LA-1997-466
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-08 |
| Publisert: | LA-1997-00466 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr: 96-01142 - Agder lagmannsrett LA-1997-00466 A |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bent Gill Johannessen). Ankemotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Ove Chr. Lyngholt). |
| Forfatter: | Lagdommer Tormod Rafgård, lagdommer Erland Henrichsen, ekstraord. lagdommer Tor Berge |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Militærnekterloven (1965) |
A fra Valle møtte til sesjon på Odderøya i Kristiansand 17. januar 1995. Under henvisning til at han ikke kunne tenke seg å bruke skytevåpen hverken mot mennesker eller dyr, sendte han 9. november 1995 søknad om fritak for militærtjeneste og overføring til sivil tjeneste til Vernepliktsforvaltningen Sørlandet, jfr. lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner av 19. mars 1965 nr. 3.
A ble 21. desember 1995 avhørt ved Valle lensmannskontor for å utdype sitt standpunkt. Etter å ha vurdert søknaden og politirapporten, avslo Justisdepartementet å gi fritak. Departementets vedtak er datert 27. februar 1996.
Da A etter forkynnelsen av vedtaket 14. mars 1996, fortsatt var uvillig til avtjene sin verneplikt, tok Staten ved Justisdepartementet 15. juli 1996 ut stevning til Kristiansand byrett med påstand om at A ikke oppfylte lovens krav for fritak av overbevisningsgrunner, jfr. lovens §1.
Byretten fant at As overbevisning ikke var preget av den fasthet og styrke som loven krevet og det ble 13. januar 1997 avsagt dom med slik domsslutning: "Vilkårene for å frita A, p.nr. ..1076 - - - - - for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke tilstede."
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse fremgår av dommen.
A påanket dommen til Agder lagmannsrett idet det ble anført at byretten hadde lagt til grunn feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse.
Ankeforhandlingen ble holdt i Kristiansand 4. september 1997.
På dette tidspunkt hadde A fast adresse i Oslo hvor han leste til forberedende prøver ved Universitetet for siden å søke videreutdannelse innen sitt interessefelt, som er sang og musikk.
Under hovedforhandlingen i lagmannsretten møtte ankende part A med sin prosessfullmektig, advokat Bent Gill Johannessen.
For Staten v/Justisdepartementet møtte advokat Ove Chr. Lyngholt.
Den ankende part har i det vesentlige anført:
Vilkårene for fritaking etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1, er oppfylt av A som konsekvent tar avstand fra enhver form for militært forsvar.
Det er selvsagt klart for ham at hans mening ikke deles av storparten av den norske befolkning. Han har derfor i sine forklaringer for politiet og for retten gitt uttrykk for at han erkjenner at andre har en annen mening om disse spørsmål enn ham selv. Samtidig som han tar klar avstand fra meninger som støtter opp om et militært forsvar, respekterer han imidlertid at andre har enn annen oppfatning enn den som han selv står for.
Byrettens dom synes å ha som forutsetning for fritak at den nektende ikke skal kunne respektere at andre gjør militærtjeneste. Dette er feil lovforståelse. Jfr Rt-1969-1285 flg., særlig 1291. Høyesterett har så sent som i mars 1997 uttalt at " Det kan ikke virke diskvalifiserende at den vernepliktige respekterer at andre har en annen oppfatning enn han selv- - - - ". Se Rt-1997-406.
Loven om fritaking av militærtjeneste tar sikte på å beskytte den klart pasifistiske innstilling enten den er begrunnet religiøst, moralsk eller politisk.
Selv om As overbevisning har utviklet seg over tid er det ikke slik at han har tilpasset sin forklaring for å slippe militærtjeneste. Det er innstillingen på avgjørelsestidspunktet som er avgjørende, jfr. Rt-1982-687, hvor nekteren ble frifunnet til tross for at innholdet av hans tidligere forklaring for politiet "neppe kunne ha ledet til fritak".
Når det skal avgjøres om lovens krav er oppfylt, må dette skje etter en konkret og samlet vurdering av den nektendes forhold.
Byretten har i denne forbindelse ikke tatt tilstrekkelig hensyn til at A er en usedvanlig inadvendt person som er lite flink til å uttrykke seg og til å formidle reflekterte standpunkter. Han er ordknapp og unnvikende. Da han f.eks. for snart to år siden forklarte for politiet at han "ikke har problemer" med at andre gjør militærtjeneste, kan ikke dette oppfattes som om han da godtok et militært forsvar. Det gjorde han ikke den gang og det gir han klart uttrykk for at han heller ikke gjør idag.
For å foreta en slik helhetsvurdering bør det tas utgangspunkt i at det er karakteristisk for mange Setesdøler, og ikke minst sambygdingene i Valle, at de er inadvendte. Dette gjelder i særlig grad for A. Samtidig er lokalmiljøet i Valle hvor han vokste opp, ytterst forsvarsvennlig. Tidligere næringer som jakt og fiske holdes fortsatt godt i hevd . As egen far er gårdeier med stort jakttereng. Sansen for kulturelle eller samfunnspolitiske spørsmål var ytterst lite utviklet blandt de jevnaldrende i bygda. Deres interessert var dominert av nære ting som jakt, motorsykler, videofilm osv. I dette ungdomsmiljøet hadde A - med sin myke innstilling - ytterst vanskelig for å tilpasse seg og han sto helt fra sin tidligste barndom utenfor kameratflokken. Som barn lekte han med dukker, og ble ertet av sine kamerater for dette. Han vek tilbake for konfrontasjoner og vanlige gutteleker. Som elev ble A fritatt fra deltagelse i leirskoler fordi det ville være en for stor påkjenning for ham.
Politiavhøret i desember 1995 var en påkjenning. A var nervøs. Han hadde snakket noe med foreldrene om sitt forhold til det militære, men han hadde ikke tenkt igjennom alle konsekvensene av sitt pasifistiske syn. De problemstillinger som ble trukket frem av polititjenestemannen kom overraskende på ham.
I de to år som snart er gått siden politiavhøret har As personlighet og synspunkter undergått en modningsprosess. Han tar avstand fra en hver form for væpnede aksjoner. Dette innebefatter også fredsbevarende aksjoner i FN-regi. A finner det selvmotsigende og nytteløst å forsøke og skape fred med våpen i hånd. A mener videre at det endog vil være galt å bruke våpen for å beskytte sine nærmeste dersom de var truet på livet.
Den eneste form for forsvar av Norge som han kan akseptere, er passivt forsvar så som ikke-voldelige organiserte forsøk på å komme i dialog med en eventuell angriper. Den rette reaksjon overfor en angripende fiende må være å forsøke og snakke ham til fornuft, eventuelt dele ut flyveblad, demonstrere eller yte annen form for passiv motstand.
På denne bakgrunn anføres at As ovebevisning idag har den fasthet og styrke som loven krever. Dersom lagmannsretten likevel skulle være i tvil om lovens krav er oppfylt, må en rimelig tvil komme A til gode. Det er Staten som i tvilstilfelle har bevisbyrden for at kravene ikke er oppfylt. Jfr. Rt-1982-686 og 687.
Ankende part nedla denne påstand: "A, personnr. ..1076 - - - - - fritas for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3."
Statens anførsler kan sammenfattes slik:
Lov om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §1 første ledd inneholder to kumulative vilkår for fritak. Det ene vilkåret omhandler overbevisningens innhold som må være slik at vedkommende ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art, dvs. et konsekvent og reservasjonsløst pasifistisk standpunkt uansett hvilke oppfatninger som er de motiverende. Det andre vilkåret gjelder alvoret i overbevisningen. Den må ha slik fasthet og styrke at det å utføre militærtjeneste vil føre til en alvorlig, dyptgripende samvittighetskonflikt.
I den angjeldende sak er As standpunkter justert over tid slik at det han nå gir uttrykk for, er synspunkter som normalt vil kunne føre til frifinnelse for militærtjeneste. Men det er nødvendig å gå hans forklaring nærmere i sømmene.
Politiforklaringen er viktig. Denne kolliderer på vesentlige punkter med hva som skal til for å innrømme fritak. Her kommer til uttrykk at A ikke har noe problem med at Norge har et forsvar og "at dette nok er nødvendig". Han sier videre at han ikke har problemer med at andre gjør militærtjeneste. Han har senere i samtale med sin lege igjen gitt uttrykk for at Norge trenger et forsvar. Han har ingen spesielle meninger hverken om NATO eller FN.
Innholdet av politiforklaringen tilfredstiller på ingen måte lovens krav for fritak. Det er ikke nok at nekteren stiller opp en norm for seg selv , han må i det minste ta klart avstand fra at andre avtjener militærtjeneste. Jfr. Rt-1996-515, bekreftet i Høyesteretts dom i Rt-1997-407.
Endringene i As standpunkt som siden er fremkommet, kan bare forklares ved at han etter hvert har tilpasset innholdet i sin forklaring for å imøtekomme lovens krav. Loven stiller strenge krav til overbevisningens styrke for at en person skal fritas for militærtjeneste. Det pasifistiske syn må være absolutt og reservasjonsløst. Jfr. Rt-1979-1547.
Heri ligger også at et standpunkt for å kunne frita må være et reflektert, gjennomarbeidet standpunkt. Et standpunkt som er begrunnet av en følelsesmessig vegring mot all vold og det militære miljø, vil diskvalifisere.
As glidende standpunkt har lite med overbevisning å gjøre og tilfredsstiller ikke de krav til fasthet og styrke som rettspraksis har stilt. Det vises til byrettens begrunnelse.
Det er heller ikke riktig slik som den ankende parts advokat har hevdet at tvilsrisikoen påhviler Staten i slike saker. Når det gjelder "innholdet", vil forklaringen til den nektende i sin alminnelighet enten verbalt tilfredsstille lovens krav eller ikke gjøre det.
Hva kravet til "alvoret" i overbevisningen angår, er spørsmålet i slike saker om den forklaring som blir gitt virker "troverdig". Glidninger i standpunkter vil, hvis fremstår som en situasjonsbetinget tilpassing til lovens krav, svekke den nektendes troverdighet. Det blir da en vanlig fri bevisbedømmelse av As troverdighet som lagmannsretten skal foreta. Jfr. Rt-1996-572 flg., særlig 585-586.
Staten nedla slik påstand: "Byrettens dom stadfestes."
Lagmannsretten skal bemerke:
I motsetning til byretten, finner lagmannsretten at As pasifistiske holdning og overbevisning tilfredsstiller lovens krav til fritak for militærtjeneste.
A har for sitt eget vedkommende konsekvent tatt avstand fra enhver bruk av våpen i alle sine møter med militære og sivile myndigheter. Dette synes ikke omtvistet.
I sin politiforklaring tar han avstand fra å delta i forsvaret av landet selv i en ikkestridende stilling.
Det går også frem av politirapporten at han mener det er galt å bruke våpen i en situasjon hvor grunnleggende menneskerettigheter blir krenket. Det kan ikke fortolkes inn i rapporten at han godtar bruk av våpen i andre situasjoner.
Byretten har lagt "til grunn at det strider mot As alvorlige overbevisning at han selv utfører militærtjeneste av noen art", jfr. byrettens dom 7. Lagmannsretten slutter seg til dette syn og legger også til grunn at As motstand mot bruk av våpen, ikke utelukkende er følelsesmessig vegring mot vold og militære forhold, men at det reflekterer hans alvorlige overbevisning og moralske grunnholdning.
Når det så gjelder det krav som er utviklet i rettspraksis om at fritak forutsetter en generell avstandstagen også fra andres våpenbruk, så finner lagmannsretten at politirapporten er uklar og ikke gir noe sikkert svar på om dette kravet er oppfylt. På den ene side går det frem av rapporten at A hevder at våpenbruk generelt er galt idet dette til og med gjelder når grunnleggende menneskerettigheter blir krenket. På den annen side går det frem at han ikke har problemer med at andre gjør tjeneste i forsvaret og at Norge har et væpnet forsvar.
Dertil kommer at det må tas hensyn til As vanskeligheter med å sette ord på sine tanker. Isolasjonen under oppveksten og i ungdomstiden før innkalling til sesjon, må antas å være en medvirkende årsak til dette problem. At problemet blir forstørret når han blir nervøs og føler at han er en presset situasjon, kom klart frem under hovedforhandlingen i lagmannsretten. Med As bakgrunn, kan det ikke umiddelbart stilles de samme strenge krav til reflekterte standpunkter som det gjøres til personer som kommer fra mer ressurssterke miljøer.
Ut fra politirapportens uklarheter og at avhøret ble foretatt på et tidspunkt da A ikke hadde tenkt igjennom konsekvensene av sitt standpunkt, må lagmannsretten slutte seg til ankende parts anførsel om at det ikke kan legges avgjørende vekt på rapportens innhold.
A har etter politiforklaringen utdypet sitt standpunkt om Norges forsvar derhen at han respekterer at andre har en annen mening om dette enn ham selv. I relasjon til loven av 19. mars 1965 nr. 3 §1, må det sondres mellom å respektere andres meninger og godta andres meninger. Det vises her til Høyesteretts dom fra 1997, jfr. Rt-1997-406 hvor Høyesterett uttaler : "Kravet om at den vernepliktige må ta avstand fra andres utførelse av militætjeneste, kan - ikke strekkes lenger enn til at han finner det uriktig at landet har et militært forsvar og at andre gjør tjeneste i dette. Det kan ikke virke diskvalifiserende at den vernepliktige respekterer at andre har en annen oppfatning enn han selv, og at de - når landet har et forsvar - ut fra sin oppfatning velger å gjøre militærtjeneste."
Som anført av den ankende part, er det standpunktet på avgjørelsestidspunktet som skal legges til grunn av lagmannsretten. Staten har hevdet at A har tilpasset sitt syn for å slippe militærtjeneste slik at selv om hans verbale forklaring inneholder synspunkter som normalt vil føre til frifinnelse, mangler den fasthet og styrke i overbevisningen som loven krever. Lagmannsretten har i denne forbindelse festet seg ved Høyesteretts dom i Rt-1982-684 der det på 686 bl.a. heter:
"Når avgjørelse treffes, skal det skje etter en samlet vurdering av den vernepliktiges forhold. Det styrkemessige og innholdsmessige aspekt ved hans overbevisning vil mer eller mindre gå sammen i en helhetsvurdering. Den vernepliktiges standpunkt på tidspunktet for avgjørelsen skal legges til grunn. Likevel slik at varierende standpunkter tatt under sakens gang, kan ha betydning for vurderingen av om han virkelig har den overbevisning han hevder å ha, og om den har slik dybde som er vilkåret for fritak."
Når lagmannsretten finner at styrken og alvoret i As overbevisning -slik den fremstår idag- tilfredsstiller lovens krav, legges til grunn det helhetsinntrykk som er fremkommet etter As partsforklaring sammenholdt med vitneutsagnene under hovedforhandlingen. Vitneutsagn fra sogneprest T. Salvesen om hans personlighet og bakgrunn styrker oppfatningen av at A har gjennomgått en modningsprosess som har ledet opp til den innstilling som han idag forfekter. Dette bekreftes av vitneutsagn fra hans lege Per Øyvind Torp som også har forklart seg om den samtale med A som statens prosessfullmektig har vist til. Begge vitner har erfaring fra militærnektersaker.
Etter en totalvurdering er lagmannsretten kommet frem til at lovens krav om fritak for militærtjeneste både når det gjelder overbevisningens innhold og dens alvor og styrke er tilfredsstilt.
Lagmannsretten finner således at A blir å frifinne.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
A, personnr. ..1076 - - - - - fritas for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3.