved testamentsopprettelsen som omhandlet i arveloven §62.

Det var testator selv som tok initiativet til testamenstopprettelsen ved at han ba Jon Aksel Mathiesen om hjelp til å få dette gjort, herunder å etablere kontakt med advokat. For øvrig var forholdet at testamentet kunne ha vært opprettet 1 1/2 år før, men det ble utsatt på grunn av at Jon Aksel Mathiesen ga uttrykk for at det ikke hadde noe hast. Han har således fungert som en "bremsekloss" i denne prosessen.

Når det gjelder bevisbedømmelsen, gjøres gjeldende at det er de skriftlige bevis fra det "kritiske tidsrom" i oktober / november 1993 som bør veie tyngst. Det vises da til notatene fra hjemmesykepleien av henholdsvis den 26. og 28 oktober og 24 november. Her foreligger det ingen opplysninger om spesielle aldersdemente tegn. Tvert imot beskrives testators tilstand i dette tidsrom på en måte som gir grunnlag for å slutte at han var tilfreds med det som var skjedd. Det vises også til sykepleier Hilda Evensens forklaring om at det ville blitt notert dersom det hadde inntruffet noe spesielt.

Når det gjelder bedømmelsen av vitneforklaringene, vises til det forhold at testator ubestridelig ble gradvis mer svekket etter det "kritiske tidsrom". Det er således en fare for at vitneforklaringer med hensyn til testators tilstand i det kritiske tidsrom kan være preget av vitnene sine sisteinntrykk av testator, slik at de kan gi inntrykk av at han var mer svekket i det "kritiske tidsrom" enn hva som faktisk var tilfelle.

Ved bedømmelsen av om det forelå testasjonshabilitet må det videre legges vesentlig vekt på forklaringene fra testamentsvitnene. Dette følger av RG-1977-1. I denne saken har en gått grundig til verks ved arbeidet med testamentet. Den framlagte huskelisten som har vært brukt viser at en har konferert med testator og gir i seg selv holdepunkt for at det har vært atskillig kontakt mellom testamentsvitnene og testator om opprettelsen.

Utkastet til testament ble også utferdiget etter at advokatfullmektig Toft hadde bedt om det. Sett i forhold til det øvrige arbeid som ble lagt ned i saken fra advokat Tofts side kan omstendighetene omkring utferdigelsen av utkastet under enhver omstendighet ikke være av betydning når vitnene har bedømmt testator slik at han ble ansett som testasjonsfør.

Det er også et moment at selve "produksjonsprosessen" med hensyn til testamentet strakk seg over et tidsrom på ca 1 måned. Dette får betydning for bedømmelsen av hvor overveiet resultatet var og for testamensvitnenes attestasjon av at det forelå testasjonshabilitet.

Når det gjelder betydningen av vrangforestillinger hos testator, må det ses bort fra dette, jfr. Rt-1938-773.

Det framgår også av rettspraksis at det ikke får betydning om en testator har glemt at han allerede har opprettet testament, jfr. RG-1988-166.

At testator allerede hadde disponert over en av de eiendeler som testamentet omfatter, i dette tilfelle "Lyngøreiendommen, er etter rettsprasis heller ikke avgjørende, jfr. RG-1992-1268.

Subsidiært gjør Jon Aksel Mathiesen gjeldende at testamentet må opprettholdes selv om Per Magne Christoffersen var i høy grad sjelelig svekket på testasjonstidspunktet. Det vises til Rt-1976-1342 hvorav framgår at også testasjoner foretatt av personer som i høy grad er sjelelig svekket, kan godtas.

Det gjøres gjeldende 2 rettslige grunnlag for anførselen. For det første fordi testasjonen finnes naturlig slik situasjonen var for testator, dessuten fordi det under enhver omstendighet dreier seg om en såkalt "reproduktiv disposisjon".

Testator begynte allerede i første halvår 1992 å snakke om at Jon Aksel Mathiesen skulle ha huset og dette må ha vært en langvarig forestilling hos ham. Beslutningen om dette kom på et tidlig tidspunkt til uttrykk både overfor Jon Aksel Mathiesen og hans ektefelle Anne Cecilie Mathiesen og ble gjentatt overfor dem en rekke ganger etter at Gerda døde. Dette fastholdt testator til sin død. Det vises på dette punkt til at han overfor Wenche Stamland i januar 1995 bekreftet at Jon Aksel Mathiesen skulle ha huset. Det vises også til forklaringen til Else Eriksen om at hun i desember 1995 overhørte at testator sa at Jon Aksel Mathiesen skulle ha huset. Det bestrides at det foreligger uoverenstemmelse mellom ektefellenes forklaringer på dette punktet. Anne Cecilie Mathiesen var ikke tilstede første gang testator ga uttrykk for sin beslutning og det er naturlig at hun som ektefelle først fikk rede på dette senere.

Når det gjelder innsigelsen om at han også tilbød huset til flere andre personer, så henholder ankende part seg til skifterettens begrunnelse for at dette ikke kan være avgjørende for at testasjonen er ugyldig.

Ankemotparten bestrider at det kan bygges på at testasjonen etter sitt innhold ikke kan ses som naturlig, av den grunn av at ingen fra Gerdas slekt ble tilgodesett. Hva som var naturlig for ham er ikke lett å bedømme i ettertid og øyensynlig har ingen av ektefellene mens de begge levde vært opptatt av fellesboet etter deres bortgang. Det vises på dette punktet til at det gjensidige testamentet gir lengstlevende full rådighet såvel i levende live som ved testament. Dette taler for at spørsmålet ble overlatt til lengstlevende. Det hadde således vært naturlig med andre bestemmelser i det gjensidige testamentet på dette punktet dersom det var ektefellenes tanke å tilgodese hennes slekt.

Problemstillingen blir om det var unaturlig å betenke Jon Aksel Mathiesen og resten av testator sin slekt. Ved denne vurderingen må det has for øye at det ikke er uvanlig å reservere fellesboet for lengstlevendes slekt. Etter det forhold som var mellom testator og Mathiesen var dette naturlig i dette tilfelle. De hadde hatt nær kontakt fra Jon Aksel Mathiesen var 12- 13 år gammel, og de hadde samme faglige bakgrunn som maskinsjefer. Det forelå et far / sønnforhold mellom dem og flere av vitnene har bekreftet det nære forholdet mellom dem.

Det forhold at testator mens han levde ga pengebeløp til Jon Aksel Mathiesen kan også ses som uttrykk for at det framsto som naturlig for testator at midlene gikk til ham.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter tilpliktes i fellesskap å erstatte Jon Aksel Mathiesen hans saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten.

Når det gjelder spørsmålet om Per Magne Christophersen på testasjonstidspunktet var i høy grad sjelelig svekket, deler lagmannsretten skifteretten sitt syn og kan i hovedsak tiltre dens begrunnelse.

Når det gjelder omstendigheter ved Per Magne Christophersen sin helsetilstand av betydning for bedømmelsen av dette spørsmålet, tar lagmannsretten utgangspunkt i at det første holdepunkt fra sakkyndig hold om lidelsen "senil demens" hos testator skriver seg fra et epikriseark utferdiget av overlege Jostein Rostrup på Aust- Agder Sentralsjukehus den 10. september 1992 i forbindelse med at testator var innlagt for lungebetennelse og da det blant annet ble konstatert "demenstegn" hos pasienten. Under bevisførselen er det videre dokumentert at øvrige leger som hadde befatning med testator i medisinsk undersøkelsesøyemed i det videre tidsforløp til og med testasjonstidspunktet, samtlige konstaterte "senil demens" hos ham.

For lagmannsretten har dr. Olav Holen avgitt forklaring og uttalt seg om dette spørsmålet. Dr. Holen hadde et ordinært lege- pasient forhold til testator fra midten av 1980 årene, og var tilsynsynlege på sykehjemmet der testator ble innlagt fra høsten 1993. Dr. Holen hadde imidlertid permisjon til 1. april 1994 og hans befatning med testator skriver seg således fra tidsrommet etter dette tidspunkt. Fra da av hadde han imidlertid ukentlig kontakt med testator og han har forklart at testator utviste en adferd som er typisk for senil demente ved at han husket lite og hadde vanskelig for å gjøre rede for seg. Dr. Holen konkluderte i sin forklaring med at testator var sterkt dement og i høy grad sjelelig svekket.

Etter denne bevisførselen kan ikke lagmannsretten se at det kan være rimelig tvil om at testator med rette ble karakterisert som "senil dement". Det dreier seg om en lidelse der pasientens tilstand er gjenstand for svingninger men der det vanlige forløp er at tilstanden forverrer seg gradvis. Etter lagmannsrettens syn gir de nevnte bevis således også grunnlag for å slutte at denne tilstanden var tilstede på testasjonstidspunktet.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at betegnelsen "senil demens" er et medisinsk faguttrykk som det ikke knytter seg rettsvirkninger til i forhold til spørsmålet om testasjonshabilitet. For en rettslig bedømmelse er det sentrale spørsmål etter arveloven §62 om testator var i høy grad sjelelig svekket. Som framhevet hos Peter Lødrup "Arverett" 1992 s. 139 er det ikke tilstrekkelig å konstatere at testator har forstått innholdet av disposisjonen. Det må spørres etter om han har hatt en noenlunde rimelig evne til å veie de hensyn som bør gjøre seg gjeldende. Det er således vurdringsevnen som må prøves og og det er ikke nok at testator har ønsket at midlene skulle gå til den innsatte arving. Det kreves også at han har veiet dette mot å la arven gå til slektsarvingene. Testator må således ha psykisk evne til å se, vurdere og veie mot hverandre alternativene i arvegangen.

Overlege Per Ihme, som partene i fellesskap har engasjert som sakkyndig vitne for lagmannsretten, har fastholdt sin konklusjon for skifteretten, om at Per Magne Christophersen ikke var testasjonsfør den 24. november 1993. Han definerte tilstanden "senil demens" slik at pasienten ikke klarer å ta beslutninger, at han er avhengig av andre og ikke klarer å ta vare på seg selv. Overlege Ihme har også vist til at Per Magne Christoffersen var krigsseiler, hadde epilepsi og led av malaria-anfall og hadde hatt alkoholproblemer inntil han giftet seg rundt 1970. På grunn av disse lidelsene brukte han sterke nervemedisiner og disse forhold tilsier etter Ihmes vurdering at hans hjerne var sårbar, noe som underbygger at han var sterkt sjelelig svekket på testasjonstidspunktet.

Det underbygges av forklaringene fra personalet ved sykehjemmet at disse typiske kjennetegn på "senil demens" var til stede hos Per Magne Christophersen høsten 1993. Sykepleier Aud Jensen har således forklart at at han på innleggelsestidspunktet i oktober 1993 "ikke klarte å holde tråden" og at han var "hoppende" under samtaler og "flakket" fra det ene emne til det andre. Hjelpepleier Anne Britt Gullaksen har forklart at han var forvirret og lite i stand til å gjøre rede for seg. Dersom han skulle treffe en avgjørelse, måtte det legges til rette for han.

Sett på bakgrunn av de medisinske konstateringer som allerede var gjort med hensyn til Per Magne Christoffersens helesetilstand på dette tidspunktet, og som også var det faglige grunnlaget for innleggelsen på sykehjemmet i oktober, nemlig at han led av "senil demens", kan ikke lagmannsretten se at manglende journalopplysninger om påfallende hendelser i det "kritiske tidsrom" på noen måte er egnet til å svekke inntrykket av at han på dette tidspunktet var i høy grad sjelelig svekket. De notater som er gjort om at han virket fornøyd o. l. de dager da arbeidet med testamentet pågikk er således forenlige med en slik tilstand.

Når det gjelder ankende parts anførsel i tilknytning til faren for at vitneforklaringene så lang tid etterpå kan være farget av inntrykket av testator på et seinere tidspunkt da han var dårligere, bemerkes at det ikke kan sees at det forligger forhold, utover det som følger av selve tidsforløpet, som skulle tilsi at forklaringene om hans tilstand i det "kritiske tidsrom" kan være preget av vitnenes senere befatning med testator. Lagmannsretten konkluderer med at det ikke foreligger forhold som i nevneverdig grad svekker bevisverdien av forklaringene på dette punkt.

Lagmannsretten er enig med skifteretten i at testamentvitnenes observasjoner ikke kan være avgjørende for spørsmålet om han da var i høy grad sjelelig svekket. Som skifteretten antar imidlertid lagmannsretten, på bakgrunn av det sakkyndige vitnets forklaring, at det er forenlig med lidelsen "senil demens" at den som er rammet kan framstå tilforlatelig i samtale om ting i fortiden og som han ellers knytter interesse til.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at Per Magne Christofferen var i høy grad sjelelig svekket da testamentet ble opprettet den 24. november 1993, og at han da hadde vært det en tid.

Spørsmålet blir så om testasjonen med hensyn til huset i Tvedestrand likevel må opprettholdes fordi det er usannsynlig at sinnstilstanden hadde innvirkning på denne disposisjonen.

Lagmannsretten finner det ikke avgjørende at det var et nært forhold mellom Per Magne Christoffersen og Jon Aksel Mathiesen. Etter bevisførselen må det legges til grunn at testator også hadde et nært forhold til flere av Gerdas slektninger. Det anses på det rene at Per Magne Christophersen etter hustruens død hadde et utpreget behov for kontakt med familien på begge sider. Som lagmannsretten vil komme tilbake til har han sagt til flere andre at han ville gi dem huset, noe som de ut fra hans tilstand fant å måtte avslå.

Jon Aksel Mathiesen fikk av Per Magne Christophersen kr 50.000 som ble gitt 8. mars 1993 og kr 400.000 som ble gitt før påske i 1994. Det ligger utenfor saken å vurdere om også disse gaver var påvirket av at han led av "senil demens".

Etter en samlet vurdering kan lagmannsretten ikke legge til grunn at det er usannsynlig at testators sinnstilstand ikke hadde innvirkning på innholdet av testasjonen.

Etter bevisførselen må det legges til grunn at Tellef Goderstad, hans datter Gudrun Anne Tine Goderstad Sunnet samt Gunn Storholm, også fikk tilbud om å overta huset. Gunn Storholm har forklart at tilbudet for hennes vedkommende ble framsatt i 1993, trolig om høsten. Når det gjelder Gudrun Anne Tine Goderstad Sunnet ble det i følge forklaringen framsatt høsten 1992. Når det gjelder Tellef Goderstad, gir ikke forklaringen grunnlag for nærmere tidfesting enn at tilbudet øyensynlig har vært framsatt en gang i tidsrommet etter at Gerda døde og fram til Per Magne Christophersen kom på sykehjemmet.Disse tilbudene bedømmes som et forhold som er egnet til å reise tvil om testators utsagn om at Jon Aksel Mathiesen skulle ha huset var forankret i en fast vilje hos testator, slik at testasjonen kan opprettholdes på et slikt grunnlag.

Ved den rettslige bedømmelse av om testasjonen kan opprettholdes som utslag av reproduktiv virksomhet, kommer beviskravet i arveloven §62 i. f. til anvendelse. Som nevnt foran led han av senil demens i denne tiden og det er ikke grunnlag for å opprettholde testasjonen som utslag av en reproduksjon av en beslutning han har truffet i denne perioden eller tidligere.

For skifteretten unnlot Mathiesen å si at han var med på å sette opp utkast til testament. For lagmannsretten har han sagt at årsaken var at han fryktet for at det ville bli brukt mot ham. For lagmannsretten har han også erkjent at han tidligere bevisst, og trolig av samme grunn, har gitt ufullstendig forklaring for retten ved å fortie at han hadde mottatt pengegavene som nevnt foran. Etter lagmannsrettens oppfatning er også dette et forhold som gir grunn til å trekke den konklusjon at det ikke er usannsynlig at Christoffersens sinnstilstand har innvirket på testasjonen.

Lagmannsretten er således kommet til at testamentet av av 24.november 1993 også må kjennes ugyldig sålangt det angår huset i Tvedestrand.

Saksomkostninger:

De ankende parter har krevd erstattet saksomkostninger for lagmannsretten med i alt kr 74.629. Av dette er kr 55.000 salær og resten er utgifter. Advokat Pål Christensen har gjort gjeldende at salærkravet er noe høyt. Ankemotparten har tapt saken fullstendig og lagmannsretten finner ikke grunnlag for å frita ham for saksomkostningsansvaret, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Etter lagmannsrettens oppfatning overstiger salæret det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. §176 første ledd, og erstatningen for salær for lagmannsretten bør reduseres til kr 45.000. Den del av saken som har vært behandlet for lagmannsretten anses i det vesentlige å ha stått i samme stilling som for skifteretten.Den samlede erstatning for omkostningene for lagmannsretten fastsettes etter dette til kr 64.629.

De ankende parter har også krevd erstattet saksomkostninger for skifteretten. Etter lagmannsrettens dom har Jon Aksel Mathiesen tapt saken fullstendig. Lagmannsretten finner at han også bør erstatte de ankende parters saksomkostninger for skifteretten, jfr. hovedregelen i §172 som lagmannsretten ikke ser grunn til å gjøre unntak fra. For skifteretten var Jon Aksel Mathiesen 1 av 3 saksøkte, og lagmannsretten finner at han bør erstatte ankemotpartene 1/3 av saksomkostningene for skifteretten. For skifteretten ble det fra de ankende parters side gjort gjeldende et omkostningskrav på kr 74.722,40, av dette var kr 70.000 salær og resten utgifter. Salæret for skifteretten anses også å overstige det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. §176 første ledd.I grunnlaget for fastsettelsen av Jon Aksel Mathiesens ansvar for saksomkostninger for skifteretten, reduseres salæret til kr 60.000. De ankende parter tilkjennes etter dette kr 20.000 som erstatning for salær og 1/3 av pådratte utgifter for denne instans, i alt kr 21.574, avrundet.

Den samlede erstatning for saksomkostninger for begge retter blir således kr 86.203.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Per Magne Christophersens testament av 24.november 1993 er også ugyldig forsåvidt angår bestemmelsen vedrørende den faste eiendommen gnr. 59, bnr. 100 i Tvedestrand.

2. Jon Aksel Mathiesen dømmes til innen - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale - 86.203 - åttisekstusentohundreogtrekroner - til Åsta Raen, Karen Goderstad, Kirsten Åshild Amtedal, Jenny Elisabeth Amtedal, Gunnar Torstein Amtedal, Dag Vidar Amtedal, Tellef Goderstad, Marit Skaret og Einar Lindblom i fellesskap, ved advokat Ove Andersen, som erstatning for deres saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten.